Junot Díaz

Sånn mister du henne

Synk

Samlede noveller

Oversatt av Signe Prøis og Knut Ofstad

Junot DíazOriginalens tittel: This Is How You Lose Her og Drown

Oversatt av Knut Ofstad og Signe Prøis

Opprinnelig utgave:Copyright © 2012 by Junot Diaz

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2013

Denne utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

«Synk» ble først utgitt i 1997 på norsk av Tiden Norsk Forlag A/S.

Copyright © 1995 by Junot Díaz

ISBN 978-82-02-43439-7

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Silvia Morán Kjølstad

Trykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen, 2014

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning deter hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for

rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til Marilyn Ducksworth og Mih-Ho Chatil ære for vennskapet, heftigheten og sjarmen deres.

Okay, så vi fungerte ikke, og for å være ærligså er ikke alle minnene mine like gode.Men noen ganger hadde vi det bra.Kjærligheten vår var god. Jeg elsket hvordan du sov vedsiden av megsammenkrøllet og uten vonde drømmer.

Man skulle oppkalle stjerner etter så store kriger som demvi hadde.

SANDRA CISNEROS

Sola, månen, stjernene

JEG ER IKKE SLEM. Jeg vet at det høres defensivt ogsamvittighetsløst ut, men det er sant. Jeg er akkurat somalle andre; svak, full av feil, men god på bunnen. Selv omMagdalena mener noe annet. Hun anser meg for å være enhelt typisk dominikansk mann; en sucio, en skjørtejeger, endrittsekk. Greia er at for mange måneder siden, mens Mag-dalena fremdeles var jenta mi, og jeg fortsatt ikke trengteå være forsiktig med noe som helst, var jeg utro mot hennemed en dame som hadde tonnevis av hår med åttitallsper-manent på hodet. Fortalte det ikke til Magdalena engang.Du vet hvordan det er. Den slags stinkbomber er det bestå begrave godt ned i livets bakhage. Eneste grunnen til atMagdalena fant ut av det, var at denne venninna sendtehenne et jævla brev. Fullt av detaljer. Dritt du ikke fortel-ler til gutta når du er full engang.

Problemet var at det var flere måneder siden jeg haddedrevet med akkurat den slags dumheter. Jeg og Magda varpå bølgelengde. Det var ikke så stor avstand mellom osssom det hadde vært den vinteren jeg var utro. Kulda varborte. Hun kom på besøk hjem til meg, og istedenfor åhenge med idiotkompisene mine – jeg som røyker pot, hunsom kjeder vettet av seg – så vi på film. Dro ut for å spisepå forskjellige steder. Så til og med en oppsetning på Cross-roads, og jeg tok bilder av henne sammen med noen svartekaksedramatikere, bilder der hun smiler så mye at du blirbekymra for at den digre munnen hennes skal gå ut av ledd.Vi var et par igjen. Besøkte hverandres familier i helgene.

9

Spiste frokost på diner mange timer før folk hadde begyntå stå opp, gjennomsøkte biblioteket i New Brunswick sam-men, det som Carnegie bygde av dårlig samvittighet. Ryt-men vår var god. Men så treffer Brevet som en granat fraStar Trek og sprenger alt i lufta, fortid, nåtid og framtid.Plutselig vil folka hennes ta livet av meg. Det hjelper ikkeat jeg har fylt ut selvangivelsen for dem to år på rad ellerat jeg klipper plenen deres. Faren hennes, som pleide å be-handle meg som sin egen hijo, ringer meg og kaller meg foren drittsekk, og det høres ut som han er i ferd med å kveleseg med telefonledningen. Du ikke fortjene at jeg snakketil deg på spansk, sier han. Jeg møter en av venninnene tilMagda på Woodbridge-kjøpesenteret, Claribel fra Equa-dor, hun med master i biologi og kineserøynene, og hun be-handler meg som en barnemorder.

Jeg tror ikke du har lyst til å vite hvordan Magda tok det.Det var som når fem tog kolliderer. Hun slengte Cassand-ras brev mot meg – det bommet og landet under en Volvo– før hun satte seg ned på fortauskanten og begynte å hy-perventilere. Herregud, jamret hun, å herregud.

Det er her kompisene mine mener de bare ville nekta to-talt. Cassandra hvem da? Jeg hadde så vondt i magen atjeg ikke engang prøvde. Jeg satte meg ved siden av henne,fikk tak i de viftende armene hennes og sa noe ettellerannetidiotisk av typen Du må høre på meg, Magda. Hvis ikkekommer du ikke til å forstå.

LA MEG FORTELLE DEG om Magda. Hun er en klas-sisk Jersey-dame: liten med stor munn og brede hofter ogmørkt, krøllete hår som hånda di kan gå seg vill i. Farenhennes er baker, moren hennes går fra dør til dør og sel-ger barneklær. Hun er ingen pendeja, finner seg ikke i dritt,men ønsker heller ikke å bære nag. Katolikk. Dro meg medi kirken hver søndag til messe på spansk, og når noen avslektningene hennes er syke, særlig de på Cuba, skriver hunbrev til noen nonner i Pennsylvania, spør om søstrene kanbe for familien hennes. Hun er nerden som alle biblioteka-

10

rene i hele byen kjenner, læreren som forgudes av elevenesine. Driver alltid og klipper ut greier fra avisene til meg,dominikanske greier. Vi treffes sikkert en gang i uka og al-likevel sender hun meg rare, små lapper i posten: For at duikke skal glemme meg. Det er vanskelig å forestille seg noendet er verre å kødde med enn Magda.

