Jens Lapidus

Vip-rommetOversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO

Jens LapidusOriginalens tittel: Vip-rummet

Oversatt av Inge Ulrik Gundersen, MNO

Copyright © Jens Lapidus 2014Published by agreement with Salomonsson Agency

© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-43723-7

1. utgave, 1. opplag 2014

Omslagsdesign: Silvia Morán KjølstadForfatterportrett: © Anna-Lena Ahlstrom

Sats: Type-it ASTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2014

Satt i Sabon og trykt på 70 g Ensolux Cream 1,8

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovensbestemmelser. Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver

eksemplarfremstilling og tilgjengeliggjøring bare tillatt i denutstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennom avtale med

Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Harddisken

(Åtte år tidligere)

Stillheten som oppsto da Cecilia stoppet motoren, føltes etøyeblikk som en slags ro. Så sukket hun høyt. Hun haddealdri vært så langt unna ro som nå.

Bilen sto parkert på grusplassen utenfor barnehagen tilLillan.

Vanligvis ville hun revet til seg vesken, som pleide å ligge irommet i midtkonsollen, og skyndet seg inn for å hente dat-teren. Alltid på farten, alltid hodet fullt av neste punkt påagendaen.

Men de siste ukene hadde det blitt uutholdelig. Livets pus-lespill var ikke noe puslespill lenger, det var et jordskjelv somtruet med å kaste henne og familien ut i kaos og forned-ring.

I dag burde hun virkelig ha kastet seg ut av bilen for åhente barna, de var i fare. I stedet lente hun seg tilbake og blesittende. Stillheten var så deilig, og her ville ingen hun kjentepassere og lure på hvorfor hun tok seg en høneblund i bilenklokka fire om ettermiddagen.

Men hun kunne ikke lukke øynene.Hun var redd for hva hun ville se på innsiden av øyelok-

kene.

For omtrent en time siden hadde det skjedd noe som forand-ret alt. Igjen.

Hun hadde gått fra Kungsholmen mot T-Centralen for å

5

ta T-banen til jobben. Hun hadde sagt til sjefen sin at hunskulle til legen på grunn av ryggsmerter.

Det regnet lett, og vanndråpene stakk henne i ansiktetsom små nåler. Pyttene på gata lignet mørke blanke flek-ker.

Hun passerte Stadshuset og telte sju turistbusser som stoparkert utenfor. En gruppe kvinner, som alle var kledd i jak-ker som var så tykke at kvinnene lignet polarforskere, haddesamlet seg rundt en guide.

De sto tett sammen med paraplyene oppslått som et fellesskjold mot været.

Cecilia gikk over gata for å slippe å trenge seg fram. Dahun fortsatte å småløpe på den andre siden, fikk hun en un-derlig følelse. Ti meter bak henne krysset også en mann gata,en mann med lua trukket langt ned. Han beveget seg ogsåraskt. Hadde hun ikke sett den mannen stå og røyke utenforBUP-mottaket? Som om han ventet på noe. Ventet på at hunskulle komme ut?

Akkurat da ringte telefonen hennes. Skjult nummer.«Har jeg kommet til Cecilia Emanuelsson?»Det var en mann som snakket.«Ja, det er meg.»«Bra. Jeg vil bare si dette: Vi har mannen din.»«Hva er det du sier?»«Snu deg.»Cecilia snudde seg, lenger borte så hun at turistene beve-

get seg inn mot den store inngangen til Stadshuset. Hun lettemed blikket. På den andre siden av gata gikk en mann i dressmed paraply i hånden. Da så hun ham, mannen med vinter-lua. Han sto et steinkast unna henne og lente seg mot en lyk-testolpe. Det virket ikke som om han brydde seg om regnet.Han holdt en mobiltelefon mot øret. Da han så at hun haddeoppdaget ham, løftet han den opp, nesten som om han vin-ket med den.

Så hørte hun ham si i telefonen: «Vær stille og høretter nå. Det er veldig enkelt. Mats er hos oss. Og vi haroversikt over alt du gjør. Hvis du eller noen andre går

6

til politiet, dreper vi ham. Jeg ville bare at du skulle vitedet.»

