1

Education and elderly care in Denmark, Norway and Sweden: National

policies and legal framework

Signe Bock Segaard og Jo Saglie Institutt for samfunnsforskning, Oslo

Paper presentert på Nordiska kommunforskarkonferensen i Göteborg den 26-28 november 2015

(NORKOM XXIV).

Leserveiledning: Dette paper er et utkast til et bokkapittel i boken med arbeidstittelen «Promoting active citizenship? Markets and choice in Scandinavian welfare”. Bokprosjektet er en del av et skandinavisk forskningsprosjekt. Boken inneholder blant annet et kapittel (kp 2) som presenterer statistikk som viser forskjeller og likheter mht omfanget av kommersielle og ideelle aktører I offentlig velferdsproduksjon. Andre kapitler presenterer komparative casestudier av hvordan ikke-offentlige aktører brukes i velferdsproduksjon på lokalt nivå (grunnskole og institusjonsbasert eldreomsorg i norske, danske og svenske kommuner). Vi beklager at noen deler av paperet er skrevet på engelsk, mens andre er skrevet på norsk. Videre gjør vi oppmerksom på at det i de empiriske policyanalysene mangler en del referanser.

Abstract. This paper analyses the national context for municipal welfare services – primary and lower secondary education, and institution-based elderly care – in Denmark, Norway and Sweden. The aim is to shed light on the national framework within which local welfare services are provided, and whether differences in national politics and policies can explain the observed differences in the national ‘welfare mix’ of public, non-profit and for-profit services. In the literature on ‘welfare regimes’, there is considerable agreement that the three countries can be placed within the ‘Scandinavian welfare model’. This points to several similarities: Welfare services are, to a great extent, publicly financed and based on universal rights, and the municipalities play a crucial role in the implementation of these services. Many features of the Scandinavian welfare states are similar – and different from other countries – in an international perspective. Nevertheless, there are also considerable differences between the Scandinavian countries. The paper aims to explore the differences and similarities between the three countries – within both education and elderly care. We use three government models as a framework for analysis and comparison of the national policies. We make a distinction between 1) Direct government 2) Indirect government and 3) Disconnected government. First, we describe The EU Public Procurement Directive and discuss its implementation at the national level in each country. This directive is an important backdrop for national policies on the use of non-public actors in the production of welfare services, when these services are produced on the basis of contracts between municipalities and providers. This applies to the EU member states Denmark and Sweden, as well as the EEA (European Economic Area) member Norway. Second, we explore whether national policies can explain the variation in ‘welfare mix’. Within each country, national policy standards are set by means of various policy documents (legislation, instructions, guidelines etc.). These documents direct how contracts are awarded within municipal welfare services such as education and elderly care. In the concluding section, we sum up our findings and discuss underlying factors that may explain national policies as well as welfare mix, related to the national political situation and the national political discourse. Here, we discuss the national political situation in the three countries, as well as the importance of national historical traditions.

2

Chapter 3

Education and elderly care in Denmark, Norway and Sweden: National policies

and legal framework

Signe Bock Segaard and Jo Saglie

Introduction

As a starting point for the case studies of the following chapters, this chapter presents the

national context for municipal welfare services: primary and lower secondary education, and

institution-based elderly care. The aim is to shed light on the national political and legal

framework within which local welfare services are provided. However, to fully understand the

national framework it is necessary to take into account that EU policies set limits for the

national legal framework. Norway, Denmark, and Sweden are obliged to implement EU

directives. Regarding outsourcing of welfare services, the EU Public Procurement Directive is

especially relevant.

To what extent is the national context in Denmark, Norway and Sweden different? In

the literature on ‘welfare regimes’, there is considerable agreement that the three countries

can be placed within the ‘Nordic model’ (Ervasti, Fridberg, Hjerm, Kangas & Ringdal

2008:5). This points to several similarities in the organization of the welfare state. Welfare

services are, to a great extent, publicly financed and based on universal rights, and the

municipalities play a crucial role in the implementation of these services. Furthermore, during

the last decades diversity in public service has been and still is an overall aim in all three

Scandinavian countries. Another common element is that public sector procurement is

regulated by an EU directive, which all three countries have implemented – even though the

implementation to some extent has taken place in different ways and at different points of

time (Segaard 2015). On the one hand, an international perspective makes it clear that many

features of the Scandinavian welfare states are similar – and different from other countries.

On the other hand, there are also considerable differences between the Scandinavian

countries, and these differences have become more pronounced during the last decades. As

the previous chapter shows, this applies to the mix of public, non-profit and for-profit services

within education and elderly care. The extent of private non-profit providers is relatively large

in Denmark, while this is the case for private for-profit service providers in Sweden. In

3

Norway the role of both these types of private actors is in fact comparatively modest (see the

previous chapter).

The starting point is thus that some fundamental differences in the organization of

welfare services exist between the three countries, in spite of the overall similarities. This

chapter aims to explore one possible explanation for this: the national policy and legal

framework. The underlying question is whether national policies can explain the observed

differences in the national ‘welfare mix’ of public, non-profit and for-profit services within

both education and elderly care. In answering this, we use three government models as a

framework for comparison of the national policies of how to involve non-public – both non-

profit and for-profit – actors in service production. We make a distinction between 1) direct

government, 2) indirect government and 3) disconnected government.

If national policies can explain the different welfare mix in the three countries, the

next question is naturally: Why do the policies differ? If, on the other hand, national policies

cannot explain the differences, the next question is: What is the explanation? In both cases,

politics might provide the answer. Politics as an underlying driving factor will be discussed in

the concluding section.

Three government models

As an analytic framework to capture how national policy and legalisation affect the welfare

mix within elderly care and education, we use three ideal government models of how publicly

funded welfare services might be organized. The models reflect different policies for public-

private collaboration on public welfare production. The policies may be manifested in

contracts and institutional systems for e.g. approval and supervision. The way of organizing

supervision is significant for understanding the freedom of discretion that each actor has.

Whether the supervision is based on self-evaluation or national authorities’ control; general or

detailed criteria may play a crucial rule. We make a distinction between 1) direct government

2) indirect government and 3) disconnected government. This conceptualization is based on

and developed from John D. Donahue and Richard J. Zeckhauser (2006:496ff).

4

Table 1. Ideal models of government in public welfare production

Actors Discretion Dimensions of interaction - the extent of detail

Direct government

Pure public organization Public Public -

Contracting Public/Private Public Formality Focus and scope Duration

Indirect government

Collaborative Governance Public/Private Public/Private Formality Focus and scope Duration

Disconnected government

Free market-based organization

Private Private -

Philanthropy Private Private -

The typology is developed on the basis of Donahue & Zeckhauser 2006.

Each of the government models reflects a specific solution for organization and interaction

between public and private actors – non-profit as well as for-profit – in the production of

welfare services. The solutions are different with regard to where discretionary power over

central aspects of the service production is allocated.

We distinguish between three types of discretionary power. Production discretion

involves the competence and possibility to specify the goals and means of the welfare service

in question. Payoff discretion is about the freedom to decide how the final outcome in

monetary terms should be used and distributed. It is also about how to define the end result;

should it be perceived as good or bad? The organization of supervision and control may be

significant in this respect. The service provider will have a larger extent of payoff discretion if

the supervision is based on self-evaluation with general evaluation criteria, compared with

supervision carried out by a national authority and based on detailed criteria. Finally,

preference discretion is about the normative view and understanding of the welfare service

and the mission behind it. Preferences and underlying values may be related to belief,

philosophy and religious faith; pedagogy; or professional ethics. Discretion in service

production therefore involves a kind of freedom to define the public interest behind the

service providing (Donahue & Zeckhauser 2006:514).

Looking at how discretion is approached in the three government models, the public

sector has full discretionary power in the direct government model, regardless of whether a

purely public organization or contracting is chosen. In the latter case, the public principal

commissions the work and governs through monopoly of discretion with regard to production,

5

payoff, and preferences. The monopoly will manifest itself in the contract – which will appear

as a means for control and performance measuring (Phillips & Smith 2011a). In this context

‘contracting’ does not refer to the existence of a written contract, but an interaction between

the authorities and a private actor that is solely based on simple delegation of tasks without

any freedom of discretion.

In the disconnected government model the freedom of discretion is fully handed over

to the non-public service provider through the free market or pure philanthropy. The model of

the free market assumes that government and organization of the welfare service take place

through the users’ freedom of choice and the competition between private service providers.

The difference between free market and pure philanthropy is not related to discretion, but to

the kind of private actors involved. In pure philanthropy the private actors are non-profit,

whereas a pure market model includes for-profit actors only. However, in real life the picture

is more mixed.

The indirect government category in the model comprises collaborative governance.1

This refers to collaboration between a public principal and a private – for-profit or non-profit

– service provider characterized by self-regulation within a specific political and institutional

framework (Sørensen & Torfing 2008a:10). Moreover, with regard to discretion collaborative

governance is ‘[t]he murky middle ground, in which both parties exercise discretion’

(Donahue & Zeckhauser 2006:514). The empirical question is how and to what extent it is

divided when it comes to ‘defining not only the means by which a goal is achieved but the

details of the goal itself’ (Donahue & Zeckhauser 2006:497). Donahue & Zeckhauser

underline two considerations that seem to be important for how discretion is shared between

the actors. First, a consideration of democracy requires that ‘a large share of discretion must

rest with a player who is answerable to the public at large’ (2006:509). At the same time, both

the public principal and the non-public provider must have some share of discretion –

otherwise the relationship would not be collaborative (2006:509).

The literature of governance points to ‘relational contracting’ as a distinguishing

feature of collaborative governance. This implies that

[a]lthough contracts may continue to be important policy tools, they would be more than

a means of control over the purchase of service (…). The focus on strengthening

relationships should be evidenced by more relational contracting which puts an emphasis

on working toward common goals, promoting communication and flexibility, and

developing trust (Phillips & Smith 2011a:5).

1 We use the term ‘collaborative governance’ synonymous with related concepts, such as ‘governance network’.

6

Public-private interaction based on the idea of collaborative governance is often praised for its

flexibility and capacity, but, as Donahue & Zeckhauser (2006:497) say, ‘at the price of more

ambiguouse lines of authority and far greater strategic complexity’.

