Laurent Gaudé

Eldorado

Oversatt av Kjell Olaf Jensen, MNO

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: EldoradoCopyright © Actes Sud 2006

This book is published by arrangement with Literary Agency Wandel Cruse, Paris

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2014Oversatt fra fransk av Kjell Olaf Jensen, MNO

Omslagsdesign: Actes SudForsidefoto: © Meyer / Tendance floue, 2006Tilrettelegging av design: Løvaas Lito AS

Forfatterfoto: © Basso Cannarsa | Agence OpaleSats og grafisk form: Hamar Maskinsetteri

Satt med: Minion 11,3/15 ptTrykk og innbinding: TBB Slovakia

Trykt på: 70 g Holmen Book Cream, bulk 2,0

ISBN 978-82-8087-207-4

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver

eksemplarframstilling og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesse -

organisasjonen for rettighetshavere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatnings ansvar eller inndragning

og kan straffes med bøter og fengsel.

Til far –

Denne boken, som du aldri skal holde i hånden,er i tankene i sin helhet rettet til deg.

Innhold

I Skyggen i Catania . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 9 II Så lenge vi er to . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 43 III Stormer . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 55 IV Grensesår . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 81 V Kirkegården på Lampedusa . . . . . . . . . . . . . . . . 95 VI Den halte . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 115 VII Eldorado-mannen . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 127 VIII Jeg kommer til å rote meg bort i Ghardaia . . . . 141 IX Dronningen av Al-Zuwarah . . . . . . . . . . . . . . . . 157 X Stormangrepet . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 171 XI Den tause budbringeren . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 185 XII Brødre fra helvete . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 201 XIII Massambalos skygge . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . . 211

I

Skyggen i Catania

I Catania stinket det fisk av brosteinen i smugene ved Duomodenne dagen. I de trange markedsbodene glitret hundrevis avdøde fisker i middagssolen. På bakken mottok bøttene innvol-lene fra havet, som mennene rev ut med kjappe bevegelser.Tunfisk og sverdfisk var utstilt som verdifulle trofeer. Fiskernesto bak plankebordene med den vaktsomme handelsmannensmysende blikk. Mengden stimlet langsomt omkring, som omfolk hadde bestemt seg for å gjennomgå alle fiskene, se på hvahver enkelt kjøpmann hadde å tilby, og taust vurdere varenesvekt, pris og ferskhet. Kvinnene som bodde i strøket, fylte vidje -kurvene, mens de unge mennene kom for å finne adspredelse.Folk holdt øye med hverandre fra det ene fortauet til det andre.Noen ganger hilste de på hverandre. Morgenluften la en eimav sjø rundt mennene. Det var som om vannet hadde strøm -met gjennom smugene om natten og lagt igjen fisken som offer -gave i grålysningen. Hva hadde Catanias innbyggere gjort forå fortjene en slik belønning? Det visste ingen. Men man kunneikke ta sjansen på å forarge havet ved å vise dets gaver forakt.Menn og kvinner passerte bodene med mottagernes respekt. I dag hadde havet atter gitt. Kanskje det ville komme en tid dadet nektet å åpne sin buk for fiskerne. Da man kom til å finne fisken død i garnene, eller avmagret, eller bedervet. Verdens-

11

katastrofen er aldri langt unna. Mennesket har syndet så myeat ingen straff kan utelukkes. En dag ville havet kanskje sultedem ut. Så lenge det ga, måtte man gjøre ære på dets gaver.

Kaptein Salvatore Piracci drev langsomt omkring gjennom dissesmugene og lot seg føre med av mengdens bevegelser. Han stu-derte radene av fisk som lå på is med døde øyne og åpen buk.Tankene hans ble formelig revet med av synet. Han kunne ikketa blikket fra fisken, og det som for enhver annen var en munteroverflod av mat, virket for ham som en makaber utstilling.

