1

Sport is war minus the shooting. George Orwell, 1945

Sport has the power to inspire. It has the power to unite people in a way that little else does.

Nelson Mandela, 2000

Store idrettsarrangement og menneskerettigheter: begrensninger og muligheter

Sigmund Loland

Professor

Norges idrettshøgskole

2

Innhold

Sammendrag 3

Innledning 5

Del I: Idrettens egenart og store idrettsarrangement 6

Lek/Spill/Idrett: interne og eksterne verdier/Den store idrettsmyten/Verdier for individet/Verdier for samfunnet/Idrett som moralsk laboratorium/Verdikonflikt/Den olympiske idé/Et idealsamfunn i miniatyr/Ambisiøse mål/IOK som mal/Store idrettsarrangement/Fotball er strålende underholdning/Fotball tematiserer identitet/Fotball tematiserer eksistensielle spørsmål/En lederutfordring

Del II: Idrettspolitikk, sanksjoner og boikott 13

Idrettspolitikk/Overlapp: gråsoner/Sanksjoner og boikott/Mål med boikott/idrettsboikotter: ulike former/Binær boikott/Triangulær boikott/Boikott som involverer fire eller flere/Qatar?/Er boikotter effektive?/Utilsiktede konsekvenser/Symbolverdi: signalering/Boikott i ekstremsituasjoner/Mål- og konsekvensanalyser

Del III: Det nye idrettsdiplomatiet: aktører og virkemidler 22

Mål/Former/Tradisjonelt idrettsdiplomati/Det nye idrettsdiplomatiet/Nettverksdiplomati/Utfordringer/Kløkt og kompetanse/Aktører og virkemidler/Enkeltpersoner, lag og støtteapparat/Supportere/Internasjonale (og nasjonale) idrettsorganisasjoner/Stater og myndigheter/NGO’er/Multinasjonale kommersielle selskaper/Over- og mellomstatlige organisasjoner/Idrettens internasjonale lov- og rettsinstanser/Aktivistgrupperinger

Avslutning 34

Referanser 36

3

Sammendrag

Diskusjonen rundt VM i fotball i Qatar i 2022 har blitt en verdidiskusjon og aktualisert spørsmål om idrettens muligheter og begrensninger når det gjelder å fremme menneskeverd og menneskerettigheter. Denne rapporten er tenkt som et kunnskapsgrunnlag for NFFs diskusjoner og beslutninger.

I rapportens del I drøfter jeg idrettens og fotballens egenart og potensial som verdiformidler. Jeg viser til lek og kulturteori og til idrettens egenverdi: grunnlaget for idrett er opplevelser og kvaliteter i aktiviteten i seg selv. Å realisere idrett krever samarbeid, ikke bare om felles regler og normer, men også om ærlig innsats og fair play. I samarbeidet ligger muligheten for utvikling av respekt og fellesskap, også for respekt for menneskeverd og menneskerettigheter.

Idrett er tvetydig og utvikler ikke verdier med nødvendighet. Psykologer viser til motivasjonsklima: Ensidig resultatorienterte klima underminerer idrettens egenart og leder mot konfliktorientering og anti-sosial adferd. Samfunnsvitere viser til kynisk bruk av idrett, blant annet som politisk virkemiddel for å fremme eget omdømme, eller for å ramme andre. Å realisere idrettens verdier krever innsikt i og respekt for idrettens egenart. Dette er grunntanken i idrettens verdi- og utviklingsarbeid.

Jeg viser til ideen om idrett som humanitær kraft. Ideen ble utformet på slutten av 1800-tallet som grunnlag for den olympiske bevegelsen. Ideen er at internasjonale idrettsarrangement kan bidra til mellommenneskelig forståelse og fred. Internasjonale særforbund som FIFA er inspirert av olympismen i legitimering av sin virksomhet.

Store idrettsarrangement som olympiske leker og VM i fotball trekker milliarder av tilskuere. Det handler om underholdning, men også om konstruksjon av identitet og større spørsmål om hvem vi er, om ‘oss’ i forhold til ‘de andre’. Store idrettsarrangement kan være effektive arenaer for verdimessige budskap og kan fremme respekt for menneskeverd og menneskerettigheter. Hva kreves?

Rapportens del II gir noen svar. Her tar jeg opp idrettspolitikk, sanksjoner og boikott. Jeg skiller mellom politikk i idrett (fordeling av makt og ressurser innad i idrettsbevegelsen) og politikk og idrett (fordeling av makt og ressurser i spillet mellom idrett og omverden). Politikk knyttet til store mesterskap handler mest om det siste.

Tradisjonelt har bruk av idrett som politisk virkemiddel vært i statlig regi. Jeg gir en rekke eksempler på når stater vil fremme egne politiske mål og når stater forsøker å straffe andre. Jeg diskuterer radikale virkemidler som boikott, blant annet OL-boikottene i Moskva i 1980 og Los Angeles i 1984, og den langvarige FN-initierte boikotten av apartheidregimet i Sør-Afrika. Boikott er tema i forbindelse med fotball-VM i Qatar 2022. Jeg gjennomgår generell forskning om måloppnåelse i politiske og økonomiske boikotter som estimeres til rundt 30% og lister kjennetegn på de som har lykkes:

4

• Bred, multilateral støtte av både myndigheter og andre aktører – multilateral boikott, gjerne initiert av FNs sikkerhetsråd.

• Den boikottede part har en avhengighet til parter som boikotter – primært politisk og økonomisk, eller i idrett: i forhold til godet om å inkluderes i et idrettslig felleskap.

• Når det gjelder menneskerettigheter: Det er mer effektivt å binde opp en aktør til forpliktelser enn å forsøke å redusere rettighetsbrudd.

• Målene med en boikott bør være avgrensede og tydelige. Det er lettere å sanksjonere for å frigjøre en politisk fange enn å få til systemendring.

• Det er lettere å nå mål i demokratiske enn i autoritære og religiøst funderte regimer.

Jeg gir eksempler på ikke-intenderte konsekvenser av boikott, som kostnader for en uskyldig tredjepart (ofte sivilbefolkningen, og i idrett: utøvere) og forsterket motstand mot den som boikotter i den boikottede part. Strenge sanksjoner som boikott må bygge på grundige konsekvensanalyser. Jeg gir et eksempel fra norsk idrettshistorie der boikott var moralsk fundert: den norske idrettsstreiken under andre verdenskrig. Boikotten var initiert primært av aktører som selv skulle være aktive i arrangementene. Dette er boikott i ekstremsituasjoner der mulighet for dialog og forhandling er blokkert. I del III går jeg videre med idrettspolitiske virkemidler uten bruk av maktmidler med vekt på idrettsdiplomati. Typiske mål er å styrke et omdømme, skape plattform for dialog, bygge tillit, og bidra til forsoning og integrasjon. Jeg skiller mellom et tradisjonelt idrettsdiplomati med stater i førersetet, og et ‘nytt’ nettverksbasert diplomati med langt flere aktører. Det nye diplomatiet er fleksibelt, åpent, flytende, innovativt, transparent, og aktivistisk. Jeg ser på viktige aktører i idrettens nettverksdiplomati og gir eksempler på ulike virkemidler for å fremme menneskeverd og menneskerettigheter i store idrettsarrangement. Aktørene jeg diskuterer er:

• Kjente enkeltpersoner/idrettsutøvere alene eller i samspill med andre aktører

• Spesielt i fotball: supportere

• Internasjonale idrettsorganisasjoner

• Stater og myndigheter

• NGO’er: menneskerettigheter, miljø, likestilling, fred, helse, byutvikling

• Multinasjonale kommersielle selskaper

• Overstatlige/mellomstatlige organisasjoner som EU og FN

• Idrettens lov- og rettsinstanser som WADA og CAS

• Aktivistgrupper

Et vellykket internasjonalt idrettsarrangement krever sterk diplomatisk kompetanse. Jeg drøfter utfordringer i internasjonale idrettsorganisasjoners møte med andre sterke aktører. Jeg avrunder med å understreke følgende: God idrettspolitikk bygger på rettighetsetikk og et gjennomtenkt verdigrunnlag parallelt med grundige konsekvensanalyser og kloke valg av virkemidler som best kan realisere politikkens mål.

5

Innledning

I rapporten diskuterer jeg problemstillinger knyttet til idrettens og spesielt fotballens muligheter og begrensninger i å fremme verdier som menneskeverd og menneskerettigheter ved store idrettsarrangement. Rapporten er utformet på oppdrag av et utvalg nedsatt av styret i Norges Fotballforbund (NFF). Ambisjonen er å gi et kunnskapsgrunnlag for beslutninger, både når det gjelder det forestående VM i Qatar i 2022 og store idrettsarrangement i framtiden.1

I Del I: Idrettens egenart og store idrettsarrangement gir jeg en framstilling av idrettens (og fotballens) verdier og påvirkningskraft med spesiell vekt på store arrangement. Dette har sammenheng med utvalgets mandatpunkt som omhandler (1) Idrettens selvstendige rolle i arbeidet for menneskerettigheter (idretten inkl. idrettens arrangementer har en egenverdi i arbeidet med menneskerettigheter), og 2) Idretten som et nyttig verktøy i arbeidet med menneskerettigheter (idrettens synlighet er primær/idretten i seg selv er sekundær).

I Del II: Idrettspolitikk, sanksjoner og boikott gir jeg en oversikt over politiske forhold og spenninger knyttet til store arrangement og går inn på virkemidler for å fremme verdibudskap. Det har sammenheng med punktene i mandatet som ber om en drøfting av hvilke historiske erfaringer man har med de forskjellige virkemidlene, og hva som er de viktigste læringspunktene fra disse.

I Del III: Det nye idrettsdiplomatiet: aktører og virkemidler, diskuterer jeg utviklingen av nettverksdiplomati og alle aktørene som er involvert. Det svarer til følgende punkt i utvalgets mandat: Hvilke aktører er involvert i de forskjellige virkemidlene og hva slags roller har de?

Som mandatet ber om, gjør jeg en drøfting av både store idrettsarrangement og andre internasjonale sammenhenger.

Jeg gjør også vurderinger i forhold til følgende mandatpunkt: Hvilke virkemidler for å fremme menneskeverd og -rettigheter i tilknytning til internasjonale idrettsarrangementer er aktuelle? Her forholder jeg meg til dagens situasjon og til diskusjonen rundt Qatar-VM i 2022.

Jeg gir ingen egen diskusjon av begrepene menneskeverd og menneskerettigheter, men forholder meg til forståelsen i den Europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og til FNs definisjoner basert på premisset om at hvert menneske har iboende verdighet og verdi og har krav på grunnleggende rettigheter uavhengig av kjønn, alder, legning, livssyn, nasjonalitet eller hvor i verden de bor.2

1 Takk til NFF-utvalget og gode kollegaer for innspill til rapporten. Innholdet står selvfølgelig fullt og helt for min regning. 2 Om EMK, se https://www.coe.int/en/web/human-rights-convention (2.5. 2021). For FNs oversikt over menneskerettigheter, se https://www.fn.no/tema/menneskerettigheter (2.5. 2021)

6

DEL I: Idrettens egenart og store idrettsarrangement

Hva kjennetegner fotball? Vi snakker om leken om ballen, og om fotballspillet. Hva er forbindelsene mellom lek, spill og idrett? Lek Følger vi en klassisk definisjon slik den er gitt av den nederlandske kulturhistorikeren Johan Huizinga i boka Homo Ludens (1949), handler lek om

• en frivalgt, målrettet aktivitet • som er avgrenset i tid og rom av regler, og • der aktiviteten først og fremst har verdi i selv: egenverdi.

De fleste har hørt synet blant fotballskeptikere på spillet som en meningsløs aktivitet der 22 mennesker løper etter en ball på et jorde. Hva er vitsen? I andre enden av skalaen finner vi mennesker som dyrker idretten, eksemplifisert med den engelske fotballegenden Bill Shankly som hevdet: Some people think football is a matter of life and death. I assure you, it's much more serious than that.

Hvorfor leker vi? Huizinga snakker om at lek har et ‘ikke-alvorlig alvor’. Deltakerne går fullt og helt inn, men uten at reglene betyr noe utenfor selve leken. Huizinga viser til verdiene som finnes i leken i seg selv: opplevelseverdier som spenning om utfall, glede og skuffelse, fellesskap og motsetning, mestring og feiling.

For Huizinga er leken avgjørende for menneskelig kultur. I en dristig hypotese hevder han at all kultur, kunst, politikk, vitenskap, lovsystemer, endog krig har et slektskap med lek. Leken overskrider hverdagen, den gir mangeartede og sterke opplevelser, og den kan utfordre oss på hvem vi er og hvor vi hører til. Leken har en eksistensiell side. I leken utforsker vi oss selv og vårt forhold til andre.

