Kimberley Freeman

Bak glemselens slør

Kimberley FreemanOriginalens tittel: Evergreen FallsOversatt av: Ann-Magritt Sævold

Copyright © 2014 by Kimberley FreemanAll rights reserved.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2016

ISBN: 978-82-02-50550-9

1. utgave, 1. opplag 2016

Omslagsdesign: Christabella DesignsOmslagsfoto: Getty Images og 123 RF Pty Ltd.

Sats: Type-it AS, Trondheim 2016Trykk og innbinding: ScandBook UAB, Litauen 2016

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Til minne om Stella VeraSannhetens stjerne

Prolog

1926

De snakker hele tiden om «liket», og Flora er redd hun skalbegynne å skrike og aldri slutte. De hvisker, men hviskingen erikke lav nok, slik den aldri er når menn hvisker, og de sier detom og om igjen. «Vi kan ikke bare la liket ligge i et rom her.»«Hvis vi legger liket i badekaret, vil det kanskje se ut som endrukning.» «Men de kommer til å undersøke liket, og da vilde finne at det ikke har vann i lungene.» Og så videre. Floraer innestengt i tankenes mørke, dystre fengsel, ute av standtil å forstå noe som helst etter at hun oppdaget den stakkarsbleke, livløse kroppen. Hun skjelver i den iskalde vinden. Denfeier inn gjennom den åpne døren og sniker seg innpå de høyeeukalyptustrærne som står som vaktposter ned gjennom denmørke dalen.

«Hvis gamlingen får snusen i dette,» sier Tony og understre-ker ordene med å ta et kort drag av sigaretten sin, «kommerhan til å stenge bankhvelvet med sju låser, og Flora får ingen-ting.»

Hun vil si at hun gir blanke i pengene, at døden aldrihar virket så bunnløs og endelig og ugjenkallelig som i detteøyeblikket, når hun står her ved siden av det livløse lege-met til et menneske som så sent som dagen før pustet oggråt. Leppene beveger seg, men ikke en lyd kommer overdem.

«Hva vil du gjøre, Florrie?» spør Sweetie henne.«Det er nytteløst å prøve å snakke med henne,» sier Tony og

rister på hodet i det svake lysskinnet fra stormlampen. «Hun

7

trenger minst et par glass whiskey om hun skal komme ut avsjokktilstanden. Hør her, det eneste vi vet akkurat nå, er atfolk ikke må få vite noe. Det må se ut som en ulykke. Et fallunder en spasertur langs stien.»

«I snøen? Vil noen tro på det?»«Tenk på omdømmet dette mennesket har hatt,» sier han,

og – å, herregud – nå dytter han i den døde med spissen på denene skinnskoen sin, slik at kroppen løftes litt opp og synkerned igjen på gulvet. «Ikke mors beste barn, akkurat.» Tonyregistrerer plutselig at Flora står og hører på, og tar seg i det.«Unnskyld, Florrie. Jeg prøver bare å være praktisk. Du måstole på oss.»

Flora nikker, fremdeles i sjokk, ute av stand til å fordøye detsom er skjedd.

«Hvor langt skal vi flytte det, da?» spør Sweetie.«Så nær fossen som mulig.»Sweetie nikker og bøyer seg ned og griper om de livløse

bena med de store, kjøttfulle hendene sine. Flora tar et skrittfrem for å hjelpe til, men Tony skyver henne tilbake, vennlig,men bestemt.

«Du venter her. Du er i en tilstand som utelukker at du kanhjelpe oss, og dessuten er det bitende kaldt ute. Jeg vil helstslippe å måtte takle et lik til.» Han knipser sigarettstumpen utdøren foran seg, og den seiler i bue gjennom luften og landeri snøen. Den lille gloen slukner straks.

Flora ser etter dem mens de går. De strever seg møysomme-lig ut i mørket og kulden og blir til små, utydelige skikkelsernede i enden av hagen, og så forsvinner de ned steintrappensom fører nedover i dalen. Det er begynt å regne, og store,tunge dråper faller fra den mørke, skytunge himmelen og lan-der lydløst i snøen. Hun står i døren og venter på at de skalkomme tilbake, og fingrene blir langsomt følelsesløse i kul-den.

Regnet vil vaske vekk de tunge fotsporene deres i snøen, ogsporene etter de slappe, døde armene som slepes mellom demogså. Men regnet vil også falle over liket, legge seg over detsom et vått skrud, og gi det en vasstrukken begravelse. Flora

8

legger hendene for ansiktet og gråter, av sjokk og skuffelse ogfor tapet og grusomhetene som hun uten tvil har i vente. Stak-kars Violet, sier hun inne i seg, om og om igjen. Stakkars, stak-kars Violet.

