Europas skam

Lisa Bjurwald

Europas skamRasister på frammarsj

Oversatt avInge Ulrik Gundersen

Lisa BjurwaldOriginalens tittel: Europas skam

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen

© 2011 Lisa Bjurwald

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2011

Published by agreement with Stiftelsen Natur & Kultur, Sweden,and Licht & Burr Literary Agency, Denmark.

ISBN 978-82-02-37020-6

1. utgave, 1. opplag 2011

Omslagsdesign: Jesper Egemar DesignSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Falun 2011

Satt i 10/12 pkt. Sabon og trykt på 80 g Norbook Cream 1,6.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er

enhver eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med Kopinor,

interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvarog inndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Innhold

Forord 9

ISLAMOFOBI 15

Morgen i Sveits 17En europeisk folkebevegelse 22

Antimuslimske aksjoner 26Nederland – landet med et falskt selvbilde? 27

Uventet allianse 30Minareter og likestilling 32

Den globale islamofobibevegelsen 39

DEN «NYE» ANTISEMITTISMEN 43

Min fiendes fiende 45Fra Israelhat til jødehat 52

Globale konspirasjonsteorier 55Politisk antisemittisme 58

Debatten som stadig går over styr 61

ANTISIGANISME 65

Forfølgelser i Tsjekkia 67Lisens til å drepe? 70En utsatt historie 72

Fordommer med dype røtter 76Mistro til myndighetene 80

5

UNGARN 85

Fascister marsjerer igjen 87I ytre høyres grep 91

Fascinasjon for fascismen 94Jobbik som framtidshåp 99Antidemokratisk trend 103

Skjebnesvanger uvitenhet 107

ITALIA 111

Rasister ved roret 113Lynsjemobber og raseopptøyer 117

Politisk sanksjonert rasisme 119Arven etter fascismen 121

Nulltoleranse og familieverdier 129

STORBRITANNIA 133

Kampen om gatene 135Hvem er de? 139

Handelsreisende i rasisme 142Sydende misnøye 145

En bevegelse i endring 149Den glemte terrortrusselen 151

TYSKLAND 157

Korstog for Aftenlandet 159«Islam er som et virus» 165

Farlig grobunn 169Historisk fiasko 173

Nazister – samfunnets pilarer? 175De usynlige nazistkvinnene 179

6

SKANDINAVIA 187

Dansk apartheid 189Vår tids nasjonalsosialisme 193Liksomliberale islamofober 198

Kamp mot flerkultur 201

HVORDAN KAN VI STOPPE HATET? 213

En brå oppvåkning 215Årsak og virkning 217

Forskjellige strategier 221Lær din fiende å kjenne 229

Hva kan EU gjøre? 231Hva kan vi gjøre? 235

Medias rolle 240Ordets makt 244

EUROPAS SKAM 255

Sluttord 257

Forfatteren takker 261

Høyreekstreme og fremmedfiendtlige delegateri Europaparlamentet 2010 263

Noter 267

Forord

klokka slo nøyaktig 10.25 da bomben eksploderte. Detvar en sensommerlørdag, og småbarnsfamilier på ferie stotett i tett på perrongen med koffertene sine. Da røyken laseg, ble det klart at nyfascistene i Nuclei Armati Rivolu-zionari skulle få den oppmerksomheten de higet så sterktetter: 85 mennesker hadde mistet livet, over 200 var ska-det, og togstasjonen i Bologna så ut som en krigsskueplass.2. august 1980 skulle ikke bli den siste gangen uskyldigeeuropeere ble rammet av høyreekstrem terror. Bare noenuker senere valgte den tyske nynazisten Gundolf Köhlerden store folkefestivalen i München som mål av. 13 men-nesker inkludert gjerningsmannen døde i attentatet, 215ble skadet. Våren 1999 hedret den unge nynazisten Da-vid Copeland minnet om Adolf Hitlers fødselsdag ved åplante en bombe fylt med spiker på homsepuben AdmiralDuncan i Londondistriktet Soho. Et av ofrene var en gra-vid kvinne. Copeland hadde terrorisert den engelske ho-vedstaden i flere uker med sine hjemmelagde bomber. Tid-ligere hadde han utløst dem i den svarte bydelen Brixtonog det asiatiskdominerte Brick Lane.

Det høyreekstreme trusselbildet har på ingen måte blittmindre. De siste årene har flere britiske høyreekstremisterplanlagt massedrap på sivile borgere. I 2010 ble høyreeks-tremisten og den tidligere soldaten Terrence Gavan dømttil 11 års fengsel for våpen- og terrorrelaterte forbrytel-ser. I løpet av et tiår hadde han bygd opp et våpenarsenalsom blant annet besto av hjemmelagde bomber og mer enn

9

30 skytevåpen. Gavan, som var aktiv i British NationalParty da han ble pågrepet, har mange militante sjelevennerinnen landets ultranasjonalistiske bevegelse. Bare i løpetav årene 2008–2010 har 16 hvite høyreekstremister blittdømt i britiske domstoler. Sommeren 2009 ble NationalFront-aktivisten Neil Lewington pågrepet ved en tilfeldig-het akkurat idet han var i ferd med å starte en blodig ter-rorkampanje.