Det finnes mange former for lek. Vi kan skille mellom spontan og ikke-regulert lek, som barn som leker sisten og forandrer regler underveis, og regulerte former for lek som organisert konkurranseidrett fra bredde- til elitenivå.

Spill

Den kanadiske filosofen Bernard Suits (1978) tar Huizinga’s innsikter et skritt videre. Han sier at alle spill, inklusive alle idrettsgrener, er kjennetegnet av en spesiell logikk. Alle spill har regler som forbyr de mest effektive middel for å nå spillets mål.

Å spille et spill, sier Suits, innebærer å frivillig akseptere unødvendige hindringer for å nå et mål. Fotballaget vil ha ballen over målstreken, men har ikke lov til å bruke hender, kan ikke gå i offside, og kan heller ikke ty til vold. Hekkeløperen skal løpe raskest mulig fra A til B, men aksepterer at hun må over hekkene som står midt i banen.

7

Suits sier som Huizinga at spill er uttrykk for en allmenn-menneskelig lekende holdning. Alle mennesker har til alle tider, også i tøffe stunder og i situasjoner med krig og konflikt, hatt behov for å stige ut av hverdagen og engasjere seg i aktiviteter som kun har verdi i seg selv. Fotball ble spilt i den tyske fangeleiren Sachsenhausen under andre verdenskrig og av fangene på Robben Island under apartheidregimet i Sør-Afrika, og fotball spilles under konflikter, i flyktningleirer, og i områder med nød og krig hver eneste dag (Goksøyr 2014).

Vi snakker med andre ord ikke om lek som overflatisk aktivitet, men om aktiviteter der mennesker går fullt inn med hele seg. Men hvilke verdier kan lek og spill ha utover seg selv? Nå beveger vi oss fra teser om idrettens egenart til konkrete spørsmål om idrettens og fotballens samfunnsmessige verdi, for eksempel i å fremme menneskeverd og menneskerettigheter.

Idrett: interne og eksterne verdier

Forskere som filosofen Alastair MacIntyre (2007) diskuterer verdiene i det de kaller sosiale praksiser: et håndverk, forskning, eller spill som sjakk og fotball. Vi kan trekke et skille mellom interne og eksterne goder, eller verdier. For å realisere interne verdier i fotball må deltakerne forholde seg til fotballens standarder for kvalitet som spillets fysiske, tekniske og taktiske krav. Fotball på sitt beste innebærer sterk samhandling, ypperlig teknikk og taktisk flyt i en kamp mellom jevne lag. Realisering av disse kvalitetene er fotballens interne verdier: de spesielle opplevelseskvalitetene som ligger i god fotball, både blant aktive, støtteapparat og supportere.

En slik idrettsforståelse har en interessant konsekvens. For å kunne realiseres, krever idrett et minimum av samarbeid. En første enighet handler om regler og normer. Det blir umulig å konkurrere uten en felles forståelse av rammene for aktiviteten. Konkurrenter må ha like vilkår, idrett må være fair. En annen enighet ligger i å gjøre sitt beste, i ærlig innsats, i å spille for å vinne. God idrett blir til når deltakerne går inn med hele seg i en nærmest kroppslig dialog om grenser for innsats (Loland og McNamee 2000). Fair play handler ikke bare om å hilse pent på motspillere og dommer, men er selve grunnlaget for at en konkurranse skal gi mening (Loland 2002).

Nettopp her ligger muligheten for utvikling av kvaliteter og verdier med betydning utenfor idretten. Avhengig av historisk, sosial og kulturell kontekst, har idretten blitt tillagt mange eksterne idealverdier, eller det vi kan kalle nytteverdier: militær og fysisk trening av unge menn, utvikling av god moral, utvikling av lokal, regional og nasjonal identitet, styrking av sivilsamfunnet og grasrotdemokrati, styrking av folkehelsen og av menneskeverd og menneskerettigheter (Donnelly 2008, Kidd 2008, Hasselgård 2015).

Eksterne verdier er viktige for idrettsorganisasjonene selv, og minst like interessante for systemene rundt idretten, som politiske interesser, myndigheter, og kommersielle aktører. Og ved nærmere ettersyn, ser vi at det ikke bare dreier seg om idealverdier. Idretten har også problematiske sider.

8

‘Den store idrettsmyten’ Sosiologen Jay Coakley (2015) kritiserer det han kaller The Great Sports Myth (GSM). Myten bygger på ideen om at idretten i seg selv er ren, moralsk og upolitisk, og at alle som tar del påvirkes positivt av disse kvalitetene med nødvendighet. Ifølge Coakley er GSM overraskende seiglivet og skinner gjennom i formålsparagrafer til de fleste idrettsorganisasjoner og i statlig idrettspolitikk. Samtidig vil de fleste opplyste mennesker ta GSM med en solid klype salt. Idrettskritikken har en lang historie. Noen, som forfatteren Alfie Kohn (1992), ser konkurranse som roten til alt ondt. Konkurranseidretten ødelegger fellesskap og utvikling i samfunnet. Andre, som den marxistisk orienterte kritikeren Bero Rigauer (1969), ser toppidrettern som et tydelig uttrykk for kapitalismens destruktive kraft. Markedsmekanismene skaper få vinnere og mange tapere, og makt og penger korrumperer. Atter andre, som Tomlinson (2018), anerkjenner idrettens verdi, men hevder med styrke at idrettens organisasjoner, spesielt de internasjonale forbundene, og spesielt IOK og FIFA, korrumperer verdiene. En bredere gjennomgang av forskning gir et mer nyansert bilde. Idretten er ikke entydig verdifull, men den har et spesielt verdimessig potensial. Verdier for individet Psykologisk forskning tar utgangspunkt i idrettens egenart. Idrettspsykologer snakker om motivasjonsklima. I mestringsorienterte klima tilbyr spillet sterke og verdifulle opplevelser av glede og skuffelse, fellesskap og motsetning, fairness og juks, mestring og feiling. Med kompetent tilrettelegging kan idretten bidra til individuell vekst og framgang (Ntoumanis og Standage 2009). I resultatorienterte og kyniske motivasjonsklima eller med inkompetent tilrettelegging, kan idretten fremme antisosial adferd med manglende respekt for regler og medmennesker (Shields og Bredemaier 2007).

Verdier for samfunnet Idretten, i alle fall organisert som frivillig virksomhet og som del av det vi kaller sivilsamfunnet, kan være en viktig arena for inkludering, integrering og også for utvikling av demokratiske holdninger og praksis (Murray 2018). Samtidig viser samfunnsforskningen hvordan idretten kan være et effektivt middel i indoktrinering og totalitær tenking og er brukt på effektivt og destruktivt vis av undertrykkende, politiske regimer (Girginov 2004).

Idrett som moralsk laboratorium Med andre ord: Idretten er verdimessig tvetydig. Idretten har verdimessig potensial. William Morgan (1994) snakker om idrettens gavmilde logikk (gratuitous logic): Idrettsgrenene er spill som eksisterer først og fremst på grunn av verdiene aktivitetene har i seg selv. Idrett inviterer til enighet og felles regler og ærlig innsats. Og på grunn av idrettens direkte og kroppslige språk og helhetlige involvering, har den kraft.

9

Men kraften kan også brukes destruktivt. De som styrer, kan takke nei til invitasjonen. Idrett kan bli et middel i en kynisk kamp om prestisje og profitt. McFee (2004) viser til idretten som et moralsk laboratorium. Vi kan sette opp ‘idrettseksperimentet’ på mange vis og få mange utfall. Verdikonflikt Hvordan skal vi forholde oss til spenninger mellom interne og eksterne verdier? Hva gjør vi når de står i konflikt? MacIntyre (2007) ser slike spenninger som et kjennetegn på sosiale praksiser. Hans diagnose er tydelig. Interne verdier er under konstant trussel av eksterne verdier. Tradisjonelle håndverk trues av kommersialisering og forflating, frivillige organisasjoner av politisering og et evig jag etter penger og ressurser. Kritikken av konkurranseidretten er kjent. Når alt handler om seier, eller prestisje og profitt, spiller interne kvalitetsstandarder som ferdigheter og fair play en mindre rolle. Fotballen gir mange eksempler på når idrettens kvaliteter blir satt under press av sterke, eksterne interesser (Gammelsæter 2019). Kuren er også tydelig. Interne verdier er primære, eksterne verdier er sekundære. Institusjoner som ikke forvalter de interne verdiene på ansvarlig vis, kan lett korrumpere praksisen. Den dagen et håndverk forlater kvalitetsstandarder til fordel for rask inntjening, mister det verdi og bærekraft. Den dagen fotballens organisasjoner ikke forsvarer spillets egenart, forsvinner også muligheten for eksterne verdier over tid. Den olympiske idé Den internasjonale idrettsbevegelsen kjennetegnes av globale ambisjoner. Organisasjoner som den Internasjonale Olympiske Komite (IOK) og Fédération Internationale de Football Association (FIFA) søker å utbre sine aktiviteter verden over. Samtidig legitimerer organisasjonene utbredelsen med en form for universalisme. I målsetninger finner vi formuleringer om allmenne etiske prinsipp og universelle menneskerettigheter. Hvor kommer disse ideene fra? Den internasjonale konkurranseidretten fant sin form i siste del av 1800-tallet. En viktig hendelse var dannelsen av IOK i 1894. Den franske baronen Pierre de Coubertin samlet en gruppe europeiske menn på universitetet Sorbonne i Paris, og etablerte en bevegelse som etter hans syn skulle kultivere idealborgeren og idealsamfunnet. Et idealsamfunn i miniatyr Konkurranseidretten, utformet på de engelske kostskolene gjennom 1800-tallet og spredt til verden gjennom den engelske imperialismen, dannet kjernen i bevegelsen. Konkurransen, med klare regler som gjaldt for alle og der den beste sto igjen som seierherre, var for Coubertin framtidens idealsamfunn i miniatyr. Her fikk du betalt i forhold til prestasjon, og ikke på grunn av stand og status. Idretten var et ideelt meritokrati. Og mer til: I idretten sto mennesket fram på sitt beste. Å trene, forbedre seg og konkurrere, kultiverte mennesket.

10

Olympieren var idealet for framtidsmennesket både fysisk, sosialt og moralsk (Loland 1995, Chatziefstathiou og Henry 2012). Overklassemannen Coubertin hadde også sosialpolitiske mål. Klassemotsetningene økte i mange europeiske land, og Coubertin fryktet revolusjon. Siste del av 1800-tallet innebar også en voksende nasjonalisme, til dels aggressiv, noe Coubertin selv hadde opplevd gjennom den fransk-preussiske krig på 1870-tallet der tyskerne faktisk inntok Paris. Coubertin sympatiserte med framveksten av en ‘upartisk’ og humanistisk internasjonalisme som blant annet fant uttrykk i internasjonale Røde Kors, stiftet i 1864, konstruksjon av språket esperanto som skulle bli et felles kommunikasjonsmiddel i en ny og fredelig verden, og den internasjonale fredsbevegelsen som hadde sitt hovedkontor i Coubertins hjemby Paris (MacAloon 1984). Ambisiøse mål Den olympiske bevegelsen skulle ikke bare tilby internasjonale idrettsarrangement, men tone ned klassemotsetninger og internasjonal spenning og bidra til fred. Olympiske arrangement skulle ikke være en arena for politikk, men for ‘universelle, etiske prinsipper’, som det heter i IOKs prinsipprogram. Disse ideene gav mange utslag. I utgangspunktet representerte deltakere kun seg selv (og menneskeheten) og ikke nasjoner. Nasjonale medaljestatistikker er fortsatt ikke offisielt IOK-materiale, og IOK-medlemmer er den dag i dag representanter for den olympiske bevegelsen i sine hjemland, og ikke hjemlandets representanter i IOK (prinsippet om den omvendte representasjon). IOK som mal Den olympiske bevegelsen har dannet en mal, i alle fall til dels, for andre internasjonale idrettsorganisasjoner, spesielt når det gjelder ideen om at idretten er en politisk upartisk sone med et etisk innhold og med stor verdi for individ og samfunn (Black and Peacock 2013). FIFA ble stiftet i Paris i 1904, og var i utgangspunktet sportslig orientert for så etter hvert å ta i bruk olympisk retorikk omkring spillets universelle verdi og betydning for internasjonal fred og fordragelighet. Gjennom 117 år med enorm vekst og framgang, men også med turbulens og skandaler av mange slag, gjengir FIFA anno 2021 følgende mål på sine nettsider3:

3 https://publications.fifa.com/en/vision-report-2021/11-goals/make-football-work-for-society/ (2.5.2021)

11

Impact society through the power of football

In 2020, FIFA implemented internal restructures and engaged in a range of joint projects with UN agencies as well as international and intergovernmental organisations to address global challenges. The education and protection of children, the integrity of football and the safety and security of all those that participate in the game are key components of this goal. FIFA’s dialogue and collaboration with several external partners have already shown evidence of football’s significant ability to bring about change.