Uansett, jeg skal ikke kjede deg med alt som skjer etterat hun finner det ut. Tryglingen, krypingen, gråtingen. Lameg bare si det sånn at etter to uker på den måten, to ukermed å kjøre hjem til henne, sende henne brev i posten ogringe henne til alle døgnets tider, fant vi ut av det. Det betyrikke at jeg noensinne spiste middag med familien hennesigjen eller at venninnene hennes feiret. De drittkjerringenevar mer typ No, jamás, aldri. Magda var heller ikke spe-sielt begeistret over gjenforeningen sånn til å begynne med,men fortiden vi hadde hatt sammen, jobbet til min fordel.Når hun spurte, Hvorfor lar du meg ikke bare være i fred,fortalte jeg henne sannheten: Fordi jeg elsker deg, mami.Jeg vet at dette høres sykt ut, men det er sant: det er Magdasom eier hjertet mitt. Jeg ville ikke at hun skulle gå fra meg;jeg gadd ikke begynne å lete etter en ny kjæreste bare fordijeg hadde føkka det til én eneste gang.

Du må ikke tro det var lett, for det var det ikke. Magdaer sta; helt i begynnelsen da vi begynte å date, sa hun at hunikke kom til å ligge med meg før vi hadde vært sammeni minst en måned, og dama holdt seg til det, uansett hvorhardt jeg jobbet for å komme i trusene på henne. Og såer hun følsom. Tiltrekker seg smerte på samme måte sompapir tiltrekker seg vann. Du kan bare ikke forestille degalle gangene hun spurte (særlig rett etter vi hadde knulla),Hadde du noen gang tenkt til å si det? Det og Hvorfor?var favorittspørsmålene hennes. Mine favorittsvar var Jaog Det var en idiotisk tabbe. Jeg tenkte ikke.

Vi hadde til og med at par samtaler om Cassandra – van-ligvis i mørket, uten at vi kunne se hverandre. Magdaspurte om jeg elsket Cassandra og jeg svarte at nei, detgjorde jeg aldri. Tenker du fortsatt på henne? Niks. Likte

11

du å knulle henne? For å være helt ærlig, baby, så var detskikkelig dårlig. Akkurat den der vil aldri høres spesielttroverdig ut, men du er nødt til å si det uansett hvor dumtog usant det høres ut; bare si det.

Så for en stund etter at vi ble sammen igjen, var ting såbra som de kunne være.

Men bare en liten stund. Sakte, nesten uten at man lamerke til det, ble Magdaen min en annen Magda. En somikke hadde lyst til å sove over så ofte eller klø meg på ryg-gen når jeg ba henne om det. Det er utrolig hva man leg-ger merke til. Ting som at hun aldri pleide å be meg om åringe henne tilbake hvis hun var på tråden med noen andre.Jeg ble alltid prioritert. Ikke nå lenger. Så jeg skyldte selv-sagt på venninnene hennes, som jeg faktisk visste fortsatteå fore henne med dritt om meg.

Det var ikke bare hun som fikk gode råd. Kompisenemine var typ Drit i henne, ikke la den kjerringa få taket pådeg, men selv om jeg prøvde på det, så fikk jeg det ikketil. Jeg var ordentlig forelska i Magda. Jeg begynte å jobbeovertid med å bearbeide henne igjen, men ingenting så ut tilå hjelpe. Det var som om hver eneste film vi så, hver kjøre-tur vi tok, hvert eneste overnattingsbesøk bekreftet et ellerannet ved meg som ikke var bra. Jeg følte at jeg var i ferdmed å dø sakte, men hver gang jeg tok det opp, mente hunat jeg bare var paranoid.

Etter omtrent en måned begynte hun å forandre seg påmåter som virkelig kan sette skrekk i en paranoid jævel.Hun klipper seg, kjøper bedre sminke, ser dødsbra ut i nyeklær, drar ut for å danse med vennene sine på fredagskvel-dene. Når jeg spør henne om vi skal slappe av hjemme, kanjeg ikke lenger være sikker på at det er i boks. Mange gan-ger tar hun en Nei, jeg vil helst ikke på meg. Jeg spør hennehva i helvete det er hun driver på med, og hun svarer, Deter akkurat det jeg prøver å finne ut.

Jeg vet hva hun driver med. Hun sørger for at jeg er klarover hvor lite jeg betyr i livet hennes. Som om jeg ikke al-lerede visste det.