Hun burde rive opp bildøra nå, løpe og hente Lillan og Ben-jamin. Deretter burde hun kjøre til Arlanda og ta første ogbeste fly til foreldrene sine. Å ringe politiet var ikke noe al-ternativ før hun hadde tenkt over betydningen av det somhadde skjedd. Dessuten ville hun plassere barna på et trygtsted først, langt unna Stockholm.

Likevel klarte hun ikke å gå ut av bilen.Hun tenkte på hvordan det hadde blitt slik.

18. januar

Skoene: Zegna.Smokingen: Corneliani.Skjorta: Fray.Philip Schale var top notch i kveld – uslåelig.Hele outfiten: trettito tusen hos Hans Allde – minus

skjorta, som for øvrig var bestilt etter mål direkte fra Italia.Han hadde fått den og tre vanlige arbeidsskjorter for en

uke siden. Sea Island Quality, two fold-bomull, ekte perle-mor i knappene, håndsydde detaljer i armhulene og ved kra-gen. Det kom på nitten hundre euro. Det var som å få det.

Men nå: Noen hadde sølt øl på smokingen og skjortahans. Eller kanskje det var en drink. Eller var det vann?Saken var at han ikke husket hvordan det hadde skjedd. Hanhusket ikke engang hvor det hadde skjedd. Han visste bareat han kjente noe fuktig trenge gjennom super 120-ullen.

Philip så seg rundt. Lørdagskveld på byens heteste sted.Dansegulvet i VIP-rommet på Clara’s var overfylt.

Axel var ikke å se. Kanskje han hadde gått rett hjem ettermiddagen – det var allment kjent at han hatet veldedighets-tilstelninger.

Carl derimot veivet med armen ute på dansegulvet: Densvette pannen hans reflekterte stroboskoplysenes støt som etspeil.

Og Ian – Philip snudde på hodet – akkurat, han satt jo vedsiden av ham ved drinkbordet.

Jakkeslagene på smokingen slikket Ians nakke – som et re-klamebilde for Brionis vintersesong. Sløyfen var fortsatt per-

8

fekt knyttet, til tross for at klokka var kvart over fire. Hanhadde alltid vært nøye med sånt, Ian.

Ian bøyde seg fram og nærmest ropte inni øret hans:«Sorry, jeg betaler renseriregningen. Ikke noe problem.»

Det var altså hans skyld.«Det er en fin skjorte du har der. Du vet, nittifem prosent

av pøblene her inne har ikke noen made-to-measure-skjorte.Og femti prosent vet sikkert ikke hva Fray er engang. Fattigelate idioter.»

Philip skjønte ikke hva Ian snakket om. Kanskje hanhadde fått i seg for mye, kanskje det bare var en avlednings-manøver på grunn av at han hadde sølt på ham, eller så vardet bare som vanlig.

Ut av høyttalerne: Avicii pumpet vertikal rytme.I neseborene: Kolaen drev den horisontale følelsen – gul-

vet liksom dreide rundt sin egen akse. Philip hadde bøyd segover bordet og dratt en stripe for tjue minutter siden. Dettevar spesial-spesial-avdelingen: VIP-rommet – ingen haddebrydd seg.

So wake me up when it’s all over. Folk sang med som gale,gryntet som griser. Spratt opp og ned, klamret seg til følelsenav sorgløshet.

Ian bøyde seg fram igjen. «Se på dem. Lettkjøpte. Enspo-rede. I-di-o-ter.»

Philip orket ikke å høre på sytingen. Han tok en slurk avdrinken. Sitronsmaken var frisk – han tok en slurk til, prøvdeå fokusere på dansegulvet.

Det var en der ute han kjente igjen.Stroboskopet sprutet andre bilder i hodet hans. Møtet

hadde vært tidligere i dag – private banking, Fernström& Qvist, knirkende parkett og trepanel på veggene. Gratislunsj og krisp sancerre. Antikvarisk vernede rom og fasader.Bankfyren med rosa Salvatore Ferragno-slips og grått ansikt,som prøvde å lære ham om investeringer.

Det stemte at han hadde en viss overlikviditet i enkelte avselskapene. Men andre investeringer blødde.