Store idrettsarrangement

I vår sammenheng er det spesielt verdiene i store mesterskap som er tema. La oss se nærmere på det verdimessige potensialet i arrangement som et VM i fotball. Hvorfor er dette blitt en interessant arena for formidling av verdier av ulike slag?

Et åpenbart svar er den enorme interessen. Ifølge FIFA fulgte over 1.1 milliard mennesker VM-finalen mellom Frankrike og Kroatia i 2018, og i begge land var nær 90% av alle registrerte TV-apparater skrudd på. Spørsmålet er hvorfor et VM i fotball er så populært. La meg peke på tre kjennetegn ved fascinasjonen for toppidrett (Loland 2011).

Fotball er strålende underholdning

Gode kamper tilbyr spenning på alle nivå. Går finten hjem? Ender angrepet med mål? Hvem leder etter første omgang? Hvem vinner kampen? Hvem går videre i turneringen? Hvem vinner finalen? Spenningen kombineres med glede og skuffelse, latter og tårer, frustrasjon og fellesskap, humor og alvor. Fotball har lekens egenart både på banen og på tribunene. Og motsetningen mellom to lag på banen er direkte, kroppslig og enkel å forstå.

Samtidig er fotball er komplekst spill. Erfarne fotballkjennere blir aldri lei av analysene og refleksjonene. Fotball kombinerer enkelhet for nybegynneren og kompleksitet for den viderekomne. Til forskjell fra andre underholdningstilbud der det foreligger et script i forkant: filmen, teaterstykket, musikken, tilbyr live fotball reell usikkerhet og spenning der og da. Dette handler om mennesker som kjemper så hardt de kan for å vinne.

Fotball tematiserer identitet

Et fotballag representerer et fellesskap: lokalt, regionalt, nasjonalt. Fotballen tilbyr samling omkring et felles prosjekt relativt uavhengig mange andre ulikheter i et mangfoldig samfunn: alder og kjønn, sosio-økonomisk bakgrunn, etnisitet, politisk orientering. På tribunene står folk sammen om å støtte sitt lag. Et fotball-VM er på mange måter en feiring av nasjonal identitet og nasjonale (og upresise) stereotyper: tysk maskinfotball, brasiliansk lekenhet, skandinavisk fysisk systemfotball. Idretten tilbyr tydelige fellesskap i komplekse samfunn, og også en uhøytidelig test av våre fellesskap i forhold til ‘de andre’. Goksøyr (2014) snakker om en ufarlig form for nasjonalisme: 2x45-minutters nasjonalismen.

Fotballen har en spesiell kraft når det gjelder identitetskonstruksjon i form av supporterkulturen (Hognestad og Hjelseth 2012, Garcia og Zheng 2017). De lojale og engasjerte tilskuerne har vært en del av fotballen siden begynnelsen på midten av 1800-

12

tallet. Legenden Bill Shankly har igjen en treffende spissformulering. Han var kritisk til byråkratiseringen på 1960-tallet og hevdet med styrke: At a football club, there’s a holy trinity – the players, the managers, and the supporters. Direktører trengte man kun for å skrive under på lønnsslippen (Goksøyr 2014). Ettertiden viser at Shankly traff godt når det gjelder supportere, men undervurderte nok direktørene. Jeg kommer tilbake til supportere som idrettspolitisk aktør i del III.

Det er også verdt å merke seg at identitetsprosesser i idretten generelt og fotballen spesielt kan gå utover en positiv patriotisme. Noen supportergrupper assosieres med aggressiv nasjonalisme blandet med rasisme. Den svenske filosofen Torbjörn Tännsjö (1998) går enda lenger i sin radikale tese om vår fascinasjon for toppidrett: Den kultiverer forakt for svakhet og er i sin kjerne fascistisk. Tännsjö har med rette blitt motsagt, men setter fingeren på en mulighet: Virkninger av toppidrett kan også være destruktive.

Fotballen tematiserer eksistensielle spørsmål

Fotballen kan også tilby konkrete og nærmest kroppslige svar på eksistensielle spørsmål, gjerne i form av personlige fortellinger: Peles og Maradonas vei fra slummen til toppen, kvinnefotballens profiler som Marta og Hegerberg i kamp for anerkjennelse, Haalands karriere fra guttespiller på den forblåste norske sørvestkysten til en av verdens mest attraktive spisser. Og fortellingene handler ikke bare om idolisering. Fotballen tematiserer menneskelig frihet og mulighet, men også menneskelige feil og moralske fall.

En lederutfordring

Toppidrett er en verdimessig og moralsk spenningssone. Å hente ut idrettens verdipotensial, krever god ledelse som bygger på kompetanse og respekt for idrettens egenart. Dette er grunntanken i bruken av idrett i verdi- og utviklingsarbeid og for å fremme menneskeverd og menneskerettigheter. I det følgende gjør jeg rede for idrettspolitiske og idrettsdiplomatiske forhold som kan fremme, men også hemme, realiseringen av idrettens verdier.

13

DEL II: Idrettspolitikk, sanksjoner og boikott

Store idrettsbegivenheter involverer mange aktører med mange interesser, både fra idretten, fra politikken, fra frivillige og ideelle organisasjoner, fra næringslivet og fra supportere og aktivistgrupper av mange slag. Arrangementshistoriene handler om både samarbeid og konflikt (Horne 2016, Kilcline 2017). Idrett er politikk. Men idrett er politikk på en spesiell måte. I det følgende skal jeg si mer om former for idrettspolitikk og peke spesielt på framveksten av det som gjerne kalles det nye idrettsdiplomatiet. Idrettspolitikk Houlihan (2014) skiller mellom politikk i idrett og politikk og idrett. Politikk i idrett handler om idrettsorganisasjonenes sportslige mål og retningslinjer og fordeling av makt og ressurser internt. Organisasjonene må finne svar på spørsmål som: Hvilke mål og ambisjoner er aktuelle for oss? Hvordan skal posisjoner og ressurser fordeles i organisasjonen? Hva er vektingen mellom elitesatsing, rekruttering og breddesatsing? Hvordan skal vi posisjonere oss i forhold til andre idrettsorganisasjoner nasjonalt og internasjonalt? Politikk og idrett handler om idrett i samspill/motspill med eksterne politiske systemer lokalt, regionalt, nasjonalt og internasjonalt. Eksempler kan være idrett brukt for å fremme demokrati, menneskeverd og menneskerettigheter, som for eksempel det symboltunge rugby-VM i Sør-Afrika i 1995 som fant sted i forsoningens tegn etter opphevelsen av apartheid, eller aktiviteter som der NFF er involvert i å utbre grasrotidrett og styrke levekår og sivilsamfunnet i utsatte deler av verden. Problematiske eksempler handler blant annet om sportswashing: kynisk bruk av idrett for å overskygge og ‘renvaske’ arrangører for brudd på folkeretten og menneskerettighetsbrudd.

Overlapp: gråsoner De to kategoriene forenkler bildet noe. Internasjonale organisasjoner som IOK og FIFA fordeler ikke bare makt og ressurser internt i ‘idrettsfamilien’, men samhandler i stor grad med statlige og ikke-statlige aktører. Noen ganger er den politiske dimensjonen spesielt tydelig, ikke minst der organisasjonene tildeler store arrangement. For eksempel: IOK tildelte sommerlekene til Roma i 1960, Tokyo i 1964 og Munchen i 1972. Tildelingene er tydelige uttrykk for forsøk på forsoning etter andre verdenskrig. Og delingen av fotball-VM i 2002 mellom Japan og Sør-Korea ble en øvelse i samarbeid mellom to nasjoner med en konfliktfylt historie. Internasjonale idrettsorganisasjoner driver også politikk i inklusjon eller ikke av nasjonale komiteer og forbund. Motsetningene mellom Kina og Taiwan fører jevnlig til diplomatiske kriser. I olympisk idrett har de imidlertid kommet til enighet. Taiwan tar del under navnet Chinese Taipei og marsjerer inn under det olympiske flagget. En utfordring av storpolitisk format under OL i Pyeongchang i 2018 var å få med deltakere fra begge de koreanske

14

statene, både nord og sør. Om disse symbolhandlingene har varig politisk effekt, er et annet spørsmål. Sannsynligheten for at de bidrar til avspenning er antakelig større enn det motsatte. Denne rapporten har utgangspunkt i en verdidiskusjon om fotball-VM i Qatar med spesiell vekt på brudd mot arbeideres rettigheter. Blant annet må NFF ta stilling til et spørsmål om sanksjoner og boikott.

Sanksjoner og boikott Sanksjoner som dramatisk reduserer samhandling, og boikott som kutter all samhandling på et felt, er spesielt sterke former for idrettspolitiske virkemidler. La meg se nærmere på sanksjoner og boikott i generell politikk og deretter på idrettsboikotter. Sanksjoner eller full boikott av stater har gjerne opphav i ett eller annet folkerettslig krav, for eksempel krav om å respektere menneskerettighetene. Boikott er et tydelig signal fra en part til en annen om at adferd og praksis er så uakseptabel at samhandling er utelukket (Gomez 2018). I internasjonal politikk er det ikke uvanlig med politiske og økonomiske sanksjoner. For eksempel har FNs sikkerhetsråd siden 1966 vedtatt 30 økonomiske sanksjoner mot 24 ulike stater. Siden 2000 har USA alene vedtatt sanksjoner og boikott av 25 stater og antatte terroristorganisasjoner (Peksen 2019). EU er for tiden involvert i rundt 30 sanksjoner der noen har karakter av boikott. 4 Mål med boikott Sanksjoner og boikott innebærer å nekte en part tilgang til et gode, for eksempel tilgang til støtte eller et marked i økonomisk boikott, eller tilgang til prestisjefylt internasjonal samhandling, for eksempel da det sør-afrikanske apartheidregimet ble boikottet fra all internasjonal idrett. Sanksjoner og boikotter gjennomføres med mål om reell endring i den boikottede part, og/eller med mål om endret omdømme (Gomez 2018, Peksen 2019). Det kan med andre ord handle om å endre adferd, for eksempel å styrke arbeiderrettigheter i Qatar, eller om å markere et standpunkt uten egentlig realistiske mål om endring (signalering): ‘Vi tar avstand fra Qatarregimets arbeidspolitikk’. Poenget er da å svekke omdømmet til den som sanksjoneres, og også styrke omdømme til den som sanksjonerer både på hjemmebane og foran et internasjonalt publikum. Ved å sanksjonere, demonstrerer vi våre verdier og hvem vi er. Idrettsboikottene der vestlige demokratier inklusive Norge boikottet Moskva-OL i 1980 på grunn av Sovjetunionens innmarsj i Afghanistan, og der østblokken svarte med boikott av Los Angeles-OL i 1984, er typiske eksempler på signalering (Gomez 2018).

4 https://www.sanctionsmap.eu/#/main. (2.5, 2021)

15

Idrettsboikotter: ulike former Det finnes noen eksempler der idrettsboikott er en del av en større og bredere sanksjoner, for eksempel FN-initierte sanksjoner mot apartheidregimet i Sør-Afrika fra tidlig på 1960-tallet og boikotten mot Jugoslavia (Serbia og Montenegro) i 1992. Det finnes flere eksempler på ren idrettsboikott, spesielt fra perioden under den kalde krigen. Olympiske boikottaksjoner i Montreal (1976), Moskva (1980) og Los Angeles (1984) er de mest kjente. Muligheten for slike boikotter er også til stede i våre dager. Under EM i fotball i 2012 nektet blant annet England, Sverige og Tyskland å spille kamper i Ukraina på grunn av fengslingen av opposisjonspolitikeren Yulia Tymoshenko. Boikottaksjoner har blitt diskutert når det gjelder olympiske leker i Beijing (2008 og 2022), Sotsji (2014), og fotball-VM i Russland (2018), og altså nå Qatar (2022). Imidlertid framstår koordinasjon av boikottaksjoner som langt mer kompliserte i det mangfoldet av aktører som utgjør dagens idrettspolitiske felt. Jeg kommer tilbake til aktørene der jeg diskuterer idrettsdiplomati i del III. Men først: Gomez (2018) gir en detaljert typologi av idrettsboikotter. Her følger en oversikt. Binær boikott En første type er binær, eller todelt. Part A boikotter part B for å ramme part B. Kjente boikotter er tydelige eksempler: Moskva i 1980 og Los Angeles i 1984 var en kamp mellom to stater med tilhørende blokkdannelser: USA mot Sovjetunionen, vestblokken mot østblokken. Konfliktlinjene var tydelige, men konsekvensene noe mer uoversiktlige. VM i friidrett startet i 1983 som et forsøk på å etablere et alternativ for de beste utøverne i denne perioden. Sovjetunionen etablerte de de såkalte Friendship Games som et alternativt OL med deltakere fra 49 nasjoner, primært fra østblokken.

