star of hopewww.starofhope.no

2013 / 2014

Star of Hope

star of hope

SoH magasin2

Arbins gate 10253 Oslo

Tlf: (+47) 22449350Fax: (+47) 22549289

E-post: post@starofhope.orgNettside: www.starofhope.no

Konto: 5005 06 89465

ANSVARLIG REDAKTØR:Lennart Eriksson

REDAKSJON:Håkon SkaugOdd Arild NessaJessica ErikssonTorbjörn HägglundHans-Göran Björk

Dersom ikke annet oppgitt: Tekst & foto, Star of Hope

GRAFISK:Benedicte Jensen

23

1516

8

INNHOLD

LEDERHåkon Skaug, daglig leder Star of Hope Norge.

SoH magasin 3

FREMTIDEN FORMES NÅ«Barna er vår framtid». Det har blitt sagt mange ganger før. Kanskje så ofte at ordene har fått et uønsket klis-jéstempel. Allikevel, det trengs å sies en gang til, og det trengs å sies at de også er nåtiden.

For oss i Star of Hope kretser nemlig alt vårt arbeid rundt denne enkle sannheten. Barna har alltid stått i fokus hos oss, og i den satsingen vi gjør fremover blir dette tydeligere enn noen gang.

I hvert eneste land, by og landsby vi arbeider skal våre tiltak gå ut på å gi barn en god start i livet. Konkret han-dler det om å gi utdanning, helseoppfølging og næring-srik mat. På den måten gir vi de muligheten til selv å forandre sine liv. 40 år med bistands- og utviklingsar-beid har lært oss at dette er det viktigste vi kan gjøre for å forandre verden. Når barn gis trygghet og muligheten til utdanning, formes en generasjon voksne med viljen og evnen til sammen å løfte sine land ut av fattigdom.

Nobelprisvinneren James Heckman, ansett som en av verdens ti mest innflytelsesrike økonomer, har forsket i to tiår på hvilke effekter tiltak tidlig i livet har. Han konkluderer glassklart:-Å påvirke våre yngste, så vel positivt som negativt, får en snøballeffekt gjennom oppveksten. -Å satse på barn på førskolen forbedrer barnas sjanser på skolen.

-Å satse på barn i fattige områder, fører til mindre krimi-nalitet senere i livet. Samfunnet tjener på dette, også økonomisk.

Med den bakgrunnen er det selvfølgelig for oss å fokusere våre ressurser der vi vet at de gjør mest nytte. En pionersatsing har kommet langt i Brasil, der vi driver kvalitetssikrede førskoler til 40 prosent lavere kostnader enn kommunene klarer selv. Så sent som i mars innviet vi to ny skoler, noe du kan lese mer om på side 28. At president Dilma Rouseff, etter flere samtaler med oss, mer enn noen gang satser på førskolevirksomhet, er helt i linje med vår visjon: Star of Hope skal bli en drivende kraft for å få fattige land til å satse på sine barn.

En annen nysatsing fra vår side sjøsettes når dette ma-gasinet forlater trykkeriet på vei til deg. Du holder i det første nummeret av Star of Hope Magazine, med mer lesestoff enn noen sinne rundt det arbeidet dine gaver muliggjør verden over. Bli med oss på en reise fra Haiti til Kenya, fra Brasil til Filippinene, og fra Romania til-bake til Norge.

Les videre, så får du se hvilken forskjell du gjør i verden.

Håkon SkaugDaglig lederStar of Hope Norge

«Star of Hope skal bli en drivende kraft for å få fattige land til å satse på sine barn.»

SoH magasin4

H i so m S t a ro f H o p e

t o r i e n

SoH magasin 5

Det var i 1970 at Erik Gunnar Eriksson, Star of Hopes blivende gründer, befant seg blant hus av pap-pesker og søppel med det utmagrede barnet i armene sine. Han besøkte Brasil i forbindelse med misjon i en tid hvor Star of Hope ennå ikke eksisterte. Aldor Pet-tersson, en svensk misjonær i landet, hadde utfordret Erik Gunnar til å bli med en tur til slumområdet, og denne utfordringen skulle komme til å få konsekven-ser for fremtiden for generasjoner over hele verden. Tenk om vi kunne bygge et barnehjem her oppe, hvisket Erik Gunnar og så ned på spedbarnets plagede ansikt. Det er en drøm jeg har hatt i 40 år, svarte Aldor.

Når sommeren kom, og det var tid for misjonskon-feransen som hvert år samlet store skarer ved Erik Gun-nars hjem i lille Kärrsjö, gikk han opp på talerstolen og forkynte sine planer. Responsen var overveldende, og de oppmøtte tilhørerne startet øyeblikkelig en spontan innsamling. Men taleren selv begynte å tvile i løpet av

natten. Hva hadde han begitt seg ut på? Hva kunne vel han om å drive barnehjem, og hvordan skulle han få inn de midlene som trengtes?

Etter en søvnløs natt bestemte han seg for å dra tilbake til konferansen og ta tilbake det han hadde sagt, hvor vondt det enn måtte kjennes. Men utenfor misjonsteltet møtte han en mann som heller ikke hadde sovet den nat-ten. Denne mannen, Josef Hellman, hadde riktignok an-dre grunner for sin søvnløshet.Etter møtet i går hørte jeg en stemme som snakket til meg, sa han. Stemmen sa at arven jeg fikk etter mor skulle jeg gi til barnehjemmet i Brasil. Neste person som kom bort til Erik Gunnar var før-skolelæreren Ulla-Britt Sundström.Det er jeg som skal reise til Brasil og ta ansvaret for barnehjemsprosjektet, sa hun enkelt og greit.Gjennom disse initiativene ble frøet til Star of Hope og den verdensomspennende virksomheten sådd.

Tekst: Torbjörn Hägglund Foto: Star of Hope

I løpet av de 43 årene som har gått har en mann med navn Paolo vokst opp i Brasil, han har giftet seg og bygget en familie. Det var han Erik Gunnar holdt i armene i Fransisco

Sás slumområde, og han ble det aller første barnet som ble tatt hånd om på barnehjemmet samme år. Barnehjemmet fikk navnet Estrela da Esperança - Håpets Stjerne.

Kärrsjökonferensen, juli 1988. Fr.v.bak: Erik Gunnar Eriksson, Albert Babisha med kone og datter, Gani Coruna, Linné Eriksson, Daniel Munoz og sønn, Ragnberth Thörn, Jan Olov Sundström.Fr.h.foran: Guimar Sundström, Jan-Olovs kone, Daniel Munoz datter, Ragny og Roine Sundström, Jan-Olov og Guimars barn.

Hun kom gående gjennom Fransisco Sás slumområde med sitt døende barn i armene. Forsiktig la hun gutten, feberhet og med bein og armer som fyrstikker, i Erik Gunnar Erikssons armer. – Vil du be til Gud om at sønnen min skal få leve, hvisket hun. Dette er historien om hvordan Star of Hope ble født.