Det er ikke bare korttidshukommelsen som svikter nårdet gjelder den moderne terrorismens historie. Det ser ofteut til at vi – og med «vi» mener jeg ikke bare vanligemennesker, men også sikkerhetspolitiske eksperter – harvanskelig for å ha flere trusselbilder i hodet samtidig. Etterangrepet på USA 11. september 2001 har media og sik-kerhetstjenestenes overvåking hatt intenst fokus på trus-selen fra radikale islamister. Den militante jihadismen eren reell og påtagelig trussel, noe vi svensker fikk erfareved selvmordsbombingen i Stockholm vinteren 2010 (derheldigvis ingen andre enn gjerningsmannen omkom). Der-for bør vi ikke miste fokuset på denne destruktive beve-gelsen, som i likhet med ytre høyre rekrutterer unge mennsom står utenfor, og som søker en sammenheng og etfellesskap. Men Europa har begått en katastrofal feil nårtrusselen fra den organiserte rasismen får synke under ra-daren. Ytre høyre har kunnet vokse, utvikle og profesjo-nalisere seg uforstyrret.

Det ensidige fokuset på radikal islamisme har også fåttkonsekvenser i form av diskriminerende lovgivning ogsvartmaling av muslimer generelt: Individets grunnlovfes-tede frihet og rettigheter – som religionsfriheten – harblitt krenket, for eksempel ved minaretforbudet i Sveits i2009 og burkaforbudene som har spredt seg som en løpe-ild fra land til land. Mugne, eldgamle forestillinger omat mennesker med forskjellig etnisitet ikke kan eller børleve i sameksistens, har blitt framført i ny innpakning un-der dommedagsosende debatter om flerkulturalismens fa-rer. Grensene for hvilke intolerante ideer som uten mot-

10

stand kan ytres om etniske minoriteter i det offentlige, harsakte, men sikkert blitt forskjøvet.

Dette har igjen legitimert ytre høyres ideer om at mus-limer er en trussel mot Europa og våre påstått overlegneverdier. Religionen islam blir av både innflytelsesrike par-tier og høyreekstreme grupperinger kalt for en «hatsk ideo-logi», en «ny nazisme» – noe som automatisk gjør alletroende muslimer til demokratiets fiender. Muslimer blirmed en retorikk som er identisk med den antisemittiskeretorikken på 1930-tallet, beskrevet som en indre trussel,en homogen gruppe med hemmelige planer om å overtaEuropa. Samtidig som vi har ignorert den nye fascismengjennom et snevert og ofte fordomsfullt fokus på musli-mer, har vi altså gitt den næring.

Den islamofobe kakofonien har nådd øredøvende ni-våer på nettet. Muslimene flytter fram posisjonene sine.Kvinnene deres bruker barnefødsler som en form for de-mografisk krigføring. Slaget mellom barbarene og de opp-rinnelige europeerne rykker stadig nærmere. Anders Beh-ring Breivik lyttet, og bestemte seg for å handle. Tiden varjo i ferd med å renne ut.

Breiviks massakre av uskyldige ungdommer er så gru-som at vi knapt kan tro at et menneske av kjøtt og blodvar kapabelt til å utføre den. Men bildet av ham som enensom gærning er feilaktig; Breivik var drevet av en poli-tisk agenda, akkurat som hans høyreekstreme forgjengerei Europa, terroristene i ETA og IRA og jihadistene bak an-grepene i Madrid i 2004 og London i 2005. Ved selektivtå se bort fra den ideologien som motiverte nettopp denneterroristen, kommer vi ikke til å forstå drivkraften hans– og vi kommer ikke til å kunne motarbeide den. Dermedrisikerer vi at det skjer igjen, et annet sted. Vi frasier ossogså det kollektive ansvaret som vi alle i større eller mindregrad har for at den antimuslimske samfunnsstrømningenfår fotfeste i Europa.