When welfare production involves interaction between public and private parties,

whether it is based on what we call contracting or collaborative governance, the interaction

can be characterized as more or less detailed. Here, the extent of detail refers to three

dimensions of the national policy and legal framework for distributing and coordinating

contracts within a specific welfare sector. Formality is about how institutionalized the

interaction is: a formal agreement versus more informal arrangements based on tacit

knowledge (Donahue & Zeckhauser 2006:509). The focus and scope of the interaction refers

to the extent of the tasks and challenges that is intended to be solved. And finally, the

duration of the interaction may vary from a permanent, long-termed, or not-dated

arrangement to short-termed and more ad-hoc interaction that is meant to solve a crisis or a

short-lived task (Donahue & Zeckhauser 2006:509).

Table 1 presents the models of government in welfare production as ideal types. This

is appropriate as an analytic framework when the intention is to identify similarities and

differences; however, it does not necessarily pick up the whole empirical reality. The pure

models may be combined with each other and create a more complex regime of government

in welfare production. For instance, such layered government may combine the idea of free

user choice with elements from the (in)direct model, when the authorities through pure public

organization, contracting, and/or collaboration with more than one service provider facilitate

the free choice of the user.

Our approach and understanding of welfare mix is (partly) based on the assumption that

government models are chosen and developed over time in light of political visions and

ideologies. The understanding is in accordance with Phillips & Smiths (2011a) explanation of

why private service providers – non-profit as well as for-profit - have become more involved

in the public welfare production. They call attention to that it is not the type of welfare state

that explain the development toward more or less relational governance and involvement of

the third sector, but the political visions and ability to collaborate (2011a:23-24):

…a vision of the role of the third sector that sees it as more than a social safety net or

delivery agent of services, but that advances the value of the sector for democracy and

7

citizenship and/or economic development. The vision then needs to be driven by strong

political leadership. A connection to democratization or economic development is evident

in all cases in which major reform has occurred (…). However, it is also clear that such a

reform project has to be mutual and that neither government nor the third sector can drive

it alone.

The remainder of chapter comprises three sections. Each discuss factors at the national level

that may affect the use of non-public actors in local service production within primary and

lower secondary education and institution-based elderly care. First, in the following section

we shortly outline the EU Public Procurement Directive, and how national legislation in the

three countries relates to it. Second, based on policy analysis we address national policies on

schools and elderly care. Within each country, national policy standards are set by means of

various policy documents (legislation, instructions, guidelines etc.) which direct how

contracts are awarded within these municipal welfare services. Finally, in the concluding

section, we summarize our findings and discuss underlying political factors that may explain

national policies as well as welfare mix.

The EU Public Procurement Directive and its implementation

at the national level

The use of public contracts with private service, work, and supply providers is in the

Scandinavian countries generally regulated by national legislation and instructions, but also

by EU directives. Even though Norway is not a member of the EU, it is bound by EU

directives through the EEA agreement (European Economic Area). The EU Directive on the

coordination of procedures for the award of public works contracts, public supply contracts

and public service contracts (Directive 2004/18/EC) has in the last decade been an important

backdrop for national policies on the use of non-public actors in the production of welfare

services, when these services are produced on the basis of contracts between municipalities

and providers. It is this directive that is in focus in this section.

The Directive with attachments specify the process and procedures for public

procurements based on written agreements between a contracting public authority at the state,

regional, or local level and an economic operator.2 The overall principles for the award of

public contracts are that the processes must be based on transparency and equal and non-

discriminatory treatment of all the operators.3 One implication of these criteria is that a prior

2 Article 1 in Directive 2004/18/EC. 3 Article 2 in Directive 2004/18/EC.

8

information notice with information about the ‘buyer profile’ must be published (see Chapter

VI) and that the information must not be given to selected operators only. Moreover, the

Directive stresses the standardization of processes and specification of clear requirements and

expectations in the contracts. However, the Directive defines several categories for procedures

of public procurement; each with different implications for which kind of economic operators

that may submit a tender. The document distinguishes between open procedures, restricted

procedures, and negotiated procedures (article 1(11)):4

a) ‘Open procedures’ means those procedures whereby any interested economic operator may

submit a tender.

b) ‘Restricted procedures’ means those procedures in which any economic operator may request

to participate and whereby only those economic operators invited by the contracting authority may

submit a tender.

d) ‘Negotiated procedures’ means those procedures whereby the contracting authorities consult the

economic operators of their choice and negotiate the terms of contract with one or more of these.

In addition to these procedures, the Directive define a procedure entitled competitive dialogue

(article 1(11)(c)) that is meant to be used when a public contract is ‘particularly complex’.

This implies that the contracting authority is unable to specify the technical, legal, or financial

conditions and requirements without dialogue with the candidates admitted to that procedure.

Whether the Public Procurement Directive comes into operation depends on the value of

the contract (cf the threshold amounts defined in the Directive) and type of contract.

Regarding type of contract, the Directive defines some specific exceptions. These exceptions

include service concessions (see Chapter II, Section 3, Article 17) which are of specific

relevance for welfare services. A service concession implies that (CURIA n. d.)5

..the consideration for the provision of services consists in the right to exploit the service,

either alone, or together with payment.

… the service supplier takes the risk of operating the services in question (...) In order to

find that there is a service concession, it is necessary to establish whether the agreed

method of remuneration takes the form of the right of the service provider to exploit the

service and entails it taking the risk of operating the service in question. While that risk

may, at the outset, be very limited, it is necessary for classification as a service

4 A fourth category is design contests, but this is not relevant for primary education and institution-based elderly

care (article 1(11)(e)). 5 In article 1(4) a service concession is described as ‘a contract of the same type as a public service contract

except for the fact that the consideration for the provision of services consists either solely in the right to exploit

the service or in this right together with payment’.

9

concession that the contracting authority transfer to the concession holder all or, at least, a

significant share of the risk which it faces.

As the quotation states, the decisive criteria are that the service provider (concession holder)

(also) runs a real risk by operating the right of the service in question. In other words, a

service concession holder administers a right to provide a service to the users.

National implementation of the EU Public Procurement Directive

Kontraktbasert offentlige innkjøp i Norge, Danmark og Sverige er som utgangspunkt altså

regulert av et felles EU-direktiv for offentlige anskaffelser. Samtidig har landene gjennom sin

implementering av direktivet satt sine egne nasjonale kjennemerker på regelsettet for

offentlige innkjøp innen egne grenser. Vi skal her nevne noen av de landspesifikke forhold

med fokus på lover og regler som har betydning for velferdstjenestene institusjonsbasert

eldreomsorg, grunnskole og spillerommet for ideelle organisasjoner i den sammenhengen.

I Norge ble direktivet om offentlige innkjøp inkludert i lovgivningen ved lov om

offentlige anskaffelser fra 1992. Denne loven med forskrifter er senere blitt revidert flere

ganger (Ødegård 2006).6

Utover implementering av direktivet i norsk lov, har man i Norge valgt også å

lovregulere (visse) offentlige anskaffelser som faller utenfor innslagsfeltet til direktivet. Det

gjelder såkalte service concessions (Udbudsrådet 2012:19-20), i tillegg til anskaffelser under

EU-terskelverdiene og det som kalles uprioriterte tjenester. Uprioriterte tjenester inkluderer

blant annet helse- og sosialtjenester. Generelt gjelder at alle offentlige anskaffelser skal følge

grunnleggende krav som «likebehandling, gjennomsiktighet og forutberegnelighet» jf. § 5 i

LOV-1999-07-16-69 (Regjeringen 2006). Samtidig er det slik at de norske reglene er «mer

fleksible enn prosedyrereglene etter anskaffelsesdirektivet, blant annet har oppdragsgiver

alltid mulighet til å forhandle med leverandørene» (Konkurransepolitisk avdeling 2008).

Når det gjelder ideelle organisasjoners muligheter – rettigheter og plikter – som

tjenesteyter innen helse- og sosialsektoren, innførte den norske regjeringen i 2004 en

unntaksbestemmelse fra regelverket om offentlige anskaffelser som innebærer at statlige og

kommunale organer som «oppdragsgivere skal kunne velge mellom å gå i forhandlinger med

ideelle organisasjoner eller følge det ordinære regelverket» (Konkurransepolitisk avdeling

2005). Videre betyr unntaket

6 I 2014 er det loven fra 1999 (LOV-1999-07-16-69) og forskriften (FOR-2006-04-07-402), som trådte i kraft

1.januar 2007 som er gjeldende (FAD 2013:9).

10

at oppdragsgiver ikke trenger å følge forskriftens del II, herunder kravet om nasjonal

kunngjøring i Doffin eller de spesielle prosedyrer som ellers gjelder etter denne delen.

Det er således ikke krav om at avholde en anbudskonkurranse som sådan

(Konkurransepolitisk avdeling 2008).

Det spesifiseres samtidig «at det i den grad det er mulig skal være en form for konkurranse

mellom ideelle organisasjoner om kontrakten» (Konkurransepolitisk avdeling 2008). Unntaket

for ideelle aktører er blitt videreført i gjeldende regelverk for offentlige anskaffelser (FAD

2013).

Bakgrunnen for den norske unntaksbestemmelsen er en vurdering av at åpen

konkurranse der ideelle organisasjoner må konkurrere på like fot og med ikke-ideelle aktører

kan virke mot hensikten om å ivareta «hensynet til et ønske om samfunnsmessig engasjement

og samarbeid med ideelle organisasjoner» (FAD 2013:99, se også Konkurransepolitisk

avdeling 2005). Fra og med 2007 fremgår det eksplisitt av forskriften for offentlige innkjøp

at når det gjelder kjøp av helse- og sosialtjenester fra ideelle organisasjoner er det opp til den

offentlige innkjøper selv å vurdere hvorvidt hele lovverket (del I-III) skal følges eller om man

vil gjøre bruk av unntaksbestemmelsen (se FAD 2006 og 2013). Med andre ord, det er mulig

å særbehandle ideelle organisasjoner innen helse- og sosialsektoren i Norge.

I forskriften for offentlige anskaffelser er det ikke gitt noen presis definisjon av «ideell

organisasjon», men det er lagt inn rom for tolkning i henhold til mer deskriptive beskrivelser

av hva en ideell organisasjon er (se FAD 2013:99ff). Ideelle organisasjoner betraktes som en

virksomhet kjennetegnet ved «frivillig arbeid og veldedighetsarbeid», at den kan betraktes

som «det offentliges forlengede arm til å løse humanistiske og sosiale oppgaver i samfunnet»,

at organisasjonen ikke har «profitt som formål eventuelt at overskudd utelukkende benyttes til

å drifte og tilby humanistiske og sosiale tjenester til allmennheten eller spesielle grupper»

samt at en ideell organisasjon ofte er organisert som en stiftelse, men at dette ikke er et

absolutt krav (FAD 2006:87, se også FAD 2013:99ff).