1. 1.

2.

3. 3.

2.

4. 4.

SoH magasin6

4

Clara, 3 år, Brasil.Går på førskolen.

Damitih, 7 år, Ghana.Går i 2.klasse.

Jeg bor like ved skolen sammen med mamma, pappa og broren min.

Jeg vil ha tvillinger som skal hete Clara og Clarinha. De skal jeg passe på, gi mat og legge til å sove.

Jeg vil bli kunstner, for jeg liker å tegne på skolen. Så skal jeg selge det jeg tegner.

Jeg vil hjemme hos mamma og pappa, fordi jeg elsker dem. Jeg har bodd hos de siden jeg var en liten baby.

Jeg bor sammen med foreldrene mine og seks søsken i Osae Krodua.

Barna er fremtid, for en dag er det vi som bestemmer!

Jeg vil bli lege, for da kan jeg redde syke barn.

Jeg vil bo i landsbyen min, for da kan jeg hjelpe barna der når jeg har blitt lege.

spørsmål til verdens barn

Hva er forskjellen på fremtidsdrømmene hos barn fra Europa, Afrika, Asia og Amerika? Ikke veldig mye. Over hele verden deler barn de samme

drømmene, vi har spurt noen av dem hva de tenker.

Tekst: Thorbjörn Hägglund Foto: Star of Hope

1. 1.

2. 2.

3. 3.

4. 4.

1 2

3 4

SoH magasin 7

Ler, 8 år, Fillippinene.Går i 3.klasse.

Hvor bor du, og med hvem?

Om jeg sier fremtiden, hva tenker du på da?

Hva vil du bli når du blir stor?

Hvor vil du bo?

Jeg bor i Taytay sammen med mamma og pappa.

Fremtiden for meg er å prøve å få et bra liv.

Jeg vil bli politi, sånn at jeg kan fange all tyver og sette de i fengsel.

Jeg vil bo i et hus med snille naboer, for der jeg bor nå er det litt skummelt når naboene er fulle.

Jeg bor sammen med mamma, tanten min og søskenbarnet mitt.

Da tenker jeg på at jeg vil bli stor.

Jeg vil bli veterinær, for jeg elsker dyr. Jeg liker katter best.

Når jeg blir voksen vil jeg bo i Amerika.

Zafariah, 4 år, Trinidad & TobagoGår i 3.klasse.

SoH magasinSoH magasin8

FATTIGE

MEN LYKKELIGE

Tekst: William Fuglset william@k-s.no Foto: Dan-Thomas Tveita

SoH magasin 9

SoH magasin10

På Haiti har de ingenting, i Norge har vi alt.Så hvorfor er vi ikke mer takknemlige?

Dette kan bli en vanskelig uke, sukker Samuel Ljun-gblahd. Den svenske artisten kikker opp. Ser på de an-dre i rommet. Trekker pusten dypt. Reisefølget er stablet sammen på et lite kontor. Larmen fra gaten på utsiden er bare en fjern støy, for vinduet er lukket. Om noen åp-ner det, vil heten bli kvelende. I stedet jobber viften, som gir noen etterlengtede, friske luftdrag, på maksimal ka-pasitet. Det ser ut som om den kan bryte sammen hvert øyeblikk. Ingen sier et ord. Haiti har gjort dem målløse. Noen sitter med mobiltelefonen. Sender en tekstmeld-ing, ser ut til å konsentrere seg hardt. Andre sitter bare foroverbøyd og kikker tomt i gulvet, med nesten apatiske blikk. Samuel Ljungblahd er ikke til å kjenne igjen.Vanligvis er han å finne på en scene med en mikrofon, full av liv. Nå er han taus. Han tar et bilde med mobil-kamer-aet, og legger det ut på bildedelingstjenesten Instagram. «Er i totalt sjokk. Aldri sett en slik lidelse noensinne i mitt liv. Gud, gi meg et åpent hjerte, så jeg kan ta inn det jeg ser.»

Julen gir muligheter. En drøy måned senere er julestria i gang hjemme i Norge. Kjøpesentere både i byer og i bygder kan allerede merke oppsving i omsetningen. I fjor kjøpte nordmenn i snitt julegaver for over 7.000 kroner hver, viste en DNB-un-dersøkelse for et år siden, til tross for økonomisk uro. De færreste forventer at tallene går noe særlig ned. Sammen med Ole Børud skal Samuel Ljungblahd på juleturné i Norge og Sverige i november og desember, for å sørge for at skandinavene kommer i den rette julestemnin-gen. Men etter å ha besøkt Haiti, og sett hvordan vir-keligheten er i et av verdens fattigste land, håper de to

at de kan skape mer enn julestemning. Julen gir oss en mulighet til å gjøre noe. Hadde det ikke vært jul, ville det ikke vært noe kors heller. I det finnes det muligheter til å snakke om andre mennesker. Jeg vil gjøre noe for andre, på grunn av det Jesus har gjort for meg, sier Ljungblahd.

«Fjollete» problemer. Ole Børud er enig. Han ønsker å utfordre folk i juletiden.Vi er veldig isolerte i vår velferdsboble. Vi blir fort vant til «fjollete» problemer, alt handler om oss. Den hold-ningen blir litt for dum når du kommer til Haiti. Men det er nettopp derfor det er så bra å være her. Du blir minnet på hvor godt du har det hjemme, og at du på toppen av alt kan være med å gi, sier han. Uka på Haiti har nemlig gitt de to artistene tro på at framtiden kan se bedre ut, selv i et land der håpløsheten råder. Da vi kjørte fra fly-plassen til kontoret den første dagen, ville jeg bare hjem. Det var mennesker over alt, og det var skittent. Trafik-ken var kaotisk, husene var sammenraste. Jeg lurte på om jeg kunne skifte kanal, men det kunne jeg jo ikke. Dette var virkelighet, forteller Samuel. Så fikk vi se barn, og voksne også, som var så utrolig takknemlige for det de hadde. Da vi spurte en mormor til et av barna om å få se huset hennes, viste hun det lille skjulet fram med glede og stolthet. Der hadde hun holdt det rent og fint.Stoltheten hennes slo meg.

