Legender om et selvmord

RYGG: 24 MM FORSIDE: 133 MM KLAFF: 90 MMBAKSIDE: 133 MMKLAFF: 90 MM

HØ

YD

E:

211

MM

o m s l a g a v s t i a n h o l e | b l æ s t

david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skre-vet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for BBC, NOVA og CNN siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic. Han bor i Alaska sam-men med sin kone Nancy. Legender om et selvmord er David Vanns skjønnlitterære debut, og han er blitt sammenlignet med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx. Novellesamlingen er under utgivelse i en rekke land, den er hyllet av kritikere og har vunnet flere priser, bl.a. the Grace Paley Prize og Le Prix des Lecteursde L`Express. David Vanns roman Caribou Islandkommer på norsk i 2012.

roy er fremdeles en ung gutt da faren hans, en mislyk-ket tannlege og ulykksalig sportsfisker, setter en 44 kaliber magnum til hodet og skyter seg. Hele oppveksten skal Roy vende tilbake til det ene øyeblikket som frarøvet ham barn-dommen, og som fremdeles holder sin klamme hånd over familien og deres historie. Legender om et selvmord er en bemerkelsesverdig barsk og følsom samling på seks fortellinger om en far og en sønn, om overlevelse og desillusjonert kjærlighet. Med stor intensitet og oppriktighet forsøker Roy å forstå farens død ved å skildre foreldrenes forhold, deres sørgelige ekteskap og nådeløse skilsmisse. David Vann viser en forbløffende observasjonsevne og skaper uforglemmelige karakterer, mektige landskap ogklaustrofobiske scener.

«En amerikansk klassiker.»the sunday times

«Et nådeløst, hjerteskjærende mesterverk som kun kansammenligens med Cormac McCarthys Veien.»the weekend australian magazine

«David Vanns Legender om et selvmord er modig, fantastisk godt skrevet ...»julie myerson, daily telegraph books of the year

«I hans portrett av en ung gutts kjærlighet til faren han mistet, har David Vann skapt et praktfullt stykke litteratur; overraskende, vakkert og uhyre gripende.»nadeem aslam

da

vid

va

nn

leg

en

de

r o

m e

t se

lvm

or

d

«Denne boka gjorde sjeldent sterkt inntrykk på meg.»trude marstein

jeg hadde en morris mini sammen med moren din. Det var en liten bil, som en tivolibil, og en av vindusviskerne var i stykker, så jeg satt alltid med den ene armen ut av vinduet på vindusviskeren. Moren din var vill etter sennepsåkrer på den tiden, ville alltid kjøre forbi dem når sola skinte, rundt omkring i hele Davis. Det var flere åkrer da, mindre folk. Det var sånn over hele verden. Og nå begynner hjemme-undervisningen. Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyr streifet omkring på engen og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskeslekten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden. Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da. Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jord-kloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneske og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels. Ha, sa Roy. Men så da? Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk tilhelvete. Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma? Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.

fo

rf

at

te

rf

ot

o: d

ian

a m

at

ar

Mal: B1, 130x205 mm, StempelGaramond, 11/13.5 pkt, 21 cic, 32 linjer (Ordrenr:: 50399)Generert av Type-it AS, Trondheim - fredag 19. november 2010 - 9:57

NOT PRINT READY!

David Vann

Legender om etselvmord

Oversatt fra engelsk av

Hilde Stubhaug


NOT PRINT READY!

gnfasn

Sticky Note

Marked set by gnfasn

Originaltittel: Legend of a Suicide

Copyright © David Vann 2008Norsk utgave © Gyldendal Norsk Forlag AS 2011

www.gyldendal.no

Første gang utgitt avUniversity of Massachusetts Press 2008

Published by arrangement withSane Töregård Agency AB

Printed inTrykk/innbinding:

Sats: Type-it AS, Trondheim 2010Papir:

Boken er satt med Stempel Garamond 11/13.5 pkt.Omslag:

ISBN 978-82-05-40212-6


NOT PRINT READY!

Til min far, James Edwin Vann, 1940–1980


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

INNHOLDIktyologiRhodaLegende om gode mennSukkwan IslandDel enDel toKetchikanHøyere blått


NOT PRINT READY!


NOT PRINT READY!

IKTYOLOGI

Moren min fødte på Adak Island, en liten klump av steinog snø langt ute i den aleutiske øyrekken, på grensen tilBeringhavet. Faren min tjenestegjorde to år som tannlege imarinen; han hadde ønsket seg Alaska fordi han likte jaktog fiske, men han visste selvfølgelig ikke om Adak da hanla inn søknaden. Hadde moren min visst om øya, ville hunselv ha fått den strøket av lista. Så sant hun har hatt nokinformasjon, har moren min aldri valgt feil.