Danmark og Sverige har på samme måte som Norge, men gjennom sitt EU-

medlemskap, forpliktet seg til å implementere direktivet for offentlige anskaffelser.

I Danmark ble direktivets bestemmelser implementert gjennom det som kalles en

bekjentgjørelse (dansk: bekendtgørelse) (Udbudsportalen 2014a, Udbudsrådet 2012). Det

betyr at det med utgangspunkt i en lov7 er utarbeidet konkrete regler som utdyper og supplerer

7 Her: LBK nr 600 af 30/06/1992 Bekendtgørelse af lov om samordning af fremgangsmåderne ved indgåelse af

bygge- og anlægskontrakter og indkøb m.v. med endringer gjort i 2000 og 2010. Per 2014 er den gjeldende

bekjentgjørelsen BEK nr 712 Bekendtgørelse om fremgangsmåderne ved indgåelse af offentlige

vareindkøbskontrakter, offentlige tjenesteydelseskontrakter og offentlige bygge- og anlægskontrakter som trådte

11

lovens bestemmelser. Den første bekjentgjørelsen som implementerte EU-direktivet i

Danmark trådte i kraft 1.juli 1993 (BEK nr 415 af 22/06/1993), mens gjeldende

bekjentgjørelse i 2015 trådte i kraft i 2011 (BEK nr 712 af 15/06/2011).

I tillegg til at offentlige anskaffelser er regulert av EU-direktivet gjennom

bekjentgjørelsen, er offentlige anskaffelser i Danmark også regulert at den såkalte

tilbudsloven.8 Kort fortalt gjelder tilbudsloven når kontraktsverdien på den varen eller

tjenesten er mellom 500.000 DKR og EU-direktivets terskelverdi. Det betyr at Danmark på

samme måte som Norge har valgt «å utvide» reguleringene som gjelder for offentlige

anskaffelser i forhold til de minstestandardene som EU-direktivet foreskriver. Frem til 2013

var de såkalte bilag II B-tjenestene i EU-direktivet, som blant annet omfatter tjenester innen

helse- og sosialsektoren, også omfattet av reglene i tilbudsloven, men dette er ikke lengere

tilfellet.9 Når det gjelder mulige unntak fra EU-direktivet er det særlig interessant å legge

merke til at man i Danmark støtter seg til den såkalte in-house case law når det i policy-

dokumentene gis en åpning for at «også selvejende institutioners opgavevaretagelse kan

karakteriseres som opgaver, der udføres in-house og dermed ikke omfattet af udbudsreglerne”

(Konkurrencestyrelsen 2010:2). I denne sammenhengen viser ”oppgavevaretagelse” til at en

selveiende institusjon utfører en tjeneste, for eksempel institusjonsbasert eldreomsorg på

vegne av kommunen, og videre at følgende to kriterier er oppfylt (Udbudsportalen 2015a):

• Virksomhedskriteriet: Institutionen skal hovedsageligt udføre opgaver for kommunen.

Varetager institutionen opgaver for andre, må det kun være af marginal karakter.

• Kontrolkriteriet: Kommunen skal udøve en kontrol med institutionen, der svarer til den

kontrol, den fører med sine egne tjenestegrene. Dette kan indebære kontrol over

budgetforhold, kommercielle dispositioner, fastsættelse af strategi mv.

I Sverige ble EU-direktivet om offentlige anskaffelser tatt inn i svensk lov i 1995. På samme

måte som i Norge ble direktivet implementert gjennom en egen nasjonal lov.10

i kraft i juni 2011 med etterfølgende endringer gjort i august 2011 og november 2013 (hhv BEK nr 895 af

17/08/2011 og BEK nr 1291 af 12/11/2013). 8 LBK nr 1410 af 07/12/2007 Bekendtgørelse af lov om indhentning af tilbud på visse offentlige og offentligt

støttede kontrakter, med endringer gjort gjennom LOV nr 618 af 14/06/2011 § 2 og LOV nr 1234 af 18/12/2012

§ 1. 9 Jf endring gjort gjennom LOV nr 1234 af 18/12/2012 § 1 har «ordregivere ikke længere…pligt til at følge

Tilbudslovens regler om annoncering af bilag II B-ydelser uanset kontraktværdien. Hvis kontraktværdien

overstiger tærskelværdierne for EU-udbud vil ordregivere dog fortsat være underlagt enkelte bestemmelser i

EU’s Udbudsdirektiv» (Udbudsportalen 2014b). I dag gjelder at bilag II B-tjenester «alene omfattet af

udbudsdirektivets bestemmelse om tekniske specifikationer samt meddelelse om, at kontrakten er indgået, hvis

kontraktværdien overstiger udbudsdirektivets aktuelle tærskelværdi» (Konkurrance- og Forbrugerstyrelsen

2013). 10 Mer konkret var det gjennom en endring i 1995, Lag (1995:704), til loven Lag (1992:1528) om offentlig

upphandling som i første omgang implementerte de forpliktelser som fulgte av Sveriges medlemskap (See SFS

12

Konkurrensverket, som har tilsynsmyndigheten, understreker at «[g]enom att följa de svenska

upphandlingsbestämmelserna uppfyller upphandlande myndigheter de skyldigheter som följer

av EU-rätten» (Konkurrensverket 2014c). Videre understrekes det at den gjeldende svenske

lovgivningen i hovedsak bygger på EU-direktivet 2004/18/EG. Med hensyn til muligheten for

å gjøre unntak fra den svenske lovgivning for offentlig anskaffelser, vises det på samme måte

som i Danmark til in-house case law - virksomhetskriteriet og kontrollkriteriet - og

rettspraksis for EU-domstolen (se Udbudsrådet 2012:18, Sveriges Riksdag 2012).

Når det gjelder størrelsene på terskelverdiene som avgjør om en offentlig anskaffelse

omfattes av nasjonal lovgivning, ligger nivåene i Danmark og Norge ganske likt, mens

terskelverdien i Sverige er noe lavere (Udbudsrådet 2012: Figur 2.1). I både Sverige,

Danmark og Norge er disse terskelverdiene lavere enn det som ligger i EU-direktivet.

Avslutningsvis kan det bemerkes at et tilsvarende unntak som det norske unntaket for

ideelle aktører ikke finnes i Sverige og Danmark (Kronbøl 2015). Videre er det bare den

norske nasjonale lovgivningen som har bestemmelser som «regulerer indgåelsen af en

kontrakt om en tjenesteydelseskoncession» (Udbudsrådet 2012:19-20). Når det er sagt, finnes

det i Danmark og Sverige allikevel mulighet for en offentlig myndighet – for eksempel en

kommune – å inngå en avtale (driftoverenskomst) med selveiende institusjoner om

tjenesteutførelse uten at dette omfattes av lovgivningen. Bakgrunnen er den såkalte in-house

case law (se Udbudsrådet 2012:18, Konkurrencestyrelsen 2010, Sveriges Riksdag 2012).

Betydningen av EUs direktiv for offentlige innkjøp

Organiseringen av offentlige velferdstjenester i Norge, Danmark og Sverige er i stor grad lagt

til det kommunale nivået, og kommunene spiller en hovedrolle i spørsmålet om hvordan

tjenestene i praksis skal organiseres. Det gjelder også institusjonsbasert eldreomsorg og på

grunnskoleområdet. Et argument for dette er «nærhetsprinsippet» og vekten på lokalt

selvstyre (Baldersheim & Rose red. 2014). Kommunene handler likevel ikke i et vakuum, og

EUs direktiv for offentlige innkjøp er en felleseuropeisk retningslinje som har betydning for

både den nasjonale og den kommunale politikken. Som vi har sett, er det likevel et politisk

handlingsrom på nasjonalt nivå.

Satt på spissen kan man si at direktivet ikke utelukker noen av de tre ideelle former for

styringsmodeller som er skissert i Table 1; hverken direkte, indirekte eller frakoblet styring av

1995:704, SFS 1992:1528. Gjeldende lov per 2014 er Lag om offentlig upphandling (LOU) (SFS 2007:1091),

som trådte i kraft den 1.januar 2008 som erstatning for 1992-versjonen med endringer. Det er gjennomført noen

endringer i loven siden den fikk rettsvirkning i 2008 som i det store og hele samsvarer med endringene i

Danmark og Norge jf. EU-direktivet.

13

velferdsområdet. Det skyldes at direktivet først og fremst handler om prosessuelle prinsipper

for hvordan kontrakter skal tildeles og på hvilket grunnlag og bare i liten grad berører hvordan

et offentlig-privat samarbeid skal forholde seg til spørsmålene om skjønnsutøvelse og

interaksjonens detaljeringsgrad. Når det er sagt, fremgår det samtidig av beskrivelsene av de

ulike prosedyrene for anbud, at det er mulig å differensiere mellom ulike typer utbydere

allerede i invitasjonen til prosessen og videre at tjenestens karakter i noen tilfeller kan være

argument for å gå i dialog eller forhandling med potensielle og utvalgte tjenesteleverandører. I

en slik dialog- eller forhandlingssituasjon vil det være mulig å påvirke fordelingen av

skjønnsmyndigheten. Hvorvidt dette er aktuelt innen utdanning og omsorg, vil være et

empirisk spørsmål i det enkelte tilfelle. Endelig betinges det nasjonale mulighetsrom også av

at direktivet åpner for bruk av unntak og definerer et handlingsrom som faller utenfor

direktivet å regulere. Dersom et land velger å benytte seg av unntak eller organisere

velferdsproduksjonen på en måte som ikke faller inn under direktivets nedslagsfelt, for

eksempel hvis tjenestene organiseres som tjenestekonsesjoner eller hvis man velger

velferdsproduksjon basert på the in-house case law, får den nasjonale myndigheten en

mulighet til i stor grad å sette sitt eget fottrykk på de føringer som legges på organiseringen av

velferdsproduksjonen. Sagt på en annen måte, EUs felles politikk for offentlige anskaffelser

hindrer ikke at velferdsproduksjonen i medlemslandene kan organiseres på ulike måter og

heller ikke at alle de tre overordnede styringsmodeller i Table 1 kan bli tatt i bruk.