Kapittel 1

2014

Hadde jeg hatt erfaring med menn, ville jeg ikke vært en tret-tien år gammel jomfru ansatt i min første jobb, og jeg villekanskje klart å snakke med Tomas Lindegaard uten å fremståsom en bablende idiot.

«Det vanlige?» sa jeg, idet han kom bort til disken. «Du kangodt finne deg et bord og sette deg, så blir du servert ved bor-det. Hvis du vil. Eller ikke. Jeg mener … du gjør selvfølgeligsom du vil.»

Tomas smilte, det glimtet i de blå øynene, og en masse smårynker kom til syne i øyekrokene. «Kanskje jeg overrasker degi dag og bestiller noe helt annet,» sa han.

Jeg lo, men sluttet straks. Latteren min var liksom altforhøy.

«Espresso,» sa han.«Men det er jo det du alltid … å.»Han smilte igjen, og jeg smilte tilbake og følte meg et øye-

blikk som beruset, slik jeg alltid gjorde når han var i nærheten.Jeg så plutselig Mrs. Tait komme inn og skyndte meg bort forå hjelpe henne. Hun ville aller helst klare seg selv, men trengtehjelp til å sette seg. Hun var plaget med stive ledd og gikk medstokk.

Hun kom seg på plass på stolen. «Takk, vennen min,» sahun. «En dobbel kaffelatte og en sigarett, takk.»

Hun kom alltid med den samme morsomheten. Hun haddesluttet å røyke tretti år tidligere, men påsto fremdeles at hunsavnet sigarettene hver eneste dag, og særlig til morgenkaffen.

«Bare et øyeblikk,» sa jeg og gikk tilbake til disken, der

11

Penny hadde satt i gang kaffemaskinen. Lyden av den over-døvet klirringen og praten i kafeen og den dumpe, pulserendedunkingen av musikken. Tomas hadde satt seg ved stambor-det sitt, midt i lokalet.

Penny så på meg, nikket nesten umerkelig i retning Tomasog sendte meg et megetsigende smil.

Jeg trakk på skuldrene. Jeg hadde ingen anelse om han varlike interessert i meg som jeg var i ham, til tross for at vi pratetsammen så å si hver eneste dag. Han var med i et team av arki-tekter som arbeidet med å pusse opp det historiske EvergreenSpa Hotel, og han var kommet helt fra Danmark for å designehotellværelser og for å sjarmere meg i senk. Penny eide kafeen,som var en glitrende, glanset liten krok i glass og krom, belig-gende ved enden av den nylig ferdigoppussete østfløyen i ho-tellet. Jeg var sikker på at Tomas var mer interessert i henne,hennes veltrente kropp og spanske gener som hun hadde arvetfra morssiden. Ikke en som meg, en tynn, lyshåret jente medbleke, nesten usynlige øyenbryn.

Penny skjøv to kopper bort til meg, den ene med Mrs. Taitskaffelatte og den andre med Tomas’ espresso. «Server Mrs.Tait først,» sa hun lavt, «og så drøyer du det litt, ok? Vet duhvordan du gjør det?»

Jeg nikket, gikk bort til Mrs. Tait med kaffen hennes oghentet så Tomas sin.

«Takk, Lauren,» sa han og ristet to små sukkerposer mel-lom tommelen og pekefingeren, før han helte innholdet i demned i kaffen sin. «Stille her i dag, hva?»

Nå hadde jeg sjansen til å drøye det litt. «Ja,» svarte jeg,«men jeg liker godt at det er litt travelt. Du glir inn i enrytme.»

Småprat. Jeg sto faktisk der og småpratet. Det var ikke såvanskelig som jeg hadde trodd.

«Lyst til å sette deg et øyeblikk?» sa han, med et vennligsmil.

Et støt av opphisselse. Jeg kastet et fort blikk på Penny, somsignaliserte at jeg skulle ta imot invitasjonen. Jeg hørte at mo-bilen min begynte å ringe i håndvesken under disken, men ig-

12

norerte den. Vi pratet om forskjellige ting, lette, dagligdagsetemaer, litt mindre dagligdagse temaer – han var skilt, ingenbarn – vi hadde øyekontakt med hverandre, vi lo. Flørtet. Viflørtet. Tanken fikk et nytt, varmt støt til å gå av i brystet mitt.Telefonen min ringte igjen.

Penny rørte plutselig ved skulderen min. «Beklager, Lau-ren.» Hun holdt frem mobilen min, som nettopp var begyntå ringe for tredje gang. «Det er moren din, og nå er det tredjegang hun ringer. Kanskje det er noe viktig.»

De fem bokstavene lyste mot meg fra den lille skjermen.MAMMA. «Jeg beklager,» sa jeg til Tomas. «Jeg må ta den.»