Figur: Gomez 2018 Triangulær boikott En annen type boikott er triangulær og involverer tre parter: Part A vil ramme part B ved å boikotte en tredjepart C.

16

Figur: Gomez 2018 Et typisk eksempel er boikotten av Melbourne-OL i 1956. Diverse politiske spenninger og konflikter som Sovjetunionens aggresjon i Polen og Ungarn, den såkalte Suezkrisen der Frankrike og Storbritania sto mot Egypt, og Israels ekspansjon på Sinaihalvøya, førte til en rekke boikottaksjoner. Egypt (A) (sammen med Libanon og Irak) boikottet OL i Melbourne og Australia (C) for å ramme Israel, Storbritannia og Frankrike (B). Spania, Nederland og Sveits boikottet fordi de ikke ønsket konkurranser med sovjetrussere. Kina boikottet i protest mot en olympisk delegasjon fra Taiwan. Denne typen boikott har også et annet navn: rikosjettboikott. Flere hendelser skyter uoversiktlige konsekvenser i mange retninger. Boikott som involverer fire eller flere En tredje type boikott involverer fire eller flere parter. Part (A) boikotter part (B) på grunn av en tredje part (C) sin adferd overfor eller i en fjerde part (D).

Figur: Gomez 2018

Et eksempel er afrikanske staters (A) boikott av OL i Montreal (B) i 1976. Boikotten fant sted på grunn av at New Zealand (C) deltok fordi New Zealand hadde spilt rugbykamper med den daværende apartheidstaten Sør-Afrika og dermed rammet alle som led under apartheidregimet (D). Qatar? Hvilken type boikott snakker vi om i Qatar-spørsmålet? Modellene over og eksemplene er bygget omkring motsetninger og samhold mellom stater og ideologiske blokkformasjoner. De siste tiårene har internasjonale organisasjoner som IOK og FIFA i økende grad blitt stilt til ansvar for sin ledelse og ressursforvaltning. Qatarspørsmålet passer slik sett inn i den

17

modifisert form av den triangulære rikosjettmodellen. A (for eksempel NFF) boikotter B (for eksempel VM i Qatar) for å ramme både B (VM i Qatar/Qatars mangel på arbeiderrettigheter) og i tillegg C (FIFA, eller FIFAs tildeling av mesterskapet til Qatar).

Qatardiskusjonen viser at et moderne idrettsdiplomati, i større grad enn statsdrevet tradisjonelt diplomati, er en kompleks og dynamisk affære med mange aktører.

Er boikotter effektive? Tusenkronerspørsmålet er om idrettsboikotter er effektive, og i tilfelle under hvilke betingelser. Generelt er politiske og økonomiske boikottaksjoner omdiskuterte. De fleste internasjonale sanksjoner er økonomiske, men ofte begrunnet i brudd med folkeretten og brudd på menneskerettigheter. Oversiktsstudier av ulike typer politiske og økonomiske sanksjoner og boikotter viser til snitt-tall på effektivitet, forstått som grad av måloppnåelse, varierer fra ned mot 5% til opp mot 37%.5 I en bred gjennomgang av internasjonale sanksjoner og boikotter i tidsrommet 1950-2016 peker Felbermayr et al. (2020) på et snitt-tall på 30%. Jeg har tillatt meg to utsnitt fra gjennomgangen. Det første (se under) viser grad av måloppnåelse.

5 Det finnes en omfattende litteratur om politiske og økonomiske sanksjoner, boikotter og effektivitet. Se også eksempel Hufbauer et al. (2009); Portela (2014); Morgan, Bapat og Kobayashi (2014); Biersteker et al. (2018), og Peksen (2019).

18

Det andre utsnittet viser gjennomsnittlig suksessrate i forhold til type sanksjon:

Ifølge oversikten har sanksjoner knyttet til terrorisme lav grad av effektivitet med under 10% av full måloppnåelse. Sanksjoner knyttet til demokrati lykkes i større grad med full måloppnåelse på over 50%. Sanksjoner knyttet til menneskerettigheter ligger mellom disse kategoriene på godt under 30%. (Se ellers Felbermayr et al. (2020) for grundigere diskusjon og analyser.) I litteraturen er det relativt stor grad av enighet om noen avgjørende effektivitetskriterier:

• Bred, multilateral støtte av både myndigheter og andre aktører – multilateral boikott, gjerne initiert av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner bør også følges av diplomatisk virksomhet og forsøk på forhandling, og noen ganger med trussel om maktbruk.

• Den boikottede part har en avhengighet til de som boikotter – primært politisk og økonomisk avhengighet, eller i idrett: avhengigheten i å være med i internasjonal idrett med den prestisje og goodwill det gir. Paradokset er at boikotter ofte skjer mellom parter som ikke har nært forhold til hverandre (Drezner’s paradoks).

• Når det gjelder menneskerettigheter: Det er mer effektivt å binde opp en aktør til menneskerettighetsforpliktelser enn å forsøke å redusere rettighetsbrudd.

• Målene med en boikott bør være avgrensede og tydelige. For eksempel: Det er lettere å sanksjonere for å frigjøre en politisk fange enn å få til systemendring og politiske skifter.

19

• Det ser også ut til å være lettere å nå målene i demokratiske regimer enn i autoritære og religiøst funderte regimer. Kanskje de religiøst funderte regimene er vanskeligst, autoritære ledere kan lettere rammes.

Om målet med boikotten er endring, er det i tillegg viktig å ha sympatisører innad i systemet som boikottes. Under de FN-initierte sanksjonene mot Sør-Afrika var samarbeidet med interne anti-apartheidgrupperinger viktig. Sanksjonene lyktes i 1992 da Mandela ble valgt til president, og med ny ikke-rasistisk grunnlov i 1995. Det påfølgende rugby-VM i 1995, med både svarte og hvite spillere på et seirende sør-afrikansk landslag, er ett av de sterkeste bildene på idrettens samlende og forsonende kraft.

Gomez (2018) understreker at det første kriteriet om bred, multilateral støtte og felles front er det viktigste. I en idrettspolitisk situasjon med mange aktører, er utfordringen åpenbar. I diskusjonen om boikott av Beijinglekene i 2008 var det mange tema: et totalitært regime med undertrykkelse av menneskerettigheter, mangel på miljøpolitikk, kinesernes framferd i Tibet, behandlingen av minoriteter, og så videre. Oppspill til felles boikott falt på grunn av for mange og sprikende interesser og syn på mål og virkemidler (Murray 2018). Utilsiktede konsekvenser Den norske fredsforskeren Johan Galtung (1967) var tidlig ute med studier av hvordan sanksjoner og boikottaksjoner kunne ha ikke-intenderte og kontraproduktive konsekvenser. Lidelsene til den irakiske sivilbefolkningen under en mangeårig boikott av Saddam Husseins regime, er et skrekkeksempel (Sponeck 2006). Boikott av Nord-Korea i hele etterkrigstiden har gitt få resultater annet enn at en uskyldig tredjepart, sivilbefolkningen, lider. Og en kontra-produktiv konsekvens er at Nord-Korea har utviklet handel med andre partnere og en svartebørsøkonomi med våpen og narkotika. Galtung studerte den økonomiske boikotten på 1960-tallet av apartheidstaten Rhodesia og fant en effekt som kan kalles ‘å samle seg rundt flagget’. På grunn av press utenfra, gjorde maktelitene felles front og støttet eget regime. Intensjonen med boikotten var å knekke apartheid. Resultatet var, vel og merke på kort sikt, at regimet ble styrket. Regimet falt etter 10 år. Sanksjoner av Russland på grunn av systematisk doping ser ut til å ha gitt mange av de samme reaksjonene, noe som kommer tydelig fram i truslene mot russiske varslere. Statlig kontrollerte medier framstiller sanksjoner som fordomsfulle og ondsinnede og bygger opp motreaksjoner. Boikottpolitikk er i så måte utfordrende. Symbolverdi: signalering En boikott har ikke alltid kvantifiserbare mål og effekter. Som nevnt: Symbolverdien kan være målet. En boikott gir et tydelig uttrykk for at en part ser en eller flere andre parters adferd og praksis som ikke-akseptable. Enhver boikottaksjon som får oppmerksomhet, gjør noe med partenes omdømme.

20

Men som i diskusjonen over: Også symbolverdien kan slå ut på ikke-intenderte måter. FN-boikotten av Jugoslavia i 1992, noe som blant annet førte til at laget ble kastet ut av fotball-EM og erstattet av Danmark som til slutt ble europamestere, gav grunnlag for en viss sympati med den boikottede part. Det kan i tillegg diskuteres om selve diskusjonen av boikott kan gi like tydelige signal som boikotten i seg selv (Hovi, Huseby og Sprinz 2005). Den internasjonale diskusjonen om arbeiderrettigheter og fotball-VM i Qatar, med storavisen The Guardian i front, rammer tydelig omdømmet til både Qatar og FIFA og kan skape endring. Boikott i ekstremsituasjoner En boikott har også en annen målestokk. Uansett implikasjoner av boikotten kan en aktør boikotte et politisk regime, eller et idrettsarrangement, rett og slett fordi det oppfattes som den eneste riktige politiske og moralske handling. Vi har to tydelige eksempler på slike boikotter fra norsk idrettshistorie: Idrettsstreiken i Norge under andre verdenskrig og arbeideridrettens boikott av Berlin-OL i 1936 (Goksøyr 2002, 2017). Idrettsstreiken innebar at den store majoriteten av norske utøvere fra november 1940 nektet å ta del i den nazifiserte idretten. Arbeidernes Idrettsforbund, AIF, sto sterkt i Norge i mellomkrigstiden. Potensielle olympiere blant AIF’erne boikottet Berlin-OL i 1936 på grunn av den tyske nazismen. Den internasjonale arbeideridrettsbevegelsen lagde et alternativt arrangement i Barcelona som på grunn av utbruddet av den spanske borgerkrigen til slutt ble gjennomført i Amsterdam. Disse boikottene, og spesielt idrettsstreiken, er sterke fortellinger for ettertiden. Idrettslederen Rolf Hofmo har kalt idrettsstreiken den største norske idrettsprestasjon noensinne. Idrettsstreiken har to særtrekk:

• I møtet med den totalitære nazismen, ble alle dialogmuligheter brutt. Dette er boikott i en ekstremsituasjon.

• Idrettsstreiken var først og fremst resultat av en kollektiv leder/trener/utøver-aksjon og ikke organisert av grupperinger som ikke selv spilte en aktiv rolle i idretten.

Chan (2018) har analysert retorikken til amerikanske politikere når det gjelder sanksjoner basert på menneskerettigheter og finner at moralske argument tillegges mer vekt enn konsekvensanalyser. Chan problematiserer situasjonen, da manglende analyser lett gir utilsiktede konsekvenser og iblant kontraproduktive resultat. Den moralske begrunnelsen for boikott av Qatar er et uttrykk for tydelig verdiengasjement. Sett fra et menneskerettighetssynspunkt, er forholdene i Qatar kritikkverdige. Sett fra et idrettspolitisk og omdømmemessig synspunkt, er FIFAs tildeling av mesterskapet mildt sagt dypt problematisk. Samtidig må en ansvarlig organisasjon som NFF velge virkemidler basert på grundige mål- og konsekvensanalyser.

21

Mål- og konsekvensanalyser Første punkt er å avklare målsetninger. Handler eventuelle reaksjoner om å signalere verdier og å ta avstand fra Qatars behandling av gjestearbeidere? Handler det i tillegg om å signalere misnøye med FIFAs tildeling av mesterskapet, eventuelt også med FIFAs politikk på flere punkter, eller med FIFAs forvaltning av fotballen generelt? Er eventuelle reaksjoner tenkt som noe mer enn signalering, nemlig som virkemidler til reell endring? Er det viktigste målet å styrke rettighetene til gjestearbeidere i Qatar? Er det i tillegg mål om å endre FIFAs praksis for tildeling av mesterskap, kanskje også å endre FIFA som organisasjon? Neste punkt er å avklare hvilke virkemidler som tjener målet best. Effektivitetsvurderinger er avgjørende for ansvarlig politikk. I noen situasjoner kan full boikott være eneste mulighet. I andre situasjoner kan det finnes andre reaksjoner som kan tjene målsetningene bedre, fra lettere sanksjoner og protest til dialog. En viktig vurdering handler også om mulige ikke-tilsiktede konsekvenser, som at signalering kan oppfattes annerledes enn intensjonen, eller at sanksjoner med mål om endring ikke gir effekt, eller at effekten er kontraproduktiv og endringer går i feil retning. Forskningen på sanksjoner og effektivitet gir et viktig kunnskapsgrunnlag for slike vurderinger.