12

Så ble det juni. Varme, hvite skyer hvilte på himmelen,biler ble spylt rene med hageslanger og det var lov å spillemusikk utendørs. Alle gjorde seg klar til sommeren, til ogmed vi. Vi hadde planlagt en tur til Santo Domingo på be-gynnelsen av året, en jubileumspresang til oss selv, og vimåtte bestemme oss for om vi skulle dra eller ikke. Dethadde allerede ligget der i horisonten en stund, men jegtenkte at dette var en sånn ting som må gå seg til av segselv. Da det ikke skjedde, tok jeg fram billettene og spurtehenne, Hva tenker du om det?

At det er en altfor stor forpliktelse.Det kunne vært verre. Herregud, det er jo bare en ferie.Jeg opplever det som press.Det trenger ikke å være press.Jeg vet ikke hvorfor jeg blir så opptatt av det. Tar det opp

hver eneste dag, prøver å få henne til å forplikte seg. Kan-skje begynte jeg å bli lei av hvordan vi hadde det. Ville værelitt fleksibel, at et eller annet skulle forandre seg. Eller kan-skje jeg hadde fått det for meg at hvis hun sa Ja, vi drar, atda ville alt være bra mellom oss. Hvis hun sa Nei, dette erikke noe for meg, da ville jeg i det minste vite at det var slutt.

Venninnene hennes, de bitreste taperne på denne plane-ten, rådet henne til å dra på turen for så aldri å snakke medmeg igjen. Dette fortalte hun meg selvsagt, for hun klarteikke å la være å fortelle meg alt hun tenkte på. Hva synesdu om det forslaget? spurte jeg henne.

Hun trakk på skuldrene. Det er en mulighet.Selv kompisene mine var typ, Kamerat, virker som dette

er å bruke en hel del spenn på dritt, men jeg tenkte faktiskat det kunne være bra for oss. Aller innerst, der hvor guttaikke kjenner meg, er jeg en optimist. Meg og henne på Øya,tenkte jeg. Gi meg én ting som ikke blir bedre av det?

DET ER BARE Å INNRØMME DET: Jeg elsker SantoDomingo. Jeg elsker å komme hjem til gutta i blazer somprøver å dytte små begre med Brugal i hendene på meg.Elsker når flyet lander og alle klapper idet hjulene rører

13

rullebanen. Elsker det faktum at jeg er den eneste svartin-gen om bord som ikke har tilknytning til Cuba eller trynetfullt av sminke. Elsker dama på vei til å møte datteren somhun ikke har sett på elleve år. Gavene hun holder på fan-get, som om de var beina til en helgen. M’ija har puppernå, hvisker hun til nabomannen. Sist jeg så henne, kunnehun så vidt snakke. Nå er hun blitt en kvinne. Imagínate,tenk på det. Jeg elsker bagene moren min pakker, greier tilslektningene mine og et eller annet til Magda, en presang.Du gir henne denne uansett hva som skjer.

Hvis dette hadde vært en annen slags fortelling, skullejeg fortalt deg om havet. Om hvordan det ser ut etter at dethar blitt presset opp i himmelen gjennom et blåsehull. Omhvordan det er da, når jeg ser det på vei fra flyplassen, somlange strimler av sølv, at jeg vet at jeg virkelig har kommettilbake. Jeg skulle fortalt deg om hvor mange fattige jæv-ler som bor der. Flere albinoer, flere skjeløyde svartinger,flere tígueres1 enn du noen gang kommer til å møte. Og jegskulle fortalt deg om trafikken; en hel historie om kjøre-tøy fra slutten av det tjuende århundre, som yrer over hvereneste ledige bakkeflate i byen, et helt univers av rampo-nerte biler, ramponerte motorsykler, ramponerte lastebilerog ramponerte busser, og akkurat like mange verksteder,drevet av enhver idiot i eie av en skiftenøkkel. Jeg skullefortalt deg om slumstrøkene og om vannkranene våre somikke har rennende vann og om sambokarikaturene på re-klameplakatene og det faktum at huset til familien min ble

1En tíguere er en dominikansk mann som vet å håndtere el tigueraje, etbegrep som er så lokalt og komplekst dominikansk at det er vanskeligå finne et norsk synonym. En tiguere er tøff i trynet, kjenner og for-valter reglene på gata, jungelens lov, går ikke av veien for å lure til segpenger, alkohol, røyk og damer, viser sjelden snev av anger eller sam-vittighet, men beveger seg med bredt ganglag og sikkert smil. Det ersærlig i Den dominikanske republikk at du treffer på disse, samt i dendominikanske diasporaen utenfor Øya. (O. a.)

14

levert med latrine med livstidsgaranti. Jeg skulle fortalt degom min abuelo, min bestefar, og bondehendene hans, omhvor ulykkelig han er for at jeg ikke holder til i nærheten,og jeg skulle fortalt deg om gata hvor jeg ble født, CalleXXI, om hvordan den fortsatt ikke har bestemt seg for omden skal være en del av slummen eller ikke, og om hvordanden har vært akkurat så ubestemmelig i mange år.

Men det ville gjort dette til en annen slags historie, og jeghar problemer nok med denne som det er. Du må bare tromeg når jeg sier det. Santo Domingo er Santo Domingo. Laoss bare late som om vi alle vet hva som foregår der.