Han måtte øve tvang mot seg selv for å rive seg løs fra synet. Enstund fortsatte han å følge strømmen av forbipasserende, såstanset han foran bordet til den vanlige fiskehandleren sin oghilste ham med et nikk. Mannen grep straks kniven og skar løs et fint stykke sverdfisk uten å si et ord, så vant var han tilkundens forlangender. Da var det kapteinen følte nærværet for første gang. Noen så på ham. Han var helt sikker. Han varoverbevist om at han ble spionert på, at noen stirret gjennom -borende på ham mens han sto med ryggen til. Han snudde segbrått, men så ikke noe annet i mengden enn de forbipasserendesom fortsatte med små skritt. Han møtte noen blikk. Noenmenn og kvinner hadde snudd seg mot ham, men det var ikkedem. Dette var mennesker som så på ham fordi han haddesnudd seg så brått, og den hastige bevegelsen virket merkelig imengdens langsomme marsj. «Jaså, kaptein,» sa fiskehandleren,som selv var overrasket over kundens bevegelse, og rakte hamsverdfiskstykket pakket i en plastpose. «Det var nok et spøkelsesom klappet på deg.» Han mente ikke å være morsom. Det varsom en mulighet, og kapteinen visste ikke hva han skulle svare.Han skyndte seg å betale for å kunne gå og bli borte.

12

Han gikk omkring litt til i labyrinten av stinkende gater og trakklykkelig inn duften av hav som steg opp overalt.Han vendte med glede tilbake til ståket fra folk på gaten, men

midt i den tette mengden ble ensomheten enda mer knugendeenn vanlig. Han hadde skilt seg fra sin kone fire år før. Nå boddehun i Genova. Han tenkte tilbake på henne. Og slik han alltidgjorde, lurte han på hva som ville skje hvis han skulle få det forseg å ringe henne. Det var for lenge siden hun var reist til at hankunne ha noe håp – eller ønske – om å vinne henne tilbake. Nei, det var bare snakk om å ringe for å få bekreftet at hun varder. Akkurat der. At hun stadig hadde den samme stemmen. Og at hun fortsatt klarte å gjenkjenne hans. At alt ikke var blittborte, eller forandret for godt. Ja, han var sannelig alene. Sønnav ingen lenger. Hverken far eller ektemann. En førtiåring somlevde sitt eget liv uten noen som kunne la blikket hvile på ham.Han kom til å holde på videre i tilværelsen og lykkes eller hava-rere uten at noen ville skrike av glede eller gråte med ham.Han ruslet gjennom markedsgatene og tygget drøv på disse

tankene. Plutselig fikk han nok en gang en følelse av at noenholdt øye med ham. Han kjente vekten av et blikk i ryggen. Hanvar helt sikker. Han kjente det tynge skuldrene. Denne gangensnudde han seg ikke. Han tenkte etter. Kanskje noen lomme -tyver hadde gitt seg til å skygge ham. Det skjedde ofte i smugenepå markedet. I så fall ville det beste være å vise dem at han varklar over at han ble fulgt, og at de ikke ville kunne dra fordel avnoe overraskelsesmoment. Så dreide han hodet så rolig hankunne, for å trosse volden om den skulle dukke opp. Han blegrepet av forbauselse.Noen få meter borte sto en kvinne og så på ham. Hun sto

urørlig. Uttrykksløst ansikt. Hverken spørsmål. Eller smil. Heltoppslukt av oppmerksomheten hun rettet mot ham. Han bleslått av viljen som strålte ut fra denne ubevegeligheten, denne

13

roen. Hun så på ham slik man stirrer på et fjernt punkt man vilnå frem til. Han forsøkte å smile, men klarte det ikke helt. Hanvisste ikke hva han skulle synes om denne tilstedeværelsen. «Nåbegynner jammen kvinnene å se på meg,» sa han til seg selv.«Og jeg som innbilte meg at jeg måtte slåss.» Så begynte han ågå igjen, og tenkte ikke mer på det.Han forlot de stappfulle markedssmugene og la solen som

tindret over Catanias hustak og brostein, bak seg. Han forlotmarkedssmugene uten å legge merke til at kvinnen fulgte hamsom en skygge.