«Selvfølgelig,» sa han og tømte kaffekoppen sin. «Jeg mågå nå også.»

Jeg grep telefonen og gikk fort bort i hjørnet av kafeen, bakstativet med ukeblader. «Mamma?»

«Hvor har du vært? Jeg har ringt tre ganger!»«Jeg er på jobben. Jeg kan ikke bare slippe alt jeg har i hen-

dene …» Slapp av, ikke vær så brysk mot henne, sa jeg til megselv. «Jeg kan ikke ta telefonen hele tiden når jeg jobber,» for-klarte jeg. «Jeg var opptatt med å servere en kunde.» Jeg kas-tet et blikk over skulderen. Tomas var gått. Men han haddelagt igjen noe på bordet. Jeg satte kursen tilbake mot det.

«Jeg ble urolig da du ikke svarte. Hvorfor er du der så tid-lig?»

«Jeg har det tidlige skiftet i dag. Vi serverer folk på vei tiljobben nå.» Det var en nøkkel som lå på bordet, festet tilen liten merkelapp i plast. På den ene siden av den sto nav-net hans, Tomas Lindegaard. På den andre sto ordene Gamlevestfløy. Jeg gikk bort til døren og åpnet den. Langs begge si-der av gaten sto en lang rekke biler parkert, under høye bar-trær. Et stykke lenger borte i gaten satt en mann på en plen-traktor, opptatt med å rydde på gangstien. Ingen turister vardukket opp på jakt etter parkeringsplass i nærheten av fossenennå. Tomas var ikke å se noe sted.

«Jeg beklager, men du vet hvor lett jeg blir engstelig,» samamma.

«Ja da, jeg vet det.» Jeg stakk nøkkelen i lommen på det

13

lille, svarte forkleet mitt og lukket døren etter meg. Penny stoved Mrs. Taits bord og pratet med henne, men ellers var ka-feen tom. «Er det noe viktig?» spurte jeg.

«Egentlig ikke,» svarte hun. «Det er bare … Adams bø-ker …» Jeg hørte stemmen hennes snøre seg.

«Jeg skal ta dem,» sa jeg resolutt. «Send dem opp hit.»«Har du tenkt å bli, altså?»«Ja, selvfølgelig.» Jeg trakk pusten dypt og stålsatte meg for

det jeg visste kom.«Det er langt hjemmefra.»«Dette er hjemme for meg nå. »«Vel, jeg engster meg …»Engster meg. Der var de ordene igjen.«Jeg har det helt fint her oppe.» Mer enn fint, tenkte jeg. Jeg

hadde det bedre enn jeg hadde hatt det noensinne. Jeg var en-delig kommet meg vekk fra hjembyen min på kysten av Tas-mania og bodde i Blue Mountains, i nærheten av Sydney, heltfor meg selv. Jeg var i ferd med å lære meg alle tingene somandre mennesker lærte seg i slutten av tenårene, å betale hus-leie, ordne klesvasken min selv, handle inn matvarer. Mye se-nere enn jeg burde gjort.

«Det føles liksom så feil at du skal være så langt borte. Hu-set her er så tomt, og … er du sikker på at du har det bra? Jegvil ikke at … det skal skje noe med deg.»

Mamma pleide å ringe meg to eller tre ganger hver dag, ogto eller tre ganger hver dag sa hun disse samme ordene, atnoe kunne «skje med meg». Det gjorde meg så frustrert at jegholdt på å gå på veggene, men samtidig fylte det meg med dår-lig samvittighet. Vi var ikke en vanlig, alminnelig familie. Jegvar ikke en vanlig, alminnelig datter. Ingenting ved vår situa-sjon var vanlig eller alminnelig.

«Du trenger ikke å bekymre deg for meg, mamma,» sa jeg,for minst hundrede gang. «Det kan jeg love deg.»

Hun sukket. «Ingen kan love noe sånt.»«Jeg må legge på nå, for ellers kommer jeg til å få sparken,»

løy jeg. «Det er så travelt i kafeen i dag. Send bøkene opp-over. Jeg trenger noe å fylle tiden med om kveldene.» Kveldene

14

mine var lange og tomme. Tv-signalene var ikke verdens besteder hvor jeg bodde, Penny var den eneste vennen jeg haddeklart å skaffe meg til nå, og jeg kunne selvfølgelig ikke vente athun skulle holde meg med selskap hver kveld. Jeg hadde fåttfor vane å legge meg tidlig, med en kopp te, et stykke frukt-kake og noen utdaterte sladreblader fra den bakre delen avbladhyllen i kafeen.