22

Del III: Det nye idrettsdiplomatiet: aktører og virkemidler Det 21. århundre har så langt vært preget av tydelige strømninger som anti-globalisme, proteksjonisme og polarisering i tradisjonelt lite spenningsfylte nasjonalstater. COVID19-pandemien har forsterket en del av disse spenningene. Idrettsorganisasjoner, myndigheter, NGO’er (non-governmental organizations: idelle, frivillige organisasjoner) og andre aktører ser med større interesse på idrettsfeltet som diplomatisk felt (Murray 2018). Diplomati er et alternativ til konfrontasjon og bruk av maktmidler og væpnet konflikt. Bredt definert handler diplomati om alle internasjonale relasjoner som ikke har karakter av varm konflikt og krig. I denne sammenhengen definerer jeg idrettsdiplomati som dialog- og forhandlingsfeltet som har idretten som ramme. Diplomati generelt og også idrettsdiplomati handler om soft power, eller myk makt (Murray 2018, Merkel 2016). Mål Diplomatiske mål er av mange slag. En type handler om å promovere egne interesser, for eksempel internasjonalt omdømme, eller å nå ressursmessig gunstige avtaler med andre partnere. Et annet mål, som i og for også kan knyttes til opplyst egeninteresse, handler om å styrke universelle verdier: fred og sikkerhet, menneskerettigheter, miljøvern.

Nygård og Gates (2013) gir følgende liste over idrettsdiplomatiske mål:

• å styrke omdømme gjennom idrett (Qatar jobber hardt for å sikre seg store idrettsarrangement),

• å skape en plattform for dialog (det mest kjente eksemplet er kanskje ping-pong diplomatiet fra tidlig 1970-tall som en første tilnærming mellom Kina og USA),

• å bygge tillit (som under Norway Cup og fotballkamper mellom israelske og palestinske lag)

• å bidra til fred og forsoning (eksemplifisert både med store arrangement og grasrotaktiviteter i post-apartheid Sør-Afrika (Cornelissen 2011).

Former Murray’s (2018) viser til fire former for idrettsdiplomati.

• Tradisjonelt idrettsdiplomati: Statlig bruk av internasjonal idrett som et diplomatisk middel. Eksemplene er mange, noen er allerede gitt i diskusjonen over. Stater ønsker å bygge omdømme med gode idrettsresultater og skape plattform for dialog gjennom å møtes under store arrangement.

• Det nye idrettsdiplomatiet: Dette er en utvikling etter den kalde krigen, altså etter Berlinmurens fall i 1989. Dette er et mer amatørbasert, fleksibelt og mangfoldig nettverksdiplomati med en rekke aktører. I tillegg til aktiviteter under store arrangement, inneholder det også en rekke breddeaktiviteter som skal fremme

23

helse, sosial-økonomisk utvikling, flerkulturell forståelse og dialog, miljø og menneskerettigheter (Hasselgaard 2015, Garamvölgyi et al. 2020).

• Idrettsdiplomati blant ikke-statlige aktører. Her står de store idrettsorganisasjonene som FIFA og IOK i sentrum for virksomheten sammen med NGO’er og fler- og over-statlige organisasjoner som FN og EU, og også mektige kommersielle aktører, blant dem sponsorer og medieselskap.

• Anti-diplomati i idrett. Idretten sliter med flere utfordringer som representerer motsatsen til åpenhet og dialog: Doping, kampfiksing, vold, terrorisme, korrupsjon.

I det følgende diskuterer jeg først og fremst det tradisjonelle og det såkalt nye idrettsdiplomatiet som er mest aktuelt i forhold til diskusjonen om fotball-VM i Qatar. Tradisjonelt idrettsdiplomati

Her er det samspill mellom myndigheter og idrettens representanter som skal åpne for bredere politiske målsetninger. Idretten er en døråpner, spesielt for stater og myndigheter.

Sportswashing innebærer tildekking av problematiske sider ved et regime. Berlin-OL i 1936 er et sterkt eksempel på idrett som politisk propaganda. Putin og det russiske maktsystemet investerte rekordstore summer i Sotsji-OL i 2014 samtidig som de brøt dopingreglene, utfordret rettigheter til LGBT personer, og forberedte invasjon på Krim-halvøya. Men det finnes også positive eksempler. Det er relativt stor enighet om at Lillehammer-OL i 1994 styrket Norge sitt omdømme som miljøbevisst og sterk idrettsnasjon. Et mer aktuelt eksempel finner vi fra fotball-VM i 2006 i Tyskland der ett mål med arrangementet var å styrke landets internasjonale rykte (Grix 2012). Og ja: Verden fikk se et lekende og leende Tyskland.

Av eksempler på å åpne plattformer for dialog er det nevnte ping-pong diplomatiet i 1971-72 en klassiker. USA sendte bordtennisspillere til folkerepublikken Kina som en første tilnærming mellom to politiske motsetninger. Diplomatiet fortsatte med basketballkamper og førte til at USAs president Richard Nixon, som den første amerikanske president, besøkte folkerepublikken Kina og hadde samtaler med formann Mao Zedong.

Cricketkamper i 2002 mellom India og Pakistan under konflikten om Kashmir, og også etter terrorangrepet i Mumbai i 2008, eller det såkalte baseballdiplomatiet mellom USA og Cuba på 1970-tallet, eller fotballdiplomatiet mellom Tyrkia og Armenia, er andre eksempler både på tilnærming, dialog og forsøk på forsoning (Murray 2018). Baseballdiplomatiet ble forøvrig revitalisert i 2016. Etter politiske samtaler med cubanske dissidenter møtte Barack Obama Cubas president Raul Castro på uformelt vis på et baseballstadion i Havana.

Det nye idrettsdiplomatiet

De siste tiårene har maktrelasjonene i idrettsdiplomatiet endret seg. Merkel (2016) beskriver tre faser. I en første fase i etterkrigstiden konkurrerte nasjoner og lag og søkte status og anerkjennelse gjennom idrettsprestasjoner. I neste fase og under den kalde krigen ble idretten et rent pressmiddel, blant annet i boikottaksjoner. I den tredje og nye fasen etter Berlinmurens fall i 1989 har bildet blitt mer komplekst. Blant annet har idrettens

24

egenart og potensial for å fremme universelle verdier som menneskerettigheter fått mer oppmerksomhet. I det såkalte nye idrettsdiplomatiet har statenes rolle blitt endret. For eksempel: Felles, multi-statlig front i boikottspørsmål er blitt vanskeligere. Det er en større belastning for stater å nekte utøvere og idrettssystemer å ta del i viktige arrangement. I et åpent og demokratisk samfunn som det norske med idretten som en frivillig og partipolitisk uavhengig organisasjon, er statsstyring vanskelig å tenke seg. Offensiv, statlig idrettspolitikk prioriterer idrettsdiplomati. I 2015 var Australia den første nasjon med en egen idrettsdiplomatisk enhet og egen strategi. Like etter etablerte USA sitt SportsUnited initiativ. Et blant flere overordnede mål er å bevisst, strategisk og systematisk utnytte den diplomatiske kraften i topputøvere og i store begivenheter for å utvikle langsiktige og gjensidig nyttige internasjonale relasjoner (Murray 2018). Videre er omdreiningspunktet i mange saker flyttet fra stater til de internasjonale idrettsorganisasjonene. Deres hverdag er i bunn og grunn idrettsdiplomatisk. Ethvert internasjonalt arrangement er en diplomatisk øvelse. For i det hele tatt å få realisert arrangementene, kreves enighet om felles kjøreregler på svært mange plan mellom svært mange og til dels motstridende interessenter.

Nettverksdiplomati

Moderne idrettsdiplomati er et nettverksdiplomati. Murray og Pigman (2014) viser til utviklingen av et diplomati som kan engasjere the hearts, minds, and wallets of the global public. Nettverksdiplomatiet er åpent, flytende, innovativt, transparent, og aktivistisk.

Murray (2018) lister flere fordeler med utviklingen.

• Idretten gir stivnede og konservative diplomatiske relasjoner en ny og dynamisk dimensjon med både formell og uformell dialog og forhandling. Dette er low-risk, low-cost and high profile diplomacy, for å sitere Keech og Houlihan (1999).

• Idrettsutøvere og profiler kan fronte arbeidet, gjerne profiler med sterkt internasjonalt omdømme og bakgrunn fra de deler av verden der man ønsker å åpne opp.

• Idrettsdiplomati når et enormt publikum. Over en milliard mennesker følger de viktigste arrangementene som VM i fotball. Om en aktør ønsker å framheve sin egenart, eller søke plattform for dialog med større grupper av mennesker, finnes få bedre arenaer.

• Diplomatiets og idrettens ideal er sammenfallende. Diplomati er en arena for dialog og reduksjon av spenning med mål om fredelige løsninger. Idretten søker å fronte samme verdier. Det kan være en gjensidig forsterkning mellom idrett og diplomati.

Utfordringer

Men også her kommer idrettens tvetydighet til syne. Murray (2018) viser flere utfordringer.

25

• Til tross for likheter mellom diplomati og idrett, er det også betydelige forskjeller. Idrett handler om kropp og umiddelbar bevegelse, tradisjonelt diplomati om dresskledde menn (og kvinner) og godt forberedte ord. Idrett er offentlig, diplomati foregår ofte bak lukkede dører. Idrett handler om seier og tap, diplomati handler om å gi og ta i forsøk på enighet.

• Det er vanskelig å kontrollere utfallet av idrettsdiplomatiske prosesser. Under OL i Seoul i 1988 ønsket de autoritære makthaverne å styrke sin posisjon, mens arrangementet forsterket i stedet utviklingen mot liberalt demokrati (Black and Bezanson 2004). Putins enorme satsing på Sotsji i 2014 har i ettertid fått et svært problematisk internasjonalt omdømme. På grunn av den store oppmerksomheten, er omdømmetapet større enn i det lukkede, tradisjonelle diplomatiet.

• Ikke alle tilnærminger er like vellykket. I et forsøk på å styrke dialogen mellom europeiske land og Canada på midten av 1960-tallet, dro det kanadiske ishockeylandslaget på europeisk turne. I en offisiell rapport fra det kanadiske utenriksdepartementet ble forsøket vurdert som mislykket på grunn av kanadiernes fysiske og brutale spillestil (Black and Peacock 2013).

Kløkt og kompetanse

Med andre ord: Diplomatiet må utføres med kløkt. Under ping-pong-diplomatiet ble idrettene valgt med omhu. Amerikanerne kunne gjerne tape i bordtennis uten å miste ansikt. Her var kineserne verdens beste. Tilsvarende kunne kineserne tape i basketball der USA regjerte (Kropke, 1974). Det er viktig at ingen part står igjen som en tydelig taper.

Turneringer som fotball-VM har stort potensial. Dette er i utgangspunktet inkluderende turneringer med kvalifiseringsrunder og med påfølgende gruppespill som leder fram til utslagningsrunder og endelig finale. Andre arrangement, som de olympiske leker med mange idretter som krever avansert teknologi og knowhow, reflekterer i større grad de allmenne ulikhetene i det internasjonale samfunnet. Fotballen er inkluderende. Fotballens kanskje største utfordring ligger i polarisering og aggressiv nasjonalisme. Et standardeksempel på destruktiv kraft er ‘fotballkrigen’, VM-kvalikkampen mellom El Salvador og Honduras i 1969 som var dråpen som utløste varm krig med 2000 drepte og 100 000 flyktninger (Kapuscinski 1990). Andre og samtidige eksempler er klubb- og landskamper som må spilles på tomme stadioner av frykt for opptøyer.

Idrettsdiplomati er som idrett en virksomhet med usikkert utfall. Men som i idrett: Med gode forberedelser, kompetanse og god dømmekraft, kan det gi stor gevinst.

Aktører og virkemidler Det nye idrettsdiplomatiet er et sammenvevd nett av aktører. Internasjonale idrettsforbund og statlige myndigheter har fortsatt sentrale roller. Samtidig, og avhengig av situasjon og arrangement, kan enkeltpersoner og lag, supportere, NGO’er, multinasjonale selskaper, over- og mellomstatlige organer som EU og FN, regel og rettsinstanser som WADA og CAS, og ulike aktivistsammenslutninger ha betydelig påvirkning.