Senere, utpå ettermiddagen, begynte det å regne. Etna lenteseg over byen med hele sin truende skygge. Kaptein Piraccibestemte seg for å gå ut igjen. Han hadde hatt permisjon i todager, men han hadde ennå ikke fått tid til å gå på besøk til sinvenn Angelo. Når han var i Catania, var Angelo den eneste hanlengtet etter å treffe. Vennen var i sekstiårsalderen. Han var enliten mann med mager kropp, men forfinet ansikt. Det hvitehåret og de blå øynene fikk ham til å se ut som en sjømann,enda han aldri hadde vært til sjøs. Han hadde arbeidet somingeniør i hele sitt liv, og da pensjonsalderen kom, hadde hankjøpt det vesle lokalet på piazza Placido for sparepengene sine,for å selge aviser. Det var der Salvatore Piracci hadde truffetham. Etter at han hadde kjøpt aviser hver morgen en tid, endtedet med at de begynte å diskutere. Piracci var en mann somopptrådte distansert overfor vennene sine, mens han var hjer-telig overfor ukjente. Slik fikk Angelo raskt vite mer om hamenn de fleste som sto ham nær.

Etter å ha knappet igjen kappen skjøv han opp porten til leie-gården. Dermed sto de atter ansikt til ansikt. Salvatore Piraccistivnet. Der var hun. Med den samme ubevegeligheten som

15

sist. Det samme sta ansiktet og de samme vidåpne øynene somlot til å ville snappe til seg himmelen. Han bråstanset. Han visste ikke hva han skulle gjøre. Han rakk å tenke at det kan -skje var snakk om en galning. Men ansiktet hennes minnetham om noe, på en snedig måte. Det var svært langt borte,svært vagt. Han betraktet henne for å prøve å finne et glemtminne i trekkene hennes, men greide det ikke. Hun var ikkeblottet for skjønnhet. En mørkhåret kvinne. Med gyllen hud.Svarte øyne og innhult ansikt. Mens han studerte henne, brøthun tausheten: «Kjenner du meg ikke igjen, kaptein?» spurtehun.Hun snakket med tydelig aksent, kanskje tyrkisk, men helt

feilfritt. Salvatore Piracci visste ikke hva han skulle svare. Hanvar ute av stand til å si hvem kvinnen var, men han haddefølelsen av at det faktisk ikke var første gang han traff henne.Han skjønte at han ikke kom til å kjenne henne igjen uten litthjelp, og det ante ham at når hun røpet seg for ham, ville iden-titeten hennes gi ham et sjokk. «Hvor har jeg truffet hennefør?» tenkte han mens han i panikk forsøkte å få hele livet til åpassere revy. Men hun ga ham ikke tid til å lete lenger. Huntrakk en gammel lommebok i svart skinn opp fra lommen ogtok ut et avisutklipp som hun rakte ham. Han så på det meden slags frykt. Han følte at overraskelsens øyeblikk nærmet seg.Idet blikket hans falt på bildet i artikkelen som var klippet ut,hørte han kvinnens stemme tilføye, som for å følge ham inn iminnet som dukket frem: «Vittoria. 2004.»

Kaptein Piracci trengte ikke å lese artikkelen. Alt vendte til-bake i hodet hans. Vittoria. Ja, han husket det. Det var navnetpå et fartøy han hadde avskåret utenfor kysten av Italia. En båtfull av innvandrere. Hundrevis av menn og kvinner som haddedrevet rundt i dagevis.

16

Da de italienske sjøfolkene bordet fartøyet og lot de kraftigelommelyktene sveipe over dekket, sto de foran en mengdemennesker i fare – dehydrerte og utmattet av kulde, sult ogsjøsprøyt. Han husket fremdeles skogen av ubevegelige hoder.De reddede viste ingen tegn til glede, ingen frykt og ingen lettelse. Det var bare stillheten, av og til brutt av gnissingen fratrossene som danset i takt med sjøgangen. Der var nøden, rettforan ham. Han husket at han hadde forsøkt å telle dem, elleri hvert fall å få en idé om hvor mange de var, men han greidedet ikke. De var overalt. Alle var vendt mot ham. Alle med det samme blikket, som syntes å si at de allerede hadde værtigjennom altfor mange mareritt til å kunne reddes fullstendig.