JEG MÅ HA RØYKA støv, for jeg trodde vi hadde det brade første dagene. Visst kjedet det Magda omtrent i hjel åvære innestengt hjemme hos bestefaren min, hun sa det tilog med – Jeg kjeder meg, Yunior – men jeg hadde forbe-redt henne – vi måtte besøke Abuelo. Jeg trodde det ikkekom til å gjøre henne noe; vanligvis kommer hun dødsgodtut av det med los viejitos, gamlingene. Men hun snakketnesten ikke til ham. Satt bare rastløst i sola og drakk fem-ten flasker vann. Poenget er, vi var ute av hovedstaden ogpå en buss på vei innover i landet allerede før dag nummerto. Landskapet var dødsfett og det til tross for at det vartørke på gang og hele landsbygda, til og med husene, vardekket av rødt støv. Så der var jeg. Satt og pekte på alt somhadde forandret seg siden året før. De nye pizzafilialene ogde små vannposene som drittungene solgte. Bega meg tilog med inn på litt historie. Dette er stedet hvor Trujillo ogmarinekompisene hans slaktet ned bondeopprørerne, herer det Jefe pleide å hente småjentene sine, her var det at Ba-laguer solgte sjelen sin til Djevelen. Og Magda virket somhun hadde det bra. Nikket på hodet. Svarte innimellom.Hva mer kan jeg si? Jeg trodde vi var på en god bølge.

Når jeg ser tilbake på det, var det flere tegn. For detførste; Magda er ikke stille. Hun er en sånn som snakker,en jævla skravlebøtte, og vi pleide å ha en greie oss i mel-lom hvor jeg løftet hånda og sa, time out, og hun måtte

15

være stille i hvert fall to minutter, sånn at jeg fikk sjansentil å bearbeide noe av all den informasjonen hun hadde tu-tet ørene mine fulle av. Da ble hun flau og følte seg kjeftetpå, men aldri så flau og kjeftet på at hun ikke kastet segrett inn i det igjen når jeg sa Ok, ferdig.

Kanskje det var det gode humøret mitt. Det var antageligførste gang på flere uker at jeg slappet av, at jeg ikke opp-førte meg som om noe var i ferd med å eksplodere hvertøyeblikk. Det plaget meg at hun insisterte på å avgi rapporttil venninnene sine hver eneste kveld – som om de var reddfor at jeg skulle drepe henne eller noe – men, faen heller, jegsyntes allikevel vi hadde det bedre enn vi noen gang haddehatt det.

Vi hadde tatt inn på et helt sykt billighotell i nærhetenav Pucamaima. Jeg sto på balkongen og så på stjernene ogden mørklagte byen da jeg hørte at hun gråt. Jeg trodde detvar noe alvorlig, fant lommelykta og sveivet lyset over detsvulne ansiktet hennes. Går det bra?

Hun ristet på hodet. Jeg vil ikke være her.Hva mener du?Hva er det du ikke skjønner? Jeg. Vil. Ikke. Være. Her.Dette var ikke den Madgaen jeg kjente. Den Magdaen

jeg kjente, var dødshøflig. Banket alltid på døra før hungikk inn.

Jeg ropte nesten, Hva faen er problemet ditt! Men jeg lotdet være. Jeg endte opp med å klemme og bysse henne ogspørre henne om hva som var i veien. Hun gråt lenge ogbegynte å snakke igjen etter å ha vært stille en stund. På dettidspunktet hadde lysene flimret seg tilbake. Det viste segat hun ikke hadde lyst til å reise rundt som en annen boms.Jeg trodde vi skulle på stranda, sa hun.

Vi kommer til å dra på stranda. I overmorgen.Kan vi ikke dra nå?Hva kunne jeg gjøre? Hun satt der i trusa og ventet på at

jeg skulle si noe. Så hva glapp ut av munnen min? Vi gjørakkurat det du vil, baby. Jeg ringte hotellet i La Romana,spurte om vi kunne komme litt før, og neste morgen fikk

16

jeg oss om bord på en ekspressbuss til hovedstaden og så påbuss nummer to til La Romana. Jeg sa ikke et eneste jævlaord til henne, og hun sa ingenting til meg heller. Hun vir-ket sliten og så ut på verden utenfor som om hun ventet påat den skulle snakke til henne.

Før vi var halvveis på dag 3 på vår forsoningstur Quis-queya rundt, satt vi i en bungalow med klimaanlegg og såpå HBO. Akkurat der jeg vil være når jeg er i Santo Do-mingo. På en jævla resort. Magda leste en bok av en ellerannen trappistmunk og var i bedre humør, tenkte jeg derjeg satt på sengekanten og fiklet med kartet vi ikke lengerhadde noen bruk for.

Jeg tenkte at jeg fortjener noe fint for dette. Noe fysisk.Jeg og Magda hadde aldri hatt noe stress med sex, men helegreia ble rart etter at vi slo opp. For det første er det ikkelike regelmessig som før. Jeg er heldig hvis det blir noe påmeg en gang i uka. Jeg må gi henne en dytt, få tingene igang, ellers blir det ikke noe puling i det hele tatt. Og hunlater som hun ikke vil, og noen ganger vil hun virkelig ikke,og da må jeg ta det helt med ro, mens andre ganger vil hunog jeg må ta på fitta hennes, min måte å sette det hele i gangpå, min måte å si at, så mami, skal vi ikke bare kjøre på?Hvorpå hun antagelig vil snu hodet vekk, for det er hennesmåte å si at Jeg er for stolt til å overgi meg til de dyriskedriftene dine sånn helt uten videre, men hvis du fortsetterå ha fingeren i meg, kommer jeg ikke til å stoppe deg.

