Junot Díaz

Oscar Waos korte,makeløse liv

Oversatt av Hege Hammerog Henning Hagerup

Originalens tittel: The Brief Wondrous Life of Oscar WaoOversatt av Henning Hagerup og Hege Hammer

Copyright © 2007 by Junot Díaz

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2009

ISBN 978-82-04-15298-5

1. utgave, 1. opplag 2009

Omslagsdesign: Rodrigo CorralSats: Type-it AS

Trykk og innbinding: ScandBook AB, Sverige 2009

Innkjøpt av Norsk kulturråd.

Utdrag fra diktet «The Schooner ’Flight’» fra boka The Star-Apple Kingdomav Derek Walcott er gjendiktet av Henning Kramer Dahl

(Havet er historien, Solum 1992).

Utdrag fra Narn i chîn Húrin: beretningen om Húrins barn s 15 av J.R.R.Tolkien er oversatt av Nils Ivar Agøy (Tiden 2007).

Utdrag fra Atter en konge s 152 av J.R.R. Tolkien er oversattav Torstein Bugge Høverstad (Tiden 1999).

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Elizabeth de Léon

«Hva slags betydning har korte, navnløse liv … for Galactus??»

De fantastiske fireStan Lee og Jack Kirby

(Vol. I, nr. 49, april 1966)

Kristus, se i nåde til alle som sover!Fra bikkja som råtner nede i Wrightson Roadtil meg sjæl da jeg levde et hundeliv på gata her;hvis kjærlighet til denne øya er en byrde jeg må bæreskal sjelen min stige fra fordervelsen på vinger.Men de hadde alt begynt å forgifte min sjelmed pisset sitt om hus og bil og stor suksess,kuli, nigger, syrier og fransk kreol,så jeg overlater det til dem og karnevalet deres –tar en dupp i havet, skygger banen det gjør jeg.Jeg kjenner disse øyene, fra Monos til Nassau,er en rusthåra sjøulk med havgrønne øynesom de kaller Shabine – det er slang for alle røde niggere,og jeg, Shabine, så imperiets slum den gang den var paradis.Jeg er bare en rød nigger som elsker havet,jeg ble oppdratt på god koloni-manér,jeg har hollender, nigger og engelskmann i meg,og enten er jeg ingen, eller en hel nasjon.

Derek Walcott

Det sies at den først kom fra Afrika, båret inn på bølgenav slavenes skrik; at den var taino-indianernes dødsbane,uttalt akkurat idet én verden gikk under og en annen opp-sto; at den var en djevel som var trukket inn i Skapelsengjennom marerittdøra som var satt på gløtt i Antillene.Fukú americanus, eller til hverdagsbruk: fukú – genereltom en slags forbannelse eller ond skjebne; spesifikt om dennye verdens forbannelse eller onde skjebne. Også kalt ad-miralens fukú fordi admiralen både var fukúens fødsels-hjelper og et av dens store europeiske ofre: Til tross forat admiralen hadde «oppdaget» den nye verden, døde hanynkelig og syfilitisk mens han (formodentlig) hørte gud-dommelige stemmer. I Santo Domingo, landet admiralenelsket over alt på jord (som Oscar mot slutten kalte dennye verdens Ground Zero), er hans eget navn blitt syno-nymt med begge typer fukúer, den lille fukúen og den store;sier du navnet hans høyt – ja, bare du hører det – bringerdet ulykke over deg og dine.

Uansett fukúens navn eller opprinnelse, tror man det vareuropeernes ankomst til Hispaniola som slapp den løs påverden, og siden har vi ligget drittynt an, alle sammen. SantoDomingo er kanskje fukúens nullpunkt, dens inngangsport,men vi er alle dens barn, enten vi er klar over det eller ikke.