De fikk hver og en av dem til å klatre om bord. Det tok sin tid.De måtte ha hjelp til å reise seg. Til å gå. Noen av dem var forsvake og måtte bæres. Da de var om bord, ble det delt ut ull-tepper og varm drikke. Den dagen reddet de dem fra en lang-som, sikker død. Men disse mennene og kvinnene hadde værtfor langt inne i leden og utmattelsen. Det var ingenting igjenå feire. Ikke engang redningen. De var hinsides den slags.Han hadde ingen anelse om hva kvinnen ville, hva som

skulle skje eller hvordan hun hadde funnet ham, men hanhørte seg selv si: «Kom. Vi kan ikke bli stående i regnet. Blimed opp.»Mens han holdt porten åpen for henne, antydet han en invi-

terende håndbevegelse, noe umerkelig noe, som om han villerøre ved skulderen hennes og berolige henne. Men han stansetfør bevegelsen var fullført. Han var ikke klar over at han haddegjort den samme bevegelsen to år tidligere, i 2004, da han raktehenne armen for at hun ikke skulle snuble på veien over land-gangen som var lagt ut mellom de to båtene. Den samme beve-gelsen. Og den gangen hadde han heller ikke fullført den, men

17

trukket hånden unna. Både på den usikre landgangen og nå ikveld, da de gikk inn gjennom porten til leiegården hans,hadde han nemlig følt på kvinnens blikk at hun ikke ville hanoen hjelp. At hun kom til å gå alene og rakrygget så lenge hunbestemte seg for å leve. Dermed slapp han henne forbi og lothenne gå opp.

Han fikk henne til å sette seg i en av lenestolene i stuen og gikkut på kjøkkenet etter to glass vin. Da han kom tilbake, haddehun ikke rørt seg. Han våget ikke å rekke henne glasset, beve-gelsen virket altfor intim. Han satte det på det lave salong -bordet ved siden av den stolen hun hadde valgt.«Husker du meg?» spurte hun.Han nikket, og det var ingen løgn. Han syntes det var rart

selv, for det var gått to år, men han hadde ikke glemt noe. Ellersnarere: De ansiktene han trodde han hadde visket bort frahukommelsen, dukket skarpt og klart frem for hans indreblikk igjen. Som om de var blitt registrert der én gang for alle.Ja, han husket det. Da de hadde fått over disse menneskene,og den illegale båten virket tom, da de hadde tatt med seglikene av de døde, tok de en siste runde. Det var da han fanthenne. Hun satt kraftløs i en krok. Rett på det nakne dekket.Med hånden klemt hardt rundt relingen. Han gikk forsiktigbort til henne. Forsøkte å smile. Han sa noen ord hun ikkekunne forstå, fordi han syntes det virket viktig ikke å la vindenfå isolere dem. Han håpet at lyden av stemmen hans skulle fåhenne til å løsne grepet, og at hun ville gå med på å bli med

19

ham. Men hun rørte seg ikke. Han rakk å lure på om hanskulle bli nødt til å bruke makt, og hvordan han skulle tvingehenne til å slippe relingen uten at det gjorde altfor vondt.Tiden var knapp. Til slutt sa han til seg selv at det enkleste villevære å be om hjelp. Hvis de var to–tre stykker, ville de kanskjefå henne med seg. Da var det blikkene deres møttes. Helt tilda hadde han bare sett en inntullet kropp, bare en kvinne somvar helt mørbanket av tretthet, en stakkars dehydrert sjel somikke ville forlate natten. Men da han møtte blikket hennes, blehan slått av den svarte sørgmodigheten som fikk henne til åklamre seg til relingen av alle krefter. Det var ansiktet til etmenneskeliv som ulykken hadde dengt løs på. Skjebnen haddeoverøst henne med slag. Det var lett å se. Hun var blitt herdetav tusen krenkelser på rad og rekke. Og han merket at til trossfor den fysiske svakheten som kanskje gjorde henne ute avstand til å reise seg selv og gå uten hjelp, var hun uendelig myesterkere enn han, fordi hun hadde gjennomgått mer og varmer utholdende. Det var utvilsomt derfor han ikke hadde kun-net glemme trekkene hennes. Men han ville aldri ha kunnetforestille seg at hans ansikt også var blitt inngravert i hennessinn, og at hun skulle kunne kjenne ham igjen to år senere, ibakgatene på et marked. Hva hadde han vært for henne?Ansiktet til dette forjettede kontinentet? Den fysiske opp -muntringens ansikt, ansiktet til den etterlengtede hjelpen?Eller ansiktet til den som hadde revet henne løs fra hennes tidligere liv for alltid?