Nasjonal velferdsmiks handler derfor også om politisk valg og vilje og kulturelle

tradisjoner i et land. Dette gjenspeiles blant annet i at de tre skandinaviske lands nasjonale

bestemmelser og at de til dels har ulike tilnærminger til hvordan definere et handlingsrom

som ikke omfattes av EUs aller strengeste bestemmelser for offentlige anskaffelser. Generelt

sett er disse nasjonale bestemmelser mer restriktive enn det EU-direktivet «krever». Blant

annet er terskelverdiene for når offentlige anskaffelser omfattes av det nasjonale regelverket

for annonsering av anbud lavere enn det direktivet tilsier.

Avslutningsvis kan det nevnes at det i Norge er skapt usikkerhet om hvorvidt

unntaksbestemmelsen i regelverket for offentlige anskaffelser av helse- og sosialtjenester fra

ideelle aktører kan opprettholdes i fremtiden. Det skyldes at det nye EU-direktivet for

offentlige anskaffelser (Directive 2014/24/EU)11 som skal være implementert 18/04/2016

vurderes ikke å åpne for et slikt unntak (Difi 2014, Sejersted 2014). Spørsmålet som den

11 Hensikten med det nye direktivet er blant annet forenkling av prosedyrer og å gjøre det enklere for mindre

aktører å inngå kontrakter med det offentlige (European Parliament 2014).

14

norske regjeringen i den forbindelse får utredet er om det er mulig å opprettholde unntaket i

form av en såkalt tilpasningstekst (Difi 2014).

However, it is relevant to bear in mind that not only will a revised Directive on public

procurement be implemented, but also the new EU directive on the award of concession

contracts (Directive 2014/23/EU)12. It is possible to exclude some forms of welfare services

from the full application of this Directive, also when public service production is organized

though concession contracts. The Directive underlines that

[i]t is appropriate to exclude from the full application of this Directive only those services

which have a limited cross-border dimension, such as certain social, health, or

educational services. Those services are provided within a particular context that varies

widely amongst Member States, due to different cultural traditions (Directive

2014/23/EU: (53) page 10).

Furthermore, the new Directive on the award of concession contracts (article 17) states that a

concession that fulfills what we previous have described as the two criteria of the in-house

case law [the criteria of contracting entity and the criteria of control] falls outside the scope of

the Directive (see also paragraph 3.2 in SEC(2011) 1169 final). Moreover, the Directive

allows the Member States to use discretion in the welfare mix:

Given the importance of the cultural context and the sensitivity of those services, Member

States should be given wide discretion to organize the choice of the service providers in

the way they consider most appropriate (Directive 2014/23/EU:(54) page 10).

The Norwegian authorities have raised the question of the conditions for nonprofit actors –

and the possibility of maintaining the exception to a rule for nonprofit actors – after the

implementation of the revised Directive on public procurement. However, this appears to be

done without a view to establishing whether there exist alternative solutions for service

production. The new Directive on concession contracts, the possibilities to quash it, and

common practice in Denmark and Sweden indicate that there are such alternatives. It appears

that there still will be space for national discretion to organize the welfare mix in a way the

12 The European Commission explains the main differences between a concession and a public contract and the

rational for having legislation for each one in this way (European Commission 2014:3): ‘Concessions have

specific features compared to public contracts which justify a special and more flexible set of rules for their

award. Concessions are typically high-value, complex and long-term contracts which require appropriate

flexibility during the award procedure to ensure the best possible outcome.

Specific legislation for concessions helps distinguish between the rules applicable to concessions and the more

detailed ones applicable to public contracts and therefore makes them simpler to use.’

15

individual country considers most appropriate in light of its cultural context.13 These national

policies are the subject of the next sections.

National policies on school and elderly care14

Non-public producers of primary and lower secondary education

In this section, we summarize the national private school policies of the three countries,

drawing on the analytical government models from Table 1: direct, indirect and disconnected

government. We aim to identify some central similarities and differences in the distribution

and coordination of ‘contracts’ in primary and lover secondary education in Denmark,

Sweden and Norway.

The public sector traditionally plays the leading role in education in Norway, Denmark

and Sweden. A common feature is that the great majority of children in primary and lower

secondary education attend a municipal school. There are, however, some variations between

the three countries regarding the distribution of children between public and private schools.

According to Eurostat (2012:33) 95.6 of Norwegian school children attend a public school,

whereas the corresponding figures for Denmark and Sweden are 86.5 and 89.4 per cent,

respectively. Norway thus has an even lower share of children in private schools than the two

other countries.

The problem with these figures is that official statistics often does not distinguish

between different categories of private schools, i.e. between for-profit and non-profit schools.

As we shall see, this distinction is crucial when education policies in the three countries are

compared. In Sweden, private primary and lower secondary schools that receive public

funding can be run on a commercial basis. This is not allowed in Norway and Denmark.

Private schools in Sweden are basically fully financed by the public sector, and the schools

are not allowed to charge school fees. That is not the case in Denmark and Sweden, where

private schools are only partly funded by the state. Danish and Norwegian private schools

may charge school fees – and are expected to do so. In Denmark, it is even required that

private schools must be run by a non-profit institution. It is obviously attractive to be a for-

13 In the MEMO 14/19 (page 3) the European Commission concludes that “[n]o, public authorities in each

Member State retain the possibility to define and enforce public service obligations and to organise the provision

of services of general interest. By imposing public service obligations, public authorities remain free to define

the characteristics of the service to be provided, including any conditions regarding the quality of the service, in

order to pursue their public policy objectives”. 14 Detailed analyses of the national policy on schools and elderly care in Norway, Denmark, and Sweden are

carried out in Segaard (2015). This section is based on these analyses.

16

profit operator in the Swedish primary education system, when the schools are fully financed

by the public sector, when profits can be paid out to owners, and when the authorities in

practice are unable to examine the accounts of the operator. In other words, for-profit school

owners operate under much better conditions in Sweden than in Denmark and Norway.

In all three countries, primary and lower secondary schools fall under the jurisdiction

of the municipalities, as the municipalities are obliged to offer education to all children in this

age group. Nevertheless, private schooling of children in this age group is subject to an

approval system at the national level. A state institution is responsible for approving private

schools (the Norwegian Directorate for Education and Training, the Danish Ministry for

Children, Education and Gender Equality, and the Swedish Schools Inspectorate). In primary

and lower secondary education, a national public sector body thus gives non-public actors the

right to run schools, on the basis of an application. This can be regarded as a ‘service

concession’ according to the EU Public Procurement Directive. As mentioned above, this

means that the provider is given a right to provide services and runs a real risk in exploiting

the right in practice. The argument is that the provider only receives a partial payment from

the public sector body while the rest is paid by the users, and that the users are free to choose

whether they will use this service. Accordingly, private schools can be said to be outside of

the scope of the EU Directive.15

In all three countries, contracts for private schools with public funding are awarded on

the basis of a national authorization system, which ensures that the schools adhere to national

regulations of the organization and content of the education. By means of this approval

system, the national authorities exercise indirect government by defining requirements and

conditions for approval. Moreover, this approval can be revoked if inspections show that the

schools do not adhere to these requirements and conditions. Accordingly, the interaction

between the authorities and the private service provider is formalized in an agreement, with

more or less detailed criteria for approval. This indicates the extent of formality, cf. Table 1.

The extent of national control and the extent of discretion that is given to each actor –

the authorities and the provider – vary substantially between the three countries. The focus of

the regulations differ: Danish private schools appear to enjoy more discretion regarding the

content of the education as well as the values on which the schools are based. A central

15 Even though Swedish private schools basically are fully financed, the school owner bears the economic risk.

This is because the funding depends on the number of pupils, not what it actually costs to run the school. The

school owner is given the right to run a school when it is approved, but it is not guaranteed that the school will

attract a sufficient number of pupils.

17

element of Danish school policy is that the content of the education should correspond to the

basic values of the school, and that potential users must be informed about this. The approval

of Danish private schools is to a large extent done on the school’s own terms. This is evident

when it is emphasized that the school should be able to define its own teaching content and

methods, on the basis of its basic values and distinctive character. In Norway, and perhaps

even more in Sweden, the national authorities set forth detailed standards for education. The

private schools have to comply with the standards set for public sector schools. In other

words, national requirements for the content and organization of the teaching are less strict in

Denmark than in Norway and Sweden. Whereas the public sector schools can be perceived as

just setting a minimum standard for primary and lower secondary education in Denmark, the

public sector schools in Sweden and Norway can be perceived as a template – which the

private schools must follow. The fact that a single act governs both public and private schools

in Sweden illustrates this point. In Norway and Denmark, private schools that receive public

funding are regulated by a separate act.

In order to obtain a diverse educational system, Danish authorities also give private

schools an amount of self-government in other areas. Danish private schools can reject

applicants, even if they have capacity to admit more pupils. In this way, a school can cultivate

its distinctive stamp. The primary and lover secondary school system as a whole thus becomes

more diverse. In contrast and generally speaking, Swedish and Norwegian private schools

cannot reject applicants if they have capacity. This can be seen as a way to secure a free

choice for the users. In practice, the democratic right to a free choice can thus undermine the

diversity that authorities also aim for. This is because the lack of opportunity to reject pupils

also curtails the exercise of discretion.

Although some differences exist, the users’ right to a free choice is a basic condition in

Norwegian, Swedish and Danish primary and lower secondary education. This means that the

indirect national government is supplemented by a form of disconnected government, because

the market – the users, through their individual choices – takes part in shaping the education

system. However, the users’ conditions for making an informed choice vary between the three

countries, at least when we look at the national regulations. The Danish legislation and

regulations emphasize that the schools have a duty to inform. The content of the information,

as well as the channels through which information shall be given, are outlined. Such

regulations are largely absent in the corresponding Norwegian and Swedish regulations.