Men fukúen er ikke bare historie, et gjenferd fra for-tida som ingen lar seg skremme av. Da foreldrene mine

11

var unge, var fukúen virkelig som bare faen, noe gud oghvermann trodde på. Alle kjente noen som fukúen haddeslukt, akkurat slik alle kjente noen som jobbet oppe påslottet. Det lå i lufta, kan man vel si, som alt annet vik-tig på øya, det var ikke noe folk pratet om. Men fukúenhadde det godt på den tida, i gamle dager, den hadde tilog med en slags hypeman, en yppersteprest, på en måte.Den tidas diktator-på-livstid Rafael Leónidas Trujillo Mo-lina1. Ingen vet om Trujillo var forbannelsens tjener eller

1For dere som gikk glipp av de obligatoriske to sekundene med domi-nikansk historie på skolen: Trujillo, en av det tjuende århundres minstkjente diktatorer, regjerte Den dominikanske republikk mellom 1930og 1961 med en iherdig, ubarmhjertig brutalitet. En korpulent, sadis-tisk mulatt med griseøyne og bleket hud, som gikk med plattformskoog hadde sans for aksessorier a la Napoleon. Trujillo (også kjent somEl jefe, Den mislykka kvegtjuven og Fuckface) kom til å kontrollereså å si rubbel og bit av Den dominikanske republikks politiske, kul-turelle, sosiale og økonomiske liv gjennom en mektig (og velkjent)blanding av vold, trusler, massakrer, voldtekter, tvang og terror. Hanbehandlet landet som om det var en plantasje og han var eieren. Vedførste øyekast var han bare en typisk latinamerikansk caudillo, menhvor dødbringende makten hans var, har ikke mange historikere ellerforfattere maktet å skildre – eller kanskje ikke engang kunnet fore-stille seg. Han var vår Sauron, vår Arawn, vår Darkseid, vår EvigeDiktator, en så besynderlig, så pervers og så fryktelig person at ikkeengang en science fiction-forfatter kunne ha funnet ham opp. Kjentfor å ha forandret ALLE NAVNENE på ALLE LANDEMERKENEi Den dominikanske republikk for å hylle seg selv (Pico Duarte bletil Pico Trujillo, og Santo Domingo de Guzmán, den første og eldstebyen i den nye verden, ble til Ciudad Trujillo); for å lage råtne mo-nopoler av hver eneste bit av nasjonalarven (som raskt gjorde ham tilen av verdens rikeste menn); for å bygge opp et av de største militær-vesenene på den vestlige halvkule (fyren hadde faen meg bombefly);for å knulle hver bidige sexy dame han kom over, til og med konenetil sine underordnede, tusener på tusener på tusener av kvinner; for å

12

herre, dens agent eller direktør, men det var klart at hanog den hadde et veldig nært forhold. Til og med i velut-dannede sirkler trodde man at alle som konspirerte motTrujillo ville rammes av en formidabel fukú, sju genera-sjoner nedover og enda lenger. Hvis du så mye som tenktenoe dårlig om Trujillo, svisj, en orkan ville feie familiendin til sjøs, svisj, en steinblokk ville falle ned fra en sky-fri himmel og mose deg, svisj, reken du spiste én dag varkrampen som drepte deg den neste. Dette forklarer hvor-for alle som prøvde å myrde ham alltid kreperte, hvorforde fyrene som endelig greide å kverke ham døde på gru-somt vis, alle sammen. Og hva med jævelen Kennedy? Detvar han som ga grønt lys for attentatet på Trujillo i 1961,som beordret CIA til å levere våpen til øya. Dårlig trekk,kæpt’n. For det Kennedys etterretningseksperter unnlot åfortelle ham, var at hver eneste dominikaner, fra den fat-tigste lus i Santa Cruz til den rikeste svarte i Duarte, fraden minste fis i San Franscisco de Macorís til den eldsteAlfredo i Salcedo: Uansett hvem det var som hadde drept

forvente, nei insistere på fullkommen tilbedelse fra folket (det sies at«Dios y Trujillo» var et nasjonalt slagord); for å styre landet som omdet var en rekruttleir for marinejegere; for å frata venner og alliertestillinger og eiendommer helt uten grunn; og for sine nesten overna-turlige evner.