Ikke lykkeligst.Det er et interessant aspekt, dette med stolthet og glede.På FNs nylig publiserte rapport med levekårsindeks over verdens land, troner Norge aller øverst, basert på for-ventet levealder, hvor mange som kan lese og skrive, sko-legang og inntektsnivå. Haiti, med sine søppelfylte gater

«Om man fokuserer på noen andre, ser man hva som er positivt hos en selv også»

SoH magasin 11

og sammenraste, men fortsatt bebodde skur, er nummer 158. Men om vi ser på en annen rangering, ser tin-genes tilstand annerledes ut. New Economics Foundations (NEF) såkalte «Happy Planet Index» (HPI) rangerer verdens land etter hvor tilfredse landets innbyggere føler seg, stilt opp mot hvor mye ressurser som brukes for å oppnå denne tilfredsheten.På lista fra 2009 – før jord-skjelvet i 2010 som la store deler av landet i ruiner – er Haiti rangert som nummer 42. Norge er nummer 88. På WHOs selvmordsstatistikker er Norge på 34. plass i verden, med nesten 12 selvmord per 100.000 mennesker. Haiti ernummer 107, på sisteplass av landene som er med i ran-geringen. Antall selvmord? Ingen. Vi er verdens mest ut-viklede land. Men vi er ikke nødvendigvis det lykkeligste.

Veien til lykke.Vi vil stadig ha mer, forklarer Ragnhild Bang Nes. Hun er forsker ved Folkehelseinstituttet, og forsøker å finne en forklaring på hva som fører til lykke og tilfred-shet blant folk flest. Vi vender oss raskt til ytre omsten-digheter. Vi blir vant til hvordan vi har det, og det gjør at vi også hever forventningene våre, mener hun. Veien til et bedre liv går gjennom nettopp takknemlighet, tror hun. Det er imidlertid enklere sagt enn gjort. Det er nesten som en slankekur. Om du legger på deg og har lyst på søtsaker, må du være bevisst og flink over tid. Det er en bevisst prosess, der du må gjøre noe med holdnin-gen til livet og andre mennesker, forklarer Bang Nes, og tilføyer: En god del forskning viser at man kan øve opp en takknemlig holdning. Noen skriver takknemlighetsd-agbøker, eller har et kveldsrituale der man går gjennom ting man er takknemlig over.

Oss selv nærmest. Ole Børud har en teori om hvordan vi kan få det bedre ogsåher i Skandinavia. Det henger sammen med det han selv har sett på Haiti, tror artisten. Jeg tror menneskers livskvalitet stiger dersom vi kan begynne å fokusere på

andre. Rent mentalt tror jeg det er mye helse og legedom i å bry seg om andre men-nesker, sier han. Vi er oss selv nærmest hele tiden. Om man fokuserer på noen andre, ser man hva som er positivt hos en selv også, følgerSamuel Ljungblahd opp. Ole Børud skyter inn: – Alt han-dler om takknemlighet. Ta tak i takknemligheten, forstå og

være bevisst på hvor heldig man er. Ut ifra det får man overskudd til å tenke at andre mennesker bør få mu-ligheten til å utdanne seg.

Kan ikke forandre verden. Han er en av dem som håper at julegavehandlingenblir litt mindre i år. 7.000 kroner per nordmann tilsvarer 35 milliarder kroner i adventstiden. De pengene ville ga-rantert kommet godt med i oppbyggingen av et land som Haiti. Jeg har ikke tro på at vi plutselig dropper gavehys-teriet. Men jeg tror det går an å få folk til å bli med på å justere det litt, mener han. Samuel Ljungblahd er enig. Barna mine på fem og to og et halvt år blir like glade for å få en hårspenne eller om jeg tegner en tegning til dem. Det er vi voksne som trykker på med masse gaver. Vi trenger å ta det litt med ro, sier han. Svensken håper at Haiti-turen har ført til en permanent endring hos ham. Jeg har innsett at jeg ikke kan forandre hele verden. Da holder det i to dager. Men det går an å forandre tankeg-angen, innstillingen jeg har til livet. Jeg får våkne opp om morgenen, være frisk og ha det bra. Jeg har et hjem, fam-ilie og jobb. Jeg trenger å titte opp fra min egen navle, se at det finnes noe annet, og takke for det jeghar. Jeg må begynne der, sier han.

Tekst og Foto: Simon Engström

SoH magasin12

JORDEN RUNDT: KENYA

Under Kenyas sol har mennesker vandret i uminnelige tider, men mange av de 40 millionene som lever der i dag har det veldig vanskelig. I et fattig ørkenområde på

landsbygda utgjør Star of Hope framtidssatsninger små oaser av håp.

Star of Hopes virksomhet i kenyanske Mombasa ble startet på slutten av 80-tallet av Maria Zetterby og Judith Löfsund. Alt utspilte seg i slumområdet Mikindani der de to misjonærene fikk tak et jordstykke. I begynnelsen brukte de dagene på bibellesning og diskusjoner under åpen himmel med menneskene i området. Seinere bygde de et lite hus, og etter hvert økte både interessen og omfanget av arbeidet. Med tiden kom også en førskole på plass. På slutten av 90-tallet utvidet de med en grunnskole, og i dag går til sammen 350 elever. Det er stor fremgang på skolene. I fjor klatret vi, etter stor innsats fra lærere og elever, fra sekstiende til tjuende plass på de nasjonale prøvene. Dette er et stort bevis på skolenes potensiale, konstaterer rektor Gilbert Ochieng, som har store visjoner for fremtiden. Vi vil bli et forbilde for andre skoler, forteller han. Vi vil heve oss over middelnivået og fortsette å klatre mot toppen når det gjelder både resultat og kvalitet.

Viljen til å bli en moderne og god skole er sterk, men veien dit er fremdeles lang. Skolen trenger opprustning fra topp til tå. Klasserommene mangler vifter, pultene og gulvet er slitent, toalettene må renoveres, og lekeplassen ute det samme. Elevenes potensial råder det derimot

ingen tvil om. Vi gjør det vi kan med de midlene vi får , sier Gilbert under en rundtur utenfor førskolen.Litt bortenfor lekeplassen står et par skur hvor skolen har kyllinger de skal selge på markedet. Bak skurene skjuler det seg en grønnsakshage, og det finnes enda en ved skolens egen kirke litt lenger borte. Å øke selvforsyningen er nemlig et viktig fremtidsmål.

En times bilkjøring fra Mombasa, ut i bushen, ligger landsbyen Jimba. Området er tørt, varmt og avsidesliggende. Her har Star of Hope en skole, og ikke minst en ny brønn som ble bygd inntil skolebygningen, betydd enormt mye for landsbyens drøyt 1800 innbyggere. Tidligere var tilgang til rent vann minimal, og familiene måtte klare seg med skittent vann fra en dam sju kilometer unna. Brønnprosjektet ha innebåret en stor forandring.

Akkurat som Mikindani finnes det også her store drømmer for fremtiden, og på et stormøte som finner sted under vårt besøk, diskuteres det hvordan landsbyen kan utvikle seg. Skolen burde ekspandere helt fra førskolenivå til videregående nivå, og om man fikk to eller

UTDANNING FORMER KENYAS FREMTID

SoH magasin 13

tre nye brønner ville landsbyen være selvforsørgende. De fleste av innbyggerne er nemlig flinke jordbrukere, så om det bare fantes nok vann vil det bli flere arbeidsplasser, inntektskilder og mat på bordet. Men å borre en brønn er dyrt, og landsbyens fremtid hviler hendene på mennesker langt borte. Omverdenens sjenerøsitet avgjør om utviklingen i Jimba stagnerer eller tar fart.