26

I det følgende beskriver jeg aktørene i mer detalj og gir eksempler på virkemidler og erfaringer med vekt på menneskerettigheter.6 Jeg understreker: Dette er ingen grundig organisasjonsanalyse med detaljerte redegjørelser av organisasjonsstrukturer og ansvarsområder, men en skisse av aktuelle aktører og deres muligheter og begrensninger. Jeg avslutter omtalen av hver aktør med et avsnitt i kursiv med spesiell relevans for mandatet i denne rapporten. Enkeltpersoner, lag og støtteapparat Jeg begynner med utøvere, lag og støtteapparat som i kraft av å bli betraktet som representanter for sine system har vært diplomatiske aktører fra idrettens begynnelse. De utgjør et slags uniformert og diplomatisk korps som i en avgrenset tidsperiode får enorm oppmerksomhet. De fleste anser det som en ære. Følelsen av å spille ‘med flagget på brystet’, betyr noe. Utøvere, lag og støtteapparat kan skåre idrettspolitiske og diplomatiske poeng på ulike vis, både via fredelig protest og promovering, ofte med inspirasjon fra eller i samarbeid med andre aktører. Protest:

• Under medaljeutdelingen i OL i Mexico City i 1968 løftet 200-meter medaljørene Tommie Smith og John Carlos knyttenever med svarte hansker i sympati med den amerikanske Black Power-bevegelsen og kampen for borgerrettigheter.

• Under åpningsseremonien i Moskva-OL i 1980 gikk delegasjonsledere fra femten land alene og uten utøvere. Landene boikottet ikke, men markerte protest i forhold til Sovjetunionens okkupasjon av Afghanistan.

• I 2016 knelte den amerikanske NFL-stjernen Colin Kaepernick under avspilling av den amerikanske nasjonalsangen for å protestere mot rasisme og systematisk undertrykkelse av fargede.

• I 2016, og med støtte fra den ideelle organisasjonen Free to Run, brøt Mahsa Torabi med kjønnsstereotyper. Som den første kvinne deltok hun i et iransk maratonløp og utfordret regimets restriksjoner.

Promovering:

• Landslag med flerkulturell sammensetning, som de franske verdensmesterne i fotball på hjemmebane i 1998, kan ha symbolverdi som signal på likeverd og antirasisme. Det samme gjelder lag i de store fotballigaene. Over 60% av alle spillere i engelske Premier League er født utenfor England. Både UEFA og FIFA vet å spille på symbolverdien.

• Samtidig finnes det utøvere som på eget initiativ tar opp spesielle tema. Cathy Freeman, australsk gullmedaljør på 400-meter i Sydney-OL i 2000, benyttet anledningen til å tale aboriginenes sak.

6 Om ikke annet er angitt, er eksemplene hentet fra Murray (2018).

27

• I 2015 ‘tatoverte’ den daværende PSG-spilleren Zlatan Ibrahimovic femti navn tilhørende mennesker i nød og sult på kroppen. Aksjonen var koordinert med Verdens Matprogram, en FN organisasjon, og markerte solidaritet med verdens fattige.

• Tom Wadell, olympisk tikjemper som opplevde sterk homofobi gjennom sin karriere på sent 1960- og tidlig 1970-tall, initierte de såkalte Gay Games som skal fremme respekt for og styrke rettighetene til LGBT-samfunnet.

Enkeltutøvere og lag har ytringsfrihet. Sanksjoner mot Carlos og Smith som ble kastet ut av Mexico-lekene, og også en i utgangspunktet hard linje fra NFL mot markeringer som Kaepernick’s, er problematiske. IOKs stivbeinte behandling av de norske skijentenes bruk av sørgebind under OL i Sotsji i 2014 er et tegn på at regelverket trenger en kritisk gjennomgang. Samtidig kan politiske protester dreie fokus bort fra idretten og føre til økt polarisering. Det må åpenbart finnes rammer for ytringer under store konkurranser, også av hensyn til utøvere som ellers vil utsettes for utilbørlig press om budskap av mange slag. Våren 2021 stilte det norske fotballandslaget med et tydelig budskap om respekt og menneskeverd i kvalifiseringskampene til VM. Markeringen ligger nok i gråsonen mellom protest og promovering, men ligger åpenbart innenfor regelverket. Kan vi tenke oss lignende former for markering i videre kamper? Supportere En oversikt over idrettsdiplomatiske aktører i fotball må inkludere supportere. De har vært en maktfaktor i hele den moderne fotballens historie (Hognestad og Hjelseth 2012, Carcia og Zheng 2017). Goksøyr snakker om supportere som ‘organisert lidenskap’. La meg ta noen eksempler fra Norge. Manchester United’s supporterklubb har rundt 44000 medlemmer, Liverpool har 36000, og klubbene er assosiert med tilsvarende klubber over hele verden. Supporterklubber for norske lag er samlet i interesseorganisasjonen Norsk Supporterallianse. Supporterorganisasjonene manøvrerer i et spenningsfelt der idrettsverdier utfordres av en hard, kommersiell logikk (Gammelsæter og Walters 2020). I forbindelse med tildelingen av fotball VM til Qatar (Brannagan og Rookwood 2016), og ikke minst i forbindelse med planer om en ny Superliga etter kommersielt, amerikansk mønster, har supportere søkt sammen innenfor og utover landegrensene. Som en tredjedel av det Liverpoollegenden Bill Shankly kaller fotballens hellige treenighet (spillere, trenere og supportere), er supporterkraften betydelig. Det er mange eksempler på hvordan supportere presser fram trenerskifter, direktørskifter og eierskifter, og supporterrepresentanter er tatt inn i styrerommene. Mange supporterklubber engasjerer seg også i ideelle formål, som inklusjon og antirasisme. Engasjementet i Superligasaken og Qatarsaken er tydelige tegn på moralsk sans og ønsket om sosialt ansvar. Samtidig framstår deler av engasjementet som polariserende. Nick Dixon (2013) gir en interessant diskusjon av to idealtyper tilhengere: partisanen og puristen. Partisanen er forelsket og gir alt for sitt lag i blind og ukritisk kjærlighet. Puristen er på jakt

28

etter den beste fotballen som en kritisk og utro elsker på evig jakt etter bedre alternativer. Dixon argumenterer for en middelposisjon: den moderate partisanen som står ved sitt lag, men som samtidig evner kritisk refleksjon. Supportere er en integrert del av fotballen og representerer en stor ressurs i å fremme idealverdier som menneskeverd og menneskerettigheter. Med påvirkningskraft kommer ansvar og forpliktelse, blant annet ansvaret om informert idrettspolitikk og forpliktelsen om å bidra til et virksomt idrettsdiplomati der det er mulig. De internasjonale idrettsorganisasjonene Idrettsorganisasjoner som IOC og FIFA eksisterer primært for å kontrollere, koordinere og utbre sin idrett. Samtidig følger de fleste den olympiske tanken om å fremme universelle verdier som menneskerettigheter, forsoning og fred. Organisasjonene har lenge hatt en selvforståelse som diplomatiske aktører. IOK-medlemmer er representanter for den olympiske ide i sine hjemland, ikke nasjonale representanter i IOK. Samtidig har organisasjonene vært på etterskudd i diplomatisk ekspertise, spesielt i møte med autoritære regimer og sterke kommersielle krefter. Her har de i en del situasjoner framstått som svake, og noen ganger, som korrupte. Tomlinson (2018) viser hvordan FIFAs beslutningsstruktur der hvert av de 211 medlemsforbundene har en stemme hver, og der stillehavsøy Vanuatu stiller likt med Tyskland og Brasil, åpner et individuelt handlingsrom for misrepresentasjon, dobbeltkommunikasjon og fiktive og korrupte forhandlinger. Systemet framtrer som demokratisk, men er sårbart. De tydeligste eksemplene ifølge Tomlinson er tildeling av VM til Russland i 2018 og til Qatar i 2022. Organisasjonene opplever en omdømmekrise og tillitskrise. Samtidig er det en rekke tegn på strukturell endring som FIFA’s reformarbeid etter Qatar 2022-tildelingen. Likevel er IOC og FIFA langt unna strategiene til Det internasjonale bordtennisforbundet ITTF (Black and Peacock 2013, Murray 2018).7 ITTF-ledelsen var medarkitekter for bordtennisdiplomatiet mellom USA og Kina på tidlig 1970-tall. ITTF var også et foregangsforbund i idrettsboikotten av Sør-Afrika og støttet tidlig de første ikke-apartheid sammenslutningene. Per i dag har ITTF et omfattende program og goodwill fund som hjelper i katastrofeområder. ITTF kan danne mal for et stabilt og på mange måter vellykket og framtidsrettet idrettsdiplomatisk arbeid. Framtiden tilhører nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjoner som kan kombinere idrettslig arbeid med offensivt idrettsdiplomati og utnytte nettverkene. De store, som IOK og FIFA, har åpenbart en vei å gå. Hva er status i norsk idrett og norsk fotball?

7 Se https://ittffoundation.org/home (03.05, 2021).

29

Stater og myndigheter Jeg har vist til mange eksempler på statlig idrettspolitikk og diplomati, og jeg har også vist til hvordan stater som Australia og USA oppgraderer med ekspertise som en respons på det nye nettverksdiplomatiet. I den åpne, demokratiske del av verden framstår promovering og forherligelse av staters og nasjoners egenart som enkle og partiske. Og som diskusjonene rundt Sotsji-OL, Beijing-OL x 2 og Qatar-VM viser: I en kritisk og internasjonal offentlighet, er sportswashing blitt vanskeligere. Som nevnt: Man kan også lykkes med positiv promovering med reell relevans som under fotball-VM i Tyskland i 2006. Et annet eksempel: Åpningsseremonien under London-OL i 2012 spilte på populærkultur og hadde et lekende og lite selvhøytidelig preg. Kontrasten til den strengt linjekoreograferte massemønstringen i Beijing fire år før, var slående. Moderne statlig idrettsdiplomati legger vekt på å fremme universelle verdier som menneskeverd og menneskerettigheter, gjerne i samarbeid med NGO’er med ekspertise innenfor de ulike feltene. Samtidig kan myndigheter bruke muligheten for fredelig protest. Ett eksempel er den offisielle amerikanske delegasjonen til Sotsji-OL i 2014 som besto av tre åpne homofile utøvere: Billie Jean King, Brian Bontano og Caitlin Cahow. Signalet om å respektere LGBT-rettigheter var tydelig. Har vi tydelige nok statlige, idrettsdiplomatiske ambisjoner i Norge? Inspirert av amerikanerne i Sotsji: Kan vi kan tenke oss norsk offentlig representasjon i fotball-VM i Qatar med forkjempere for arbeideres rettigheter? NGO’ene NGO’er, både nasjonale og internasjonale og både idrettsrelaterte og allment orienterte, er blitt idrettspolitisk viktigere (Melissen 2005, Murray 2018). Nitti prosent av de omtrent 20 000 NGO’ene som er internasjonalt aktive, er etablert etter 1975 (Riordan sitert i Tomlinson 2018). NGO’er har vært aktive i boikottspørsmål tidligere, blant annet i diskusjonene rundt fotball-VM i Argentina i 1978. En militærjunta tok makten ved kupp i 1976, to år før arrangementet. Argentinske aktivister og opposisjonelle og menneskerettighetsorganisasjoner utfordret stater og fotballsamfunnet. Å delta i Argentina kunne tolkes som støtte til militærjuntaen. Imidlertid ble det ingen forenet front, blant annet fordi USA støttet arrangementet. Det hele endte med at Argentina vant trofeet - noen viser til the beautiful game’s ugliest moment. Her har vi også et godt eksempel på brød og sirkus-strategien. Juntaen med president Videla i spissen tapte i internasjonalt omdømme, men skåret et kortsiktig mål på hjemmebane. Dagens NGO’er jobber med mange team: menneskerettigheter, miljø, likestilling, fred, helse, utdanning, byutvikling og styrking av sivilsamfunnet.8 NGO’ene kan ha mange

