George Pelecanos

Den svarte vårenOversatt av Rune Larsstuvold, MNO

George PelecanosOriginalens tittel: Hard Revolution

Oversatt av Rune LarsstuvoldMedlem av Norsk Oversetterforening

© 2004 by George Pelecanos

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2010

This edition published by arrangement with Little, Brown andCompany, New York, NY, USA through Sane Toregard Agency.

All rights reserved.

ISBN 978-82-02-30883-4

1. utgave, 1. opplag 2010

Omslagsdesign: Hans HaugliImslagsfoto: iStock

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: Livonia Print Sia, Latvia 2010

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Sloan

«You inherit the sins, you inherit the flames.»Bruce Springsteen:«Adam Raised a Cain»

FØRSTE DEL

Våren 1959

EN

Derek Strange gikk ned i angrepsstilling, med føttene ogvenstre hånd i bakken. Han pustet jevnt og rolig, slik farenhadde lært ham at han skulle gjøre, og tok inn den beha-gelige eimen av april. Magnolia, kornell og kirsebærtrærstod i blomst over hele byen. Duften av blomstene, og dentunge angen fra en syrin som vokste mot et hagegjerdelike ved, fylte luften.

«Du holder ryggen vannrett,» sa Derek, «som om duskulle dekke til middag på den. Du må’kke ha rumpa iværet heller. Da er du klar. Da blåser du bare rett framog treffer åpningene. Sprenger deg gjennom.»

Derek og lørdagskameraten hans, Billy Georgelakos, be-fant seg i et smug som gikk på baksiden av kaféen Three-Star Diner i et kvartal langt nede i Kennedy Street, påøstkanten av Washington D.C. Northwest. Begge var tolvår gamle.

«Akkurat som din mann,» sa Billy, som satt på en melke-kasse med et nummer av tegneserieheftet Our Army atWar hardt rullet sammen i den lubne neven.

«Jepp,» sa Derek. «Her kommer Jim Brown.»Derek skjøt ut av angrepsposisjonen og eksploderte for-

over, med den ene håndflaten over den andre, begge tettmot brystet. Han lot som om han gav fra seg ballen menshan løp noen skritt, så tverrvendte han, bremset, snuddeseg og gikk tilbake til Billy.

Derek hadde en egen måte å bevege seg på. Den varsikker, men ikke selvsikker, med rette skuldrer og en viss

11

ledighet i hoftene. Han hadde tatt etter måten som hanseldre bror Dennis gikk på. Derek var normalt høy for al-deren, men i likhet med alle gutter og de fleste menn øns-ket han at han var høyere. I det siste, om kvelden når hanhadde lagt seg, trodde han at han kunne kjenne at hanvokste. Speilet over morens toalettkommode fortalte hamat overkroppen var i ferd med å legge seg ut også.

Billy var ingen idrettsmann, til tross for de brede skuld-rene og den usedvanlig kraftige brystkassen. Han fulgtemed på amerikansk fotball og hvordan det gikk med delokale lagene, men han hadde andre lidenskaper. Billy likteflipperspill, kruttlapp-pistoler og tegneserier.

«Var det sånn Brown flyttet ballen tolv meter på elleveforsøk mot Washington Redskins?» spurte Billy.

«Åh nei, Billy, ikke nevn det.»«Don Bosseler greide mer i den kampen enn Brown

gjorde.»«I den kampen. Som oftest er ikke Bosseler verdig til

å bære min manns sko engang. To uker før, på Griffithstadion? Jim Brown løp ett hundre og femtito meter medballen. Mannen satte ny rekord i den kampen, Billy. DonBosseler? Gi deg.»

«All right, da,» sa Billy mens et smil vokste i det bredeansiktet. «Helten din kan spille.»

Derek visste at Billy ertet ham, men han greide ikkela være å hisse seg opp likevel. Ikke det at ikke Derekvar Redskins-fan. Han hørte alle kampene på radio. Hanleste kommentarspaltene til Shirley Povich og Bob Addiei Washington Post så snart de stod på trykk. Han fulgtemed på statistikkene som viste hvordan spillfordeler EddieLeBaron, midtback Chuck Drazenovich, sideback EddieSutton og andre gjorde det. Han lette til og med opp hvormye terreng Bosseler vant hver gang han løp med ballen.Faktisk holdt han med motparten bare to ganger i året, ogda med sterk skyldfølelse, og det var når Redskins spiltemot Cleveland.

Derek hadde et avisfoto av Brown limt opp på veggen

12

på soverommet som han delte med broren. Med unntakav faren var det ingen som var en større helt for ham ennBrown. Her var det snakk om en sterk personlighet somdet stod respekt av, ikke bare blant hans egne, men blantfolk av alle hudfarger. Mannen kunne spille.