Da Harvardforskeren Daniel Goldhagens bok Hitler’sWilling Executioners ble utgitt på midten av 1990-tallet,

11

hadde forskningen om Holocaust fokusert skyldspørsmå-let på SS-soldatene og et fåtall nazister i ledende posisjoner.Holocaust og tiden som ledet fram til katastrofen, fram-sto fortsatt som ubegripelig. Hvordan kunne en slik bar-barisk masseutryddelse skje i et utviklet samfunn? Teorienom en slags kollektiv massehypnose under Hitlers karis-matiske lederskap og diffuse forestillinger om «ondskap»var blant de vanligste – men langt fra tilfredsstillende – for-klaringene på Holocaust. Goldhagens banebrytende verkga et annet bilde. Han mente at Holocaust ikke var noeannet enn et tysk sosialt prosjekt. Millioner av menneskervar ikke bare klar over hva som foregikk, de var aktiveog villige deltagere i landets jødeutryddelse.

Vi jager monsteret inn i skapet igjen. Slukker lyset, gjen-tar det trøstende mantraet «en ensom gærning, bare enensom, psykotisk gærning» og prøver å sovne igjen. Isamme øyeblikk som vi lukker øynene for Anders BehringBreiviks ideologiske drivkraft, stiller vi oss komfortabeltpå siden av den destruktive politiske utviklingen. Vi lar«gærningene» få holde på. Problemet er at de ikke len-ger er noen gærninger. Folk som brenner lidenskapelig forBreiviks ideologi, sitter i dag i skremmende mange av deeuropeiske parlamentene.

Kanskje framtidens europeere kommer til å ha vanskeligfor å forstå hvordan vi så kort tid etter Holocaust lotfremmedfiendtlige demagoger komme til makten. Hvor-for vi ikke motarbeidet ideene deres, men var passive til-skuere til at de fikk stadig mer innflytelse over samfunns-debatten. At vi ikke sa «Stopp!»

Et av de ubehagelige svarene er: Fordi vi var blendet avmediebildet av muslimene som terrorister. Å håndtere totrusselbilder samtidig viste seg å være for komplisert.

Et annet: Vi ble sjarmert av høyrepopulistene.Tanken påat de befriende frittalende mennene og kvinnene kunneha noe til felles med «ordentlige» rasister (som militantesnauskaller), virket altfor absurd.

Det verste: Fordi vi rett og slett ikke brydde oss.

12

Noenukeretter terrorangrepeneiNorgebesøkte jegOsloog kunne se ødeleggelsene med egne øyne. De solidariskeordene om nordisk broderfolk ringte i ørene, og jeg føltefor Oslo som jeg ville ha følt for en voldtatt lillesøster. Sam-tidig gjallet den islamofobe bevegelsens propaganda i ørenemine. År etter år har jeg, i likhet med mange andre jour-nalister, analytikere og politi som overvåker ytre høyre,merket hvordan retorikken har utviklet seg. Kunne vi hastoppet ham? Det har jeg ikke noe svar på.

Mitt håp er at Europas skam skal øke bevisstheten om defremmedfiendtlige grupperingene, partiene og idéstrøm-ningene i Europa. Boka byr ikke på noen fasit, men for-håpentligvis flere tankevekkende puslespillbiter. Jeg håperogså at den kan bidra til å skape større antirasistisk enga-sjement. Når man som jeg foreleser mot rasisme, blir manofte møtt med pliktskyldig applaus. Antirasisme anses forå være et edelt tema, en «fin» sak å engasjere seg i – menlikevel noe som ikke helt berører hvite europeere. Hvis manikke selv er blitt møtt med mistenksomme blikk og stadigmåttet gjennomgå ransakelser på flyplasser, eller er blittutsatt for etnisk diskriminering på arbeidsmarkedet, kandet være vanskelig å føle et genuint engasjement. Det erikke noe rart, eller noe jeg vil gi leseren dårlig samvittighetfor. Også jeg, med mitt blonde hår og mine blå øyne, måunektelig regnes som privilegert. Utseendet mitt har fak-tisk vært en fordel i arbeidet med denne boka, en fordel jeghar brukt mot rasistene ved å infiltrere demonstrasjonenederes og fått dem til å åpne seg i avslørende intervjuer.

Et av de mest oppriktige spørsmålene jeg har fått ved enforelesning, kom fra en ung blond gutt, som spurte megrett ut hvorfor han skulle bry seg. På hvilken måte berørtealt dette pratet om rasisme ham? Til å begynne med blejeg perpleks, men prøvde å forklare den unge mannen atde aller fleste av oss ikke ønsker å leve i en verden der en-kelte mennesker har visse fordeler og andre lider på grunnav hudfargen sin. Vi snakket om apartheidregimet i Sør-Afrika, og jeg fortalte hvordan romfolk i dag blir forfulgt

13

og drept i Øst-Europa – ofte uten at gjerningsmannen blirstilt til ansvar, og nesten alltid uten de kraftige reaksjo-nene som ville ha fulgt hvis ofrene hadde vært hvite.