8 Se Hasselgård og Selliaas (2014) for et norsk eksempel.

30

finansieringskilder. Right to Play, initiert av Johann Olav Koss i 2000, er et eksempel som kombinerer idrett med ideelle målsetninger og er finansiert av myndigheter, banker, av andre NGOer (Save the Children), og av fotballklubben Liverpool. Et annet eksempel er Play the Game, et internasjonalt forum og home for the homeless questions in sport, drevet av det danske idrettspolitiske instituttet IDAN og finansiert via spillemidler. Gjennom 11 internasjonale konferanser, på nett og gjennom aktiviteter i 30 land, har Play the Game vært et møtested mellom idrettsforskere, idrettsledere og journalister siden 1997. Play the Game er blant den internasjonale idrettens fremste tenketanker. I forbindelse med store arrangement agerer NGO’er med bredere målsetninger. Miljøbevegelsen har siden tidlig 1990-tall påvirket IOK til å utvikle miljø som en tredje pillar i olympismen (i tillegg til utdanning og kultur). De to siste tiårene har nok menneskerettighetsorganisasjoner spilt den viktigste rollen. Igjen: Diskusjonen rundt vinter-OL i Sotsji i 2014 er illustrerende. Tildelingen av lekene, som fant sted i 2007, var omdiskutert fra begynnelsen med protester mot blant annet sportswashing. Protestene skjøt fart i 2013 i forbindelse med Russlands omdiskuterte lovgivning om homoseksuell ‘propaganda’ til mindreårige. Organisasjoner som Amnesty International og LGBT-rettighetsmiljøer engasjerte seg. Rapporter om korrupsjon og enorme kostnader og miljøutfordringer gav mer reaksjoner, det samme gjorde fengslingen av russiske opposisjonelle som gruppen Pussy Riot. Diskusjonen rundt fotball-VM i Qatar i 2022 handler først og fremst om arbeiderrettigheter. Enhver arrangør av internasjonale idrettsmesterskap og enhver aktør med idrettsdiplomatisk potensial og ambisjon kan hente styrke og kompetanse gjennom allianser med NGO’er. Samtidig skal idrettsaktører balansere og også ta vare på idrettens egenart, mål og mening. Idretten må fremme menneskeverd og menneskerettigheter med utgangspunkt i sin egenart. Det krever trygg og kompetent idrettsledelse. Multinasjonale kommersielle selskaper Multinasjonale kommersielle selskaper med og uten direkte tilknytning til idrett som Nike, eller FIFAs ‘partners’ som Adidas, Coca-Cola, Visa og Qatar Airways, er aktører med betydelig idrettspolitisk relevans. Selskapene søker basking in reflected glory, som det heter. De vil sole seg i glansen av stor idrett. Samtidig har de stor påvirkningskraft. Studiet av Nike er interessant. På midten av 1990-tallet ble Nike beskyldt for å produsere sine varer ved hjelp av slavearbeid. Gjennom en radikal ryddeprosess kombinert med offensiv markedsføring knyttet til bærekraft og rettigheter, assosieres Nike i dag, i alle fall til en viss grad, med sosialt ansvar (Murray 2018). Blant annet står Nike side om side med Colin Kaepernick i kampen mot politivold og diskriminering av fargede amerikanere (og har tjent milliarder på saken). Nok en viktig kommersiell multinasjonal aktør er de store medieselskapene som ESPN og Sky Sports. Medieselskapene er en del av forhandlingene om hvordan store arrangement

31

skal settes opp. Internasjonale forbund blir satt under press. Skal konkurranser gå av stabelen prime time i det viktigste seersegmentet, eller på tidspunkt som møter idrettslige krav? Mediekonsernene forbinder idrettens aktører med tilskuere, og tilbyr en global plattform for kommunikasjon. Men de krever sitt for jobben. Kommersielle idrettsaktører, som amerikanske National Football League (NFL) som i 2016 reiste til England og Wembley for å spille kamper, eller Manchester United som gjennom intensivt og godt planlagt globalt promoveringsarbeid hevder å ha over en milliard fans, utgjør nok en gruppe. Her er idretten hovedproduktet. Og igjen: Her spilles det på idrettens idealverdier, gjerne i samarbeid med ideelle organisasjoner. I 2006 gikk fotballklubben Barcelona foran med et interessant samarbeid med UNICEF som eneste annonsør på den offisielle Barcelonadrakten. Partnerskapet var et strategisk trekk som har gitt UNICEF stor synlighet og Barcelona stor goodwill. Barcelona-eksemplet illustrerer et viktig poeng: Samarbeid med ideelle og kommersielle aktører kan være en vinn-vinn situasjon om verdibudskapet er sammenfallende. Men: Nasjonale og internasjonale idrettsorganisasjoner må velge samarbeidspartnere med omhu. For eksempel kan FIFAs partnerskap med Qatar Airways problematiseres med tanke på den sensitive diskusjonen om Qatar-VM. Spesielt i menneskerettighetsspørsmål er det viktig med klare linjer. Menneskerettigheter er ikke til salgs. Overstatlige og mellomstatlige organisasjoner I tillegg til NGOer er over- og mellomstatlige organisasjoner som FN og EU og også understatlige aktører (byer som kjemper om store, internasjonale arrangement som de olympiske leker) idrettspolitiske aktører. Allerede i 1978 vedtok UNESCO et internasjonalt charter basert på visjonen om idrett for alle. I 1989 ble dette tatt inn som en rettighet i FNs Barnekonvensjon, og i 2003 anerkjente FN idrett som en arena for å fremme helse, utdanning, utvikling og fred. I 2004 oppnevnte FN en egen gruppe for å samordne og gjennomføre medlemsstatenes prosjekter. Av spesiell interesse i Qatarspørsmålet er FNs International Labour Organization (ILO) som arbeider globalt for å fremme grunnleggende rettigheter for arbeidere. I Europa er det først og fremst Europarådet som har tatt opp idrettspolitiske spørsmål. Idrett har vært en del av samarbeidet i rådet siden 1976 og knyttes til å fremme Europarådets grunnverdier: menneskerettigheter, demokrati, og rettsstatsprinsipper. Per i dag samarbeider 34 europeiske land innenfor dette rammeverket sammen med 23 idrettsorganisasjoner. Europarådet forvalter også juridisk bindende avtaler: Kampen mot tribunevold (1985), og antidopingkonvensjonen (1990). EU er også på vei inn i idrettspolitikken, ikke minst etter den såkalte White Paper on Sport9 om idrettens betydning fra 2007. EUs økende engasjement i å støtte og koordinere

9 Se https://publications.parliament.uk/pa/cm200708/cmselect/cmcumeds/347/347.pdf. (03.05. 2021)

32

medlemsstatene i idrettsdiplomatisk arbeid, er uttrykk for tro på idrettens potensial i verdiarbeid. For nasjonale og internasjonale aktører framstår FN, Europarådet og EU som viktige idrettsdiplomatiske ressurser. I spørsmål om menneskerettigheter, kan aktørene koordinere og styrke virkemidler. I diplomatiet peker ett virkemiddel seg ut som viktigere enn de fleste andre: multilateralt samarbeid. Idrettens internasjonale lov- og rettsinstanser Framveksten av Verdens antidopingbyrå (WADA), etablert i 1999, og Idrettens voldgiftsrett (CAS) som fra 1994 fikk en større uavhengighet i forhold til IOC, må regnes inn i det komplekse nettverket av aktører og interesser som utgjør internasjonal idrett. De representerer forventinger om rettferdig konkurranse og om transparens og respekt for grunnleggende verdier som menneskerettigheter. Begge aktører har spilt viktige roller i avgjørende situasjoner: WADA når det gjelder utøveres rett til å konkurrere på like vilkår, og har hatt en viktig posisjon i den politiske og diplomatiske krisen rundt russiske utøvere10, og CAS i svært mange sammenhenger, blant annet når det gjelder spørsmålet om retten til enkeltutøvere som Caster Semenya til å konkurrere i kvinneklassen (Loland 2020). Her er det også spenninger. CAS har to ganger konkludert med at Gibraltar kan bli FIFA-medlem til tross for protester fra Spania som ikke anser Gibraltars status som tilstrekkelig. WADA har også møtt utfordringer og blant annet fått kritikk fra Europarådet i forbindelse med enkeltutøveres rettssikkerhet i dopingspørsmål. Men: CAS’ og WADAs eksistensgrunnlag handler om å fremme en rettferdig og ren idrett. Enhver idrettsdiplomatisk aktør må forholde seg til CAS og WADA på konstruktivt vis. Aktivistgrupperinger Nok en gruppe av aktører som til dels kan ha betydelig innflytelse, er mer eller mindre tidsavgrensede og aktivistiske grupper med idrettsengasjement. Boycoff (2019) gir flere eksempler.

• I juni 2013, mens Brasil var vertskap for FIFAs Confederation Cup, marsjerte over 2 millioner mennesker i gatene i 350 byer og protesterte mot det politiske lederskapet og mangel på velferdsgoder. Bruk av store pengesummer på mega-events ble sterkt kritisert.

10 Se for eksempel International Journal of Sport Policy and Politics, Volume 11, 2019, Issue 2: WADA at 20: Progress and Challenges, som er fullt og helt viet til WADAs politikk og betydning.

33

• En såkalt NOlympia aksjon ble stiftet i Hamburg i 2015 i protest mot Hamburgs potensielle kandidatur for sommer-OL i 2024. Aksjonen var en sammenslutning av samfunnsvitere, byplanleggere og geografer som publiserte et manifest en måned før folkeavstemningen. I november 2015 stemte 51,5% av Hamburgs befolkning mot å søke OL, og prosjektet ble avviklet.

• Det har vært liknende aktivisme i forbindelse med søknadene til Chicago 2020, Boston 2024, og det er fortsatt rundt 30 Los Angeles-baserte aktivistgrupper som problematiserer arrangementet i 2028 (Andranovich og Burbank 2018).

Stater og idrettsorganisasjoner har undervurdert kraften i slike grupperinger, noe også NIF antakelig gjorde i kampanjen for vinter-OL i Oslo i 2022. Det har også vært en viss skepsis til å møte grupperingene i åpen og saklig debatt. Framtidig idrettsdiplomatisk kompetanse må også inkludere dialog og respektfull debatt med aktivistgruppene.

34

Avslutning

Ambisjonen med denne rapporten har vært å gi et kunnskapsgrunnlag for å vurdere politikk og virkemidler, primært knyttet til store idrettsarrangement, som kan fremme menneskeverd og menneskerettigheter i idrett. Bakgrunnen for rapporten er diskusjoner om en eventuell boikott av VM i Qatar i 2022 og NFFs ønske om et bredere grunnlag for gode beslutninger.

I rapportens første del la jeg vekt på idrettens egenart og verdipotensial. Å delta i idrett krever at partene er enige om visse felles regler og normer, og at alle tar del med ærlig innsats. Meningsfylt idrett krever samarbeid og respekt: fair play. Nettopp her ligger muligheten for utvikling av respekt og fellesskap. Idrettens egenart er grunnstammen for idrettens arbeid med menneskeverd og menneskerettigheter.

Jeg har understreket at idrett ikke utvikler respekt og fellesskap med nødvendighet. Idrett er verdimessig tvetydig. Forskere snakker om at den har en gavmild logikk: Den inviterer til samarbeid og felleskap. Men idrett kan også være kynisk og ekskluderende, og den kan brukes politisk på problematisk vis, ikke minst i forbindelse med store arrangement. Å realisere idrettens verdier krever kompetent og tydelig ledelse.

Jeg har gjort rede for ideen om idrett som humanitær kraft og store arrangement som arena for å bygge internasjonalt samhold og fred. Ideen kommer fra den olympiske bevegelsen og har dannet norm for mange internasjonale særforbund, også FIFA.

Store arrangement har milliarder av seere og et sterkt potensial for tydelige verdibudskap. I andre del av rapporten har jeg gitt en rekke historiske og samtidige eksempler på virkemidler.

Boikott, forstått som avvikling av dialog og samarbeid, er diskutert som virkemiddel i forbindelse med fotball-VM i Qatar. En gjennomgang av forskning viser at internasjonale politiske og økonomiske sanksjoner og boikotter har relativt lav måloppnåelse, i snitt rundt 30%. For å lykkes, kreves blant annet

• Bred, multilateral støtte av både myndigheter og andre aktører – multilateral boikott, gjerne initiert av FNs sikkerhetsråd. Sanksjoner bør også følges av diplomatisk virksomhet og forsøk på forhandling, og noen ganger med trussel om maktbruk.

• Den boikottede part har en avhengighet til de som boikotter – primært politisk og økonomisk avhengighet, eller i idrett: avhengigheten i å være med i internasjonal idrett med den prestisje og goodwill det gir. Paradokset er at boikotter ofte skjer mellom parter som ikke har nært forhold til hverandre (Drezner’s paradoks).

• Når det gjelder menneskerettigheter: Det er mer effektivt å binde opp en aktør til menneskerettighetsforpliktelser enn å forsøke å redusere rettighetsbrudd.

• Målene med en boikott bør være avgrensede og tydelige. For eksempel: Det er lettere å sanksjonere for å frigjøre en politisk fange enn å få til systemendring og politiske skifter.

35

• Det ser også ut til å være lettere å nå målene i demokratiske regimer enn i autoritære og religiøst funderte regimer. Kanskje de religiøst funderte regimene er vanskeligst, autoritære ledere kan lettere rammes.