En drøy times biltur fra Jimba ligger landsbyen Mdomo hvor Star of Hope har ytterligere et skoleprosjekt.

At fattigdommen på landsbygda er tøff er ingen nyhet, men i Mdomo er situasjonen ekstrem, Skolen består av leirvegger, stokker og et bølgeblikktak. Til å begynner med fantes det ingen skolebenker, så barna satt på bakken i skoletimene. Skolen, som også fungerer som kirke, ble startet av pastor Simba og kona Christine. Simba så et behov og Christine foreslo at de skulle starte en skole, om ikke annet for at barna skulle få et sted å være på dagtid.Vi må hjelpe barna, sier Simba som inntil nå har jobbet uten lønn. Christine og de to andre lærerne får i dag en liten økonomisk kompensasjon fra Star of Hope. Mens vi går rundt på området passerer vi et stort tre, fullt av 5 cm lange tagger. Pastor Simba forteller at de en dag fant en av elevene oppe i treet. Han hadde trosset de sylskarpe taggene og klatret opp for å fange en fugl. Hvorfor? For å ha noe å spise. Når Star of hope kom til den lille skolen fantes det ikke mat, så barna sultet. I dag får de jevnlig en sekk med ris

eller bønner. Også her er selvforsyning et viktig mål for fremtiden, og ved siden av skolebygningen gjør de klar en jordlapp hvor planen er å dyrke forskjellige grønnsaker. Det er også planer om å sette opp noen bikuber for å spe på inntektene. Noen kroner, nærmere bestemt fem, er hva familiene må betale per måned for å ha barna sine på skolen. Det er et stort problem for mange familier å skaffe disse pengene, forteller Simba. Men skolen må kunne betale for skolemateriell, mat, hus og litt lønne til lærerne.

I Kenya er det obligatorisk skole, men de statlige skolene har ikke nok penger. Elevene må derfor betale for alt skolemateriell og skoleuniformer. Mange familier har ikke råd til det, og dersom man kommer til skolen uten å kunne betale for seg blir man sendt hjem igjen. På Star of Hopes skole i Mikindani er det en liten avgift, men den dekker i tillegg alt. Barna får da utdanning, som de ellers aldri ville hatt råd til. De får dessuten et næringsrikt måltid hver dag, noe som ofte er mer enn hva familiene kan tilby barna hjemme.

Å fortsette studiene etter grunnskolen er dyrt, og derfor har Star of Hopes skoler tilbud om yrkesutdanning innen tømring og skredderyrke. Der lages blant annet skoleuniform til elevene – enda en måte å få virksomheten til å gå rundt på. Med små, men velbrukte ressurser, utruster skolene barna for en lysere fremtid.

SoH magasin14

STERKE JENTER MOT STRØMMEN

En tidlig formiddag i Dorohoi, Romania, bær-er en utslitt mor sitt 6 år gamle funksjonsned-satte barn til et senter hvor hun håper hun kan få hjelp. Etter at hun fikk barnet, har hun blitt avvist av både familie, naboer og venner, nå har skolen også stengt dørene.

Måtte gi opp altSlik begynte den harde kampen for å bli tatt på alvor for den lille familien. Faren til Julia er arbeidsledig og moren har måttet gi opp alt for sin datter. Vi møter Julia og hennes mor, Doina, på Star of Hopes senter for funk-sjonsnedsatte barn i Dorohoi. En vanskelig fødsel med-førte at Julia ble født med Cerebral Parese. Å vokse opp i Romania med en funksjonsnedsetting er ingen spøk. Du får ingen støtte fra samfunnet, i tillegg blir du diskrimin-ert og sett på som mindreverdig. Vi har vært mye for oss selv, ensomheten har vært tøff i perioder, i tillegg har vi hatt lite penger da jeg har måttet gi opp alt for Julia, sier Doina.

Vendepunkt Familien kom først til senteret for 12 år siden. –Her ble vi for første gang tatt på alvor, resultatet ble mange møter med skolen, noe som til slutt endte i skoleplass etter to års kamp mot systemet, sier Doina og tar et tak i hånden til datteren. Skolen ville ikke akseptere meg da jeg ikke kunne gå, men vi har vist at vi klarer det, sier Julia med en myk og fast stemme. Møtet med senteret ble et vendepunkt, det gav både mor-en og Julia nytt mot. Menneskene vi møtte her lærte meg å kjempe, det er jeg evig takknemlig for, sier Julia. Både senteret og foreldrene visste at barnet kunne mer enn å bli stuet bort på en institusjon. Julia har talent, hun er

dyktig på skolen, legger Doina til. Tro på fremtidenNå er Julia 18 år, klarer selv å gå med sine spesialtilpas-sede krykker som hun har fått støtte til gjennom senteret til Star of Hope. Hun er en høy og modig jente med livs-gnist i øynene. Krykkene har vært til stor hjelp, før dette har jeg båret henne, noe jeg gjorde i 16 år, sier moren og ser stolt på sin datter som står oppreist ved siden av henne. Kampen har vært hard for familien, men den har også gitt dem styrke og selvtillit. Jeg har tro på livet, jeg har fått selvtillit og vet at jeg har verdi og kan bidra i samfun-net, legger Julia til før hun demonstrerer sin styrke med krykkene på vei ut av senteret.

SoH magasin 15

RIDDER AV ROMANIA

Star of Hopes generalsekretær, Lennart Eriks-son, ble tildelt Romanias høyeste sivile utmer-kelse, «Star of Romania», samt en riddertittel på sjette og høyeste grad. Medaljen er bevis på 24-års kamp for de rumenske barns levekår.

Utnevnelsen ble gitt under en høytidelig seremoni på den rumenske ambassaden i Stockholm 11. juni, signert av den avdøde presidenten Traian Basescu, den eneste med myndighet til å tildele noen denne tittelen. Lennart Eriksson er i godt selskap med Dronning Elisabeth II og Kofi Annan. Tittelen gjør ham unik i Norden, men ikke innenfor egen familie. Lennarts avdøde far og grunnleg-ger av Star of Hope, Erik Gunnar Eriksson, ble tildelt samme tittel i 2000.