Slik kom det til at hun nektet dem å ta det glohetespedbarnet med gulsott ut av Adaks underjordiske mari-nesykehus og lempe det inn i jetflyet som sto og ventet pårullebanen i over seks timer. Fordi temperaturen min var på40,5 grader og fortsatt på vei opp, anbefalte legene og farenmin at jeg skulle flys inn til fastlandet, til et skikkelig syke-hus (mens vi var på Adak, var det ingen som overlevde selvet mildt hjerteattakk på sykehuset der – ingen), men morenmin nektet. Hun var sikker på – faren min beskrev det somen dyrisk, instinktiv frykt – at jeg ville omkomme så fortjeg ble ført til værs. Hun la meg i et vanlig, hvitt badekarfylt med kaldt vann, og der overlevde jeg. Blomstret opp, tilog med. Den oransjeflekkete huden roet seg gradvis ned tilsunn babyrosa, lemmene myknet opp, og jeg sprellet medbena i vannet til hun løftet meg opp og vi begge sovnet.

9


NOT PRINT READY!

Da faren min hadde avtjent sine år i marinen, flyttet vitil Ketchikan, en øy sørøst i Alaska, og der kjøpte hanen tannlegepraksis og tre år senere en fiskebåt. Det var enny, tjuetrefots Uniflite fiberglass cabin cruiser. En fredagettermiddag satte han båten på vannet, fortsatt med tann-legefrakken på under jakka, mens vi sto og heiet. Han fikkden inn på den rette båtplassen, og neste morgen sto han påbryggekanten og stirret gjennom ti meter med klart, alas-kisk isvann ned til der Snøgåsa sto som et hvitt blendverkpå de runde, grå steinene. Faren min ga den navnet Snøgåsafordi han hadde vært fylt av drømmer om det hvite skro-get som fløy over bølgene, men han hadde glemt å sette ilensepluggene den ettermiddagen båten ble sjøsatt. I mot-setning til moren min hadde han verken øyne eller ører fordet som foregår under overflaten.

Den sommeren, når vi fløy tilbake over bølgene etter enfisketur (faren min fikk Snøgåsa hevet og vasket, noe sombeviser at av og til kan faktisk utholdenhet veie opp formangel på klarsyn), var jeg på bakre dekk, som var åpentmen hadde høye vegger, sammen med dagens kveitefangst,og jeg klasket opp i lufta sammen med kveitene hver gangfaren min seilte over den ene bølgen og dundret inn i denneste. Kveitene på sin side lå flate, som grågrønne hunderpå det hvite dekket, de store, brune øynene så håpefullt opppå meg inntil jeg smelte en hammer i dem. Det var min jobbå forhindre at de plasket seg ut av båten. Det var mye styrkei de brede, flate fiskekroppene, og fikk de smelt skikke-lig til med halen, kunne de komme seg opp imot en meteropp i luften så de hvite undersidene lyste. Det vokste framen slags forståelse oss imellom: Hvis de lot være å sprettei været, smelte ikke jeg hammeren i hodet på dem. Mennoen ganger, når det gikk ekstra vilt for seg og jeg hadde

10


NOT PRINT READY!

blod og slim over hele meg, smelte jeg til dem et par gan-ger ekstra, en tilbøyelighet jeg skammer meg over. Og deandre kveitene, med de runde, brune øynene sine og bred,fordømmende munn, så hva jeg gjorde.

Når vi la til kai etter de turene, sjekket moren min alt,også lensepluggene, mens faren min sto og så på. Jeg satt påknærne og lekte på den værbitte brygga, og en gang så jeget fryktinngytende vesen kravle ut av en rusten blikkbokssom hadde veltet over på siden. I avsky over de grusommebena hylte jeg og for baklengs ut i vannet. Det tok ikkelang tid før jeg ble fisket opp, men jeg glemte ikke det jeghadde sett. Ingen hadde fortalt meg om firfisler – jeg haddevirkelig ikke hatt et eneste mareritt om krypdyr – men jegskjønte ved første øyekast at de var et steg i feil retning.

Like etter dette, da jeg nærmet meg fem år, begyntefaren min å tro at han også hadde tatt noen steg i feil ret-ning, og han la ut på jakt etter erfaringer som han følte hanhadde gått glipp av. Moren min var bare den andre kvin-nen han hadde vært sammen med, men nå utvidet han denlisten med tannlegeassistenten som jobbet for ham. Snartble nettene hjemme i huset vårt fylt av en klagesang medflere variasjoner og mer langvarig enn det til da hadde værtmulig å forestille seg.