Av hans fremragende prestasjoner kan nevnes: Folkemordet i 1937på den haitianske og den haitiansk-dominikanske folkegruppen; et avde mest langvarige, mest ødeleggende USA-støttede diktaturene på denvestlige halvkule (er det noe vi latinoer er flinke til, er det å holde utmed USA-støttede diktatorer, så dette var virkelig en velfortjent seier– chilenerne og argentinerne anker fortsatt); opprettelsen av det førstemoderne kleptokratiet (Trujillo var Mobutu før Mobutu var Mobutu);de systematiske bestikkelsene av amerikanske senatorer; og sist, menikke minst, hvordan han smidde de dominikanske folkene om til enmoderne stat (og gjorde det hans læremestre i den amerikanske ma-rinen ikke klarte å gjøre under okkupasjonen).

13

Trujillo, ville familien deres bli hjemsøkt av en fukú somville få den som knekte admiralen til å ligne barnemat.

Vil du ha et endelig, overbevisende svar på Warren-kom-misjonens spørsmål «Hvem drepte JFK»? La meg, Deresydmyke vokterI, avsløre Guds sannhet en gang for alle:Det var ikke mafiaen eller Lyndon B. Johnson. Det varikke Hunt-brødrene fra Texas eller Lee Harvey eller Dentrilaterale kommisjon. Det var Trujillo; det var fukúen.Hvor i coñazo tror du den såkalte Kennedy-forbannelsenkommer fra?2 Hva med Vietnam? Hvorfor tror du verdensledende stormakt tapte sin første krig mot et land i Dentredje verden, Vietnam? Skjerp deg, nigger. Du synes kan-skje det er verdt å vite at akkurat idet USA trappet opp sittengasjement i Vietnam, satte Lyndon B. Johnson i svingen illegal invadering av Den dominikanske republikk (28.april 1965). (Santo Domingo var Irak før Irak var Irak.)En heidundrende militærsuksess for USA, og mange avde samme enhetene og etterretningsteamene som deltok i«demokratiseringen» av Santo Domingo, ble umiddelbartfraktet til Saigon. Hva tror du disse soldatene, teknikerneog spionene tok med seg i ryggsekkene sine, i koffertene,i skjortelommene, på håret inni neseborene, klistra rundtskoene? Bare en liten gave fra mitt folk til Amerika, en li-ten gjengjeldelse for en urettferdig krig. Det stemmer, fol-kens. Fukú.

Og derfor er det viktig å huske at fukú ikke alltid slårned som lyn fra klar himmel. Noen ganger jobber den tål-modig og drukner en jævel litt etter litt, slik den gjorde

2Her har dere konspirasjonsteori-tosker noe å tygge på: Den nattenJohn Kennedy jr., Carolyn Bessette og søsteren hennes styrtet i sin PiperSaratoga, var den dominikanske yndlingshushjelpen til John-Johns far,Providencia Parédes, i Martha’s Vineyard, hvor hun tilberedte John-Johns yndlingsrett: Chicharrón de pollo, fritert kylling. Men fukú spi-ser alltid først, og den spiser alene.

14

med admiralen eller med USA på rismarkene utenfor Sai-gon. Noen ganger er den langsom og noen ganger er denrask. Derfor er den fatal, det gjør den vanskeligere å pekeut, å forsvare seg mot. Men vær du trygg: Akkurat somDarkseids omegaeffekt, som Morgoths bane3; uansett hvormange sideveier og nye vendinger jævelskapen måtte ta,så får den alltid – og da mener jeg alltid – tak i byttetsitt.

Om jeg tror på det mange har beskrevet som Den StoreAmerikanske Forbannelsen eller ei, er egentlig ikke poen-get. Lever man så lenge som jeg har gjort i hjertet av fukú-land, hører man denne typen fortellinger hele tida. Allefamilier i Santo Domingo har en fukú-historie. Jeg har enonkel i Cibao, far til tolv døtre, som trodde at en gammelelskerinne hadde kastet en forbannelse over ham for athan ikke skulle få sønner. Fukú. Jeg har en tía som troddehun ble nektet å være lykkelig fordi hun hadde ledd i enrivalinnes begravelse. Fukú. Min abuelo på farssiden trorat diasporaen var Trujillos hevn over folket som forrådteham. Fukú.

Det er helt i orden hvis du ikke tror på dette «overna-turlige». Det er faktisk bedre enn helt i orden; det er per-fekt. For uansett hva du tror – fukúen tror på deg.