Vi er det første far og sønn-paret som har mottatt prisen i hele Romanias historie, sier Lennart Eriksson smilende. Jeg kjenner en stor takknemlighet over å få representere alle som har kjempet sammen med oss og trodd på vårt arbeid i så mange år. Denne prisen er for meg en bekreftelse på at det er mulig å gjøre det umulige.Star of Hope har oppnådd gode resultater i Romania. Det begynte med revolusjonen i landet i 1989 etter at verden ble klar over situasjonen i rumenske barnehjem. I Ceausescus Romania var rollen som barnehjemsarbei-der en straff for de som oppførte seg dårlig i de kom-munistiske kollektivene. Disse manglet både kunnskap og engasjement for å kunne drive arbeid blant funksjon-snedsatte barn. Star of Hope lanserte på daværende tid-spunkt en intensiv aktivitet som leverte klær, sengetøy, vaskemaskiner, kjeler – og mest av alt, omsorg til barna.Vi innså at barn sårt trengte nærhet, så vi fikk hjelp av

unge mennesker fra lokale menigheter. Deres jobb var å vise kjærlighet, snakke med barna og leke med dem. Vårt arbeid fortsatte på 90-tallet, men i 1998 kom en ny lov at ingen utenlandske organisasjoner skulle få operere i Romania uten lokale partnere. Vi løste problemet ved å starte «Star of Hope Romania».

Det neste viktige steget ble tatt i 2002 da Romanias sosialminister ba Star of Hope om hjelp til å utforme en nasjonal strategi for å håndtere de institusjonelle prob-lemene i landet. Basert på WHO-modellen av «Commu-nity Basert Rehabilitering» (CBR), argumenterte Star of Hope for det faktum at 80 prosent av alle funksjonsned-settinger kan rehabiliteres i det lokale nærmiljøet.

Man begynte utdanning av familier til funksjonshem-mede barn, fikk dem til å kreve sine rettigheter i henhold til barnekonvensjonen, påvirket holdninger på nasjon-alt nivå og fikk sentrale ledere til å skrive nye lovforslag inspirert av Star of Hopes arbeid. Sist men ikke minst, de presenterte et regnestykke som viste at Romania ville spare milliarder på å erstatte sine institusjoner med di-rekte støtte til familier.

Det var det brekkjern som fikk politikerne til å ønske å investere i våre modeller, sier Lennart Eriksson. Nå, et-ter ti år, håper vi snart lovene kan bli satt i kraft i landet.Riddertittelen ser han ikke på som en kvittering for hva som allerede er oppnådd, heller en døråpner som gir mu-ligheten til å endre mer.

Det viktigste er at jeg, med denne tittelen, får en helt annen tyngde bak mine ord når jeg snakker i Romania. Tittelen i seg selv er ganske irrelevant, men hvis vi kan bruke den til å endre situasjonen for vanskeligstilte barn i Romania, så er den verdt mye.

«For hans fremragende bidrag til barns rettigheter, spesielt barn med nedsatt funk-sjonsevne, for konstant interaksjon med rumenske myndigheter, og for å fremme og utvikle aktiviteter og humanitære prosjekter, spesielt i fylkene Iasi, Vaslui og Botsani».

Begrunnelsen:

SoH magasin16

321

4

6

5

Hvordan fikk du høre om Star of Hope?Det hele begynte med at vi hadde en workshop på skolen med den engelske fotojournalisten Marcus Bleasdale, som blant annet har dekket konflikten i DR Congo i 12 år. Han er ett av mine største forbilder som fotograf og i prosjektet inspirerte han meg til å se verden med nye øyne, utfordre meg selv rett og slett. Jeg bestemte meg for å kontakte flere bistandsorganisasjoner for å høre om muligheten til å lage en fotodokumentar. Jeg kom over Star of Hope og syntes arbeidet virket interessant, jeg sendte en e-post og fikk da muligheten til å være med som fotograf på turen til Romania våren 2013.

Hvordan opplevde du turen til Romania?Det var en lærerik tur, jeg ble utfordret og fikk oppleve ting jeg aldri har sett før. Jeg tenker at dette er noe alle burde se, og håper at noen av bildene mine kan formidle hvordan virkeligheten er. På mange måter opplever jeg alt gjennom kameraet på en slik tur, jeg blir så fokusert på bildene at det er først når jeg kommer hjem at jeg virkelig forstår hva jeg har vært med på, da kommer følelsene for alvor hos meg. En over gjennomsnittet inspirerende tur for meg som leter etter gode objekt, og jeg fikk et godt innblikk i hvordan det er å jobbe som dokumentarfotograf, det som var mitt hovedmål med turen.

Hva er favorittbildet ditt fra turen?Det er uten tvil bildet av to år gamle Sarena med Downs syndrom som sitter på senga. Jeg husker fortsatt godt øyeblikket da bildet ble tatt; lyset kom perfekt inn på sengen, moren stod på siden og smilte. Jeg har fått svært god respons på dette, et bilde og et øyeblikk som kommer til å følge meg som fotograf i årene fremover.

Sarena er to år gammel og har Downs syndrom. Hun bor i en fattig sigøynerlandsby 20 kilometer utenfor byen Iasi, nordøst i Romania. Hun deler tre rom sammen med sine foreldre Stan og Viorica, hennes 11 søsken og 5 barnebarn fra de eldste i familien. I Romania er barn med nedsatt funksjonsevne de utstøtte i samfunnet. De får ikke hjelp fra offentlige myndigheter, og det er mye fordommer knyttet til denne gruppen. Noen er redd for at det er smittsomt, andre tror det er en straff fra Gud. Sarena lever i ekstrem fattigdom, hun er sigøyner og hun har Downs syndrom. I Romania betyr dette en tøff start på livet. Takket være Star of Hope Romania får familien hjelp, og Sarena får ukentlig oppfølging ved vårt senter i Iasi, noe som forhåpentligvis vil gi henne en god start på livet.

Diana er 6 år gammel og har Downs syndrom. Hun bor i en fattig by som heter Husi, på grensen til Moldova, sammen med moren Michaela, bestemor og 7 søsken. Faren jobber som stålarbeider og er bortreist store deler av året. Diana, og alle hennes søsken får hjelp ved Star of Hopes senter i byen.

Fotograf Kjetil Skårdal Andersen går på toårig fotostudie på BILDER Nordic School of Photography i Oslo. Han er oppvokst i Drangedal og gikk på Medier- og kommunikasjon ved Hjalmar Johansen videregående skole i Skien.

Bildedokumentar fra Romania

KJETIL SKÅRDAL ANDERSEN

1

2

5

3

6

4

SoH magasin20

Stemmer fra

verdensdeler3

1: Hvordan ser arbeidsoppgavene dine ut?2: Beskriv en vanlig arbeidsdag.3: Hva har Star of Hope utrettet i ditt land?4: Hva håper du at Star of Hope skal utrette fremover?

GHANA: Ambrose Asmah

Liana Velka, Ambrose Asmah og Rosann David bor på hvert sitt kontinent, de har en ting til felles: alle tre jobber for Star of Hope. Her forteller de om sitt arbeid.

Ambrose er hovedansvarlig for giverrelasjoner i Ghana.