Senere ble jeg minnet på det berømte diktet av pastorMartin Niemöller (1892–1984), som beskriver hvordanHitlertysklands intellektuelle forholdt seg tause under re-gimets terrorvelde:

Først hentet de kommunistene, og jeg sa ingenting, for jegvar ikke kommunist

Så hentet de arbeiderne og fagforeningsfolkene, og jegsa ingenting, for jeg var ikke fagforeningsmedlem

Så hentet de katolikkene og jødene, og jeg sa ingenting,for jeg var protestant

Til slutt hentet de meg, så var det ingen igjen som kunnesi noe.

Sannheten er at et intolerant samfunn skader oss alle. Iytterste konsekvens er dette derfor en bok om medmen-neskelighet.

Lisa BjurwaldStockholm, september 2011

ISLAMOFOBI

Morgen i Sveits

arbeidet med denne boka begynner en varm augustmor-gen 2009. Jeg befinner meg på en gammel dampbåt somtøffer sakte over Lucernesjøen. Det er trangt om bord, fortrangt til at tolken min og jeg kan slappe helt av. Vi prø-ver å se mellom de andre passasjerene for å få et glimt avdestinasjonen: Rütli, den sveitsiske frihetens vugge. Ifølgelegenden ble den såkalte Rütli-eden sverget på den natur-skjønne engen, en troskapsed til den sveitsiske konføde-rasjonen. I dag skal ritualet fra 1307 iscenesettes av fri-villige skuespillere.

Jeg stiller meg på tå, men ser bare en klar, blå himmelog snøkledde alpetopper. Med hviskende stemme overset-ter tolken medpassasjerenes samtale, som føres på innfløktsveitsertysk.

«Og jeg tok ham på vei ut i stedet …»«Det er derfor de ikke er her for å prøve å dytte oss i

sjøen, de vet at de ikke har en sjanse …»Widerstand står det på jakkeryggen til en av de bred-

skuldrete mennene. Motstand. Dampbåten som fraktermeg, tolken min og rundt 100 nynazister til den avsides-liggende engen, beveger seg uendelig sakte.

Europas skam. Rasister på frammarsj er en reportasjebok,ikke en akademisk studie. I ett og et halvt år reiste jegfra Venezia til Berlin og Nord-England og intervjuet bådeforskere og antirasistiske aktivister og høyreekstremister.Jeg har ingen ambisjoner om at boka skal dekke alle euro-

17

peiske land eller hver enkelt rasistiske organisasjon. Dissegruppene teller flere tusen, fra mine medpassasjerer på bå-ten som tilhører det høyreekstremistiske Partei NationalOrientierter Schweitzer (PNOS), til regjeringspartier somitalienske Lega Nord.

Gjennom nedslag i en rekke europeiske land håper jegi stedet å kunne gi et innblikk i hvordan den organiserterasismen har vokst fram, og hvordan den har konstru-ert argumentene sine. For å gi leseren et godt grunnlagblir boka innledet med tre kapitler om forskjellige typerrasisme: islamofobi: hatet mot muslimer. Antisemittisme:hatet mot jøder. Og antisiganisme: hatet mot romfolket,nedsettende kalt sigøynere.

Jeg har brukt samme terminologi som det svenske anti-rasistiske tidsskriftet Expo, der jeg er med i den ideelleredaksjonen. Den utenomparlamentariske organiserte ra-sismen blir kalt ytre høyre. Sverigedemokratene, DanskFolkeparti og lignende partier kalles fremmedfiendtligeeller høyrepopulistiske partier – eller rett og slett rasistpar-tier. Det forekommer også andre lettolkede benevnelser,som nazistpartier og nazistgrupper. I kapitlet om Tysk-land bruker jeg benevnelsen nynazister for å skille mellomdagens ytre høyre og nazistene på 1930- og 1940-tallet.

Jeg mener at det fins gode grunner til å holde fast vedbegrepene rasisme og rasister, som har blitt stadig mindrebrukt siden 1990-tallet. De fremmedfiendtlige vil i dag selvgjerne snakke om «uintegrerbare kulturer» i stedet for raseog etnisitet. En stor del av fordommene og propagandaenmot muslimer og innvandrere handler om nettopp kultur.Xenorasisme, rasisme rettet mot fremmede kulturer sna-rere enn personer med mørk hudfarge, er et begrep somblir brukt ute i Europa, og som jeg håper får større gjen-nomslag i Sverige.

Det er viktig å huske på at fremmedfiendtlige aktører tje-ner på begrepsforskyvningenmot kultur, men tydelige sporav den klassiske hvit-makt-ideologien eksisterer fortsatt. I

18

løpet av 2010 har vi for eksempel hørt representanter forSverigedemokratene hevde at innvandrere er bærere av etspesielt kriminelt gen.