18

This Danish statutory duty to inform highlights that the users need to know the options

that they can choose between, and which consequences their choice will have. The choice

certainly has consequences, not least for the rights and obligations that the pupils and their

parents undertake. Denmark stands out as different also in this area. Parents of children in

Danish private schools are given formal duties, and a responsibility to participate in the

running of the school. The group of parents at the private school in question (called the ‘circle

of parents’) are given a formal obligation to supervise the school. More generally, this

collaborative governance aspect is evident in the Danish system for supervision of private

schools. Not only are the parents involved, but the school itself can choose to take up an

important role by means of self-evaluation. This is done on the basis of a template developed

by a school association (a national organization for private schools of a specific type, e.g.,

religious, German minority, Waldorf/Steiner education etc.) and approved by the national

Board of Supervision. This inclusion of parents and non-profit organizations in supervising

the schools is a striking example of how collaborative governance entails an aspect of self-

regulation within a specific political and institutional framework (Sørensen & Torfing

2008a:10). The Danish supervision system contrasts sharply with the Swedish, where it is

difficult to see any form of collaborative governance. The Swedish supervision is centralized,

carried out by national authorities, and there is not much involvement of users and parents.

Users and parents may be involved in the Norwegian case, but they are not given any formal

rights or obligations that are comparable to the Danish situation.

The basic government model for non-public actors within primary and lower

secondary education in all three countries appears to be indirect government. There are

nevertheless substantial variations with regard to the private service providers’ opportunity to

use their own discretion – and thereby the influence of such providers. There are also

elements of market-based government, where the choices made by users determine the

composition of the welfare mix. In Denmark, the arrangements for supervision system also

display strong elements of collaborative governance. In this sense, the government regime can

be described as layered. However, the final authority lies with the national authorities, which

lays down the national standards for approval and – not least – may revoke this approval.

Non-public producers of institution-based elderly care

In this section, we move on to the policies on institution-based elderly care. Again, we

compare the three countries, using the models from Table 1, to show how contracts are

awarded and coordinated in Denmark, Sweden and Norway.

19

Offentlig omsorg for eldre har lang tradisjon og er godt forankret i de skandinaviske

velferdsstatene. Over tid er det skjedd forandringer i hvordan eldreomsorgen utføres og

hvordan det har blitt prioritert mellom for eksempel hjemmebasert versus institusjonsbasert

eldreomsorg. Likeså har det i de skandinaviske land skjedd en (gradvis) endring i den måten

man tenker at offentlig eldreomsorg kan organiseres og drives. Det at andre aktører enn

offentlige kan drive eldreomsorg er ikke en fjern tanke, men reell praksis i flere skandinaviske

kommuner der markedsdreiningen har gjort sitt inntog (Meagher & Szebehely (red.) 2012).

For eldreomsorg er en kommunal velferdsoppgave og det er den enkelte kommunen som

avgjør hvordan denne oppgaven skal organiseres og utføres. Det kommunale nivå har med

andre ord avgjørende innflytelse på hvordan velferdsmiksen innen eldreomsorg fortoner seg

(Ascoli & Ranci 2007). En konsekvens av dette er derfor at ikke-offentlige aktører som

ønsker å drive eldreomsorg med offentlig finansiering i all hovedsak, må forholde seg til

hvordan den aktuelle kommunen velger å organisere sin institusjonsbaserte eldreomsorg.16

Dette i motsetning til grunnskoleområdet, hvor kommunene i mindre grad har innflytelse over

velferdsmiksen.

Det er dessverre vanskelig å finne gode og sammenlignbare data på omfanget av

velferdsmiksen innen eldreomsorg i de skandinaviske landene. Marta Szebehely og Gabrielle

Meagher (2012) har allikevel klart å estimere noen tall som gir en pekepinn av situasjonen i

dag (2012: tabell 1). På den bakgrunn konkluderer de først og fremst med at mesteparten av

eldreomsorgen fortsatt utføres av det offentlige (side 248). Men videre når det gjelder

institusjonsbasert eldreomsorg skriver de (2012:248-249):

The for-profit share of residential care (institutions and service housing taken together) is

marginal in both Denmark and Norway, considerably higher in Sweden and highest in

Finland (…) The non-profit sector seems to have a marginal role in home care in all four

countries, while non-profit actors have a more significant role than the for-profit sector in

Danish, Norwegian and Finnish residential care. Only in Sweden has the non-profit sector

a marginal role in both home based and residential care.

Sitatet bekrefter at utførelsen av institusjonsbasert eldreomsorg ligner på det generelle bildet

av hvordan velferdstjenester utføres i Sverige, Danmark og Norge: Sverige skiller seg ut ved i

større grad å benytte seg av kommersielle utførere, mens Norge og Danmark i større grad har

ikke-kommersielle aktører inne i utførelsen av institusjonsbasert eldreomsorg. Til dette kan

legges at i Sverige (og Finland) er den kommersielle sektoren mer omfattende, «the growth of

16 Som det vil fremgå av avsnittet, finnes det unntak fra denne hovedregelen i Danmark.

20

its share has been faster and large corporations have a stronger position» ifølge Szebehely &

Meagher (2012:242).

Som nevnt er det i hovedsak de skandinaviske kommunene som har ansvar og som

avgjør hvordan institusjonsbasert eldreomsorg organiseres og dermed også hvorvidt private

aktører involveres. Generelt sett er det nemlig lagt opp til at det er den enkelte kommunen

som inngår kontrakt med den private aktøren, men det finnes unntak. I Danmark kompliseres

bildet av at det ikke bare er den aktuelle kommunen som legger premissene for

velferdsmiksen i kommunen, idet private leverandører kan gå utenom kommunen og gjennom

en nasjonal godkjenningsordning for såkalte fripleieboliger «skaffe seg en rettighet» til å

levere institusjonsbasert eldreomsorg. Ordningen innebærer at dersom den private leverandør

av fripleiebolig oppfyller en rekke forhåndsdefinerte kriterier, så oppnår den en rettighet til å

tilby fripleieplass til en visitert bruker. Den visiterte bruker kan fritt velge en plass i en

godkjent fripleiebolig og den aktuelle kommunen er forpliktet til å inngå kontrakt med den

private leverandøren. Dette har sentrale likheter med ordningen på grunnskoleområdet og

viser til at nasjonale myndigheter gjennom definering av godkjenningskriterier bruker en form

for indirekte styringsmodell i eldreomsorgen. Det er snakk om tjenestekonsesjonskontrakt. I

tillegg kan danske kommuner med henvisning til the in-house case law inngå

driftsoverenskomst med selveiende institusjoner uten at disse omfattes av tilbudsloven eller

udbudsdirektivet, eller kommunen kan lyse ut institusjonsbasert eldreomsorg på det åpne

markedet.

I både Norge og Sverige er det i praksis kommunene som velger hvordan

institusjonsbasert eldreomsorg skal organiseres i kommunen (Vabo 2012). I Sverige kan en

kommune velge å implementere LOV (The Freedom of Choice Act), basere seg på LOU

(åpne anbud), benytte seg av det handlingsrommet the in-house case law gir eller kombinere

disse organiseringsmulighetene.17 De svenske nasjonale føringene oppfordrer i stor grad til at

kommunene baserer seg på LOV, hvilket kort fortalt innebærer at brukerne fritt kan velge

blant kommunalt godkjente tjenesteleverandører der pengene følger brukeren (kommunene

må godkjenne alle leverandører som tilfredsstiller kravspesifikasjonen i kommunalt utarbeidet

annonse som publiseres på en nasjonal nettside). I Norge oppfordrer de nasjonale policy-

dokumenter i stor grad til at institusjonsbasert eldreomsorg skal lyses ut på det åpne marked,

men gir samtidig rom for å avgrense konkurransen til ideelle aktører jf. unntaket for ideelle

17 I Sverige finnes det et nasjonalt system for registrering av leverandører av sosialtjenester generelt og

institusjonsbasert eldreomsorg spesielt, men der er ikke sammenlignbart med den nasjonale godkjenningsordning

i Danmark.

21

aktører. Videre er det i Norge også mulig at kommunene legger opp til at brukerne kan velge

fritt, men da blant de leverandører som kommunen har kontrakt med basert på en

rammeavtale eller «pengene følger brukeren»-prinsippet.

De nasjonale policies for organisering av institusjonsbasert eldreomsorg og hvilket

mulighetsrom det gis kommunene er en side ved styringsmodellene. En annen side er den

skjønnsmyndigheten aktørene tildeles når det gjelder innholdet i samarbeidet og i omsorgen. I

alle tre land har nasjonale myndigheter en mening om hvilke krav og premisser som det bør

legges for kontraktsinngåelse. På den ene siden omfatter dette formelle prosedyrer som følger

av at kontrakter med private aktører på dette tjenesteområdet i stor grad er regulert av EU-

direktivet for offentlige anskaffelser og tilhørende nasjonale lover og bestemmelser som har

mange likheter på tvers av landene, bortsett fra de danske policy-dokumentene i langt større

grad legger opp til at kommunen kan tenke kreativt når det gjelder samarbeidsformen med

private leverandører. I Danmark fremheves særlig partnerskapsmodellen som en ønsket

samarbeidsform fremfor en tradisjonelt hierarkisk kunde-leverandør-relasjon (Udbudsportalen

2011a:16). I dette ligger det en oppfordring til mer collaborative governance.

På den andre siden omfatter de tre nasjonale policies også hva som anses som viktige

hensyn i eldreomsorg som sådan. En overordnet likhet mellom landene er at eldreomsorg skal

basere seg på grunnleggende verdier som selvbestemmelse, verdighet og respekt for den

enkelte, men det er vesentlige forskjeller i hvordan dette omsettes i konkrete og detaljerte

føringer. Med andre ord er det forskjeller i omfanget på den skjønnsmyndigheten som

leverandøren av institusjonsbasert eldreomsorg tildeles. I Sverige er det utarbeidet såkalte

nasjonale bedømmingskriterier meget detaljerte indikatorer som brukes som utgangspunkt for

det nasjonale tilsynsarbeid, og som det fra nasjonale myndigheter sin side anbefales at

kommunene bruker i sitt arbeid med henholdsvis kravspesifikasjon og kontroll overfor

leverandørene.