For noen uker siden, da jeg holdt på skrive denne bokaferdig, la jeg ut tråden fukú på nettforumet DominicanRepublic1, bare av nysgjerrighet. Jeg er litt nerdete på den

3«Jeg er Oldkongen: Melkor, den første og veldigste av alle valaer,som var til før verden, og som skapte den. Skyggen av mitt forsett lig-ger over Arda, og alt som er i den bøyer seg sakte og sikkert til minvilje. Men over alle dem du har kjær skal min tanke hvile tungt somen Dommens sky, og den skal knuge dem ned i mørke og fortvilelse.Hvor de enn måtte gå, skal ondskap spire. Hva de enn måtte si, skalderes ord bære ulykkesråd. Hva de enn måtte gjøre, skal det vendeseg mot dem. De skal dø uten håp og forbanne både liv og død.»

15

måten for tida. Det tok faen meg helt av. Du skulle sett såmange svar jeg har fått. De strømmer fortsatt inn. Og ikkebare fra domoene. Puertorockene vil snakke om fufuer, oghaitianerne har noe lignende jævelskap. Det finnes billio-ner trillioner slike fukúhistorier. Til og med moren min,som nesten aldri snakker om Santo Domingo, har begyntå fortelle meg sine.

Som dere sikkert alt har skjønt, har også jeg en fukúhis-torie. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det er den beste avalle sammen – fukú nummer én – men det kan jeg ikke.Min er ikke den mest skremmende, den tydeligste, denmest smertefulle eller den vakreste.

Men det er den som har fingrene rundt strupen på meg.

Jeg er ikke helt sikker på om Oscar ville ha likt benev-nelsen. Fukúhistorie. Han var en innbarka science fiction-og fantasyfyr, han mente det var den slags historier vi allelevde i. Han kunne spørre: Hva er mer science fiction ennSanto Domingo? Hva er mer fantasy enn Antillene?

Men nå da jeg vet hvordan det hele ender, må jeg svaremed spørsmålet: Hva er mer fukú?

En siste kort meddelelse, Toto, før Kansas tar farvel: Tra-disjonelt i Santo Domingo var det slik at hver gang mannevnte eller overhørte admiralens navn eller hver gang enfukú løftet på sine mange hoder, var det bare én måte åunngå katastrofe på, bare én ufeilbarlig motgift som villeholde deg og familien din trygg. Ikke overraskende vardet et ord. Et enkelt ord (vanligvis ledsaget av at man hef-tig som faen gjorde korsets tegn, formet med pekefing-rene).

Zafa.Det var mer populært før i tida, en større greie, kan man

si, i Macondo enn i McOndo. Likevel finnes det fortsattfolk, som min tío Miguel i Bronx, som ennå zafa-er altmulig. Av den gamle skolen, ikke sant. Hvis Yanks gjørnoe feil i de siste omgangene, er det zafa; hvis noen tar

16

med seg skjell fra stranda, er det zafa; hvis du serverer enmann pasjonsfrukt, er det zafa. Tjuefiretimers zafa i håpom at uhellet ikke vil rekke å feste seg. Selv nå mens jegskriver lurer jeg på om ikke denne boka er en slags zafa.Min helt egen motgift.

17

I

ÉNGettonerd ved verdens ende

1974–1987

g u l l a l d e r e n

Vår helt var ikke en av disse dominikanske gutta det er såmye snakk om – han var ingen baseballspiller eller stiligbachatasanger, ingen playboy med en million damer hal-sende etter seg.

Og bortsett fra i en periode tidlig i livet, hadde fyrenaldri hatt særlig flaks med damene (utrolig u-dominikanskav ham).

Da var han sju.I disse ungdommens velsignede dager var Oscar litt av

en Casanova. En av disse førskolekvinnebedårerne som all-tid prøvde å kysse jentene, alltid snek seg innpå dem bak-fra under en merengue og gnukket bekkenet mot dem, denførste negritoen som lærte seg el perrito, og den eneste somdanset den hver eneste gang han fikk sjansen. På den tidavar han (fortsatt) en «vanlig» dominikansk gutt som voksteopp i en «typisk» dominikansk familie, derfor oppmunt-ret både slekt og venner de gryende horebukktendensenehans. På fester – og fester var det mange av i disse svunnesyttitallsdager, før Washington Heights ble WashingtonHeights, før Bergenline ble reinspikka spansktalende nes-ten tolv kvartaler tvers igjennom – skjøv uunngåelig eneller annen full slektning Oscar bort til en av småjentene,

21

hvorpå alle hylte mens gutt og jente etterlignet de voksneshoftebevegelser.