«Greit, jeg skal gjøre det, men …»«Ha det, mamma.»Jeg merket Pennys blikk på meg mens jeg slapp mobilen ned

i håndvesken igjen.«Er alt i orden?» spurte hun.«Ja da, det er det. Hele tiden,» svarte jeg.

Senere, mye senere, kom jeg til å huske på Tomas’ nøkkel. Jeghadde slengt forkleet på sengen da jeg kom hjem, og satt kur-sen rett for badet. Leiligheten jeg leide i Evergreen Falls lå påbaksiden av Mrs. Taits hus, fem minutters spasertur fra ka-feen. Badet var knøttlite, men badekaret var dypt, og vinduetved siden av det vendte ut mot en usjenert, privat hage. Jeg bleliggende i karet og nyte badet mitt en stund, men etterpå, dajeg holdt på å legge klesvasken i vaskemaskinen, hørte jeg ly-den av noe som slo mot innsiden av trommelen. Jeg tok for-kleet ut igjen, tok frem nøkkelen og kjente et lite støt av dår-lig samvittighet.

Jeg la nøkkelen på kjøkkenbenken og satte meg for å spisemiddag – enda en ferdigrett som jeg hadde varmet i mikrobøl-geovnen, biff Stroganoff denne gangen – og mens jeg spiste,studerte jeg nøkkelen i lyset fra taklampen. Tomas Linde-gaard. Vakkert etternavn, tenkte jeg. Utenfor var det begynt åmørkne. Byggeplassen lå nok tom og forlatt nå, og på kafeenhadde Penny sikkert hengt opp skiltet med «Stengt.» Jeg visstehvor Tomas bodde mens han jobbet på hotellprosjektet: Jeghadde sett leiebilen hans stå parkert utenfor et lite hus i endenav en lang innkjørsel kantet av eiketrær, fire kvartaler borten-for der hvor jeg bodde selv. Tanken på å gå bort og banke pådøren hans fikk hjertet mitt til å øke farten.

15

Jeg tok på meg en ren T-skjorte og jeans, dro på meg skoeneog forlot leiligheten.

Kvelden var behagelig varm, og luften luktet av bartrær ogeukalyptus. Jeg hadde flyttet til Evergreen Falls på forsomme-ren, og nå tre måneder senere, i mars, hadde jeg ennå til godeå oppleve en eneste ubehagelig varm dag. En lett bris blåste,og himmelen hadde en farge som av blekt rav, ispedd lette,rosa skyer. Jeg tok stien oppover mot hovedveien og hørte detknase av kvister og barnåler under skoene.

Ingen bil sto utenfor Tomas’ hus. En dyp skuffelse bredteseg i meg. Hva hadde jeg egentlig ventet? Hva hadde jeg hå-pet på? Hendelser i fortiden min gjorde at jeg aldri kom til åfå et normalt forhold til en mann, men jeg lengtet intenst ogmed hele mitt hjerte etter å få oppleve det.

Jeg sukket, snudde og gikk hjemover igjen.Men jeg hadde ikke lyst til å gå hjem. Kanskje han var borte

på byggeplassen fremdeles, tenkte jeg. Jeg la kursen mot Ever-green Spa Hotel.

Hotellet var en stor, vakker bygning, og akkurat nå lå degamle murveggene badet i fargene fra solnedgangen. Den til-hørende eiendommen strakte seg en hel kilometer fra ende tilende, og lå plassert litt innenfor kanten av en skråning, medutsikt utover åssider og daler så langt øyet rakk. To store,hundre år gamle bartrær flankerte hovedinngangen, og beggevar omgitt av et meterhøyt bed, overgrodd av ugress og guleblomster. Hotellet var bygd i 1880-årene, hadde hatt sin stor-hetstid i begynnelsen av 1900-tallet og var siden forfalt, etterandre verdenskrig, da det var blitt brukt som kommandosen-ter for det militære. På 1960-tallet var det blitt gjort et halv-hjertet forsøk på å renovere det, og da var vestfløyen blittrestaurert såpass at den kunne brukes til brylluper og andretilstelninger. Siden var den blitt gjenspikret, på samme måtesom resten av bygningen. Men så, året før, hadde eiendoms-utviklerne dukket opp. Tomas var kommet. Penny hadde leidkafeen. Jeg hadde rømt fra foreldrene mine i Tasmania og tig-get henne om å skaffe meg jobb som servitør for småbyensinnbyggere og turister, men først og fremst for arbeidslaget på

16

hotellet. Østfløyen på Evergreen Spa var snart ferdig oppussetog skulle åpne senere på året.

Men vestfløyen, den opprinnelige mursteinsbygningen medsine flotte, buete, italienskinspirerte vinduer og sine vakre ge-simser … vel, der hadde det knapt vært folk på flere tiår.

Og jeg hadde nøkkelen.