9

Framfor alt prøvde de å overbevise ham om at han burdebytte forvalter og rådgiver. Men hvis familien hadde bruktsamme bank i seksti år, skiftet man ikke uten videre, detburde de vite. Likevel hadde Philip lyttet høflig, han villeikke skuffe bankfyren, og så var det jo en grunn til at hanhadde gått dit. Han visste bare ikke om grunnen var at hanville ha en bedre bank, eller noe annet.

Han fikk et glimt av henne igjen. Et eller annet sted, jentahan hadde truffet for noen uker siden. Blikket hennes søktehans. Han husket ikke helt navnet hennes, men det var kan-skje Nina eller Anina.

Røyken sprutet ut over dansegulvet. Carl danset med tojenter og snodde seg som en akrobat.

I lyset fra en spot så han ansiktet hennes igjen, liksom opp-løst i havet av mennesker, hun var en del av tåken, en delav hele dette stedet. Likevel så han det tydelig: blikket hen-nes.

Hun hadde vært pratsom, snakket om alt hun skulle gjørenår hun ble ferdig med studiene. Han husket ikke hva hunstuderte. Hun hadde snakket om hvem hun kjente og ikkekjente, om hvilke dørvakter som var greie, og hvilke sombare var i bransjen på grunn av sin sadistiske legning.

Og nå: Øynene hennes var tydelige.Han sa ikke noe til Ian.

Den store skjermen på Scandic Anglais-bygget viste noe omskiklær. Snøen i filmen var så lys at Philip snudde ansiktetbort.

Hvor var alle sammen?Stedet hadde stengt. Ian hadde dratt – faen, det var jo han

som hadde skjenket ham og fått ham til å bli igjen.Philip måtte hjem. Han så etter en taxi.Det var kaldt.De små pikslene som dannet reklameskjermen lyste ham

opp som lyskastere. Han ville bare lukke øynene. Legge segned.

Hvile litt.

10

Flere personer kom mot ham.Han kikket ut over gata, det måtte da komme en bil snart.Noen dunket til ham.«Ey, du.»Det var en kortvokst kar med svart lue trukket langt ned

over hodet og skjerfet et stykke opp over munnen.Philip tok et skritt til side. «Unnskyld,» sa han, mest av

vane.Karen snudde seg. «Har du problemer, eller?»Skikkelig sving i steget.«Snakker dere til meg?» spurte Philip«Har du problemer eller, spurte jeg. Du dyttet til meg.»Karen kom nærmere.«Nei, det må ha vært en misforståelse. Jeg venter bare på

taxi.»«Hold kjeft. Du har store problemer.»«Nei, jeg vet ikke …»Slaget traff Philip over øyet.Han tok seg til ansiktet og skrek.Samtidig merket han at karen var tett på ham nå.Han prøvde å rygge unna.Da tok noen tak i ham bakfra.Han prøvde å rive seg løs, vri på kroppen og sparke med

beina. Men det hjalp ikke. En eller flere holdt ham for hardtfast.

Så kom en av mennene bort til ham.Han hadde en gjenstand i hånden: et våpen.Mannen presset pistolen mot magen hans og stilte seg

enda nærmere.Han bøyde seg fram mot ansiktet til Philip. En underlig

følelse ved øret. Philip skjønte det med det samme. Mannenslikket på øreflippen hans.

«Liker du dette? Du gjør det, ikke sant?» Stemmen varnær, likevel så fremmed.

De presset ham framover. Han telte fire personer. Allemed mørke klær og luer trukket langt fram på hodet. Demåtte bli oppfattet som en svært underlig gruppe der de gikk

11

nedover Birger Jarlsgatan. Det var bare det at det ikke varså mange ute som kunne se dem på denne tiden av døg-net.

Han visste ikke nøyaktig hva klokka var, bare at ingen avstedene i Stockholm hadde lov til å ha åpent lenger enn tilfem. På noen steder så han enslige personer sitte sammenkrø-pet på benker og i portrom, de hadde antagelig kastet opp ogville bli litt mer edru før de gikk hjem.

Mennene sa ingenting. De gikk tett på ham, som om de varlivvaktene hans. Han kjente hele tiden den harde pistolmun-ningen i ryggen.