Du skulle ha sett ham, sukket moren hans da livet hen-nes gikk mot Slutten. Han var vår lille Porfirio Rubirosa4.

Alle de andre gutta på hans alder unngikk jenter somom de var smittet av Captain Trips-influensaII. Ikke Os-car. Den lille fyren elsket damer, hadde flust med «kjæ-rester». (Han var en kraftig plugg, godt i gang med å blifeit, men moren hans sørget for hårklipp og klær, og førhodets proporsjoner forandret seg, hadde han hatt sånnenydelige, strålende øyne og søte bollekinn, godt synlige påalle bilder.) Jentene – venninnene til søsteren hans, Lola,

4På førti- og femtitallet var Porfirio Rubirosa – eller Rubi, som han varkjent som i avisene – den tredje mest kjente dominikaneren i verden(først kom Den mislykka kvegtjuven og så Cobra-kvinnen selv, Ma-ría Montez). Han var en høy, sjarmerende kjekkas, og hans «enormefallos gjorde furore i Europa og Nord-Amerika», han var kvintessen-sen av en jetsettplayboy besatt av billøp og polo, Trujillo-periodens«glade ansikt» (for ganske visst var han en av Trujillos mest kjenteyndlinger). Den tidligere modellen og elegante levemannen giftet seg isus og dus med Trujillos datter Flor de Oro i 1932, og selv om de skilteseg fem år seinere, samme år som det haitiske folkemordet, lyktes detkameraten å nyte El Jefes gunst gjennom hele det langvarige regimet.Til forskjell fra sin tidligere svoger Ramfis (som han hadde mye medå gjøre) virket Rubirosa ute av stand til å gjennomføre særlig mangemord: I 1935 reiste han til New York for å iverksette El Jefes døds-dom over eksillederen Angel Morales, men stakk før det var muligå gjennomføre de slurvete mordplanene. Rubi var en erketypisk do-minikansk playboy, knulla all slags kvinner – Barbara Hutton, DorisDuke (som tilfeldigvis var verdens rikeste kvinne), den franske skue-spillerinnen Danielle Darrieuz, og Zsa Zsa Gabor – for å nevne noenfå. I likhet med sin kompis Ramfis døde Porfirio i en bilulykke, i1965: Hans Ferrari med tolv sylindre skled av en vei i Bois de Bou-logne. (Det er vanskelig å overvurdere rollen biler spiller i fortellingenvår.)

22

morens venninner, til og med naboen deres, Mari Colón,en postansatt i trettiåra som brukte rød leppestift og gikksom om rumpa hennes var ei kirkeklokke – var visstnoksvake for ham alle sammen. For en deilig muchacho! (Vardet et minus at han var ærlig og sterkt oppmerksomhets-trengende? Langt ifra!) Om somrene i Den dominikanskerepublikk, på besøk hos familien i Baní, var han fæl, pleideå stå foran Nena Incas hus og rope til damer som gikkforbi – ¡Tú eres guapa! Du er pen! – helt til en syvende-dags-adventist klaget til bestemoren hans, og hun satte enstrek for slagerparaden fortere enn svint. ¡Muchacho deldiablo! Satans gutt! Dette er ikke en kabaret.

Det var virkelig en gullalder for Oscar, en som nåddesitt høydepunkt om høsten det året han fylte sju, da hanhadde to små kjærester på én gang, sin første og enesteménage à trois. Med Maritza Chacón og Olga Polanco.