I alle de tre land er det nasjonale tilsynsordninger for institusjonsbasert omsorg, og

disse fører i utgangspunktet tilsyn med alle typer leverandører – private så vel som offentlige

– og uavhengig om de har inngått kontrakt med kommunen eller driver på grunnlag av en

nasjonal godkjenning. Hensikten med de nasjonale tilsynsordningene er å sikre at alt

institusjonsbasert eldreomsorg gjøres i samsvar med gjeldende lover, forskrifter og andre

nasjonale bestemmelser på nasjonalt nivå. Den nasjonale tilsynsordningen er videre supplert

med oppgaver på kommunalt og leverandør-nivå som kan ses i sammenheng med

tilsynsforpliktelsen. På leverandørnivå handler det blant om kravet til internkontroll eller

22

tilsvarende. Den største forskjellen mellom de tre land er knyttet til hvorvidt brukerne og

pårørende trekkes inn i tilsynets arbeid. Det synes som om de nasjonale retningslinjene i

Sverige vier mindre plass til disse gruppene, enn det som er tilfellet i Danmark og Norge. Det

gjelder også på det formelle nivået. Svenske nasjonale myndigheter legger i langt mindre grad

enn danske og norske føringer på om og hvordan brukernes formelle deltagelse kan ivaretas.

Fokus i de svenske nasjonale føringer er i høyere grad på hverdagsinnflytelse i form av f.eks.

innflytelse på de daglige pleierutinene. Videre gis det i Sverige ikke spesielt konkrete

anbefalinger om hvilken type informasjon som bør gis til brukerne, men dette er allikevel et

tema som vies forholdsvis mye plass i de mange utredninger som er gjort av de svenske

nasjonale myndighetene. Det er egentlig bare i Danmark at kommunen og leverandøren har en

lovforankret informasjonsplikt overfor potensielle brukere. I norsk policy legges det vekt på

brukernes deltagelse, men det sies lite om på hvilket informasjonsgrunnlag deltagelse skal

skje og den norske kommunen er ikke på samme måten som den danske forpliktet til å gi lett

tilgang til relevant informasjon.

Institusjonsbasert eldreomsorg er et komplekst område og det legges fra de

skandinaviske nasjonale myndigheter ikke entydige føringer på hvordan dette kommunale

ansvarsområdet skal organiseres og på hvilke vilkår private leverandører kan drive. Det ligger

i kortene at kommunene har ganske stort handlingsrom for å avgjøre velferdsmiksen (Vabo

2012). Handlingsrommet gjelder både med hensyn til å avgrense formaliseringsgraden,

skjønnsmyndigheten og fokuseringsgraden i interaksjonen med private leverandører. Samtidig

dikterer de nasjonale myndighetene gjennom nasjonale lover og bestemmelser samt sitt tilsyn

på en noe variert, men allikevel forholdsvis detaljert måte hva som forventes av

institusjonsbasert eldreomsorg. Vabo fremholder i lys av den norske utviklingen blant annet at

den statlige styringen av eldreområdet er prosessorientert og ganske myk:

Det er, for det tredje, også typisk på området at styringen fokuserer på prosesser, mer enn

innhold eller resultater (…). Så selv om det har vært en økning i den statlige styringen på

eldretjenesteområdet, er den økte styringen relativt myk og prosessorientert slik at det er

begrenset i hvilken grad staten griper inn i kommunenes prioriteringer. På

eldreomsorgsområdet kan derfor kommunene neppe sies å ha ‘tapt sin rett’ (Vabo

2012:122).

Det innebærer at det i lys av de analytiske styringsmodellene som er nevnt i Table 1, finnes et

variert rom for styring av private leverandører av institusjonsbasert eldreomsorg i de tre land.

Dels har danske og svenske kommuner med the in-house case law i hånden mulighet for å

direkte styre private leverandører. Dels kan kommuner gjennom kravspesifikasjon til

23

anbudskontrakter (alle land) og i sin LOV-annonsering (Sverige) utøve mer indirekte styring

med leverandørene. Endelig har danske brukere – og norske og svenske i den grad

kommunene velger å åpne for det – også en styringsmulighet gjennom sin rett til å velge blant

godkjente leverandører.18 På denne måten er det også et rent markedsinnslag i styringen av

institusjonsbasert eldreomsorg.

I avsnittet om det analytiske rammeverket ble det fremholdt at en slik bruk av ulike

styringsmodeller innen ett velferdsområde kan betraktes som et lag-på-lag styringsregime. I

både Danmark og Sverige (og i mindre grad i Norge) legges det fra nasjonale myndigheter sin

side sterkt opp til at brukerne skal kunne velge fritt, hvilket kan tolkes som at ideen om

forbrukermakt i den frie markedsmodellen kombineres med elementer fra den (in)direkte

styringsmodellen ved at det offentlige gjennom kontrakter med eller godkjenning av flere

leverandører legger til rette for «det frie brukervalget». På den andre siden kan man spørre om

dette ikke snarere er uttrykk for parallelle styringsregimer. Det gjelder i det danske tilfelle

hvor det er mulig for private leverandører av fripleieboliger i første omgang å gå utenom det

kommunale nivå ved oppnå nasjonal godkjenning jf. nasjonalt definerte kriterier for så siden å

tre inn i den kommunale velferdsmiksen gjennom fritt brukervalg. Og det gjelder i Sverige

hvor det kan hevdes at LOV spiller en avgjørende betydning for et to-parallell-system, som

skaper et mulighetsrom som ikke finnes i Norge.

Discussion and concluding remarks

Vi har i kapitlet kastet lys over hvordan nasjonale myndigheter i Norge, Sverige og Danmark

tilnærmer seg bruken av kommersielle og ideelle aktører i offentlig velferd innen grunnskole

og institusjonsbasert eldreomsorg og dermed hvilke føringer det nasjonale nivå legger på

velferdsmiksen. Vi har dermed satt søkelys på samspillet mellom det offentlige og andre

velferdsproduserende aktører når kontrakter brukes som et styringsredskap. Som

styringsredskap kan kontrakter reflektere en direkte, indirekte eller frakoblet styringsmodell. I

den sammenhengen er aspekter ved EUs direktiv for offentlige anskaffelser også blitt

beskrevet, fordi direktivet legger sentrale føringer på landenes nasjonale politikk.

Norge, Sverige og Danmark har alle gjennom henholdsvis EØS-avtalen og EU-

medlemskapet forpliktet seg til å følge bestemmelsene i direktivet. Tross en overordnet

hensikt om standardisering, er det er i direktivet spesifisert ulike anbudsprosedyrer og flere

kontrakttyper som faller utenfor direktivet, noe som illustrerer hvilket handlingsrom direktivet

18 I motsetning til i Sverige, er det i Danmark ikke snakk om et «fritt valg-bevis» i form av en voucher som gis til

brukerne og som de kan bruke til å velge en hvilken som helst leverandør av institusjonsbasert eldreomsorg.

24

gir politikken på nasjonalt nivå. Konklusjonen er at EU og direktivet for offentlige

anskaffelser ikke i seg selv avgjør om velferdsproduksjonen skal organiseres gjennom direkte

styring, indirekte styring eller frakoblet styring. Men selv om EU ikke hindrer et nasjonalt

handlingsrom (Nyberg 2013), utnyttes dette på ulike måter i de tre skandinaviske land. I både

Sverige og Danmark har man gjennom bruk av in-house-argumentet på eldreområdet og

kontraktstildeling basert på godkjenning på både eldre- og grunnskoleområdet definert et

handlingsrom for offentlige myndigheter som er uavhengig av EUs aller mest detaljerte

bestemmelser så vel som nasjonale bestemmelser for offentlige anskaffelser. I Norge har man

likeså en godkjenningsordning innen privatskoleområdet, men på området for

institusjonsbasert eldreomsorg har man hverken gjort bruk av in-houseargumentet eller

kontraktstildeling basert på godkjenning. Derimot har Norge praktisert et unntak for

kontrakter om helse- og sosialtjenester (og dermed også institusjonsbasert eldreomsorg) som

utføres av ideelle aktører.

Det overordnede inntrykket er at det finnes mange likheter i de nasjonale policies for

velferdsmiksen i Norge, Danmark og Sverige innen både grunnskole og institusjonsbasert

eldreomsorg. Disse likhetene kan ikke forklare forskjellene i omfanget av ikke-offentlige

velferdsprodusenter, dertil må man ser på de forskjellene som dette kapitlet også har pekt på.

At det finnes sentrale forskjeller i de nasjonale føringer for detaljene i styringsmodellene – og

særlig i fordelingen av skjønnsmyndigheten mellom private og offentlige aktører – er det

ingen tvil om. På grunnskoleområdet faller alle de tre landene innenfor det som Table 1 kaller

indirekte styringsmodell, samtidig som det forekommer stor variasjon i den

skjønnsmyndigheten de private aktører gis. Størst grad av skjønnsmyndighet får de danske

ikke-offentlige aktører. Men like viktig er forskjellen i det mulighetsrom som den nasjonale

policy gir for å kombinere ulike styringsmodeller. Det ses særlig på eldreområdet. Hvilket

styringsregime, er i stor utstrekning opp til den ansvarlige kommunen å avgjøre, men også her

finnes det forskjeller mellom de tre land. Den danske nasjonale godkjenningsordning for

fripleieboliger illustrerer hvordan det ikke bare er lag-på-lag-styringsmodeller, men også

parallelle styringsmodeller innen institusjonsbasert eldreomsorg. I Sverige er det også et slikt

parallelt system, men i motsetning til i Danmark, er svenske kommuner ikke «prisgitt» et

nasjonalt godkjenningssystem, idet det er opp til svenske kommuner selv å avgjøre de vil

implementere LOV som innebærer en lokal godkjenningsordning.

Kanskje nettopp mangfold i styringsmodeller kan være en nøkkel til å fremme

mangfold i tjenestene? At det i den sammenhengen ikke bare er snakk om en lag-på-lag

25

styringsmodell, men også parallelle styringssystemer som integrerer ordninger med ulike

logikker (for eksempel konkurranse, godkjenning og intern organisering) og som hver især er

regulert på ulike måter er interessant å ha in mente. Gjennom et slikt parallelt styringssystem

kan man (til en viss grad) tilgodese og fremme ulike hensikter og aktører i

velferdsproduksjonen.