Jeg forlot skuta en kveld faren min satt alene i stua oggråt mens moren min knuste ting inne på soverommet.Det kom ikke noen menneskelige lyder fra henne, men jegkunne kartlegge ruten hennes gjennom rommet ved å fore-stille meg kildene til lydene av tre som knakk, glass somble knust, gips som ble smadret. Jeg smatt ut i den myke,våte verdenen i Alaskas regnskognetter, lydløs med unntakav regnet, og vandret nedover på den andre siden av gateni pysjamasen, kikket inn mørke, lave stuevinduer og lyttet

11


NOT PRINT READY!

ved dører, helt til jeg ved en dør hørte en summelyd somvar ukjent for meg.

Jeg gikk rundt til siden av huset, åpnet myggnettin-gen foran inngangsdøra og presset øret mot kaldt treverk.Lyden virket lavere nå, nesten som stønning, knapt hørbar.

Døra var låst, men jeg trakk opp gummihjørnet på dør-matten og der lå nøkkelen, akkurat som hjemme hos oss.Så jeg gikk inn.

Jeg fant ut at summelyden kom fra luftpumpen på etakvarium. Det var noe forferdelig ved det å gå alene gjen-nom noen andres hjem, og jeg var fylt av alvor da jeg gikkover linoleumen for å sette meg høyt på en kjøkkenkrakk.Jeg så på de stripete oransje og svarte fiskene som sugdepå småsteiner og spyttet dem ut. Det var større steineri akvariet, også: lavasteiner med mørke huler og sprek-ker der mange små fiskeøyne kikket ut, skinnende somaluminiumsfolie. Noen var knallrøde og -blå, andre varknalloransje.

Jeg tenkte fiskene kanskje var sultne. Jeg gikk bort tilkjøleskapet og fikk øye på et glass med pikkels, åpnet detog tok det med meg så fiskene fikk se. Jeg fant noen lukerpå toppen av akvariet, mot baksiden, og slapp pikkels nedi,først en eller to, så hele glasset, skive for skive, og til slutthelte jeg saften nedi, også, slik at vannet i akvariet steg ogdet rant dråper nedover siden.

Jeg stirret på pikkelsskivene som fløt blanke rundtsammen med fiskene, noen sank og virvlet omkring. Dedumpet sakte over de glinsende rosa og blå steinene. Destripete oransje fiskene hadde alle sammen sust rundt iakvariet mens jeg helte oppi pikkels, men nå beveget ogsåde seg sakte. De lente seg litt mot den ene siden mens desvømte, og flere av dem lå på steinene. Andre strakte de

12


NOT PRINT READY!

lange, gjennomsiktige bruskmunnene opp mot overflatenstadig vekk og sugde i seg luft. Sidefinnene bølget seg såfint som de mest utsøkte blonder.

Da pikkelsskivene hadde sunket lenger ned, vugget desom sovende fisk like over den rosa og blå grusen, og deekte fiskene vugget stille ved siden av dem, som om de varomgitt av mykt gress og vannliljeblader som hadde sunkettil bunns. Det var et vakkert syn, og i dette skjønnhe-tens øyeblikk strakte jeg meg fram. Jeg trykket hendeneog ansiktet mot glasset og myste inn i det tause, svarte imidten av et av de sølvøynene. Det føltes som om jeg ogsåfløt, vugget sakte, merkelig malplassert, og i et glimt mer-ket jeg at jeg kjente vuggebevegelsen, og idet jeg fornemmetat jeg fornemmet, forsto jeg at jeg var meg. Dette distra-herte meg; så glemte jeg hva som hadde distrahert meg,mistet interessen for fiskene og gled, etter å ha trasket overlinoleumsgulvet på kjøkkenet, ut i det myke, mørke regnetigjen.

Tre år senere, etter at moren min og jeg hadde flyttet tilCalifornia, fikk jeg mitt eget akvarium og bestemte meg forå bli iktyolog. Foreldrene mine hadde skilt lag, selvfølge-lig, nesten like skremt av hva jeg hadde gjort som av hvade hadde drevet med hele tiden. At det skulle være noensammenheng mellom hærverket jeg sto for og de nattligeordvekslingene deres, var helt uforståelig for dem.

Mitt første akvarium var bare en gjennomsiktig plast-beholder av den typen som gjerne blir brukt til muttereog skruer. I den hadde jeg to gullfisker jeg hadde vunnetpå tivoli, og grus moren min og jeg hadde kjøpt på Sal’sFishworld på veien hjem.