Maritza var Lolas venninne. Pertentlig, med langt hårog så pen at hun kunne ha spilt unge Dejah Thoris. Olga,derimot, ville ikke familien være bekjent av. Hun bodde idet huset i enden av kvartalet som moren hans klaget overfordi det var fullt av puertorikanere som alltid hang ute påverandaene sine og drakk øl. (Kunne de ikke ha gjort deti Cuamo? spurte Oscars mor sint.) Olga hadde noe såntsom nitti søskenbarn, som tilsynelatende het Héctor ellerLuis eller Wanda alle sammen. Og siden moren hennes varuna maldita borracha – ei forbanna fyllebøtte – (for å si-tere Oscars mor), luktet Olga av og til piss, noe som vargrunnen til at ungene begynte å kalle henne frøken Pea-body.

Frøken Peabody eller ei, Oscar likte at hun var så stille,likte hvordan hun lot seg kaste over ende på bakken ogsloss med ham, interessen hun viste for Star Trek-figurenehans. Maritza var bare rett og slett vakker, mer motivasjontrengtes ikke. Hun var der alltid også, og det var bare enrent tilfeldig genistrek som overbeviste ham om å satse påbegge på en gang. Først lot han som om det var hans heltnummer én, Shazam, som ville være kjæreste med dem.

23

Men etter at de ble enige, droppet han å late som noe somhelst. Det var ikke Shazam – det var Oscar.

De var mer uskyldige den gangen, så forholdet deresdreide seg om å stå inntil hverandre på bussholdeplassen,i smug holde hverandre litt i hendene, og kysse hverandreto ganger på kinnene, veldig alvorlig, først Maritza, såOlga, et sted de ikke syntes fra veien, bak noen busker.(Se på den lille machoen, sa venninnene til moren. ¡Quéhombre!).

Trekanten varte bare én eneste, vakker uke. En dag etterskolen trengte Maritza Oscar opp i et hjørne bak huskesta-tivet og framsatte sitt krav: Det er enten henne eller meg!Oscar holdt Maritzas hånd og snakket alvorlig og lengeom sin kjærlighet til henne og minnet henne om at de varblitt enige om å dele, men det ville Maritza ikke ha noe av.Hun hadde tre eldre søstre, hun visste mer enn nok om ådele. Bli kvitt henne, ellers snakker jeg ikke med deg mer!Med sjokoladehuden og de smale øynene sine hadde Ma-ritza allerede den OgúnIII-energien som hun kom til å an-gripe alle med resten av sitt liv. Oscar gikk gretten hjem tiltegnefilmene sine fra perioden før de koreanske – til Her-culoids og Space Ghost. Hva er det med deg? spurte mo-ren. Hun gjorde seg klar til å gå på den andre jobben sin,og eksemen på hendene hennes så ut som et dårlig måltidsom hadde begynt å størkne. Da Oscar klynket «jenter»,eksploderte nesten mamá de León. Gråter du på grunn aven muchacha? Hun trakk Oscar opp i stående stilling etterøret.

Mami, slutt, ropte søsteren hans, slutt!Hun slengte ham på gulvet. Gi henne en ørefik, stønnet

hun, kanskje den lille hora respekterer deg da.Hvis han hadde vært en annen slags fyr, hadde han kan-

skje vurdert å klappe til henne. Det var ikke bare det at hanikke hadde noen far til å lære seg mandig oppførsel, hanvar simpelthen blottet for alle aggressive og krigerske ten-denser (i motsetning til søsteren, som sloss med gutter oghorder av mørkhudede jenter som hatet den smale nesa og

24

det halvslette håret hennes). Oscars evner på kampfrontenvar omtrent lik null; til og med Olga og tannpirkerarmenehennes kunne ha tatt innersvingen på ham. Vold og trus-ler kom ikke på tale. Så han tenkte over saken. Det tokham ikke lange tida å bestemme seg. Tross alt, Maritzavar vakker og Olga var det ikke; Olga luktet av og til piss,og det gjorde ikke Maritza. Maritza fikk lov til å værehjemme hos ham, og det fikk ikke Olga. (En puertorikanerher hos oss? sa moren full av forakt. ¡Jamás! Aldri!) Nær-mere insektenes matematiske ja/nei-logikk kunne han ikkekomme. Neste dag på lekeplassen, med Maritza ståendeved siden av seg, slo han opp med Olga. Og som Olgahadde grått! Hun ristet som ei fille i arveklærne sine og iskoene som var fire numre for store. Snørret rant fra nesahennes, til og med!