Men samtidig, og det bør understrekes, handler mangfold i velferdsmiksen ikke bare

om hvilken styringsmodell som ligger til grunn, men også om graden av skjønnsfrihet til de

private aktørene: Hvor stort råderom får de ikke-offentlige aktørene til å definere sitt

verdigrunnlag, sine mål og delmål? Er dette variabler som er snevert definert og regulert av

nasjonale standarder? I så fall er det ikke det som fremmer mangfold. Phillips & Smith

(2011a:22) fremholder at statlig regulering kan spille en vesentlig rolle som insentiv for å

oppmuntre til samarbeid med ideelle organisasjoner, hvilket impliserer at nasjonal policy kan

ha en betydning. Men slike organisasjoner er ofte drevet av idealistiske hensyn, og det er

derfor vanskelig å forestille seg at disse organisasjoner kan eller vil operere i et felt som er

regulert i detalj. Det må nemlig antas at ideelle aktører vil ha vanskelig for å gå på

kompromiss med sitt verdigrunnlag.

Det er altså både likheter og forskjeller i de betingelser som de skandinaviske

myndighetene legger for private aktører innen skole og eldreomsorg og det kan diskuteres hva

som er mest avgjørende – forskjellene eller likhetene. Men samtidig er det ingen tvil om at de

nasjonale føringene i Danmark peker seg ut ved i størst grad å legge til rette for mangfold i

tjenestetilbudet gjennom en åpenhet for private aktørers egne verdier utover de rent

kommersielle. Dette kommer blant annet til uttrykk ved at aktørene tildeles større grad av

skjønnsmyndighet i produksjonen så vel som i underliggende preferanser og verdier. Dermed

er det relevant å se nærmere på politics as an underlying factor that may explain either the

diffences in welfare mix or in national policy.

One question is whether the party composition of national governments has affected

national policies. This is clearly of importance for the changes that has taken place in Sweden.

Reforms were initiated by the centre-right Bildt government (1991–1994), and further

reforms, such as the User Choice Act, was implemented by the centre-right Reinfeldt

government (2006–2014). At politikk og den politiske viljen til å gjøre endringer har

betydning for velferdsmiksen, er Sverige kanskje nettopp det fremste eksempel på. På

nittitallet gikk det en politisk bølge over Sverige med «valgfrihet» og «konkurranse» som

parole. Det ga seg utslag i flere reformer, deriblant også på skole- og eldreområdet. Så fra å

26

være en velferdsstat der staten tok seg av stort sett alt velferdsproduksjon, ble Sverige et

velferdssamfunn der ulike samfunnsaktører ble involvert i velferdsproduksjonen og brukerne i

stadig større grad fikk mulighet til å påvirke velferdsmiksen gjennom fritt brukervalg.

A similar pattern can be seen in Norway: The centre-right Bondevik II government

(2001–2005) made it easier to establish non-public schools which were not religious or

pedagogical alternatives. This change was reversed by the centre-left Stoltenberg II

government (2005–2013), while this policy once again was liberalized by the right-wing

Solberg government (2013–).

Although party politics matters, it cannot explain policy differences between countries.

For example, the Norwegian Solberg government has not allowed owners to make profit from

non-public schools. On the contrary, during the 2013 Norwegian election campaign all parties

described the Swedish situation as undesirable. The Norwegian Left accused the Right for

wanting to introduce the Swedish policies in Norway, whereas the Norwegian Right

emphasized the differences between themselves and their Swedish counterparts. Moreover,

the Swedish policy shift is not only a matter of changing governments. Hicks (2015), for

example, emphasize the continuity between Social Democratic and centre-right governments

with regard to school policy: the reforms that led to an increasing for-profit sector were to a

large extent accepted by the Social Democrats.

The Danish case also illustrates that party politics can be of limited importance. Since

2001, the parties of the Right have been in government most of the time (2001–2011 and

2015–). However, there has been no major marketization reform. The Danish case thus

highlights the importance of national historical traditions. The country has a long-standing

tradition for independent non-profit schools, which influence the current political discourse.

This tradition dates back to the middle of the 1800s, building on the work and philosophy of

N.F.S Grundtvig. Today, there is a wide ideological range of non-profit alternatives in

Denmark – from left-wing alternative movements to Christians and Liberals. Each of these

groups has political allies, and this leads to cross-party consensus on the importance of the

non-profit sector.

Although the non-profit sector is much smaller in Norway than in Denmark, elements

of this situation is found in Norway as well. In the Norwegian case, the pivotal position of the

Christian People’s Party and the Liberal Party appears to be important. These parties are

sceptical to marketization of education and elderly care; their priority is to protect the non-

27

profit institutions from the effects of marketization. In Sweden, in contrast, such barriers to a

development of for-profit alternatives appear to be absent.

In short, there is a strong element of path dependency which limits the options that are

discussed. Where non-profit alternatives were weak initially, the discourse on alternatives,

user choice, etc., tends to focus on state versus market – as we have seen in Sweden. When a

non-profit sector of some size exists, it tends to mobilize its political supporters and thereby

displace the left-right discourse, as we have seen in Denmark.

28

References

Ascoli, U. & Ranci, C. (red.) (2007). Dilemmas of the Welfare Mix: The New Structure of Welfare in an Era of Privatization. New York: Kluwer.

Baldersheim, Harald & Lawrence E. Rose (red.) (2014). Det kommunale laboratorium: Teoretiske perspektiver på lokal politikk og organisering, 3. utgave. Bergen: Fagbokforlaget.

BEK nr 1291 af 12/11/2013. Bekendtgørelse om ændring af bekendtgørelse om fremgangsmåderne ved indgåelse af offentlige vareindkøbskontrakter, offentlige tjenesteydelseskontrakter og offentlige bygge- og anlægskontrakter. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=158931 (26.10.2015).

BEK nr 415 af 22/06/1993. Bekendtgørelse om samordning af fremgangsmåderne ved indgåelse af kontrakter om offentlige indkøb af tjenesteydelser i De Europæiske Fællesskaber (Tjenesteydelsesbekendtgørelsen). Online: https://www.retsinformation.dk/Forms/R0710.aspx?id=64623&exp=1 (04.11.2015)

BEK nr 712 af 15/06/2011. Bekendtgørelse om fremgangsmåderne ved indgåelse af offentlige vareindkøbskontrakter, offentlige tjenesteydelseskontrakter og offentlige bygge- og anlægskontrakter. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=137281&exp=1 (04.11.2015).

BEK nr 712 af 15/06/2011. Bekendtgørelse om fremgangsmåderne ved indgåelse af offentlige vareindkøbskontrakter, offentlige tjenesteydelseskontrakter og offentlige bygge- og anlægskontrakter. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=137281&exp=1 (26.10.2015)

BEK nr 895 af 17/08/2011. Bekendtgørelse om ændring af bekendtgørelse om fremgangsmåderne ved indgåelse af offentlige vareindkøbskontrakter, offentlige tjenesteydelseskontrakter og offentlige bygge- og anlægskontrakter. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=138268 (26.10.2015).

CURIA (not dated). Case C-274/09. Online: http://curia.europa.eu/juris/document/document_print.jsf;jsessionid=9ea7d0f130d56f74bc2654fa42a6ba87a7b896d7c1ed.e34KaxiLc3eQc40LaxqMbN4Oc38Oe0?doclang=EN&text=&pageIndex=0&part=1&mode=DOC&docid=124672&occ=first&dir=&cid=180472 (09.11.2015)

Difi (2014). Likevel unntak for ideelle under nye EU-regler? Publisert på Difis nettside 11.06.2014. Online: http://www.anskaffelser.no/nyhet/2014-06-11/likevel-unntak-ideelle-under-nye-eu-regler (15.10.2014)

Directive 2004/18/EC. Rules on public works contracts, public supply contracts and public service contracts, applicable until 2016. Online: http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/PDF/?uri=CELEX:32004L0018&from=EN (2015.08.25)

Directive 2014/23/EU. DIRECTIVE 2014/23/EU OF THE EUROPEAN PARLIAMENT AND OF THE COUNCIL of 26 February 2014 on the award of concession contracts. Online: http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=celex:32014L0023 (26.10.2015)

Directive 2014/24/EU. Directive 2014/24/EU of the European Parliament and of the Council of 26 February

2014 on public procurement and repealing Directive 2004/18/EC. Online: http://eur-lex.europa.eu/legal-

content/DA/LSU/?uri=CELEX:32014L0024 (26.10.2015)

Donahue, John D. & Richard J. Zeckhauser (2006). «Public-Private Collaboration» i Michal Moran, Martin Rein & Robert E. Goodin (eds.) The Oxford Handbook of Public Policy. Oxford: Oxford University Press. Side 496-525.

Ervasti, Heikki, Torben Fridberg, Mikael Hjerm, Olli Kangas & Kristen Ringdal (2008). «The Nordic Model» i Heikki Ervasti, Torben Fridberg, Mikael Hjerm & Kristen Ringdal Nordic Social Attitudes in a European Perspective. Cheltenham UK/ Northampton USA: Edward Elgar

EUR-LEX (1992). Council Directive 92/50/EEC of 18 June 1992 relating to the coordination of procedures for the award of public service contracts. Online: http://eur-lex.europa.eu/legal-content/EN/TXT/?uri=CELEX:31992L0050 (20.04.2015).

European Commission (2014). Directive of the European Parliament and of the Council on the award of Concession Contracts – Frequently Asked Questions. MEMO/14/19. Brussels. Online: http://europa.eu/rapid/press-release_MEMO-14-19_en.htm (04.11.2015)

29

European Parliament (2014). New EU-procurement rules to ensure better quality and value for money. Pressemeddelse datert 15.01.2014.

Eurostat (2012). Key Data on Education in Europe 2012. Brussels: Education, Audiovisual and Culture Executive Agency. Online: http://ec.europa.eu/eurostat/documents/3217494/5741409/978-92-9201-242-7-EN.PDF/d0dcb0da-5c52-4b33-becb-027f05e1651f (24.06.2015)

Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) (2006). Veileder til reglene om offentlige anskaffelser. Online: http://www.regjeringen.no/upload/kilde/fad/bro/2006/0006/ddd/pdfv/299663-veileder_reglene_offentlige_anskaffelser_rev.pdf (13.05.2014)

Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) (2013). Veileder til reglene om offentlige anskaffelser. Online: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/Konkurransepolitikk/Anskaffelsesveilderer_2013.pdf (lesedato: 08.05.2014)

Fornyings- og administrasjonsdepartementet (FAD) (2013). Veileder til reglene om offentlige anskaffelser. Online: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/Konkurransepolitikk/Anskaffelsesveilderer_2013.pdf (08.05.2014)

Forskrift om offentlige anskaffelser (FOR-2006-04-07-402) (2006). Online: http://lovdata.no/dokument/SF/forskrift/2006-04-07-402 (23.04.2015)

Hicks, Timothy (2015). “Inequality, marketisation and the left: Schools policy in England and Sweden”.