Det både kan og bør settes spørsmålstegn ved logikkeni rasistenes økte fokus på kultur. Hvis utenomeuropeiskeinnvandrere er så preget av sine kulturer som fremmedfi-endtlige partier hevder og bruker som grunn for å ville re-dusere utenomeuropeisk innvandring, hvorfor er da ogsåsmåbarn inkludert i kravene deres? Barn kan naturligvisikke bli født med et «ikke-integrerbart» verdisystem. Raseog etnisitet står fortsatt høyt oppe på de fremmedfiendt-liges agenda.

Europas rasistiske partier, grupper og organisasjoner skil-ler seg fra hverandre når det gjelder blant annet politiskopprinnelse, propagandametoder og etniske mål. Disseforskjellene vil framgå i blikkene på de forskjellige euro-peiske landene.

Men trusselen kommer ikke bare fra mer eller mindreåpenbart fremmedfiendtlige aktører. Også media, sam-funnsdebattanter og mainstreampartier har, både bevisstog som en konsekvens av fremmedfiendtlig politisk nær-vær, næret lignende ideer. På enkelte hold har rasistiskepartier til og med en del av regjeringen, eller har en uoffi-siell regjeringsposisjon. Derfor kan den europeiske rasis-men ikke lenger behandles som et ytterkantfenomen.

På den sveitsiske engen gjør PNOS unge leder Denise Fried-rich entré som en middelalderdronning, kledd i tradisjo-nell folkedrakt og til lyden av klingende kubjeller. Medfast blikk går hun opp stien til forsamlingsplassen på Rütli-engen, der hennes partifeller har reist en rekke kantonaleflagg i en stor halvsirkel. Idet nasjonaldagsseremonien star-ter, legger jeg merke til at to unge kvinner drar en ungsnauskalle til side, ruller ned buksebeina hans og slengeren jakke over den nazistiske T-skjorta hans. Det er nes-ten for perfekt, tenker jeg. Scenen har på noen sekunder

19

klart å sammenfatte høyreekstremistenes vandring fra stø-velskodde snauskaller til stuerene politikere.

«[Den oppdiktede nasjonalhelten] Wilhelm Tell ble be-traktet som en forbryter mens han levde,» brøler en ta-ler, «men se hvordan vi dyrker ham nå. Vi blir også be-handlet som kriminelle. Men senere generasjoner kommertil å se på dere som helter og dyrke dere for det dere hargjort!»

Da seremonien er over og de hetsende talene har tonet utover Lucernesjøen, får jeg en prat med Denise Friedrich,som meldte seg inn i partiet seks år tidligere og har sitteti ledelsen de siste fire årene.

«Jeg har vært nasjonalist så lenge jeg kan huske,» for-teller hun. «Det var ikke én spesiell hendelse som utløstedet, men det handlet mer om å gå på (hvit-makt-)konser-ter og skjønne at det aldri ville være nok. Man må gjørenoe mer, noe aktivt.»

Til å begynne med var hun interessert i det sveitsiske fol-kepartiet (SVP), men da hun oppdaget det høyreekstremePNOS, visste hun at hun hadde kommet hjem.

Jeg minner henne på klesscenen under seremonien ogspør om potensielle kvinnelige aktivister blir skremt av denmilitante stilen? Hun har tidligere fortalt meg at kvinnerutgjør omtrent 10–20 prosent av partimedlemmene.

«Det er noen få kvinner som tiltrekkes av det, men ja,jeg tror definitivt at majoriteten av kvinnene blir skremtav den stilen,» svarer hun.

«Kunne dere tenke dere å innføre en kleskode?» spørjeg.

Jeg tenker på Sverigedemokratene, som så seg nødt tilå innføre uniformforbud på midten av 1990-tallet for åfå bukt med imageødeleggende snauskaller.

«Ja, det er det vi ønsker.» Denise Friedrich nikker iv-rig.

«Vi liker ikke å gi et galt bilde av oss selv. Derfor burdeenkelte helst kle seg litt mer moderat – ikke så ekstremt.»

20

PNOS etterstreber et Europa der Vaterlënder, fedrelan-denes Europa, som skal bestå av etnisk rene nasjoner medhomogene befolkninger. Personlig vil hun gjerne se antal-let innvandrere i Sveits redusert til «fem, maks ti prosent.»

«Forutsatt at de er integrert. Hvis man er av europeiskopprinnelse og har en lignende kulturell bakgrunn, er in-tegrering i det minste mulig. Men jo lenger unna man be-finner seg kulturelt, desto mindre sannsynlig er det.»

Dersom disse kravene skulle omdannes til virkelig poli-tikk, ville de imidlertid vise seg å bli for harde til å kunnegjennomføres. Selv for en høyreekstrem leder.