Seinere i oppveksten, etter at han og Olga begge tovar blitt overvektige misfostre, kunne ikke Oscar unngå åkjenne et og annet streif av skyldfølelse når han så Olgabykse over ei gate eller stirre tomt ut i lufta ved New York-holdeplassen, klarte ikke å unngå å lure på hvor mye hansiskalde måte å slå opp på hadde medvirket til den jævligetilstanden hun befant seg i nå. (Å slå opp med henne, hus-ket han, hadde ikke fått ham til å føle noe som helst; selvda hun hadde begynt å gråte, var han ikke blitt beveget.Ikke oppfør deg som en baby, hadde han sagt.)

Det som derimot hadde vært smertefullt, var da Maritzavraket ham. Mandagen etter at han hadde slengt Olga tilbikkjene, gikk han til bussholdeplassen med sin elskedeApeplaneten-matboks, og der sto vakre Maritza hånd ihånd med dritstygge Nelson Pardo. Nelson Pardo som såut som Chaka fra Land of the Lost! Nelson Pardo, somvar så dum at han trodde månen var en flekk som Gudhadde glemt å vaske bort. (Det er ikke lenge til han gjørdet nå, forsikret han hele klassen sin.) Nelson Pardo, somkom til å bli nabolagets innbruddsekspert før han vervetseg i marinen og mistet åtte tær i den første Golfkrigen.Først trodde Oscar han så feil; han hadde sola midt i øy-

25

nene og hadde ikke sovet nok kvelden før. Han sto vedsiden av dem og beundret matboksen sin – Dr. Zaius såskikkelig realistisk og djevelsk ut. Men Maritza ville ikkeengang smile til ham! Lot som om han ikke var der. Viburde gifte oss, sa hun til Nelson, og Nelson gliste ånds-svakt mens han glodde ut i gata etter bussen. Oscar var forsåret til å snakke; han satte seg ned på fortauskanten ogkjente noe overveldende stige opp fra brystet, det gjordeham dritredd, og før han visste ordet av det gråt han. Dasøsteren hans, Lola, kom bort og spurte ham hva som vari veien, ristet han på hodet. Se på den lille homoen’a, flirteén. En annen sparket til hans elskede matboks og skrapteden rett over general Urkos ansikt. Da han gikk på bus-sen, fortsatt gråtende, sa sjåføren, en kjent avrusa PCP-avhengig, Herregud, for en jævla baby du er.

Hvordan hadde bruddet berørt Olga? Det han virkeligspurte om, var: Hvordan hadde bruddet berørt Oscar?

Oscar hadde inntrykk av at livet hans begynte å gå idass fra det øyeblikket Maritza vraket ham – Shazam! Deneste to–tre åra ble han tjukkere og tjukkere. Den tidligepuberteten angrep ham spesielt hardt og forvandlet ansik-tet til noe man slett ikke kunne kalle søtt; huden ble flek-kete av kviser og gjorde ham forlegen, og interessen hans– for Sjangrene! – som ingen hittil hadde sagt et pip om, bleplutselig synonymt med å være en taper med stor T. Klarteikke å få seg venner uansett hvor mye han ville, for klø-nete, for sjenert, og (hvis man skal tro ungene i nabolagethans) for rar (hadde en vane med å bruke ord han haddelært seg utenat dagen før). I motsetning til tidligere holdthan seg nå langt unna jentene fordi de i beste fall oversåham, eller i verste fall skrek og kalte ham gordo asqueroso– ekle tjukkas! Han glemte perritodansen, glemte stolthe-ten han hadde følt når kvinnene i familien hadde kalt hamhombre. Kysset ikke ei jente igjen på veldig veldig lenge.Som om nesten alt han hadde av jentetekke hadde brentopp den ene jævla uka.