«Don Bosseler,» sa Derek og smålo. Han la en stor håndmed lange fingrer på hodet, som var nesten glattbarbert,og gned det. Det var noe som broren, Dennis, gjorde nårhan spøkte med kameratene sine. Derek hadde lært dennefakten, som måten å gå på, av Dennis.

«Jeg bare tuller med deg, Derek.» Billy reiste seg framelkekassen og la fra seg tegneserieheftet på kaféens bak-trapp. «Kom, vi stikker.»

«Hvor?»«Dit jeg bor. Kanskje det er en kamp i gang borte på

Fort Stevens.»«OK,» sa Derek. Billy bodde et par kilometer fra kaféen

og mange kilometer fra Dereks hjem. De fleste ungene inabolaget hans var hvite. Men Derek hadde ikke noe imotdet. Når sant skulle sies, ble han litt oppspilt av å bevegeseg utenfor sitt eget revir.

De fleste lørdagene var Derek og Billy ute i byen mensfedrene deres arbeidet på kaféen. De var gutter, og det varforventet at de skulle søke spenning og til og med havnei mindre kniper. Det forekom vold i visse deler av hoved-staden, men den ble begått av voksne og forekom vanlig-vis blant kriminelle og helst om natten. Som regel fikk deunge gå i fred.

Ute i hovedgata la Derek merke til at den lokale ki-noen, The Kennedy, fortsatt viste Buchanan Rides Alonemed Randolph Scott. Derek hadde sett den alt sammenmed faren. Faren hadde lovt å ta ham med ned til UStreet for å se den nye med John Wayne, Rio Bravo, somvar den folk snakket om i byen. Filmen gikk nede på Re-public. I likhet med hovedstadens andre kinoer langs UStreet, som Lincoln og Booker T, var Republic helst forfargede, og Derek følte seg vel der. Faren hans, Darius

13

Strange, elsket westernfilmer, og nå gjorde Derek Strangedet også.

Derek og Billy gikk østover handlegata. De passerte togutter som Derek kjente fra kirken, og en av dem sa: «Hvagjør’u sammen med han hvite der ’a?» og Derek svarte:«Hva raker det deg?» Han holdt blikket til gutten akku-rat lenge nok til at gutten skulle vite at han mente alvor,og alle fortsatte med sitt.

Billy var Dereks første og eneste hvite lekekamerat.Det var arbeidsforholdet mellom fedrene deres som haddekoblet dem. Ellers ville de aldri ha havnet sammen, sidenhvite og fargede gutter aldri blandet seg med hverandreutenom ved sportsbegivenheter og i begynnerjobber. Varikke noe galt i å omgås, egentlig, men det virket bare mernaturlig å holde seg til sine egne. Å henge sammen medBilly førte Derek ut i kinkige situasjoner noen ganger: Duble utfordret der ute når dine egne så deg gå sammen meden hvit. Men Derek antok at du fikk stå opp for en an-nen, helt til han gav deg en grunn til ikke å gjøre det, oghan følte at han måtte si noe når en konflikt oppstod. Detville ikke være rett å overse den. Billy kom ofte med galeuttalelser, sant nok, og noen ganger kunne de såre, mendet var fordi han ikke visste bedre. Han var uvitende, menuvitenheten hans var aldri tilsiktet.

De gikk nordvestover gjennom Manor Park, over grønt-området ved Fort Slocum, og snart var de oppe på Geor-gia Avenue, som mange så på som selve hovedgata i D.C.Det var den lengste gata i hovedstaden og hadde alltidvært den viktigste innfartsveien nordfra inn til Washing-ton, helt fra den gang den ble kalt 7th Street Pike. Alleslags forretninger lå langs denne gata, og folk myldret påfortauene dag og natt. Georgia Avenue levde bestandig.

Veien var av hvit betong, med dype trikkespor. Platt-former av tre, der de reisende en gang hadde ventet for åkunne gå om bord på trikken, var ennå å se noen steder,men de kommunale bybussene besørget nå det meste avden offentlige personbefordringen. Noen få ståltrau, brukt

14

til å gi vann til hestene som hadde trukket vognene tilskraphandlerne og frukt- og grønnsaksselgerne, stod fort-satt igjen langs gata, men alt sammen ville i tur og ordengå samme vei snart som de omreisende handelsmennene.Det ble sagt at gata snart skulle asfalteres, og at skinnene,plattformene og trauene ville forsvinne.