1: Jeg passer på at brev fra givere blir besvart, hjelper til å samle sammen informasjon fra prosjektene, og jeg har ansvaret for lokale spørsmål som påvirker organisasjonen.

2: Først og fremst sjekker jeg i postkassen til Star of Hope og tar meg av e-post som har kommet. Noe kan besvares umiddelbart, mens andre ting krever at jeg reiser ut til de stedene vi har prosjekter for å gjøre research.

3: Star of Hope har brakt med seg håp gjennom å gjøre utdanning mulig for de fattigste og mest utsatte barna i det ghananesiske samfunnet.

4: Jeg håper vi skal være i stand til å støtte flere prosjekter i utsatte områder i samfunnet vårt. På sikt håper jeg at alle barn skal ha tilgang til grunnleggende utdanning.

SoH magasin 21

LATVIA: Liana Velka

TRINIDAD & TOBAGO: Rosann David

Prosjektansvarlig for Star of Hopes samar-

beidsorganisasjon Velki Association.

1: Som prosjektansvarlig skriver jeg søknader og rapporter, kommuniserer og gir støtte til sosialt utsatte familier og foreldre til barn med funksjonsnedsettinger. Jeg organis-erer kurs, seminarer og leirer, og følger opp kommunikas-jonen med faddere.

2: En «normal» dag er både intensiv og skiftende. Jeg begynner ofte tidlig og slutter sent, siden det er mange som skal kontaktes og informeres. Om våren tar jeg ofte i mot faddere på besøk. Moderne tekniske hjelpemidler gjør at jeg kan jobbe når som helst og nå mange mennesker.

3: I løpet av vårt 20 år lange samarbeid med Star of Hope har bidratt til en fantastisk forandring for barn som fødes med funksjonsnedsettinger i Latvia. Personalet har fått utdannelse, dagsenter har blitt bygget, og ulike pilotprosjekt har blitt startet med målsetning om å forbedre disse barna og ungdommenes liv.

4: Vi vil fortsette arbeidet med å forandre holdninger, spre kunnskap og gi kjærlighet og omsorg til barn med funks-jonsnedsettinger. Min drøm er at alle barn i fremtiden kan leve selvstendige liv, og at samfunnet skal være tolerante mot dem. Det er en lang vei å gå, men vi beveger oss stadig fremover.

Lærer på en av Star of Hopes førskoler.

1: Min jobb er å skape et miljø som fremmer barnas læring. Jeg underviser, utarbeider læreplaner, evaluerer fremskritt barna gjør og organiserer workshops for foreldrene.

2: Dagsentrene drives rundt de daglige rutinene med mat, hvile og toalettrening. Barna veksler mellom å leke inne og ute, ro og aktivitet, og undervisning. Miljøet er konstruert for å bygge opp barnas spirende følelse av selvstendighet.

3: Star of Hope sprer håp gjennom å tilby gratis utdanning og omsorg til utsatte barn. I de familiene som rammes hardest av fattigdom blir barnas personlige utvikling ned-satt på mange områder. Følelsemessig utvikling er nødven-dig for at de skal kunne fungere i samfunnet. Derfor er Star of Hopes innsats veldig viktig.

4: Mitt personlige håp er at Star of Hope skal fortsette å la seg styre av visdom og fortsette å se på hvert enkelt barn som dyrebart og unikt.

Tekst: Jessica Eriksson, Torbjörn Hägglund Foto: Tony Bousiquot, Simon Engström, Star of Hope

SoH magasin22

SIDEN SIST

I dag ser situasjonen dramatisk annerledes ut. Orkaner og hogst har ført til at miljøet i og rundt Bois Negresse har blitt utvasket, som igjen har ført til mindre mat og inntekter for barna og deres familier. Mangelen på trær gjør også Bois Negresse mer sårbart for jordskred og stormer, siden det ikke lenger finnes røtter som binder sammen jorda når det regner kraftig. I stedet løsner jorda og raser inn over jordbruksarealene og hjemmene til folk. Til sammen 6500 trær skal plantes og doneres til men-neskene i Bois Negresse, deriblant kaffeplanter og grape-frukt-trær. Rektoren på skolen håper også å kunne utvide plantasjen slik at familier i alle Star of Hopes prosjekter kan få nytte av det. På denne måten får fadderbarna våre være med å forbedre både miljøet og den lokale økono-mien i lokalsamfunnene sine.

Treplanting i Bois Negresse, HaitiFor barna i landsbyen Bois Negresse står treplanting på læreplanen. Hensikten med dette prosjektet er å lære barna å ta vare på miljøet, motvirke den utbredte eros-jonen og styrke den lokale økonomien.

Foreløpig ser det nye faget slik ut: hver dag før barna går hjem, besøker de treedlingsfeltet hvor de vanner og steller de små plantene. Innen ett år vil trærne være så store at man kan begynne å gi dem bort til familiene i landsbyen, hvor de fungerer som en sårt tiltrengte kilde til ekstra inntekt.For noen år siden var Bois Negresse et sted hvor der var mye eiketrær og sitron- og ferskentrær. Store deler av befolkningen, som livnærer seg av jordbruk, fikk også inntekten sin fra kaffebønner som de høstet i området.

I Hviterussland,i forbindelse med den internasjonal dagen for funksjonshemmede, arrangerte vi ulike aktiviteter for å gjøre men-nesker oppmerksomme på livssituasjonen til mennesker med funksjonsnedsettinger. Blant annet deltok mennesker med funksjonsnedsettinger på teaterfestivaler og talkshows. Barn med funksjonsnedsettinger fikk sjansen til å besøke et lekeland i Minsk, og siden de fleste aldri hadde gjort noe slikt før, ble dette en stor opplevelse.

I Brasil,nærmere bestemt Sáo Paulo, ble det i april avholdt kursing av Star of Hopes førskolepersonell med fokus på trening og utveksling av erfaringer. En verdifull kvalitetssatsning med tanke på at våre brasilianske medarbeidere har ansvar for 7474 barn i våre førskoler.

På Filippinene,har vi gjennomført en renovering av skolen I Taytay. Gani Coruna, ansvarlig for Star of Hope Filippinene, er veldig glad over resultatet. – Det var på høy tide med oppussing og maling av klasserommene før skolestarten i juni, sier han. Den gamle skolebygningen trengte virkelig en hel del reparasjoner siden kryssfinérveggen var blitt ødelagt av termitter. Nå har vi betongvegger i stedet.