Mitt liv hadde til nå bestått av å unngå spontane ting og hand-linger, alt sammen for å spare min mors nerver. Jeg hadde aldriklatret i trær, aldri vært ute og kjørt bil med gutter, aldri kun-net bli med på stranden når vennene mine inviterte meg med(når jeg hadde hatt venner, da, og det hadde jeg vel egentligaldri hatt, for ingen hadde noensinne syntes at jeg var moro åvære sammen med). Jeg hadde vokst opp og sett alt gjennommin mors perspektiv. Hun ville hatet at jeg stakk nøkkelen ilåsen og vred den rundt. Hun ville hatet at jeg kastet et sisteblikk rundt på den tomme byggeplassen, som lå omgitt avhøye trær, der vinden raslet lett i greinene, fjernt fra lydene avtrafikken ute på hovedveien. Hun ville hatet at jeg gikk inn,lukket døren etter meg og befant meg i mørke. Og fordi hunville hatet det, gjorde jeg det.

Alle vinduene i bygningen var blitt spikret igjen i en fjernfortid, og strømmen var ikke koblet til, så jeg tok frem mobi-len min og slo på lyset. Det lyste ganske svakt, men nok til åhindre meg i å snuble i ting. Jeg lyste rundt meg og så at jegbefant meg i en slags vestibyle, med oppsvulmet parkett og av-skallede partier oppe under det høye taket, loddent tapet somvar begynt å løsne i hjørnene og hang slapt ut fra de flekkedeveggene. Lysekronen i taket var støvet og ødelagt. Den reflek-terte lyset fra mobilen min, og lysstrålene ble brutt og glit-ret som tusen krystallaktige gnister over veggene. Jeg snappetetter pusten og trakk i meg en masse støv som fikk meg til åhoste i tretti sekunder uten stans.

Jeg ble stående en lang stund, midt i vestibylen, og prøvdeå forestille meg hvordan den hadde sett ut den gangen da denvar ny, og hvordan den ville se ut om noen år når Tomas ogarbeidskollegaene hans var ferdig med oppussingen. Jeg følte

17

at jeg var privilegert som fikk anledning til å se den slik denvar nå. Uoppusset, urørt, preget av tidens tann.

Jeg lyste rundt med lykten. På den ene siden lå en gangsom svingte av rett foran meg, og på andre siden var det entrapp. Jeg stolte ikke på at trappen ville bære meg, så jeg fort-satte bort gjennom gangen, forbi noen tomme rom, og befantmeg plutselig i et stort grovkjøkken. Gulvet var belagt medujevne fliser, og en gigantisk støpejernsovn dominerte hele denene veggen. De store kvadratiske utslagsvaskene var fulle avgjørme og slagg. Et av bordene i den ene veggen var borte,og gjennom åpningen så jeg undersiden av en utvendig trap-peoppgang. Over den var det hengt opp et skilt med advarse-len: «FARE, ADGANG FORBUDT». Jeg følte meg litt ille tilmote. Jeg burde ikke gått inn hit.

Jeg gikk tilbake samme vei som jeg var kommet, gjennomgangen og vestibylen, bort til døren. Den lot seg ikke åpne.Der var ikke noe nøkkelhull på innsiden, og håndtaket varogså borte. Det eneste som sto igjen etter det, var en metall-stang som stakk ut av døren. Jeg plasserte telefonen mellomtennene slik at den lyste ned på føttene mine, og grep om stan-gen med begge hender og prøvde av alle krefter å få vridd denrundt, men det eneste jeg oppnådde, var at hendene ble rødeog såre og luktet gammelt metall.

Pulsen økte farten. Jeg var innestengt, og ingen visste at jegvar her. Jeg kunne ringe til Penny eller til Mrs. Tait. Eller tilmin mor – tanken på det siste fikk meg til å le høyt, og etøyeblikk glemte jeg redselen jeg hadde følt til å begynne med.Jeg slo av lyset på telefonen for å spare på batteriet mens jegtenkte gjennom situasjonen.

Selvfølgelig, tenkte jeg, bygningen var jo kjempesvær, sådet fantes ganske sikkert andre utganger. Jeg gikk inn gjen-nom gangen igjen og kikket etter utganger i de tomme rom-mene. Grovkjøkkenet var spikret igjen med lemmer. I endenav gangen var det to dører: Den ene var det uhindret ad-gang til, og den andre var plassert under en lang trapp. Jegprøvde å åpne den første, men håndtaket rikket seg ikke. Jegsatte inn nøkkelen, men det gikk ikke an å vri den rundt. Jeg

18

prøvde den andre døren, og det skulle vise seg å være en stortabbe.

Nøkkelen gled lett inn i nøkkelhullet, og det gikk an å vriden om også. Jeg dyttet i døren, men den ville ikke åpne seg,så jeg la mer kraft i dyttet, og – krasj!