I dag satte vi i gang uten problemer, men da vi var halv-veis sa hun, Vent, det er best vi lar være.

Jeg ville vite hvorfor.Hun lukket øynene som om hun var flau over seg selv.

Glem det, sa hun mens hun rullet på hoftene under meg.Bare glem det.

JEG VIL IKKE engang si hvor vi er. Vi er i Casa de Campo.Resorten skammen glemte. Enhver gjennomsnittsidiot villeelsket dette stedet. Det er det største, dyreste hotellet påØya, hvilket betyr at det er en jævla festning, med høye

17

murer mot omverden. Sikkerhetsfolk og horebukker oggolddiggers overalt. Driver reklame for seg selv i USA somom det var et eget land, og det kunne det like gjerne vært.Med egen flyplass, 36-hulls golfbane, strender som er såhvite at de dør etter å bli tråkket på, og de eneste øy-domi-nikanerne du kan være sikker på å møte, er enten styrtrike,eller så skifter de sengetøyet ditt. Bestefaren min har aldrivært her, og det har aldri din heller, for å si det sånn. Det erhit García’ene og Colón’ene kommer for å slappe av etteren lang måned med undertrykking av massene, hvor big-shotsene kan utveksle ideer med likesinnede fra utlandet.Blir du her lenge nok, blir du garantert kvitt ghettostempletditt, uten noen plagsomme spørsmål.

Vi står opp friske og raske for å rekke buffeen tidlig, blirservert av en blid dame i husmoruniform. Jeg kødder ikke:disse søstrene må til og med gå med skaut på hodet. Magdarabler ned noe på et par kort til familien sin. Jeg har lysttil å snakke om det som skjedde dagen før, men når jeg tardet opp, legger hun ned pennen. Tar på seg solbrillene.

Jeg føler at du presser meg.Hvordan presser jeg deg? spør jeg.Det er bare at jeg trenger litt alenetid av og til. Når vi er

sammen, får jeg alltid følelsen av at du vil ha noe av meg.Tid for deg selv, sier jeg. Hva betyr det?At du gjør en ting og jeg gjør noe annet, sånn en gang

om dagen, kanskje.Når da? Nå?Det trenger ikke være nå. Hun ser irritert ut. Skal vi ikke

bare gå ned på stranda?Jeg føler at du har avvist hele landet mitt, Magda, sier

jeg idet vi går over mot golfbilene vi får bruke.Ikke vær dum. Hun legger en hånd i fanget mitt. Jeg vil

bare slappe av. Hva er galt med det?Sola skinner og sjøen er så blå at det er i overkant for

hjernen. Casa de Campo har strender på samme måte somresten av Øya har problemer. Men her er det ingen meren-gue, ingen småunger, ingen som prøver å selge deg grillet

18

svineribbe og mangelen på pigmenter er åpenbar. For hvertjuende meter ligger det i hvert fall én eurojævel slengt ut-over på et håndkle, som et blekfett monster sjøen har kastetopp. De ser ut som filosofiprofessorer, som en billig Fou-cault, og altfor mange av dem har selskap av en mørkhudetdominikansk jente. Seriøst, disse jentene kan umulig væreeldre enn seksten, det ser helt sjukt ut, spør du meg. På må-ten de ikke kommuniserer på, skjønner du at de i hvert fallikke møttes da de begge var på studietur i Paris.

Magda er helt rå i en fet, gullfarget bikini som vennin-nene hennes hjalp henne å finne så hun kunne tortureremeg, og jeg har på et par utslitte badeshorts med «SandyHook Forever!» Jeg må innrømme at jeg føler meg sårbarog urolig når Magda går halvnaken omkring blant folk påden måten. Jeg legger hånda på kneet hennes. Jeg vil bareat du skal si at du elsker meg.

Yunior, vær så snill.Kan du ikke i hvert fall si at du liker meg veldig godt?Kan du ikke bare la meg være i fred? Du er så utrolig slit-

som.Jeg lar sola slå meg ut i sanden. Meg og Magda sammen,

det er nedslående. Vi ser ikke ut som vi er et par. Når hunsmiler, ber svartingene om å få gifte seg med henne. Nårjeg smiler, sjekker folk at lommeboka deres fortsatt er der.Magda har vært en superstjerne under hele oppholdet. Duvet hvordan det er når du befinner deg på Øya med en kjæ-reste som er bare én åttendedels svart. Gutta går helt ba-nanas. På bussene er mannfolka bare, Tú sí eres bella, duvar litt av en skjønnhet, muchacha. Hver eneste gang jegtar meg en dukkert, begynner et eller annet Middelhavetskjærlighetsbud å synge for henne. Jeg er selvsagt ikke spe-sielt høflig. Gidder du å stikke, din dust. Vi er på bryllups-reise her. En av slimålene er helt utrolig utholdende, setterseg til og med rett i nærheten av oss så hun skal bli impo-nert over håret rundt brystvortene hans, og i stedet for åoverse ham, begynner hun å prate, og det viser seg at hanogså er dominikaner, fra Quisqueya Heights. Han er stats-

19

advokatassistent og elsker sitt folk. Det er bra at jeg forsva-rer dem, sier han. Jeg forstår dem i hvert fall. For meg høreshan ut som den typen svarting som pleide å være hvit foross andre før i tiden. Etter tre minutter av ham har jeg fåttnok og sier, Magda, slutt å snakke med den drittsekken.