Han visste kanskje hva dette dreide seg om.De presset ham framover.Førte ham med seg.Hvor førte de ham?De passerte Riche på venstre side. Lysene var slukket der

inne, og stolene sto på bordene. De siste dørvaktene haddetydeligvis gått hjem, for det var ikke et menneske å se noested. Philip tenkte på arbeidslunsjene de pleide å ha der. Dehadde en fin biff Rydberg.

Men ikke nå – nå var det ingenting som var fint.De fortsatte mot Nybroplan. Noen tomme taxier streifet

rundt og ventet på sånne som ham. Bargjester som haddeblitt hengende igjen.

Han vurderte å rope eller vinke. Men det virket idiotisk.Uansett hvem disse karene var, hadde de et våpen rettet motryggen hans. Han kunne ikke gjøre noe uten å risikere livet.

Han kjente at svetten rant i pannen, til tross for kulden.Kvalmen krøp som en orm i magen.

De krysset gata og stilte seg ved den lille billettkioskenfor turistbåtene. Her var det mørkere, lyset fra gatelyktenenådde ikke helt hit. Berzelii-parken lå svart på den andresiden. De bare greinene på trærne strakte seg opp mot denoverskyede nattehimmelen, og den skitne snøen ventet på detlangsomme morgenlyset.

«Gå ned,» sa mannen som holdt i våpenet.Philip skjønte ikke hva han mente med det samme.

12

Så gestikulerte en av de andre mennene ned mot kaikan-ten.

De ville at han skulle klatre ned på isen.«Nei, nei. Det går ikke.»«Gå ned, sa jeg.»«Dere er sprø. Isen holder ikke. Jeg kommer til å drukne.»Mannen med våpenet gikk rundt ham og stilte seg rett

overfor ham. Han løftet våpenet igjen og presset det motmagen til Philip.

Nå er det slutt, tenkte han. Ikke gjør det, ikke gjør det. Or-dene dundret i ham.

Mannen sa med største selvfølgelighet: «Nå går du ut.»Philip kjente at beina begynte å skjelve. Likevel satte han

seg på huk på kaikanten og heiste seg ned. Det var sikkertto meter ned til isen. Han slapp taket og landet på den glatteoverflaten.

Det knaket. Han kikket ned. Isen så fuktig og skjør ut.Han tenkte på barndommens skøyteleksjoner på Öster-

malms IP. Der var det trygt, der var det fast grunn under is-banen.

Han hadde ingen anelse om hvor tynn denne isen var, menhan visste at det ikke hadde vært en slik vinter som gjør isenstabil.

Dette var det samme som selvmord.«Det går ikke. Vær så snill.»Mannen hadde puttet bort våpenet. Han og de tre andre

sto med hendene i lommene og så ned på ham fra kaikanten.«Gå lenger ut,» sa han.

21. januar

Det var en klar blå dag. En dag som gjorde at mange stock-holmere syntes at det faktisk var verdt de tre foregående må-nedene med grått og trist snøslaps.

Dejan gledet seg til turen, ikke bare på grunn av den hanskulle møte når han kom fram. Han elsket å kjøre bil.

Han tok av seg hanskene og vred på nøkkelen. Bilen star-tet med et rykk. Rattet var kaldt, som om det var av me-tall, så han holdt det bare med fingertuppene på høyre hånd.Likevel frøs han. På nyere modeller var det varme i rattet,men nå var det bare å skru klimaanlegget på fullt og ventepå at varmen skulle fylle kupeen.

Han hadde lånt kjerra av Tomas, siden hans egen bil vartotalvrak etter en kjedekollisjon i forrige uke. Men dette varfaktisk også en BMW, til og med i 5-serien, så han haddeingen grunn til å klage. Det fantes folk som kjørte japanskeller Opel.

Han kjørte nordover på E4. Hvis noen hadde vekket hammidt på natta og bedt ham ramse opp disse forstedene bak-lengs, ville han klart det på første forsøk.

Litt senere tok han av mot E18. Nå kjørte han gjennomde nordre delene av Stockholm. Dette var derimot ikke hansområde.

Et stykke før Åkersberga tok han av mot Österåker-fengse-let. Det var blitt bygd om siden sist gang han var her. Det varbare å innrømme – de siste årene hadde besøkene blitt færreenn de burde.