Foto: Jenny Solem Vikra, Kjetil Gilberg

SoH magasin 23

men som utvikler seg og som er tilstede der mennesk-er møtes. Kulturen er ikke avhengig av et bestemt lokale eller en bestemt form, det er menneskene som skaper kulturen, slik sett liker vi oss også utenfor lokalene våre, sier Kjetil. Ut fra vår tankegang er det viktig å leve for noe som er større enn oss selv. Derfor har vi i flere år vært engasjert i et barnehjem i Kon-go. Det skal vi fortsette med. Samtidig vil vi hjelpe folk å gjøre noe på det helt personlige planet. Når vi i fjor høst kom i kontakt med Star of Hope vokste det frem en tanke om et samarbeid som kunne gjøre nettopp dette. Ideen om et arrangement som rettet blikket utover fra oss selv og mot barn som trenger skolegang på Haiti, samtidig som vi kunne bruke våre kreative krefter tok form, forteller Kjetil. Resultatet ble at Kraftverket arrangerte festival på Månefisken. Artistene stod i kø for å bidra, og den 18. februar var lokalet Månefisken ved Akerselva fylt til randen i seks timer av mennesker som ville høre god musikk, samtidig som de gjorde sitt for en bedre verden.

Kjerneverdier i praksiMålet var å gjøre det så enkelt som mulig for våre medlemmer og deres venner å hjelpe barn i andre deler av verden, noe jeg opplevde at vi klarte, sier Kjetil og forsetter, – festivalen på Månefisken ble et meningsfullt tiltak for oss som menighet, og viste at det går an å gjøre noe bra kulturelt sett og innhold-smessig utenfor kirken. Dette er absolutt noe vi vil gjøre igjen. Fokuset utover på Star of Hopes arbeid gav hele arrangementet en ekstra dimensjon. – Det brennende engasjementet og idealismen vi møtte i Star of Hope, samt den nære kontakten med staben, var positivt for samarbeidet. Jeg tror denne typen ar-rangement kan være med å revitalisere både enkelt-mennesker og menigheter. Vi lever ikke kun for oss selv, men for noe større, avslutter han.

Kraftverket menighet har lang tradisjon med å gjøre musikk på sin egen måte. Mange gamle salmer har gjenoppstått i ny drakt, og få andre menigheter i Norge kan skilte med et lignende musikkmiljø. En vinterdag i februar arrangerte menigheten festi-val på Månefisken i samarbeid med Star of Hope. Resultatet ble fullt hus og mange nye faddere.

Kraftverket har alltid hatt et sterkt ønske om å bety noe for andre, ikke bare i vårt lokalmiljø i Oslo, men også i andre deler av verden hvor mennesker ikke har det så bra som oss. Dette er en av kjerneverdiene våre, sier pastor Kjetil Gilberg i Kraftverket menighet. Det er en engasjert pastor vi møter på en kafé like ved kirkelokalene på Bislett, midt i Oslo sentrum. Kjetil har vært en av drivkreftene helt fra starten for fjorten år siden og har sett fellesskapet vokse seg til mer enn 150 medlemmer.

Visjonær og kreativ Historien om Kraftverket startet på midten av nittitallet. En gjeng med ungdommer som opplevde at de ikke passet inn i det tradisjonelle kirkelandskapet ble en husgruppe. Og i 1999 hadde gruppen vokst seg så stor at menigheten Kraft-verket var en realitet. – Vi har som visjon å ta hverdagen inn i gudstjenesten, og Gud inn i hverdagen. Gudstjenestene våre bærer nok preg av det. Alt fra lovsanger og salmer, til Johnny Cash, Marit Larsen og Motorpshycho er en del av det musi-kalske uttrykket vårt, så lenge tekstene reflekterer historiene vi ønsker å formidle. Gudstjenestene skal gjøres på en måte som speiler hverdagen, og de skal utfordre, forklarer Gilberg og tar en slurk av kaffen. – Folk skal også få lov til å utfolde seg kreativt, legger han til.

Annerledes på BislettDet skal være enkelt å ta med en venn til menigheten på Bis-lett. Menigheten jobber hele tiden med å være relevante i sitt nedslagsfelt; et sted som ikke gror fast i rutiner og faste spor,

KULTURFESTIVALFOR EN BEDRE

VERDEN

Navn: Thomas Söderberg

Bor: I brasilianske Santos og amerikanske Miami. Familie: Kone Anarita og to sønner, 17 og 14 år gamle. Jobb: Ansvarlig for Star of Hope Brasil.

SoH magasin24

BRASILS FRONTKJEMPER

Tomas Söderberg begynte som leder for Star of Hope Brasil i 2005 og har siden den gang bidratt til store en-dringer i hvordan bistandsarbeidet i landet finansieres. Tidligere var Star of Hopes brasilianske skoler fullfinan-siert av penger fra Norge og Sverige, i dag er det helt an-nerledes. Hva har skjedd?

Målet mitt var at hver krone som kom fra Norden skulle bli til 10 kroner i Brasil. Nå er vi der. Mesteparten er statlige penger, men vi har også selskaper som Tetra Pak som for eksempel donerte tusen liter melk. Vi har også andre sponsorer som bidrar, blant annet Scania og Volvo. Reg-ner vi over givertallene så nærmere vi oss 600 000 dollar. Tomas forklarer suksessen med at man har truffet riktig.

Det er penger tilgjengelig, men du må vite hvor du skal lete og hvem du skal snakke med. I tillegg må du være i stand til å vise til resultater. Det kan vi. Vi vet hvordan vi skal spørre, og vi har fått ja. Ingenting kan stoppe oss i denne prosessen nå.

Tomas Söderberg er delvis oppvokst i Brasil hvor forel-drene jobbet som misjonærer. Samfunnsengasjement førte ham inn i politikken i 1992 med mål om å endre det brasilianske helsevesenet. Jeg laget lovene i kommunen, disse ble en modell for hele Brasil, sier han. Jeg ønsker at alle helsetjenester skal være gratis for alle, uavhengig av status eller penger. Det står i grunnloven vår, og da må vi sørge for at dette skjer.Gjennom Star of Hopes førskoler i landet, vil han endre tankegangen hos hele den kommende generasjonen.

I Brasil velger kun 18 prosent av alle ungdommer å studere ved universitetet. De andre 82 prosentene sier; «dette er ikke noe for meg». De vil, men det finnes en nei-kultur i landet som har preget deres personlighet. Å tro på seg selv kan være vanskelig, fremfor å komme seg videre og bidra til å forandre sin egen livssituasjon. Barn må ha tro på seg selv, derfor satser vi tungt i å få dette budskapet på barna i skolene våre.

Tekst: Jessica Eriksson, Torbjörn Hägglund Foto: Ian Lopes

SoH magasin 25

De første fire årene av våre liv dannes hele 85 prosent av vår personlighet, i en alder av seks er vi oppe i 95 prosent. De første årene blir derfor avgjørende for hvem du blir og vil være. I 2003 reiste generalsekretær Lennart Eriksson til Brasil med dette budskapet, siden har de ut-viklet et konsept i landet hvor Star of Hope Brasil driver kvalitetssikret barnehage og førskole til 40 prosent lavere kostnad enn de selv kan gjøre. Det Brasilianske regelverket åpner for private aktører, og det som har blitt kjent som «Star of Hope-konseptet» har blitt så godt mottatt at myndighetene ber om mer.