Hjertet banket fortere. Det kom tre krasj etter hverandre,og lyder av ting som ramlet over ende. Jeg tente forsiktig ly-set i lykten og så rett inn i noe som så ut som et lagerrom, såvidt høyt nok under taket til at man kunne stå oppreist. Dajeg skjøv opp døren, hadde jeg ufrivillig dyttet til en tung ke-ramikkurne som igjen hadde truffet det ene bordbenet på etgammelt, gebrekkelig bord. Bordet hadde veltet, og alt somhadde stått på det, hadde rast ned på gulvet – bøker, lamper,kofferter, esker med alskens krimskrams, og enda andre gjen-stander som jeg ikke klarte å identifisere. Urnen hadde over-levd, men et komplett teservise var knust.

Jeg sto foran et vanskelig dilemma: bruke resten av batte-riet på telefonen til å lyse med, rydde opp i rotet som best jegkunne, og prøve å skjule fadesen min, eller jeg kunne ringePenny, fortelle henne hva jeg hadde gjort, og bite i meg ydmy-kelsen.

Jeg valgte en tredje løsning: rydde opp så fort som mulig,finne Tomas og tilstå alt, og tilby meg å betale for teserviset.Og kanskje for bordet. Han ville sannsynligvis tro at jeg varkomplett idiot og aldri snakke med meg mer. Men den tan-ken var på en måte en lettelse også, for da trengte jeg ikkelenger gå og lengte og hige etter noe jeg uansett aldri kunnefå.

Jeg støttet mobilen mot veggen for å få lys nok til å gjøredet jeg skulle. Bordet kunne ikke reddes. Det skadde benet varknekt. Jeg plukket opp bitene av teserviset og la dem utenfordøren, og så rettet jeg opp igjen veltede kartonger og kofferter,samlet sammen noen skohorn, noen gamle lysarmaturer og etpar dørklinker, og ryddet dem til side.

Deretter snudde jeg en veltet kartong og sto plutselig og såpå en gammel grammofon. Noen rustne klemmer på tre av si-dene og et ødelagt håndtak røpet at den hadde vært bærbar.

19

Jeg løftet den forsiktig opp og så at den ene siden hadde spruk-ket i fallet. Jeg satte den ned på gulvet ved siden av mobilenmin, og lyset falt på noe hvitt som var halvveis skjult i sprek-ken. Jeg grep fatt i det og dro ut en bunke med konvolutter,ombundet med et falmet fløyelsbånd.

Jeg løsnet båndet og bladde gjennom konvoluttene. Ingenvar merket med navn eller adresse, men det var helt tydelignoe i dem. Jeg åpnet den første og tok ut noen sprø, gulnetepapirark. De var skrevet på med blekk, og blekket hadde an-tatt en brunaktig farge med årene.

Min elskede, hvilken tortur det er ikke å kunne komme tildeg i kveld …

Kjærlighetsbrev. Gamle kjærlighetsbrev. Jeg snappet etterpusten. Jeg hadde stjålet en nøkkel, tatt meg inn i en tom, for-latt bygning og funnet en bunke med gamle kjærlighetsbrev.Jeg følte meg plutselig nesten ør av opphisselse. Nå skulle dusett meg, mamma. Dette var nettopp opphisselsen og eufo-rien jeg hadde gått glipp av hele livet fordi jeg hadde vært alt-for forsiktig. Nå skulle du sett meg, pappa. Jeg festet båndetom brevene igjen. Nå skulle du sett meg, Adam. Et plutseligstøt av skyldfølelse fikk euforien til å kjølne. Hvordan kunnejeg tenke slik? Ingenting av det som var skjedd, hadde værtAdams skyld. Han hadde aldri ønsket å bli årsak til noe avdet som var skjedd, ikke noe menneske på kloden ville ønsketdet.

Jeg la brevene ved siden av telefonen, forsøke å rydde sågodt som mulig før jeg gikk og skjøv bordet inn mot veg-gen, slik at det sto av seg selv. Så stakk jeg brevene i jakke-lommen, lukket døren og forlot stedet. Ved hjelp av lyset påmobilen fant jeg veien tilbake til grovkjøkkenet, til det enestevinduet som ikke var spikret igjen. Jeg lente meg mot vaskenog prøvde å skyve opp vinduet, men fikk det bare opp noencentimeter. Jeg klatret opp på kjøkkenbenken, plantet føttenei den skitne vasken og dro i vinduet av alle krefter. Det ga fraseg et stønn, og så gikk det opp, og frisk kveldsluft strøm-met inn. Jeg klatret ut, lukket vinduet etter meg og gikk rundtbygningen, over parkeringsplassen og ut i gaten. Det var blitt

20

helt mørkt mens jeg var inne, så jeg gikk bort under en gate-lykt, trampet skitten av skoene mine og så at klærne var fulleav støv. Mens jeg sto der og prøvde å tørke støvet vekk, hørtejeg en bil som tutet. Jeg snudde meg og så to frontlys som nær-met seg. Jeg trådte til side, ut på det fuktige gresset, og bilenstoppet ved siden av meg. Det var Tomas.