Statsadvokatassistenten blir helt forbløffet. Du snakkervel ikke til meg, sier han.

Jo, faktisk, sier jeg.Det er helt utrolig. Magda reiser seg og går stivbeint ned

mot vannet. Hun har en halvmåne av sand på rumpa. Deter faen meg ikke til å holde ut.

Kompisen snakker til meg igjen, men jeg hører ikke etter.Jeg vet allerede hva hun kommer til å si når hun setter segned igjen. Det er på tide at du gjør dine ting og jeg gjørmine.

DEN KVELDEN DRIVER JEG rundt svømmebassengetog i hotellbaren, Club Cacique, og Magda er ingen ste-der. Jeg treffer en dominicana fra West New York. Huner selvsagt helt nydelig. Olivenfarget, med den mest sinns-syke permanenten på denne siden av Dyckman. Hun heterLucy. Hun henger sammen med tre av tenåringskusinenesine. Idet hun tar av seg badekåpa for å hoppe i bassenget,får jeg øye på et helt edderkoppnett av arr spredt utovermagen hennes.

Jeg blir også kjent med to rike, eldre fyrer som drikkercognac i baren. De presenterer seg som Visepresidenten ogBarbaren, livvakten hans. Jeg har antagelig sporene etterferskt nederlag skrevet i panna. De hører på problemenemine som om de skulle vært et par capos og jeg snakkerdrap. De uttrykker sin medfølelse. Det er sikkert tusen gra-der i lufta, og myggen summer som om den er i ferd medå overta verden, men begge disse fyrene har på seg dyredresser og Barbaren flotter seg til og med med en lilla slips-knute. En soldat forsøkte å kutte strupen på ham engang,så han sørger for å skjule arret. Jeg liker ikke å braute, sierhan.

20

Jeg går for å ringe opp på rommet. Ingen Magda. Jegsjekker i resepsjonen. Ingen beskjeder. Jeg går tilbake i ba-ren og smiler.

Visepresidenten er en ung fyr, i slutten av trettiårene, ogganske kul til utbytter å være. Han råder meg til å finnemeg en annen dame. Sørg for at hun er vakker og svart.Cassandra, tenker jeg.

Visepresidenten vifter med hånda og Barceló-shotsenekommer så fort at du tror det er science fiction.

Sjalusi er den aller beste måten å gjenopplive et forholdpå, sier Visepresidenten. Det lærte jeg da jeg studerte vedSyracuse. Dans med en annen dame, dans merengue medhenne, og se om ikke dama di hisser seg opp nok til at detblir litt action.

Du mener så det blir voldelig.Slår hun deg?Første gangen jeg fortalte det. Hun dro til meg rett i kje-

ven.Men, hermano, hvorfor sa du noe? vil Barbaren vite.

Hvorfor nektet du ikke bare?Fordi hun fikk et brev, compadre. Det inneholdt bevis.Visepresidenten smiler fra øre til øre og jeg skjønner

hvorfor han er en visepresident. Senere, når jeg er hjemmeigjen, kommer jeg til å fortelle mora mi om all dritten somskjedde, og hun kommer til å fortelle meg akkurat hvadenne fyren antagelig er visepresident for.

De slår bare, sier han, når de bryr seg om deg.Amen, mumler Barbaren. Amen.

ALLE VENNENE TIL MAGDA SIER at jeg var utro mothenne fordi jeg er dominikaner, at alle vi dominikanskemenn er kjøtere og ikke til å stole på. Jeg tviler på at jegkan snakke på vegne av samtlige dominikanske menn, mendet tviler jeg på at de kan også. Fra mitt ståsted handlet detikke om genetikk, men om grunner. Om ting som gikk galt.

Sannheten er at alle forhold blir utsatt for påkjenninger.Mitt og Magdas var intet unntak.

21

Jeg bodde i Brooklyn og hun bodde hjemme hos folkasine i Jersey. Vi snakket sammen på telefon hver dag og såhverandre i helgene. Stort sett dro jeg dit. Vi oppførte ossskikkelig Jersey, dessuten; kjøpesentre, foreldrene, kino,mye TV. Etter et år sammen var det sånn det var. Forhol-det vårt var verken sola, månen eller stjernene, men det varikke bare tull heller. Spesielt ikke lørdagsmorgener, i lei-ligheten min, når hun lagde kaffe på campo-måten til oss,traktet den gjennom en sånn sokkelignende greie. Sa til for-eldrene sine at hun skulle sove over hos Claribel; de må an-tagelig ha visst hvor hun var, men de sa aldri noe som helst.Jeg pleide å sove lenge og hun leste mens hun klødde megsakte på ryggen, og når jeg var klar til å stå opp, begyntejeg å kysse henne til hun sa, Herregud, Yunior, du gjør meghelt våt.