Billys bydel, Brightwood, var hovedsakelig preget avhvit arbeiderklasse og middelklasse, og sterkt etnisk – gre-kere, italienere, irske katolikker og alle varianter av jø-der. Familiene hadde flyttet dit fra Petworth, 7th Street,Columbia Heights, H Street-korridoren i nordøst og Chi-natown, hadde arbeidet seg nordover etter hvert som dehadde tjent mer penger i velmaktsårene etter andre ver-denskrig. De søkte etter penere boliger, hager til barnasine, og oppkjørsler til bilene sine. Dessuten flyttet de bortfra de fargede, som hadde økt raskt i antall og blitt langtmer synlige over hele byen i kjølvannet av byfornyelsenog tvungen opphevelse av raseskillet.

Men selv dette ville være en midlertidig flytting. Eien-domsmeglere i Brightwood hadde begynt å flytte fargedefamilier inn i hvite gater og spekulerte i å skremme bebo-erne til å selge billig – de truet med at husene ville synke iverdi på grunn av de fargede – for så å selge husene dyrtetterpå. Neste stopp for de hvite i øvre Northwest øst forparken kom til å bli forstedene i Maryland. Ingen kunnevite at de neste ni årenes begivenheter ville framskyndeden siste flyttingen, selv om det kunne fornemmes at eneller annen form for forandring var på vei og at den måttekomme, en uuttalt følelse av det uunngåelige. Likevel for-nektet mange det like sterkt som de fornektet døden.

Derek bodde i Park View, sør for Petworth, nå mest forfargede og noen hvite fra arbeiderklassen. Han gikk påBackus Junior High og skulle fortsette på Roosevelt HighSchool. Billy gikk på Paul Junior High, og det var bestemtat han skulle videre til Coolidge High, der det gikk noenfargede, de fleste idrettsutøvere. Mange Coolidge-eleverville fortsette på college, noe langt færre fra Roosevelt

15

kom til å gjøre. Roosevelt hadde gjenger, Coolidge haddeforeninger. Derek og Billy bodde bare noen få, korte ki-lometer fra hverandre, men ulikhetene mellom dem i le-vekår og framtidsutsikter var slående.

De gikk langs østsiden av kvartal 6200 i Georgia Ave-nue og passerte den åpne døra inn til renseriet Arrow, envirksomhet som hadde vært på samme sted siden 1929,eid og drevet av Bill Caludis. De stakk innom for å si hei tilCaludis’ sønn Billy, som Billy Georgelakos kjente fra kir-ken. På hjørnet lå Clark’s Men’s Shop, like ved Marinoff-Pritt and Katz, det jødiske markedet, der flere av slakternehadde fangenumre fra konsentrasjonsleirene tatovert påunderarmen. I nærheten var Sheridan Theater, som visteDecision at Sundown, enda en Randolph Scott-film. De-rek hadde sett den sammen med faren.

De gikk over på den andre siden av Georgia Avenue. Dekom til blomsterbutikken Vince’s Agnes, der Billy stansetfor å veksle et par ord med en søt, ung ekspeditrise somhet Margie, og så til Sheridan Waffle Shop, også kjentsom John’s Lunch, en kafé eid av John Deoudes. Deretterlå det et skjenkested som het Sue’s 6210, et kinesisk vas-keri, en barbersalong, og på hjørnet nok et skjenkested,kalt 6200. «Stagger Lee» gikk på stedets jukeboks, ryt-men strømmet fra den gjennom den åpne døra til 6200.

På fortauet utenfor baren stod tre unge, hvite tenårin-ger som skiftet på å snakke, røyke sigaretter og dra kamgjennom håret. En av dem ertet en av de andre, og spurteom det var kjæresten som hadde gitt ham blåveisen ogdet hovne fjeset. «Næh,» sa gutten med blått øye, «jeg bleoverfalt av en gjeng med niggere nede ved Griffith Sta-dium,» og la til at han kom til å jakte på dem for «litt gjen-gjeld.» Gruppen stilnet da Derek og Billy passerte. Ingenord ble vekslet, ingen harde blikk, og ingen problemer.Derek så på den veike, storkjeftede gutten og tenkte: Detvar nok ingen «gjeng med niggere», nei, det holdt medén.

På hjørnet av Georgia Avenue og Rittenhouse Road

16

pekte Billy ivrig mot en mann med bredbremmet hatt somkrysset gata på vei østover. Sammen med ham gikk enung kvinne som de ikke kunne se ansiktet på, men meden bakende som beveget seg på en tiltalende måte.

«Det er Bo Diddley,» sa Billy.«Trodde han bodde borte på Rhode Island Avenue.»«Det er det alle sier. Men alle har sett ham her i strøket

i det siste. De sier han har et sted der nede i Rittenhouse.»«Bo Diddley er en gangster,» sa Derek og kjente var-

men bre seg mellom lårene mens han studerte hvordankvinnen fylte skjørtet sitt.