«Jeg hadde ikke klart å gjøre den jobben en represen-tant for UDI gjør, å kaste innvandrere ut av landet,» inn-rømmer Denise Friedrich. «Jeg hadde vært for følsom.»

Der og da håpet jeg at det var en rest av den gamle ytrehøyresiden jeg så. En håpløst passé bevegelse som klam-ret seg til en linje som var altfor radikal til å kunne føretil politisk innflytelse.

En partileder kledd i gammeldags folkedrakt? Lykke til.Nå tenker jeg på Sverigedemokratenes Jimmie Akesson dahan troppet opp i sin gule og blå Blekingedrakt ved åp-ningen av den svenske Riksdagen, høsten 2010. Det gamlenazistpartiet klarte mot all formodning å komme seg heleveien fram til landets parlament.

Gammeldagse ritualer og flagg? Ikke en sjanse.Senere begynte jeg å reise fram og tilbake til Ungarn.

Jeg hørte Jobbik hetse romfolk og jøder med et vokabu-lar jeg tidligere kun hadde hørt i radiotaler fra 1930-tal-let. Under enorme faner marsjerte nyfascistene helt inn iparlamentene i både Brussel og Budapest.

Oppfordring til vold? Nei, nå for tiden prøver rasist-partiene å ta utlendingene med tiltak som begrenset inn-vandring.

Eller gjør de det? I Italia har det fremmedfiendtlig styrteinnenriksministeriet tillatt oppretting av borgervern. Høy-reekstremister kan uten konsekvenser mishandle romfolk,

21

muslimer og homofile. På gatene i Storbritannia herjer na-zisthooliganene i English Defence League.

Jeg lurte på om jeg der i Sveits, på et av Europas mestnaturskjønne steder, var vitne til en slags gravlegging avhøyreekstremismen. At de gjennom sin skremmende imagevar i ferd med å ødelegge seg selv. Jeg visste allerede da atdet var ønsketenking. Tenk om alle rasister så ut som tato-verte snauskaller. Tenk om alle fremmedfiendtlige partiersnakket om rasebiologi i foreldede termer. Tenk om …

I stedet har de vokst seg sterkere. I landene som ikke hartaklet sin fascistiske fortid, eller som på grunn av kommu-nismen glorifiserer det militaristiske, har militant retorikkikke vært noe parlamentarisk hinder. Tvert imot. I Vestenhar de skiftet ham, jobbet seg opp på lokalt nivå og smurtseg med tålmodighet. Nærværet deres har sakte, men sik-kert klart å knuse etterkrigstidens hule tabu mot rasisme.

Et halvt år senere skal jeg reise tilbake til Sveits for åse innbyggerne stemme fram et forslag om minaretforbud– en stor seier for Europas islamofobe bevegelser og dereskamp for å innskrenke muslimenes frihet og rettigheter.

Utfordringen Europa står overfor i dag, er noe helt annetenn den marginaliserte gruppen nazister ved Lucernesjøen.

Samtidig er rasistenes mål det samme som det alltid harvært: et Europa renset for alle bortsett fra etnisk hviteeuropeere. Trusselen mot demokratiet og Europas mino-riteter er større enn på svært lenge.

En europeisk folkebevegelse

Det er en historie som er så sjokkerende at den burde havært uimotståelig for pressen. Men da gravide Marwa El-Sherbini ble stukket i hjel med 16 knivstikk i en tysk dom-stol sommeren 2009, var medieinteressen liten. Mannenhennes, som prøvde å beskytte henne, ble også knivstuk-ket. Deretter ble han skutt av en politimann som senere

22

hevdet at han var usikker på hvem som var angriperen.Marwa El-Sherbini blødde i hjel foran øynene på sin datre år gamle sønn Mustafa. Mannen hennes ble alvorligskadet av skuddene, men overlevde. Hendelsen ble møttmed total taushet fra tyske TV-kanaler i dagene etter dra-pet. «Egyptisk kvinne drept: islamister vil ha hevn,» varinnflytelsesrike Die Welts valg av overskrift. Britiske TheGuardian rapporterte i en annen tone:

Generalsekretærene for både Det jødiske sentralrådetog Det muslimske sentralrådet, Stephen Kramer og Ai-man Mayzek, som på mandag sammen besøkte Sherbi-nis mann på sykeleiet, snakket om de «uforklarlig spar-somme» reaksjonene fra både medier og politikere. Desa at selv om det ikke fantes noen tvil om at angrepetvar rasistisk motivert, hadde debatten i Tyskland foku-sert mer på spørsmålet om sviktende sikkerhet i retts-salen.1

Etter flere uker med internasjonale protester våknet tyskemedier og politikere så smått til liv. Den tilslørte El-Sher-bini hadde opptrådt forbilledlig, akkurat som en ekte tys-ker, mente debattantene nå. Etter å ha blitt kalt «terro-rist» og «islamistisk hore» under en krangel på sønnenslekeplass, tok hun resolutt saken i egne hender og sak-søkte mannen som hadde truet henne. Men El-Sherbinissiviliserte framgangsmåte ble møtt med barbari. Det visteseg at mannen hun saksøkte, lenge hadde hatt høyreeks-treme sympatier. Under rettssaken i Dresden dro han framen 18 centimeter lang kjøkkenkniv og angrep Marwa El-Sherbini i blindt raseri.