14

Han tenkte på Teddy, de snakket ikke sammen så ofte nåfor tiden heller. Teddy, eller Najdan som han egentlig het– som hadde blitt til Nalle, som igjen hadde blitt til Teddy– klarte seg selv, sa han. Og Dejan tvilte ikke et sekund,Teddy hadde alltid klart seg selv. Under hele oppvekstenderes og gjennom alle jobbene de hadde gjort. Teddy ba aldriom hjelp.

For mange år siden hadde han, Teddy og Adam blitt arres-tert for innbrudd i noen konferansehoteller. De hadde rap-pet vin og champagne for over en og en halv million – engod jobb. Det var ingen sak å komme seg inn gjennomkjøkkeninngangen til de stedene. Og kodene til vinkjellernefikk de av en av renholderne, som hadde litt spilleproble-mer.

Politiet hadde avhørt Dejan mer enn sju ganger, kjørt snillpurk/slem purk, påberopt seg DNA-bevis som ikke fantes,og prøvd å sette dem opp mot hverandre: «Adam har sagtat du hentet en bil hos ham den kvelden», «Teddy sier at dulånte telefonen hans», og så videre. Det var kvalifisert dritt-snakk, men det visste han ikke da. Det ble over tre måne-der i varetekt med fulle restriksjoner, til tross for at han ikkevar mer enn sytten år gammel. Han hadde ikke fått snakkemed foreldrene sine en eneste gang, det var konstant sekstengrader kaldt der inne, og en fyr i cella ved siden av begynteå rope persiske kjønnsord klokka åtte hver kveld, og holdtdet gående til frokostvognen kom. Koskesh. Dejan lærte segi hvert fall et godt ord, horebukk.

Det hadde tæret på kreftene. Kvalmen og det evinneligerennet til toalettet for å tisse når han hadde for høyt blod-sukker og de nektet ham å gå ut og bevege seg i buret. Ellerinsulinfølingen når han ikke klarte å spise den ekle maten.Det het egentlig hypoglykemi, lavt blodsukker. Det var detfineste ordet han kunne, men samtidig det styggeste, en ef-fekt av sykdommen hans.

Han ville hjem, ikke bare for å kunne behandle diabete-sen. Han ville slippe marerittene og de stive leddene. Hanville spise en kebabrull med hvitløksdressing og kunne røyke

15

når han selv måtte ønske det. Han ville ha en klem avmamma.

Så han begynte å snakke, det var jo første gang han sattinne på den måten.

Da han slapp ut, fikk han vite at Adam også hadde snak-ket.

Men en av dem hadde lukket munnen og pustet gjennomnesen, hadde ikke sagt et pip, ikke en dritt. De hadde holdtham der helt til rettssaken, selv om Dejan og Adam ble slup-pet fri lenge før. De hadde holdt ham der så lenge at da deendelig ble dømt for grovt tyveri, hadde han allerede sonetferdig dommen i varetekt, og vel så det, uten at han en enestegang hadde fått møte eller snakke med noen andre enn av-hørslederen og advokaten.

Teddy.Han fortalte etterpå at han hadde holdt ut ved å gjøre

hundre armhevninger tre ganger om dagen, og lese bøker itimene mellom.

Etter den dagen visste de det, alle sammen, selv om de aldrisa noe åpenlyst. En av dem var en skikkelig harding.

Og ikke bare det. Han hadde lest bøker, hadde han sagt.Han var sånn: Av og til snakket Teddy som faren sin, ellersom en lærer.

Han var lagd av et annet materiale.

Dejan svingte ned på den mindre veien. Eneboligene lå pårekke og rad, men mer spredt da han nærmet seg fengselsom-rådet. Det var dårlig med snø her ute, akkurat som i byen.Veien snodde seg inn i skogen, og bare for moro skyld økethan trykket på gasspedalen.

Grantrærnes konturer ble visket ut da han fokuserte påsvingene. Dette var livet. Og nå håpet han at det ville bli endabedre. Teddy var en person som pleide å få ting til å skje, ikkebare gjennom nevene sine. Han fikk ting til å rulle gjennommåten han tenkte på.

Dejan ville snart være framme ved fengselet for å hente sinbeste venn. Stockholms hardeste mann.

16