Jeg tok godt vare på de tynne, bleke gullfiskene, men

13


NOT PRINT READY!

det var ikke noe lokk på beholderen, og etter at katten vår,Smokey, satte poten i dem og åt dem på kjøkkenbenkenmens jeg sto og så på, ute av stand til å røre meg, tok morenmin meg med til Sal’s igjen og kjøpte et ordentlig 37-litersakvarium med filter, mer grus, en plastplante med langeblader, en vulkansk stein med hull i, et par gullfisker, ogtil og med en av de stripete fiskene i oransje og svart somjeg kjente til fra Ketchikan, og som jeg nå fant ut ble kaltklovnefisk.

Vi satt og så på fiskene hver kveld, gjorde rent akva-riet hver helg, og vi kom oss også gjennom noen utbruddav hvitprikk: plutselig, mystisk spredning av hvite prikkerpå finnene og halene, som truet med å gjøre slutt på demalle.

De første som døde, fikk en høytidelig seremoni, dermoren min satt ved siden av meg på kne i jorden og jeghadde på meg et gammelt, hvitt laken. Fiskene ble alltidpakket inn i mange lag med dopapir, lagt i små esker, ogbegravd 15 cm ned så katten ikke skulle grave dem opp.

Snart spylte vi bare fiskene ned i doen og kjøpte nye,men selv da tenkte jeg ikke på annet enn dem. Jeg skrev omdem på skolen under dekke av bokanmeldelser. Lærernepå barneskolen syntes aldri å lukte lunta, men trodde tyde-ligvis at jeg hadde lest bøker med titler som Klovnefisken,Sverddrageren, Haimallen og Hypostomus Plecostomus– Algeeteren. Livet i sin helhet var å finne i det akvariet.Skalarer med gule og svarte striper fløt lekre fram og til-bake, glitrende og staselige, mens avfallet hang på slep iremser. Algeeterne på bunnen av akvariet spiste det avfal-let, spyttet det ut i avsky og fortsatte å streife omkring,sultne ennå. Og mindre enn fem minutter etter at jeg haddesluppet to nye skivetetraer ned i akvariet, fikk jeg se skik-

14


NOT PRINT READY!

kelig brutalitet. Disse tetrafiskene var store og tynne oglignet sølvmynter, og så fort de var ute av plastposen fraSal’s, svømte de opp på hver sin side av den late haimallenmed den lange, tynne og skinnende kroppen og de storekuleøynene. Skivetetraene var sleipe og nådeløse og vissteå jobbe sammen. I et lynglimt gikk de for ett øye hver ogsugde det ut. De svelget ikke engang, men lot de rundebiljardkuleøynene synke drømmende ned til steinene, derde ble slukt av algeeterne.

Responsen fra moren min kom raskt. Skivetetraene blefanget i håven og skylt ned i løpet av minutter, og denkvelden satt vi og så på haimallen som dunket blindt inn iveggen på akvariet, og ventet på at han skulle dø.

Disse årene i California der vi levde stadig mer innsnevret,bega faren min seg lenger og lenger opp i Alaska, og det vir-ket ikke som det var fornuft i noe han gjorde. Han haddealdri likt å være tannlege, og mente nå at fisking kanskjevar mer hans greie. Det tror jeg han hadde rett i, og han varhelt klart flittig, men han var ikke god til å tenke framover.Han solgte praksisen, bestilte en vakker, dyr, sekstitre fotsbruksbåt i aluminium som skulle være ferdig til kveitese-songen, og overtalte onkelen min til å stille som mannskap.De hadde fisket sammen for moro skyld hele livet, meningen av dem hadde noen erfaring med yrkesfiske, og detskulle ikke være noen andre om bord. Hvis faren min førsthadde hatt hyre på en annen båt eller selv hyret inn en kap-tein, ville det kanskje ha svekket bildet han hadde av segselv som ensom oppdager.

Han ga båten navnet Fiskeørnen. Mens Snøgåsa haddevært en fugl som skulle sveve på hvite vinger over bølgenepå korte en- eller todagers sportsfisketurer, var Fiskeørnen

15


NOT PRINT READY!