European Journal of Political Research 54 (2), 326–342

Konkurransepolitisk avdeling (2005). Forskrift om offentlige anskaffelser og ideelle organisasjoner. Brev til Vogt og Wiig Trondheim AS – Advokatfirma datert 14.april 2005 med vår referanse 200405191-/JHB. Online: http://www.regjeringen.no/upload/kilde/mod/red/2004/0001/ddd/pdfv/243678-vogt_og_wiig.pdf (13.05.2014).

Konkurransepolitisk avdeling (2008). Anskaffelsesregelverket ved kjøp av barnevernstjenester fra private aktører, brev til Barne- og likestillingsdepartementet datert 21.01.2008 med vår referanse 200703626-/CPM. Online: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/Konkurransepolitikk/Anskaffelser/Fortolkningsuttalelse_ansk_barnevern.pdf (23.04.2015)

Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen (2013). Køb af B-tjenesteydelser. Vejledning. Valby: Konkurrence- og Forbrugerstyrelsen. Online: http://www.kfst.dk/~/media/KFST/Offentlig%20konkurrence/Regler%20og%20vejledninger/Vejledninger/Vejledning%20om%20koeb%20af%20Btjenesteydelser%203%20september%202013%20FINAL.pdf (25.08.2014).

Konkurrencestyrelsen (2010). In-house begrebets betydning for kommunal aftaleindgåelse med selvejende institutioner. Online: http://www.udbudsportalen.dk/ImageVaultFiles/id_41818/cf_202/Vejledende_udtalelse_om_In-house_begrebets_betydni.PDF (17.03.2015).

Konkurrensverket (2014a). Avtalsuppföljning av vård och omsorg. Vägledning från Konkurrensverket 3(2014). Online: http://www.kkv.se/globalassets/publikationer/vagledningar/vagledning_2014-3_avtalsuppfoljning_vard_omsorg.pdf (16.04.2015)

Kronbøl, Trine (2015). Telefonsamtale med rapportens forfatter. 16.mars 2015. Kronbøl er konsulent i Udbudsportalen.

LBK nr 1410 af 07/12/2007. Bekendtgørelse af lov om indhentning af tilbud på visse offentlige og offentligt støttede kontrakter. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=113858 (26.10.2015).

LBK nr 600 af 30/06/1992. Bekendtgørelse af lov om samordning af fremgangsmåderne ved indgåelse af bygge- og anlægskontrakter og indkøb m.v.(* 1). Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=55229&exp=1 (26.10.2015)

LOU 2007:1091. Lag om offentlig upphandling. Online: http://www.riksdagen.se/sv/Dokument-Lagar/Lagar/Svenskforfattningssamling/_sfs-2007-1091/ (08.04.2015)

LOV nr 1234 af 18/12/2012. Lov om ændring af lov om indhentning af tilbud på visse offentlige og offentligt støttede kontrakter og lov om kommuners udførelse af opgaver for andre offentlige myndigheder og

30

kommuners og regioners deltagelse i selskaber. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=144417 (26.10.2015)

LOV nr 618 af 14/06/2011. Lov om ændring af lov om håndhævelse af udbudsreglerne m.v. og lov om indhentning af tilbud på visse offentlige og offentligt støttede kontrakter. Online: https://www.retsinformation.dk/forms/r0710.aspx?id=137689 (26.10.2015)

Lov om offentlige anskaffelser [anskaffelsesloven] (LOV-1999-07-16-69). Online: https://lovdata.no/dokument/NL/lov/1999-07-16-69 (26.10.2015)

Meagher, Gabrielle & Marta Szebehely (red.) (2012). Marketisation in Nordic eldercare: a research report on legislation, oversight, extent and consequences. Stockholm: Stockholm University

Nyberg, Linda (2013). «Vad får staten göra? – EU:s statsstödsregler och svensk förvaltningspolitik» i Rönnberg, Strandberg, Wihlborg & Winblad När förvaltning blir business. Linköping: Linköping University Press Ødegård, Anne Mette (2006). «Offentlig innkjøp som regulator», Fafo Østforum. Online: http://www.fafo.no/Oestforum/Kunnskapsbase/Publikasjoner/Oestforum_publikasjoner/art_offanskaff_amo.pdf (08.05.2014)

Phillips, Susan D. & Steven Rathgeb Smith (2011a). «Between Governance and Regulation. Evolving Government-Third Sector Relationships» i Susan D. Phillips & Steven Rathgeb Smith (red.) Governance and Regulation in the Third Sector. International Perspectives. New York/London: Routledge.

Phillips, Susan D. & Steven Rathgeb Smith (red.) (2011b). Governance and Regulation in the Third Sector. International Perspectives. New York/London: Routledge.

Regjeringen (2006). Gjennomgang av den særnorske delen av regelverket om offentlige anskaffelse – mandat for offentlig utredningsutvalg. Online: http://www.regjeringen.no/upload/FAD/Vedlegg/Konkurransepolitikk/Anskaffelser/Anskaffelser_utvalg_mandat.pdf (13.05.2014).

Regjeringen (2009). Veiledning til lov- og regelverk for grunnskolen og videregående opplæring. Informasjon på nettside oppdatert 25.02.2009. Online: https://www.regjeringen.no/nb/dokumenter/lov--og-regelverk-for-grunnskolen-og-vid/id547229/ (24.04.2015)

SEC(2011) 1169 final. Commission staff working paper concerning the application of EU public procurement

law to relations between contracting authorities ('public-public cooperation'). Brussels: European Commission.

Online:

http://ec.europa.eu/internal_market/publicprocurement/docs/public_public_cooperation/sec2011_1169_en.pdf

(27.10.2015)

Segaard, Signe Bock (2015). Skole og eldreomsorg i Skandinavia. Nasjonale føringer for ikke-offentlige aktører. Report 2015:07. Oslo: Institute for Social Research

Sejersted, Fredrik (2014). Rettslig vurdering av om unntaket for kjøp av helse- og sosialtjenester fra ideelle organisasjoner kan videreføres. Tilgjengelig online: https://www.regjeringen.no/no/aktuelt/Sejersted-rapporten-klar/id765116/ (25.06.2015).

SFS 1992:1528. Lag om offentlig upphandling. Online: http://www.riksdagen.se/sv/Dokument-Lagar/Lagar/Svenskforfattningssamling/Lag-19921528-om-offentlig-u_sfs-1992-1528/ (26.10.2015)

SFS 1995:704. Lag om ändring i lagen (1992:1528) om offentlig upphandling. Online: http://www.lagboken.se/Views/Pages/GetFile.ashx?portalId=56&cat=24593&docId=357029&propId=5 (26.10.2015)

SFS 2007:1091. Lag om offentlig upphandling (LOU). Online: http://www.riksdagen.se/sv/Dokument-Lagar/Lagar/Svenskforfattningssamling/_sfs-2007-1091/ (08.04.2015)

Sivesind, K. H. (2013). ”Ideella välfärdstjänster: en lösning på den skandinaviska modellens framtida utmaningar?” i L. Trägårdh, P. Selle, L. S. Henriksen & H. Hallin (red.) Civilsamhället klämt mellan stat och kapital. Välfärd, mångfold, framtid. Stockholm: SNS Förlag

Sørensen, Eva & Jacob Torfing (2008a). «Introduction: Governance Network Research: Towards a Second Generation» i Eva Sørensen & Jacob Torfing (red.) Theories of Democratic Network Governance. Hampshire/New York: Palgrave Macmillan. Pp 1-21.

31

Sveriges Riksdag (2012). Betänkande 2011/12:FiU42. Offentlig upphandling från eget företag. Informasjon på nettside oppdatert 09.05.2012. Dokumentet er tilgjengelig fra nettsiden: http://www.riksdagen.se/sv/Dokument-Lagar/Utskottens-dokument/Betankanden/Arenden/201112/FiU42/ (17.03.2015).

Szebehely, Marta & Gabrielle Meagher (2012). «Four Nordic countries – four responses to the international trend of marketization» i Meagher & Szebehely (red.) Marketisation in Nordic eldercare: a research report on legislation, oversight, extent and consequences. Stockholm: Stockholm University

Udbudsportalen (2011a). Vejledning i udbud af drift af plejecentre. Februar 2011. København: Udbudsportalen.

Udbudsportalen (2014a). Det klassiske udbudsdirektiv. Informasjon på nettside. Online: http://www.udbudsportalen.dk/Ret-og-regler/Direktiver-love-og-regler/Udbudsregler/Det-klassiske-udbudsdirektiv/ (25.08.2014)

Udbudsportalen (2014b). Køb af B-tjenesteydelser. Informasjon på nettside. http://www.udbudsportalen.dk/Ret-og-regler/Direktiver-love-og-regler/Udbudsregler/Tilbudsloven-Danske-regler-for-udbud/Ophavelse-af-annonceringspligten-for-bilag-II-B-tjenesteydelser/ (25.08.2014).

Udbudsportalen (2015a). In-house begrebets betydning for kommunal aftaleindgåelse med selvejende institutioner. Informasjon på nettside. Online: http://www.udbudsportalen.dk/Vejledninger/Oficielle-vejledninger-om-udbud/Konkurrencestyrelsens-vejledende-udtalelse-om-in-house-begrebets-betydning-for-kommunal-aftaleindgaelse-med-selvejende-institutioner/ (17.03.2015).

Udbudsrådet (2012). Offentlig-privat samarbejde i Danmark og Sverige. Valby: Udbudsrådet. Online: http://www.opiguide.dk/media/49156/Analyse_-_Offentlig-privat_samarbejde_i_Danmark_og_Sverige.pdf (lesedato: 03.09.2015).

Udbudsrådet (2012). Offentlig-privat samarbejde i Danmark og Sverige. Valby: Udbudsrådet. Online: http://www.opiguide.dk/media/49156/Analyse_-_Offentlig-privat_samarbejde_i_Danmark_og_Sverige.pdf (03.09.2015).

Vabo, Signy Irene (2012). «Tiltakende statlig styring av kommunesektoren – også på eldreområdet?» i Marit Reitan, Jo Saglie & Eivind Smith (red.) Det norske flernivådemokratiet. Oslo: Abstrakt forlag