«Trenger du skyss?» spurte han, med svak aksent.Jeg var så flau at jeg knapt fikk frem et ord. «Jeg … eh, jeg

må snakke med deg om noe.»Han hevet øyenbrynene og smilte svakt. «Sett deg inn, så

kjører vi bort til meg. Jeg bor like i nærheten.»Bort til ham. Jeg sukket. «Ok.» Jeg satte meg inn i bilen,

med kjærlighetsbrevene i lommen, og et par minutter etter varvi borte ved huset der han bodde.

En sensorlampe tentes automatisk da vi nærmet oss veran-daen hans. Jeg ventet på at han skulle spørre meg hva jeghadde gjort borte på Evergreen Spa, men han snakket i stedetom hvilken deilig kveld det var, og hvor godt han likte seg heri Blue Mountains, og om hvor annerledes det var å bo i Kø-benhavn. Jeg er sikker på at jeg svarte ham, men hjernen minjobbet på høygir for å finne ut hvordan jeg skulle få fortaltham det jeg hadde gjort.

Han slengte nøklene fra seg på et lite bord og viste meg uti kjøkkenet. Jeg tok av meg skoene i tilfelle det fremdeles varskitt på dem.

«Vil du ha noe å drikke? Te? Kakao? Kaffe tror jeg ikke atjeg våger å tilby deg. Den er det bedre at du lager til meg.»

«Nei takk.»«Jeg har lyst på kakao. Jeg lager den slik min mor gjorde.

Den er virkelig god.»Jeg tvang frem et lite smil. «Ok, jeg lar meg friste.»«Sett deg og la meg få høre hva det var du ville snakke med

meg om.»Jeg satte meg ved kjøkkenbordet og fulgte ham med blik-

ket mens han fant frem en kjele i støpejern, som han sattepå komfyren. Han snudde seg for å hente melk ut av kjø-leskapet, og mens han sto slik at jeg ikke kunne se ansiktet

21

hans, sa jeg: «Du glemte nøkkelen til vestfløyen på kafeen idag.»

«Å, så det var der jeg la den igjen. Jeg har endevendt kon-toret to ganger for å finne den.»

«Huff, jeg beklager. Jeg la den i forklelommen, og så ringtemoren min, og … hun kan være ganske … distraherende.»

«Det gjør ingenting.»«Er du … går du ofte inn i vestfløyen?»Han helte melk i kjelen, og så kom han bort til bordet og

satte seg, han også, for å vente mens melken ble varm. «Ikkesærlig ofte, nei. Vi begynner ikke arbeidet der før om minst ethalvt år, kanskje ikke før om tolv måneder.»

«Jeg gikk inn.» Pulsen hamret i ørene mine mens jeg sadet. Jeg husket en gang jeg hadde vekket Adam fra dyp søvn,og mamma hadde skreket til meg. Da hadde jeg fått omtrentsamme følelse som den jeg hadde nå. En følelse av å ha gjortnoe fryktelig galt. Han smilte. «Slem pike.»

«Ja, og da jeg skulle gå ut igjen, fikk jeg ikke døren opp. Jegprøvde å åpne en annen dør som jeg fant, men den førte inn tilet lagerrom, og jeg … jeg kom til å rive ned en del ting der.»

«Hva slags ting?»«En masse ting. Jeg knuste et gammelt tesett. Herregud, jeg

håper ikke det var antikt.»Han smilte fremdeles, og det beroliget meg litt.«Jeg er forferdelig lei for det. Jeg pleier vanligvis ikke å opp-

føre meg slik. Jeg har levd et liv så streit og korrekt at det nes-ten ikke er til å tro. Du aner ikke hvor korrekt jeg har vært.Jeg skjønner ikke hva som gikk av meg i kveld.»

«Kanskje det var nysgjerrigheten som løp av med deg.»Han gikk tilbake til komfyren for å røre i melken. «Ikke tenkmer på dette. Det gjør ingenting.»

«Men jeg knuste jo ting.»«Vestfløyen ble ryddet for lenge siden. Det er sikkert bare

noe gammelt krimskrams som ligger igjen der, ting uten noenverdi. I hvert fall ingenting uerstattelig. Glem det.»

Lettelsen strømmet gjennom meg. «Det er snilt av deg å sidet.»