Etter en langvarig taushet slapp hun relingen til slutt. Av segselv. Hvis han hadde forsøkt å tvinge henne, ville hun ha klam-ret seg fast. Eller kanskje hun til og med ville ha hoppet overbord, det var han sikker på. Hun hadde sluppet taket fordi han hadde gitt henne tid til å gjøre det. Han fulgte henne over

20

i fregatten. Og til hans store forbauselse gikk hun selv, uten at han trengte å støtte henne. Han berørte henne ikke. Hanslengte ikke engang et ullteppe over skuldrene hennes, slik hanhadde gjort med de andre. Noe ved henne nektet ham det. En slags forfinet verdighet som holdt all medynk borte.

«Da jeg så deg på markedet, skjønte jeg straks at det var deg.Driver du stadig i det samme yrket?»Hun hadde plutselig gitt seg til å snakke, og stemmen hen -

nes fylte rommet på kraftfullt vis. Salvatore Piracci nikket. Ja.Stadig. Han hadde gjort det i tyve år nå. Han hadde begynt somsekondløytnant på fregatten Bersagliere, et krigsskip som patrul-jerte kysten utenfor Bari. Så forlot han Puglia og dro til Sicilia.Han ble forfremmet opp gjennom årene, helt til han sto somskipper på fregatten Zeffiro, en stilling han hadde innehatt i treår nå. Det meste av tiden drev han patruljetjeneste utenfor øyaLampedusa. Slik delte han livet mellom skipet og landlovene påLampedusa og hjemmehavnen Catania. Men siden den tidenda han var en ung mann som var glødende opptatt av havet ogstolt over den glitrende uniformen, den tiden da han gjernekunne ha slukt ethvert hav med voldsom appetitt, var ingentingi bunn og grunn forandret. Albanerne hadde veket plassen forkurdere, afrikanere og afghanere. Antallet illegale innvandrerehadde økt uten stans. Men det var stadig de samme nettene hantilbrakte med å lytte til bølgene, noen ganger gjennomboret avropene fra en fortvilet sjel som skrek mot himmelen fra bunnenav båten sin. Alltid de samme lyskasterne rettet mot dønning-ene, på jakt etter små farkoster. Alltid flokker stive av tretthet;

22

de uttrykte hverken glede eller skrekk når de ble praiet. Men-nesker uten vesker. Uten penger. Med vidåpent blikk mot nat-ten; innerst inne tørstet de etter fast grunn under føttene. Stadiglik også. De som fortapte seg altfor lenge, og som lå på bun-nen av båten med øynene åpne mot vinden som førte dem ifortapel sen, uten levnetsmidler og uten krefter til å fortsette åro. Eller de som druknet fordi farkosten deres kantret, og deikke kunne svømme. De drev i land etter å ha blitt kastetomkring av bølgene i dagevis, på Lampedusas strender ellerandre steder, midt blant feriegjestene.Tyve år med disse nettene hadde slitt på ansiktet hans og gitt

ham ringer under øynene. Men han sa til seg selv at når hunkjente ham igjen, kunne i hvert fall ikke de to årene ha vansiretham altfor mye.«Og du, da?» spurte han til slutt.Han ville vite hva hun hadde levd av, hva hun hadde gjen -

nomgått for å kunne bli værende på Sicilia og skape seg et liv.Men hun tilfredsstilte ikke nysgjerrigheten hans. Hun gjordeførst en håndbevegelse for å vise hvor lang tid det ville ta å for-telle, så ombestemte hun seg og sa: «Jeg har arbeidet for å kunnevende tilbake. Nå er jeg klar.»Kapteinen smilte. I disse flokkene av fortvilte mennesker fan-

tes det altså noen som greide å oppnå det de satset på. År medslit for å vende seirende tilbake til hjemlandet.«Reiser du hjem igjen?» sa han.Svaret smalt som en ørefik.«Nei,» sa hun med dump stemme.«Hva er det du er klar til, da?» spurte han litt forbauset.Hun sukket. Han skjønte at svaret på spørsmålet ville kom -

me, at det kanskje til og med var for å svare på det at hun haddegått med på å bli med ham opp, men at han måtte gi henne tid.At hun først måtte fortelle andre ting, for så til slutt å komme

23

frem til det og avdekke det hun skjulte. Han forsto det, og hansyntes det virket normalt. Han satte seg godt til rette i stolen,som for å vise at han ikke kom til å stille flere inntrengendespørsmål, og at det var opp til henne å gi samtalen rytme og sidet hun ville si.Hun følte at han ikke kom til å røre seg mer, at han ga henne

tid. Hun løftet vinglasset langsomt til leppene. Alkoholen gjordehenne godt.«Jeg har noe å be deg om,» sa hun.Og natten der ute lente seg frem for å høre på dem.