De gikk sørover til Quackenbos Road og tok snarveienover plassen foran Nativity School, et katolsk nonneklos-ter som hadde en fin gymsal. Nonnene der drev hele ti-den og jaget Billy og vennene hans fra gymsalen. Borten-for plassen lå Fort Stevens, der sørstatssoldatene var blittdrevet tilbake av nordstatssoldatenes kanoner og musket-ter i juli 1864. Fortet var blitt gjenskapt og bevart, mennå var det få turister som besøkte stedet. Området ble fordet meste brukt som lekeplass for guttene i nabolaget.

«Det er ingen her,» sa Derek og så ut over plenene somvar overgrodd av ugress. Det amerikanske flagget vaiet påen hvit flaggstang og kastet en bølgende skygge på ple-nen.

«Jeg skal plukke litt porichia til moren min,» sa Billy.«At det var?»Derek og Billy gikk opp en bratt skråning til toppen, der

flere kanoner stod på rekke med jevne mellomrom. Skrå-ningen førte ned til en dyp ravine som gikk langs nord-enden av fortet. Ved siden av den ene kanonen vokstedet flekkvis noen spinkle planter med harde stilker. Billytrakk opp noen av plantene og ristet jorda av røttene.

«Trodde moren din likte det derre løvetannugresset.»«Det er rodichia. Disse er også gode. Men du må ta

dem før de blomstrer, for da blir de for bitre. La oss gåog gi henne dem og få oss noe å drikke.»

Billy bodde i et murhus i kolonistil med skifertak og

17

kobbertakrenner i kvartal 1300 i Somerset Road, noen fåkvartaler vest for parken. Til forskjell fra rekkehusene iPark View og Petworth lå husene her atskilt, med jevne,velstelte plener på forsiden. Gatene var tett befolket avitalienere og grekere. Familien Deoudes bodde i Somer-set Road, det samme gjorde familien Vondas, og borte iUnderwood Road bodde en hengslet gutt som het BobbyBoukas, foreldrene eide en blomsterbutikk. Alle tilhørtesamme menighet som Billy, Sankt Sophia-kirken. I Tucker-man Road stod huset der dvergen og skuespilleren JohnnyPuleo, som hadde spilt i sirkusfilmen Trapeze med Lan-caster og Curtis, oppholdt seg det meste av året. Puleokjørte en spesiallaget Dodge med treklosser festet til gass-og bremsepedalene.

På veien hjem til Georgelakos stanset Derek for å klappeen muskuløs, lysebrun boxer som vanligvis stod lenketpå forsiden av boligen til familien Deoudes. Hunden hetGreco. Greco gikk av og til på patrulje sammen med po-litiet om natten og var kjent for å være rask, lydig og tøff.

Derek satte seg på huk og lot Greco lukte på hånda.Hunden dyttet snuten inn mot Dereks fingrer, og Derekklappet den på magen og klødde den bak ørene.

«Sprøtt,» sa Billy.«Hva mener du med det?»«Vanligvis reiser han seg på to og flekker tenner.»«Mot fargede gutter, ikke sant?»«Vel, jo.»«Han liker meg.» Derek ble myk i blikket mens han be-

undret hunden. «En dag så skal jeg skaffe meg en også,akkurat maken.»

TO

Etter å ha levert porichia til Billys mor gikk guttene til-bake til Fort Stevens. Der fikk de se to brødre, Dominicog Angelo Martini, som stod midt ute på plenen.

«Vil du gå videre?» spurte Billy. Sist de møttes haddeDominic Martini tyrannisert Derek kraftig.

«Næh,» sa Derek. «Det er greit.»De nærmet seg guttene. Dominic, seksten år, var ikke

langt unna en åtti høy og hadde kroppsbygning som enmann i tjueårene. Huden var mørk, i likhet med den per-fekt lagte sveisen. De svarte øynene var matte. Han haddesluttet på Coolidge på sekstenårsdagen og var pumpe-betjent på Esso-stasjonen sør for Georgia Avenue og Pi-ney Branch Road. Broren Angelo, som var fjorten, haddesamme huden, men manglet størrelsen, det pene utseen-det og selvtilliten til Dominic. Den sammensunkne hold-ningen fortalte at han var klar over forskjellen.

«Billy,» sa Dominic. «Ser du har med deg skyggen dini dag.»

«Han heter Derek,» sa Billy, med tilkjempet fasthet istemmen.

«Slapp av, Billy-gutten.» Dominic smilte, tok et dragav sigaretten og kastet et raskt blikk på Derek. «Skal vislåss?»

Derek hadde ventet at utfordringen ville komme. Førstegang de møttes hadde han sett Dominic gjøre det sammemot en annen gutt som gikk stille og rolig gjennom parken.Han antok at Dominic likte å begynne med det spørsmå-

19