For å forstå hvorfor den europeiske islamofobien har be-gynt å vise seg så brutalt, reiser jeg til London og Institutefor Race Relations (IRR). Der har jeg avtalt et møte medLiz Fekete, en av Europas ledende forskere innen samtids-rasisme med spesielt fokus på nettopp hatet mot muslimer.

23

Fekete har reagert sterkt på drapet på Marwa El-Sherbiniog det tyske samfunnets iskalde reaksjon. Men hun menerat Europas muslimer i dag blir angrepet på alle fronter:ikke bare fysisk, men også verbalt og juridisk. Drapet påEl-Sherbini skjedde bare noen dager etter at den franskepresidenten Nicolas Sarkozy i en profilert tale la fram enny, kompromissløs linje mot bruk av burka i Frankrike.Talen, den første talen en fransk president har holdt tilparlamentet siden 1800-tallet, kan betraktes som en mi-lepæl i Europas politisk sanksjonerte islamofobi.

«Vi har en situasjon i Europa med stadige avstemnin-ger og debatter om for eksempel burkaer og minareter,»sier Liz Fekete, «og det innebærer at muslimer konstantmå forsvare sine borgerrettigheter, som retten til religions-frihet. Det er ikke til å unngå at dette skaper en følelseav urett i det muslimske fellesskapet. De sterke reaksjo-nene gir seg to utslag. Enten prøver man å kjempe sterktfor sine rettigheter og forbedre situasjonen. Eller så førerdiskrimineringen til tilbaketrekking og en følelse av frem-medgjøring.»

At vestlig aggresjon mot islam stadig stimulerer tilskarpe puritanske tolkninger av religionen, er ikke noenytt, mener journalist og forsker Andreas Malm.2 Fryktog hat rettet mot muslimer, grunnlaget for aggresjonen,har eksistert i Europa i flere hundre år. Det er nærlig-gende og enkelt å sammenligne hatet mot muslimer medhatet mot jøder. Muslimene har blitt de nye jødene, menerfor eksempel den østerrikske professoren Anton Pelinka,spesialist på fremmedfiendtlighet.3 Rent pedagogisk kanslike sammenligninger være til hjelp for å kunne forstå en«ny» form for rasisme, som dessuten ofte feiltolkes til ådreie seg om undertrykking av legitim religionskritikk.4

I antisemittisk sammenheng brukes sionisme og sionistersom kodeord for jøder og konspirasjonsteorien om jødiskemaktplaner. I antimuslimske kretser har man lagt seg tilsamme forræderske vokabular. Når for eksempel Dansk

24

Folkeparti snakker om islamiseringen av Europa, bør detteleses som «den muslimske innvandringen».

Ringer det ingen varselklokker? Bytt ut det sverigede-mokratiske mantraet om truende islamisering med jødi-fisering. «Europa er i ferd med å bli jødifisert.» «Vi måstoppe jødifiseringen av Sverige.» «Det pågår en skjultjødifisering i det stille.» Slike uttalelser ville utvilsomt ut-løse sterke reaksjoner. Ingen politiker med selvoppholdel-sesdrift kunne ha uttrykt seg slik i Vest-Europa i dag. Vigjenkjenner nemlig retorikken fra de opprinnelige nazis-tene i Hitlertyskland. Å sammenligne islamofobiske ut-trykk med antisemittiske er derfor en god metode for åvise mangelen på et nødvendig samfunnsmessig tabu motmuslimhat. Men det fins vesentlige forskjeller på de to ras-ismetypene. Jødene har vært den indre fienden i Europa,muslimer den ytre, mener Andreas Malm:

[Hatet mot muslimer] ligger nedfelt allerede i teologien.Jødene ble fra begynnelsen av betraktet som kristen-dommens ærverdige forfedre, som ikke hadde vett noktil å anerkjenne Messias […] mens muslimene befantseg utenfor den kristne arverekken. De dukket opp sominnridende duellanter 600 år etter korsfestelsen. Helt si-den da har islams trussel bestått i dens uavhengige makt-posisjon, som aldri helt – ikke engang under kolonia-lismens glansdager – har kunnet underordnes Vesten.5