Kaptein Piracci tenkte på penger. Han syntes det lå noe skuf-fende i denne forespørselen, skuffende fordi kvinnens forfinedeverdighet trosset enhver almisse – men han var fast bestemt påå gi henne alt han kunne gi.Mens han forsøkte å tenke etter hvor mye kontanter han

hadde i leiligheten, brøt hun stillheten. Ikke for å be om noesom helst, men for å fortelle. Hun gjennomgikk i detalj over-farten med Vittoria i 2004. Hun snakket fordi skyggene måttebringes til liv igjen før det kunne bes om noe som helst.

Det hele begynte i Beirut. Da reisen var betalt, måtte hun ventepå at båten skulle bli klar. Menneskesmuglerne hadde fortalthenne at de ville kontakte henne på nytt, og så hadde de overlatthenne til byen. Hun hadde flakket rundt i de ukjente gatene heledager til ende, for å slå i hjel tiden. Sulten og trettheten holdtsitt grep rundt henne, men hun konsentrerte seg om den umid-delbart forestående avreisen og om sønnen, en liten gutt påelleve måneder som gråt på grunn av varmen disse endeløsedagene. Hvor lang var denne ventetiden? Hun husket ikke. Hunhadde inntrykk av at timene gikk like langsomt som når fjellenestrekker seg.

25

Og så en kveld ble hun endelig ført ned til båten. En liten varebilsatte henne av lengst ute i en stor handelshavn. Noen klyngerav menn sto og ventet på bryggen. Hun gikk bort til dem. Båtenvirket enorm, syntes hun. Det var en høy, ubevegelig silhuett,og den imponerende størrelsen beroliget henne. Hun sa til segselv at de menneskesmuglerne hun hadde forhandlet med, sikkert var seriøse og vant til disse overfartene når de haddeslike båter.

De lot henne vente på bryggen, rett ved det sovende monsteret.Varebilene kom ustanselig. De kom fra alle kanter, tømte seg for den menneskelige lasten og forsvant igjen i natten. Folke-mengden vokste hele tiden. Så mange mennesker. Så mange for-skremte silhuetter som strømmet ned mot denne bryggen. Stortsett unge menn. All rikdommen de eide, var en jakke slengtover skuldrene. Hun så også noen familier og noen andre barntullet inn i gamle tepper, akkurat som hennes eget. Det beroligethenne også. Hun var ikke den eneste moren. Hun kom til åfinne hjelp hvis hun skulle trenge det.Alle snakket lavt. Menneskesmuglerne hadde gitt sine ordrer.

De måtte tie stille. Men menneskene kunne ikke la være åmumle midt i all opphisselsen over avreisen. Ukjente språk vislet i mengden. Det var litt av alt. Irakere. Afghanere, iranere,kurdere og somaliere. Alle var utålmodige. Alle var besatt av enmerkelig blanding av glede og angst.Mannskapet besto av et snaut dusin tause og travle menn.

Det var de som ga signal til ombordstigning. Dermed strømmethundrevis av skygger mot den lille landgangen, og båten åpnetseg. Hun var en av de første som gikk om bord. Hun slo seg ned på dekk, inntil relingen, og holdt øye med den langsommeinnlastingen av dem som kom etterpå. Det gikk ikke lang tidfør de satt tett sammentrengt. Båten virket ikke lenger så diger

26

som da hun sto på bryggen. Nå var det et trangt dekk hvor hun-drevis av menn og kvinner trampet omkring. Hun forsøkte å holde på litt plass til barnet sitt, men kroppene rundt henneklemte seg stadig tettere mot henne. Ubehaget fikk henne ikketil å miste motet. Hun sa til seg selv at det bare kom til å vareen natt eller to. At så kort tid ikke var for noe å regne i et liv. Athun snart ville huske overfarten som et utrolig epos. At hun villesnakke om den med et smil når hun var vel fremme på denandre siden, i Roma, Paris eller London, og alt var gjort.