Forskning viser også at sanksjoner basert på menneskerettighetsbrudd er moralsk ladet og gjerne svakere på konsekvensanalyser. Det kan gi ikke-intenderte konsekvenser. Press utenfra kan noen ganger forene interne krefter og styrke aktøren (eller regimet) som boikottes, eller ende i negative konsekvenser for en uskyldig tredjepart: sivilbefolkningen (eller i vår sammenheng, idrettsutøvere og lag). Det betyr ikke at en streng sanksjon som boikott alltid er feil. Boikott framstår først og fremst som relevant i ekstremsituasjoner der dialog og diplomatiske virkemiddel er nærmest umulige eller blokkert. Det kanskje fremste eksemplet fra idrett er den norske idrettsstreiken under andre verdenskrig. I siste del har jeg diskutert aktører og virkemidler i det ‘nye’ idrettsdiplomatiet: et fleksibelt, åpent, flytende, innovativt, transparent, og aktivistisk felt av mange aktører. Store idrettsarrangement er et komplekst spill mellom utøvere og lag, supportere, internasjonale idrettsorganisasjoner, stater og myndigheter, NGO’er av mange slag, multinasjonale kommersielle selskaper, overstatlige og mellomstatlige organisasjoner som EU og FN, regel- og rettsaktører som WADA og CAS og aktivistgrupper. Et vellykket idrettsarrangement krever sterk diplomatisk kompetanse. Jeg har drøftet svakheter i idrettsorganisasjonenes møte med sterke politiske og kommersielle aktører og argumentert for en oppgradering av idrettspolitisk kompetanse. Idrettens egne skal ivareta idrettens egenart og verdimessige potensial. Det er forutsetningen for en bærekraftig idrett. Jeg avrunder med å understreke at verdibasert idrettspolitikk og idrettsdiplomati bygger både på rettighetsetikk og konsekvensetikk. I situasjoner med spenninger knyttet til menneskerettigheter: Menneskeverdet er ukrenkelig. Samtidig krever valg av effektive virkemidler grundig konsekvensanalyse. For å være mer konkret: Eventuelle NFF-reaksjoner i forhold til Qatar-VM må bygge på klare målsetninger og på valg av virkemidler som kan realisere målsetningene. Denne rapporten er tenkt som et kunnskapsgrunnlag for gode beslutninger i så måte.

36

Referanser Biersteker, T. J., Eckert, S. E., Tourinho, M., Zuzana, H. (2018). UN Targeted Sanctions Datasets (1991–2013). Journal of Peace Research 55 (3): 404–412. doi:10.1177/0022343317752539 Black, D., Peacock, B. (2013). Sport and diplomacy. I: Cooper, A. F., Heine, J., Takur, R. (red.): The Oxford Handbook of Modern Diplomacy. Oxford: Oxford University Press. Black, D., Bezanson, S. (2004). The Olympics, human rights, and democratization: lessons from Seoul and implications for Beijing. Third World Quaterly 25 (7): 1245-61. Boykoff, J. (2017). Protest, activism, and the Olympic Games: An overview of key issues and iconic moments The International Journal of the History of Sport, 34 (3-4): 162-183, DOI: 10.1080/09523367.2017.1356822 Boycoff, J. (2019). Olympic activism: Factors and frontiers. https://playthegame.org/news/comments/2018/078_olympic-activism-factors-and-frontiers/ Brannagan, P. M., Rookwood, J. (2016). Sports mega-events, soft power and soft disempowerment: international supporters’ perspectives on Qatar’s acquisition of the 2022 FIFA World Cup finals. International Journal of Sport Policy and Politics 8 (2): 173-188. DOI: 10.1080/19406940.2016.1150868 Chan, S. (2018). Principle versus profit: Debating human rights sanctions. Human Rights Review 19 (1): 45–71. https://doi.org/10.1007/s12142-017-0484-0

Chatziefstathiou D., Henry, I. (2012). Discourses of Olympism. From the Sorbonne 1894 to London 2012. New York: Palgrave Macmillan.

Coakley, J. (2015). Assessing the sociology of sport: On cultural sensibilities and the Great Sport Myth. International Review for the Sociology of Sport 50 (4-5):402-406. DOI: 10.1177/1012690214538864

Cornelissen, S. (2011). More than a sporting chance? Appraising the sport for development legacy of the 2010 FIFA World Cup. Third World Quarterly 32 (3): 503-529. DOI: 10.1080/01436597.2011.573943 Dixon, N. (2007). The ethics of supporting sports teams. I Morgan, W. J. (red.) Ethics in sport. Champaign, IL: Human Kinetics, 149–58. Donnelly, P. (2008). Sport and human rights. Sport in Society 11 (4): 381-394. DOI: 10.1080/17430430802019326 Felbermayr, G., Kirilakha, A, Syropoulos, K., Yalkin, E., Yotov, Y. V. (2020). The global sanctions data base. European Economic Review 129 (2020) 103561.

37

Galtung, J. 1967. On the effects of international economic sanctions: with examples from the case of Rhodesia. World Politics 19 (3): 378–416. Doi: 10.2307/2009785 Gammelsæter, G. (2019). Points, pounds, and politics in the governance of football. I: Chadwick, S., Parnell, P., Widdop, P., Agnastopoulos, C. (red.) Routledge Handbook of Football Business and Management. London: Routledge, 44-55. Gammelsæter, H., Walters, G. (2020). Ownership and governance in men’s professional football in Europe. I: Shilbury, D., Ferkins, L. (red.) Routledge Handbook of Sports Governance. London, Routledge: 150-163. Garamvölgyi, B., Bardocz-Bencsik, M., Dóczi, Y. (2020). Mapping the role of grassroots sport in public diplomacy. Sport in Society DOI: 10.1080/17430437.2020.1807955 Garcia, B. og Zheng, J. (red.) (2017) Football and Supporter Activism in Europe: Whose Game Is It? Cham: Palgrave MacMillan. Girginov, V. (2004) Totalitarian sport: towards an understanding of its logic, practice and legacy. Totalitarian Movements and Political Religions 5:1, 25-58, DOI: 10.1080/1469076042000223392 Goksøyr, M. (2017). Skjebnekamp. Norsk idrett under okkupasjonen 1940-1945. Oslo: Aschehoug. Goksøyr, M. (2014). Hva er fotball? Oslo: Universitetsforlaget. Goksøyr, M. (2002). Historien om norsk idrett. Oslo: Abstrakt forlag. Gomez, C. (2018). Boycotts and diplomacy. When the talking stops. I Rofe, S. J. (red.) Sport and Diplomacy. Manchester: Manchester University Press. DOI:

10.7765/9781526131065.00020

Grix, J. (2012) ‘Image’ leveraging and sports mega-events: Germany and the 2006 FIFA World Cup. Journal of Sport & Tourism 17 (4): 289-312. DOI: 10.1080/14775085.2012.760934 Hasselgård, A., Selliaas, A. (2014). Norwegian human rights organizations and Olympic Games. Scandinavian Sport Studies Forum 5: 1-24. https://sportstudies.org/2014/01/28/norwegian-human-rights-organisations-and-olympic-games/ Hasselgård, A. (2015). Norwegian sport for development and peace: donor discourse and local practice. Doktoravhandling, Oslo: Norges idrettshøgskole Hognestad, H. K. og Hjelseth, A, (2012). Kampen om tribunen – fotball, identitet og makt. Trondheim: Tapir forlag.

38

Houlihan, B. (2014). The Government and Politics of Sport. Abingdon, Oxon: Routledge Horne, J. (2016). The contemporary politics of sports mega-events. I: Bairner, A., Kelly, J., Woo Lee, J. (red.). Routledge Handbook for Sport and Politics: 238-250. Hovi, J., Huseby, R., Sprinz, D. F. (2005). When do (imposed) economic sanctions work? World Politics 57 (4): 479-499. DOI: https://doi.org/10.1353/wp.2006.0011 Hufbauer, G. C., Schott, J. J., Elliott, K. A., Oegg, B. (2009). Economic Sanctions Reconsidered. New York: Columbia University Press. 3. utg. Huizinga, J. (1947). Homo Ludens. A Study of the Play Element in Culture. London: Routledge & Kegan Paul. Kapuscinski, R. (1990). The Soccer War. London: Granta Keech, M., Houlihan, B. (1999). Sport and the end of apartheid. The Round Table: The Commonwealth Journal of International Affairs 88 (349): 109-121. Kohn, A. (1992). No Contest – the Case Against Competition. New York: Houghton Mifflin. 2. utg. Kidd, B. (2008). A new social movement: Sport for development and peace. Sport in Society 11 (4): 370-380. DOI: 10.1080/17430430802019268 Kilcline, C. (2017). Sport and protest: global perspectives. The International Journal of the History of Sport 34 (3-4): 157-161. DOI: 10.1080/09523367.2017.1373001

Kropke, R. (1974). International sport and the social sciences. Quest 22 (June): 25–32.

Loland S (1995) Coubertin’s ideology of Olympism from the perspective of the history of ideas. Olympika 4: 49-78.

Loland. S., McNamee, M. (2000). Fair Play and the Ethos of Sports: An Eclectic Philosophical Framework. Journal of the Philosophy of Sport 27 (1): 63-80. DOI: 10.1080/00948705.2000.9714590

Loland, S. (2002). Fair Play in Sport. A Moral Norm System. London: Routledge.

Loland, S. (2011). Fortjener toppidretten statlig støtte? I: Hanstad, D. V., Breivik, G., Sisjord, M. K., Skaset, H. B. (red.) Norsk idrett: indre spenning og ytre press. Oslo: Akilles, 111-122. Loland, S. (2020). Caster Semenya, athlete classification, and fair equality of opportunity in sport. Journal of Medical Ethics 46: 584-590. DOI: doi:10.1136/medethics-2019-105937 MacAloon, J. J. (1984). This Great Symbol. Pierre de Coubertin and the Origins of the Modern Olympic Movement. Chicago: University of Chicago Press.

39

MacIntyre, A. (2007) After Virtue. A Study in Moral Theory. Notre Dame: University of Notre Dame Press.

McFee, G. (2004). Sport, Rules and Values: Philosophical Investigations Into the Nature of Sport. London: Routledge. Merkel, U. (2016). Sport as a foreign policy and diplomatic tool. I: Bairner, A., Kelly, J., Woo Lee, J. (red.). Routledge Handbook for Sport and Politics. London: Routledge, 28-38. Morgan, C. T., Bapat, N., Kobayashi, Y. (2014). Threat and imposition of economic sanctions 1945–2005: Updating the TIES dataset. Conflict Management and Peace Science 31 (5): 541-558. DOI: 10.1177/0738894213520379 Morgan W. J. (1994). Leftist Theories of Sport: A Critique and a Reconstruction. Champaign, Ill.: University of Illinois Press. Murray, S., Pigman, G. A. (2014). Mapping the relationship between international sport and diplomacy Sport in Society 17 (9): 1098-1118. DOI: 10.1080/17430437.2013.856616

Murray, S. (2018). Sports Diplomacy: Origins, Theory and Practice. London: Routledge.

Ntoumanis, N., Standage, M. (2009). Morality in sport: A self-determination theory perspective. Journal of Applied Sport Psychology. 21 (4): 365–380. Nygård, H. M., Gates, S. (2013). Soft power at home and aborad: Sport diplomacy, politics and peace-building. International Area Studies Review 16 (3): 235-243. Peksen, D. (2019). When do imposed economic sanctions work? A critical review of the sanctions effectiveness literature. Defence and Peace Economics 30 (6): 635-647. DOI: 10.1080/10242694.2019.1625250 Portela, C. (2014). The EU’s Use of ‘Targeted’ Sanctions Evaluating Effectiveness. CEPS Working Document 391. https://www.files.ethz.ch/isn/177790/WD391%20Portela%20EU%20Targeted%20Sanctions.pdf Rigauer, B. Sport und Arbeit: soziologische Zusammenhänge und ideologische Implikationen. Berlin: Suhrkampf 1969 Shields, D.L. and Bredemeier, B.L. (2007). Advances in sport morality research. I Tenenbaum, G., Eklund, R. C. (red.) Handbook of Sport Psychology. Champaign, Ill.: Human Kinetics, 662-684. Sponeck, H. C. von (2004). A Different Kind of War: The UN Sanctions Regime in Iraq. New York: Berghahn Books.

40

Suits, B. (1978). The Grasshopper. Games, Life and Utopia. Toronto: University of Toronto Press.

Tännsjö, T. (1998). Is our admiration for sports heroes fascistoid? Journal of the Philosophy of Sport 25 (1): 23-34. DOI: 10.1080/00948705.1998.9714566 Tomlinson, S. (2018). Diplomatic actors in the world of football: individuals, institutions, ideologies. I Rofe, S. J. (red.) Sport and Diplomacy. Manchester: Manchester University Press, 47-69. DOI: 10.7765/9781526131065.00020