Ikke at det gikk stort bedre med «kjærestene» hans. Uan-

26

sett hvilken fæl ingen-kjærlighet-karma det var som hadderammet Oscar, så virket det som om den hadde rammetdem også. Innen sjuende klasse hadde Olga vokst seg di-ger og skremmende, et troll-gen inni henne et eller annetsted, begynte å drikke Bacardi 151 rett fra flasken og bletil slutt utvist fra skolen fordi hun hadde for vane å skrikeNATAS! – satan bakvendt – i klasserommet. Til og medbrystene hennes var, da de omsider dukket opp, slappe ogfryktinngytende. En gang på bussen hadde Olga kalt Oscaren kakespiser, og han hadde nesten sagt, Og det sier du,di purke, men han var redd hun ville steile og trampe påham; kulhetsindeksen hans, som lå på omtrent null, villeikke overlevd et sånt slag, det ville satt ham i samme båssom de handikappede ungene og Joe Locorotundo, somvar berømt for å runke på offentlige steder.

Og den nydelige Maritza Chacón? Hypotenusen av vårtrekant, hvordan hadde det gått med henne? Vel, før durakk å si O, mektige Isis, var Maritza blitt den heftigsteguapa i Paterson, en av dronningene i New Peru. Siden defortsatt var naboer, så Oscar henne masse, en getto-MaryJaneIV, med like svart og frodig hår som en tordensky, an-tagelig den eneste peruvianske jenta på planeten med merkrøllete hår enn søsteren hans (han hadde ennå ikke hørtom afroperuvianere, eller om en by kalt Chincha), en kroppså smekker at den fikk gamle menn til å glemme hvor skrø-pelige de var, og fra sjette klasse gikk hun ut med mennsom var dobbelt eller tre ganger så gamle som henne. (Ma-ritza var kanskje ikke flink til særlig mye – ikke i idrett,ikke på skolen, ikke til å jobbe – men hun var flink medmenn.) Betydde det at hun unngikk forbannelsen – at hunvar lykkeligere enn Oscar eller Olga? Det var tvilsomt. Såvidt Oscar kunne se, var Maritza en jente som så ut til åfryde seg over å bli klasket til av kjærestene sine. Siden detskjedde hele tida. Hvis en gutt hadde slått meg, sa Lolastolt, ville jeg bitt av ham trynet.

Se for deg Maritza der hun tungekysser på verandatrappaforan huset sitt, stiger inn eller ut av bilen til et eller an-

27

net råskinn, blir dyttet ned på fortauet. Hele sin dystre,sexløse ungdom betraktet Oscar denne tungekyssingen, ut-og innstigningen, dyttingen. Hva skulle han ellers gjøre?Soveromsvinduet hans vendte mot forsiden av huset hen-nes, så han kikket alltid på henne mens han malte Dunge-ons and Dragons-figurene sine eller leste den siste StephenKing-boka. Det eneste som forandret seg de årene var bil-modellene, størrelsen på Maritzas rumpe og typen musikksom strømmet ut av bilenes høyttalere. Først freestyle, såIll Will-æraens hiphop, og helt på slutten, bare en liten pe-riode, Héctor Lavoe og gutta hans.

Han sa hei til henne nesten hver dag, tilgjort munter ogpåtatt lykkelig, og hun sa likegyldig hei tilbake, men detvar det. Han kunne ikke tenke seg at hun husket kyssin-gen deres – men han kunne selvfølgelig ikke glemme den.

i d i o t i n f e r n o e t v

High school var Don Bosco Tech, og siden Don BoscoTech var en urban katolsk gutteskole stappfull av to–trehundre usikre, hyperaktive ungdommer, var den, for entjukk, science fiction-lesende nerd som Oscar, en kilde tilendeløse kvaler. For Oscar var high school å sammenlignemed et middelaldersk scenario, hvor han sto i gapestok-ken og var tvunget til å holde ut piskeslag og krenkelserfra en gjeng med sinnsforvirrede idioter, en erfaring somhan hadde regnet med ville gjøre ham til et bedre men-neske, men det var ikke akkurat det som skjedde – og vardet noen lærdom å snappe opp fra disse åras prøvelser,klarte han aldri å bli klok på hva den innebar. Han gikk tilskolen hver dag som den tjukke, ensomme, nerdete ungenhan var, og alt han kunne tenke på var frigivelsesdagen, dahan omsider ville slippe vekk fra dens endeløse gru. Hei,Oscar, er det homser på Mars? – Hei, Kazoo, ta denne’a.Første gang han hørte uttrykket idiotinferno, visste hannøyaktig hvor det lå og hvem som holdt til der.

28