22

«Trodde du jeg ville skjelle deg ut eller noe?»«Jeg var ikke sikker.»«Jeg er bare glad for at du ikke skadet deg der inne. Jeg er

slett ikke sikker på om forsikringen vår ville dekket det.»«Jeg holdt meg vekk fra trappen.»Han gjorde klar kakaoen, blandet i den litt honning og fylte

opp i to digre krus. «Hvordan kom du deg ut igjen?»«Et av vinduene i grovkjøkkenet var ikke spikret igjen.»«Flink pike.» Han kom tilbake til bordet med koppene, og

satte seg igjen.Jeg smakte på kakaoen min. Den var søt og glatt som silke.

«Å,» utbrøt jeg, «så god den er.»«Jeg skal fortelle mamma at du likte den, neste gang jeg

snakker med henne.»Jeg smilte til ham, og så husket jeg plutselig brevene. «Se

her,» sa jeg og dro dem opp av lommen og skjøv dem overbordet, bort til ham. «Jeg fant disse inne i en gammel bærbargrammofon.»

«Hva er det for noe?» Han løsnet forsiktig båndet og åp-net den ene konvolutten og tok ut brevpapiret. Han leste deførste linjene, og så så han på meg igjen og smilte. «Kjærlig-hetsbrev?»

«Jeg tror det. Jeg kikket bare så vidt på et av dem.»Han rensket strupen. «’Min elskede. I dag lå jeg i solskinnet

bortenfor tennisbanen og gjenopplevde i tankene møtet vårt igår kveld, og munnen min kjentes full av søt saft fra din …’»Tomas lo. «Dette kan jeg ikke lese høyt. Det er altfor dris-tig.»

Jeg kjente at jeg rødmet. Han brettet brevarket sammenigjen og rakte meg hele brevbunken. «Behold dem. Men lameg få nøkkelen min tilbake.»

«Er du sikker på at jeg kan beholde dem?»«Ja, jeg insisterer. Les gjennom alle sammen og la meg få et

referat fra de beste av dem. Se om du klarer å finne ut hvemde er skrevet av og til. Hvis de lå gjemt, kan det hende at dettekjærlighetsforholdet har vært hemmelig også. Kanskje du hardumpet borti en hemmelighet.»

23

Tanken fikk et lite støt av opphisselse til å gå av i brystetmitt. Eller kanskje det skyldtes at jeg satt der sammen medTomas, ved kjøkkenbordet hans, og drakk kakao slik morenhans lagde den. Kanskje det var ren lykkefølelse.

Vi pratet. Han fortalte meg om moren sin, og jeg fortalteham – litt – om min. Jeg var ikke rede til å la ham få hele livs-historien min ennå. Ikke fordi det ville tatt så lang tid å for-telle den – jeg kunne skrevet den ned og fått plass til den på etknappenålshode – men fordi jeg ville at han skulle få bli skik-kelig kjent med meg først.

Hvem jeg nå egentlig var. Jeg visste det fremdeles ikke.Han tilbød meg mer kakao. Jeg hadde veldig lyst til å bli,

men visste at moren min kunne ringe igjen når som helst, ogjeg ville ikke snakke med henne så Tomas hørte det, og jegkunne ikke la være å svare heller, for da ville hun få panikkigjen.

«Det er best jeg går nå,» sa jeg. «Men takk likevel.»«Trenger du skyss?»«Nei, jeg bor like i nærheten. Jeg leier en leilighet bak Mrs.

Taits hus. Den eldre kvinnen som alltid sitter på kafeen, duvet.»

«Ja, jeg kjenner henne. Hun inviterte meg på te en ettermid-dag like etter at jeg kom hit.»

Vi gikk ut på verandaen. Møllen sto og stanget mot lyset iutelampen.

«Vel, god natt,» sa jeg.«Fredag,» sa han plutselig. «Kan jeg få invitere deg med ut

på middag da?»Det tok et øyeblikk før hjernen min klarte å følge med hjer-

tet, som allerede sang ja med operastemme. «Fredag kveld? Ja,gjerne, det har jeg veldig lyst til.»

«Fint.» Han virket lettet. Han smilte bredt. Fordi jeg haddesagt ja til å bli med ham ut på middag. Jeg hadde problemermed å tro det. «Kan jeg hente deg klokken seks?»

«Ja. Det blir … vel, jeg ser deg på kafeen i morgen, ikkesant?»

«Jeg blir i Sydney de neste dagene, så …»

24

«Vel …» Jeg smilte fåret. «Ser deg på fredag, da.»Jeg gikk hjemover i mørket, åndeløs av opphisselse. Telefo-

nen ringte, og jeg visste at det var mamma, men jeg stønnetikke engang.