Jeg var ikke misfornøyd og jeg var ikke konstant på ut-kikk etter fitte, sånn som en del andre svartinger. Jeg pratalitt med andre damer, dansa til og med med dem hvis jegvar ute, men jeg ba ikke om å få nummeret eller noe.

Allikevel, ting blir litt mer kjølig av at man bare sees engang i uka, det blir det. Men du merker det ikke før en nydame kommer inn på jobben din, med en diger rumpe ogen kjapp kommentar og liksom er på deg omtrent umid-delbart, tar på brystmusklene dine, klager over en eller an-nen moreno hun date som alltid behandler henne som dritt,sier, svarte menn skjønner seg ikke på latinas.

Cassandra. Hun fylte ut tippekuponger og løste kryssordmens hun snakket i telefonen, og hadde en greie med ola-skjorter. Vi begynte å spise lunsj sammen og snakket all-tid om det samme. Jeg rådet henne til å dumpe han more-noen, hun rådet meg til å skaffe meg en kjæreste som kunneknulle. Allerede første uka vi ble kjent, begikk jeg feilen åfortelle henne at sex med Magda aldri hadde vært noe sær-lig.

Herregud, jeg synes synd på deg, sa Cassandra. Rupertgir meg i hvert fall kukk i toppklasse.

Den første kvelden vi hadde oss – bra var det òg, mar-

22

kedsføringen hennes stemte – følte jeg meg så dritt at jegikke fikk sove, og det til tross for at hun var en av de jen-tene med en kropp som ligger helt perfekt ved siden av din.Jeg var helt sånn, Hun vet, så jeg ringte Magda fra sengaog spurte henne om alt var i orden.

Du høres rar ut, sa hun.Jeg husker at Cassandra presset den varme fitta si mot

beinet mitt og at jeg sa, Det er bare at jeg savner deg.

ENDA EN PERFEKT SOLSKINNSDAG I KARIBIA, ogdet eneste Magda har sagt, er Gi meg solkremen. I kvelder det fest på hotellet. Alle gjestene er invitert. Halvfor-melt antrekk, men jeg har verken klærne eller energien til åpynte meg. Magda, på sin side, har tydeligvis begge deler.Hun drar på seg de dødstrange gull-lamé-tightsene og enmatchende halterneck som gjør at piercingen i navlen sy-nes. Håret hennes skinner mørkt som natten og får meg tilå huske den første gangen jeg kysset de krøllene og spurte,Hvor er stjernene? Og hun sa, De er litt lenger ned, papi.

Vi blir stående foran speilet begge to. Jeg har på meg chi-nos og en krøllete strandskjorte. Hun tar på seg leppestift;jeg har bestandig tenkt at universet oppfant fargen rød eneog alene for latinas.

Vi ser bra ut, sier hun.Det er sant. Jeg kjenner at optimismen er på vei tilbake.

Tenker at dette er kvelden for gjenforening. Jeg legger ar-mene mine rundt henne, men hun slipper bomben uten ålee på så mye som et øyelokk: I kveld, sier hun, trenger jeglitt plass.

Armene mine faller mot gulvet.Jeg visste du kom til å bli forbanna, sier hun.Du er en skikkelig drittkjerring, du vet det?Jeg hadde aldri noe lyst til å være med i utgangspunktet.

Du tvang meg.Hvis du ikke hadde lyst til å være med, hvorfor kunne

du ikke bare ha sagt det, for faen?Og så videre og videre og videre, helt til jeg til slutt sier,

23

Jeg gir faen i dette, og går. Jeg føler at jeg ikke har feste noested, og har ingen anelse om hva som vil skje videre. Detteer siste trekk, og i stedet for å kaste alle kortene, i stedet forå gjøre meg tøffere enn toget, synes jeg synd på meg selv,som en idiot uten noen form for flaks. Jeg er ikke slem, jeger ikke slem, tenker jeg, igjen og igjen.

Det er helt stappfullt i Club Cacique. Jeg ser etter hunLucy. I stedet finner jeg Visepresidenten og Barbaren. Desitter og drikker cognac i den rolige enden av baren mensde diskuterer hvorvidt det er femtiseks dominikanere iamerikansk baseball eller femtisju. De gjør plass for megog klapper meg på skulderen.

Dette stedet tar livet av meg, sier jeg.Så veldig dramatisk. Visepresidenten tar seg til inner-

lomma på dressen og finner nøklene sine. Han har på segsånne italienske skinnsko som ser mest ut som perlebro-derte tøfler. Er du klar for å bli med oss en tur?