De har i utgangspunktet spurt oss om hvor mange skoler vi kan drive, sier Lennart Eriksson. Myn-dighetene står for 90 prosent av finansieringen, men alt skjer i vår regi, her gjelder vår pedagogiske kompetanse, våre verdier og omsorgen for barna. Åpningen av den siste skolen betyr at Star of Hope Bra-

sil har nå 7500 barn, hovedsakelig fra den brasilianske slummen, under sine vinger. I tillegg er byggeplanene klare for en pilotskole som er et eksempel for byen med 1100 barn på førskole og 600 på fotballskole i alderen 6 til 14 år. I stedet for å rette innsatsen mot ungdommer som al-

lerede er fanget i en spiral av overgrep, narkotikamisbruk, kriminalitet og vold, jobber vi for at de ikke skal havne der i det hele tatt.

Jeg har møtt tiåringer i feng-sel, barn som allerede begynte å trekke rundt i gatene i en al-der av fire, sier Lennart. Det kunne vært unngått om noen hadde vært der for dem når de

trengte det mest som små barn.

Siden 2008, har Star of Hope offisielt åpnet syv skoler – men visjonen strekker seg mye lengre. Tomas Söder-berg, leder for Star of Hope Brasil, har tro på fremtiden.Jeg vil gjerne ha 200 skoler, sier han rolig og ydmykt. Da snakker vi om å hjelpe 40 000 barn.

«Da snakker vi om å hjelpe 40 000 barn.»

Å investere i barns utvikling tidlig i livet hindrer ikke bare kriminalitet, overgrep og sosiale problemer – det gir dem også større tro på egne evner. Dette er bakgrun-nen for Star of Hopes førskolesatsing i Brasil. I mars åpnet generalsekretær Lennart

Eriksson førskole nummer seks og syv i São Paulo.

Tekst: Torbjörn Hägglund, Ian Lopes

STORSATSINGEN IBRASIL FORTSETTER

MILJØPRAT: MANILA

For to hundre år siden var 95% av Filippinene dekket av regnskog, 33% har forsvunnet de siste

15 år og i dag finnes under 7% tilbake.

Når du hører ordet natur, hva tenker du på da?Mange trær, ulike dyr og fjell.

Finnes det natur der du bor?Ikke direkte. Men noen trær er det.

Har du noen gang vært i en skog?Ja, da vi besøkte mormor og morfar for noen år siden. De bor nord et sted. Skogen er veldig fin der, med masse palmer. Jeg så carabao (asiatisk vannbøffel), kuer, geiter og fugler. Der jeg bor nå hører vi aldri fugler.

Har du noen gang sett havet? Hos mormor og morfar!

Om jeg sier «rent miljø», hva tenker du på da?Jeg tenker på luft som lukter godt, ikke avgasser eller søppel slik som det lukter hos meg. Det finnes mange trær. Og dyr!

Hvor kaster du søpla di?I søppelbøtta. Siden kommer det en søppelbil og henter søpla vår og kaster det på søppelhaugen. Men jeg tar vare på innpakningspapir fra presanger og julegaver. Det pa-piret kan vi bruke igjen.

Dersom du var politiker og fikk bestemme hvordan naturen skulle behandles i byen din, hva ville du gjøre da?Jeg ville bestemt at vi skulle rydde opp alt søppel og møkk og satt ut søppelbøtter overalt. Nå kaster folk alt på bakken. Og så ville jeg stoppet den ulovlige trehogsten på Filippinene.

JEG VIL SETTE UT SØPPELTØNNER OVER ALT

Rein, 12 år, bor i et fattig område i Filippinenes hovedstad Manila og går i sjette klasse på Star of Hopes skole. Hans favorittfag er naturfag. Han har mange

tanker rundt miljøsituasjonen i landet.

SoH magasin26

SoH magasin 27

tenke på – alle landene vi arbeider i, alle prosjektene vi driver, og ikke minst på alle de smilende, lekende ungene vi har ansvaret for. Det er disse barna som kan utvikle sine samfunn og sine land, med utdannelsen vi bidrar med, og som en dag sørger for at jeg og alle med meg, får den samtalen en morgen. Utdanning er veien å gå. Det er katalysatoren for en bedre fremtid for millioner, om ikke milliarder, av barn i verden.

Klisjé eller ikke: barna er fremtiden og utdannelse er deres verktøy for å bygge den. Du og jeg, sammen med alle mennesker rundt om i hele verden, kan gi barna den muligheten.

For å sitere et av mine store forbilder, Nelson Mandela, tidligere president i Sør-Afrika og vinner av Nobels fred-spris i 1993: «Education is the most powerful weapon which you can use to change the world». Det er på tide at vi tar av sikringen på dette våpenet og bruker det.

Eric ErikssonAnsvarlig for utviklingssamarbeidet

«Barn er fremtiden og utdanning er deres verktøy for

å bygge den.»

En av mine største drømmer i livet, er en morgen å våkne av at telefonen ringer, et ukjent nummer vitner om at noe er i gjære. Jeg tar telefonen og får følgende beskjed:

«Hei Eric. Du kan ta fri i dag. Du trenger ikke sjekke e-post, tapte anrop eller sms. Fakta er at du faktisk ikke trenger å stå opp. Du har nådd målet, vi har ikke behov for dine kompetanse eller din organisasjon lenger. Nå har du, sammen med alle andre kjempende individer og organisasjoner, utryddet fattigdommen, sulten, ulikhe-tene, miljøproblemene, sykdommene og alle andre om-råder dere jobber innenfor. Jeg er sikker på du finner deg en ny jobb. Og du… ha et fortsatt fint liv!»

Slik drømmer jeg om å våkne, og slik kan jeg gjerne bli arbeidsledig. Dessverre er ikke virkeligheten helt sånn enda, men i den nærmeste fremtiden har jeg annet å

«KATALYSATOR FOR EN BEDRE FREMTID»

LEDEREric Eriksson, ansvarlig for utviklingssamarbeidet

SENTRALE TALL

7474

Brasil er det landet hvor Star of Hope har nådd lengst i sin satsning på skolevirksomhet. I alt

barn går på våre skoler i Brasil i 2013.

Star of Hope driver pros-jekter i fem østeuropeiske land. Vi gir utdanning til 450 barn i Romania, 35 i Moldova, 350 i Russland,

500 i Hviterussland og 770 i Latvia.

På Filippinene driver Star of Hope to skoler, begge har også førskole. I 2013 går det totalt 2748 barn på disse skolene og mer enn 13680 studenter har uteksaminert fra dem.

I Kenya driver Star of Hope fire skoler hvor tre av dem har før-

skole. I 2013 går det sammenlagt 583 barn på disse skolene

og totalt 3156 studenter har uteksaminert fra dem.