I vår tid kan terrorangrepet mot USA 11. september 2001og de påfølgende angrepene på europeisk jord ses som etbrytningspunkt i synet på muslimer. Duellantene var til-bake. Plutselig ble islamofobi en statlig sanksjonert poli-tikk, et forsvar av det vi betrakter som den vestlige verdensoverlegne verdigrunnlag. Siden da har vi sett antimus-limsk retorikk snike seg inn fra den ytre høyresidens pa-ranoide pamfletter til de høyeste politiske maktsfærer. Ien ny litteratursjanger, Eurabialitteraturen, advarer forfat-tere, hovedsakelig fra Nord-Amerika, mot et Europa som

25

vil være ugjenkjennelig i 2050. I scenarioene til forfatteresom Mark Steyn og egyptiskfødte Bat Ye’or er hovedste-denes paradegater fulle av halalslakterier. Blonde kvinnerblir tvunget til å skjule seg bak muslimske slør. Europeiskebarn blir drillet i Koranvers.6

Antimuslimske aksjoner

Islam blir av islamofobene framstilt som en usivilisert et-terlevning fra middelalderen. Men det er våre egne an-timuslimske tiltak – utløst av følelsesbasert, rasistisk pa-nikk – som er det virkelig barbariske. Frykten har ført tileuropeiske innskrenkinger av demokratiets grunnsteiner,som religionsfriheten. Rasistiske og høyrepopulistiske par-tier over hele Europa prøver nå å utnytte det demokra-tiske systemet til sin fordel. I november 2009 holdt Sveitsfolkeavstemning om et forbud mot oppføring av minare-ter, altså tårnene som pryder kun fire av landets omkring200 moskeer. Initiativet til folkeavstemningen ble tatt avEgerkingerkomiteen, som i hovedsak besto av fremmed-fiendtlige politikere fra Det sveitsiske folkepartiet (SVP),landets største parti, men også av representanter fra detlille evangeliske partiet Den føderale demokratiske unio-nen (FDU). I 2008 hadde komiteen klart å samle de 100000 signaturene som kreves for å kunne få i stand en av-stemning om endring av, eller tillegg til, grunnloven.

I Danmark har det som fra starten av var legitim mot-stand mot kvinneundertrykking, utartet til en fiksering påen svært liten gruppe kvinner som bruker burka. På vårside av Øresundsbroen har Sverigedemokratene produserten rasistisk valgfilm der en svensk pensjonist blir stilt oppmot bidragskåte kvinner i burka. Våren 2010 ble Belgiadet første landet i Europa som forbød bruk av heldekk-ende slør på offentlig sted (forbudet eksisterer også på lo-kalt plan, i for eksempel Italia). De kvinnene som ikke

26

følger det belgiske forbudet, kan straffes med fengsel. IFrankrike stemte nasjonalforsamlingen for et forbud motheldekkende slør på offentlige steder i juli 2010. I septem-ber ble loven godkjent av et overveldende flertall i sena-tet. I Tyskland vil den antimuslimske såkalte Pro-bevegel-sen, som består av nasjonale og regionale partier, stoppe«islamiseringen» ved hjelp av signaturer fra en million EU-innbyggere. Ifølge Lisboatraktaten er dette faktisk en fol-kelig mulighet. Siden Europas islamofobe partier samar-beider intensivt på tvers av landegrensene, fins det faktisken sjanse for at Pro-bevegelsen kan lykkes.

Diskriminering, antimuslimsk vold i gatene og en stadigmer hatsk tone i europeiske medier har kommet etter sombestilt. I en undersøkelse om muslimers levekår i 14 EU-land konstaterer EUs byrå for grunnleggende rettigheter(FRA) at én av tre muslimer har vært utsatt for diskrimi-nering. Elleve prosent av de spurte hadde også blitt utsattfor rasistisk motiverte lovbrudd. I likhet med andre mino-ritetsgrupper FRA har undersøkt, hadde et overveldendeflertall av muslimene, 79 prosent, valgt å ikke rapporteresine erfaringer med lovbrudd og diskriminering til myn-dighetene.7

Nederland – landet med et falskt selvbilde?

Den nederlandske islamofoben Geert Wilders suksess i Eu-ropaparlamentsvalget i 2009 vakte oppsikt. Frihetspartiet(PVV) ble landets største parti med 17 prosent av stem-mene. Kanskje ingen hadde tatt «Mozart», som han blirkalt på grunn av sin ultrablonde manke og sin eksent-riske oppførsel, helt på alvor. Da Wilders ett år senerefikk drømmerollen som kongemaker i den nederlandskeregjeringen, var sjokket et faktum. 15,5 prosent av neder-lenderne valgte å gi sin stemme til mannen som sammen-ligner Koranen med Adolf Hitlers Mein Kampf. Etter må-neder med forhandlinger kom kristendemokratiske CDA

27