Ja, jøss, sier jeg. Hva faen har jeg å tape.Jeg vil gjerne vise deg vår nasjons fødested.Jeg ser meg rundt i mengden før vi drar. Lucy har kom-

met. Hun sitter alene i en dødsfin svart kjole i enden avbaren. Smiler opprømt, løfter armene og jeg får øye på demørke stubbene i armhulene hennes. Hun har svetteringerpå kjolen og myggstikk på de vakre armene sine. Jeg burdebli, tenker jeg, men beina mine bærer meg rett ut.

Vi trenger oss sammen i en svart diplomat-BMW. Jeg sit-ter i baksetet sammen med Barbaren; Visepresidenten sitterforan og kjører. Vi legger Casa de Campo og La Romanasgalskap bak oss, og ikke lenge etter begynner alt å lukteav raffinert sukker. Veiene er mørke – jeg mener; ikke eteneste jævla gatelys – og i lysene fra bilen svermer insektersom i en bibelsk landeplage. Vi sender cognacen rundt mel-lom oss. Jeg er sammen med en visepresident, og tenker athvorfor faen ikke.

Han snakker – om da han bodde upstate New York– men Barbaren snakker også. Livvaktens dress har krøl-let seg og hånda hans skjelver mens han røyker sigarettene

24

sine. Litt av en jævla livvakt. Han forteller meg om opp-veksten sin i San Juan, nær grensen til Haiti. Liborios land.Jeg hadde lyst til å bli ingeniør, forteller han meg. Jeg villebygge skoler og sykehus for el pueblo, for folket. Jeg hørerikke egentlig etter; jeg tenker på Magda, på at jeg antage-lig aldri vil få smake fitta hennes igjen.

Og så er vi ute av bilen, kravler opp en skråning, gjen-nom busker og banantrær og bambus, og myggen spiseross som om vi skulle vært dagens. Barbaren har en digerlommelykt, en mørkets fordriver. Visepresidenten bannerog tramper gjennom underlaget mens han sier, Det er her eteller annet sted. Sånn er det når du er for mye på kontoret.Det er først da jeg oppdager at Barbaren holder et helvetesdigert maskingevær og at hånda hans ikke skjelver lenger.Han ser verken på meg eller Visepresidenten – han lytter.Ikke at jeg er redd, men dette begynner å bli i overkant formin del.

Hva slags våpen er det? spør jeg, småpratende.En P-90.Hva faen er det?Noe gammelt som har blitt gjort nytt.Fett, tenker jeg, en filosof.Det er her, roper Visepresidenten.Jeg krabber over til ham og ser at han står over et hull

i bakken. Jorda er rød. Bauxitt. Og hullet er svartere ennnoen av oss.

Dette er Jagua-grotten, annonserer Visepresidenten medstemmen dyp og full av respekt. Taínoenes fødested.

Jeg hever øyenbrynet. Jeg trodde de var søramerikanere.Jeg snakker i betydningen mytisk.Barbaren lyser ned på hullet, men det gjør det ikke noe

bedre.Kunne du tenke deg å ta en titt inni? spør Visepresiden-

ten meg.Jeg må ha svart ja, for Barbaren rekker meg lommelykta

og sammen griper de meg etter anklene og senker meg nedi hullet. Alle myntene mine faller ut av lommene. Som en

25

slags velsignelse. Jeg kan ikke se stort, bare noen rare far-ger på de oppløste veggene, og Visepresidenten som roperned til meg, Er det ikke vakkert?

Dette er det perfekte stedet for å oppnå litt innsikt, for enperson til å utvikle seg til noen litt bedre. Visepresidentenså antagelig sin egen fremtid da han hang her i dette mør-ket, så hvordan han skulle måke fattigfolket ut av slum-men, og Barbaren også – hvordan han kjøper et murhus tilmoren sin, viser henne hvordan ventilasjonsanlegget funge-rer – mens jeg, alt jeg får til er et minne fra den første gan-gen jeg og Magda snakket sammen. Den gangen på Rut-gers. Vi ventet på E-bussen samtidig på George Street oghun var kledd i lilla. Alle nyanser av lilla.

Og det er da jeg skjønner at det er over. Idet du begyn-ner å tenke på starten, er det slutt.

Jeg gråter, og når de drar meg opp, sier Visepresidentenindignert, Herregud, du trenger vel ikke bli helt bløt.

DET MÅ HA VÆRT en alvorlig slags Øy-voodoo: sluttenjeg så i grotten, ble til virkelighet. Dagen etter dro vi tilbaketil USA. Fem måneder senere fikk jeg et brev fra min eks-baby. Jeg var allerede sammen med en annen, men Magdashåndskrift slo hvert eneste lille luftmolekyl ut av lungenemine.

Det viste seg at hun også var sammen med en annen.En veldig fin fyr hun hadde møtt. Dominikansk, som meg.Bare at han her elsker meg, skrev hun.

Men nå går jeg for fort fram. Jeg må heller runde av medå illustrere for deg hvor utrolig dum jeg var.

Magda satt våken og ventet på meg da jeg kom tilbaketil bungalowen den natta. Ferdigpakket, og det så ut somhun hadde grått.

Jeg drar hjem i morgen, sa hun.Jeg satte meg ned ved siden av henne. Tok hånda hennes.

Dette kan fungere, sa jeg. Hvis vi bare prøver.