RYGG: 24 MM FORSIDE: 133 MM KLAFF: 90 MMBAKSIDE: 133 MMKLAFF: 90 MM

HØ

YD

E:

211

MM

o m s l a g a v s t i a n h o l e | b l æ s t

david vann er født i Alaska og innehar for tiden et professorat ved University of San Francisco. Han har i en årrekke skre-vet for ulike tidsskrifter som Esquire, The Atlantic Monthly, The Observer og National Geographic Adventure. Han har jobbet med tv-dokumentarer for BBC, NOVA og CNN siden 2009, og jobber for øyeblikket med en dokumentarfilm om Osebergskipet for National Geographic. Han bor i Alaska sam-men med sin kone Nancy. Legender om et selvmord er David Vanns skjønnlitterære debut, og han er blitt sammenlignet med litterære stjerner som Cormac McCarthy, Ernest Hemingway og Annie Proulx. Novellesamlingen er under utgivelse i en rekke land, den er hyllet av kritikere og har vunnet flere priser, bl.a. the Grace Paley Prize og Le Prix des Lecteursde L`Express. David Vanns roman Caribou Islandkommer på norsk i 2012.

roy er fremdeles en ung gutt da faren hans, en mislyk-ket tannlege og ulykksalig sportsfisker, setter en 44 kaliber magnum til hodet og skyter seg. Hele oppveksten skal Roy vende tilbake til det ene øyeblikket som frarøvet ham barn-dommen, og som fremdeles holder sin klamme hånd over familien og deres historie. Legender om et selvmord er en bemerkelsesverdig barsk og følsom samling på seks fortellinger om en far og en sønn, om overlevelse og desillusjonert kjærlighet. Med stor intensitet og oppriktighet forsøker Roy å forstå farens død ved å skildre foreldrenes forhold, deres sørgelige ekteskap og nådeløse skilsmisse. David Vann viser en forbløffende observasjonsevne og skaper uforglemmelige karakterer, mektige landskap ogklaustrofobiske scener.

«En amerikansk klassiker.»the sunday times

«Et nådeløst, hjerteskjærende mesterverk som kun kansammenligens med Cormac McCarthys Veien.»the weekend australian magazine

«David Vanns Legender om et selvmord er modig, fantastisk godt skrevet ...»julie myerson, daily telegraph books of the year

«I hans portrett av en ung gutts kjærlighet til faren han mistet, har David Vann skapt et praktfullt stykke litteratur; overraskende, vakkert og uhyre gripende.»nadeem aslam

da

vid

va

nn

leg

en

de

r o

m e

t se

lvm

or

d

«Denne boka gjorde sjeldent sterkt inntrykk på meg.»trude marstein

jeg hadde en morris mini sammen med moren din. Det var en liten bil, som en tivolibil, og en av vindusviskerne var i stykker, så jeg satt alltid med den ene armen ut av vinduet på vindusviskeren. Moren din var vill etter sennepsåkrer på den tiden, ville alltid kjøre forbi dem når sola skinte, rundt omkring i hele Davis. Det var flere åkrer da, mindre folk. Det var sånn over hele verden. Og nå begynner hjemme-undervisningen. Opprinnelig var verden en stor eng, og jorda var flat. Og alle dyr streifet omkring på engen og var uten navn, og alle store ting åt mindre ting, og ingen hadde noen dårlig samvittighet for det. Så kom menneskene, og de krøp sammen på verdens kanter, hårete og dumme og svake, og de formerte seg og de ble så mange og forskrudde og blodtørstige av å vente at verdens kanter begynte å gi etter. Kantene bøyde og buet seg sakte nedover, menn og kvinner og barn kravlet over hverandre for ikke å falle av, og mens de kjempet seg fram klorte de pelsen av ryggen på hverandre til hele menneskeslekten var hårløs og naken og kald og morderisk og klynget seg til kanten av verden. Faren tok en pause, og Roy sa: Og så da. Etter en tid støtte kantene endelig sammen. De krummet seg nedover og møttes igjen og ble til jord-kloden, og vekten av dette som skjedde fikk verden til å begynne å spinne og menneske og dyr sluttet å falle av. Da så mennesket på mennesket, og siden vi alle var så stygge uten pels og med babyer som så ut som potetbiller, spredte vi oss ut og vi slaktet dyr og kledde oss mer anstendig i dyrepels. Ha, sa Roy. Men så da? Etter det blir alt for komplisert til å fortelle om. En gang etter det kom skyldfølelsen og skilsmissen og penger og skattemyndighetene og alt gikk tilhelvete. Mener du at alt gikk til helvete da du giftet deg med mamma? Faren så på ham med et blikk som gjorde det klart at Roy hadde gått for langt. Nei, det gikk til helvete en god stund før det, tror jeg. Men det er vanskelig å si når.

fo

rf

at

te

rf

ot

o: d

ian

a m

at

ar

Documents

Legender om et selvmord