De lettet anker midt på natten. Havet var rolig. Da mennes- kene kjente at skroget satte seg i bevegelse, fattet de nytt mot. En delig skulle de reise. Nedtellingen var i gang. Om noen timer,24 eller 48 i verste fall, skulle de kjenne Europas jord undersålene. Endelig skulle livet begynne. Det ble vitset og ledd ombord. Noen fremførte sanger fra sitt eget land. Hun husket ikkelenger denne første natten om bord i båten nøyaktig, og hellerikke dagen som fulgte. Det var varmt. Det var for trangt. Hunvar sulten. Barnet hennes gråt. Men det var ikke det sombetydde noe. Hun kunne ha følt seg i stand til å holde ut i dage-vis på denne måten. Det nye kontinentet var for enden av reisen.Og løftet hun hadde gitt barnet, om at det skulle få vokse oppder, var innenfor rekkevidde. Hun ville ha holdt ut, koste hvadet koste ville, bare hun hadde kunnet klamre seg til tanken om at de nærmet seg, at de nærmet seg ubønnhørlig, minutt forminutt. Men så var det disse skrikene som ble utstøtt i grå -lysningen den andre dagen, skrikene som snudde alt på hodetog markerte begynnelsen på den andre reisen. Den husket hunhvert øyeblikk av. Den hadde hun ustanselig gjenopplevd hvereneste natt i to år. Den hadde hun aldri vendt tilbake fra.Skrikene kom fra to unge somaliere. De hadde våknet før de

andre, og slo alarm. Mannskapet var forsvunnet. De hadde

27

benyttet seg av natten til å forlate skipet med den eneste liv -båten. Panikken spredte seg meget raskt. Ingen kunne styre enslik båt. Og ingen visste heller hvor de befant seg. Hvor langtfra hvilken kyst? Fortvilet oppdaget de at det ikke fantes vannog ikke mat. At radioen ikke virket. De satt i en felle. Omringetav havets velde. Drev av gårde med dødskampens langsomhet.Det kunne gå uendelig lang tid før en annen båt kom forbi. Medett lukket ansiktene seg. De visste at hvis de drev omkring i langtid, ville døden bli grufull. Den ville tørste dem ut. Den villeslukke dem. Den ville gjøre dem gale, slik at de kastet seg overhverandre.Alt var blitt langsomt og grusomt. Noen jamret. Andre bønn-

falt sin Gud. Spedbarna gråt uten stans. Mødrene hadde ikkemer vann. Ingen krefter. Jo flere timer som gikk, desto svakereble spedbarnskrikene, av ren utmattelse, helt til de opphørtefullstendig. Sinnene sank ned i tung sløvhet. Det brøt ut noenslåsskamper, men kroppene var for svake til å gå løs på hver -andre. Snart var bare tausheten igjen.

Den første som døde, var en iraker på rundt tyve år. Først vissteingen hva de skulle gjøre, så bestemte menneskene seg for at dedøde måtte kastes på havet. For å skaffe plass og unngå enhverfare for epidemier. Snart ble flere og flere legemer slengt påsjøen. De gikk over bord, den ene etter den andre, og hver ogen lurte på om han kanskje kom til å bli den neste. Hun knugetbarnet hardere og hardere inntil seg, men det virket som omhan bare sov. En kvinne ved siden av rakte henne en vannflaskemed noen dråper igjen på bunnen. Hun forsøkte å få barnet tilå drikke, men den lille gutten reagerte ikke. Hun fuktet leppenehans, men dråpene trillet bare nedover haken. Hun følte at hanvar på vei bort, og at hun måtte slåss med nebb og klør. Hunropte på ham, ristet ham og slo ham på kinnene. Til slutt kom

28

det en tydelig ralling. En liten barneralling. Hun hørte ikke noeannet lenger. Tvers gjennom larmen fra menneskene og bøl-genes brus fikk barnets tynne, hese pust leppene hennes til åskjelve. Hun ba. Hun klynket. Timene gikk. Alle sammen like.Uten en båt i horisonten. Uten noen mirakuløs tilbakekomst fra mannskapets side. Ingenting. Solens langsomme, gjentatterundgang pinte dem, og tørsten ga dem hallusinasjoner.Hun var ikke i stand til å si når han døde.Hun hadde sittet i samme stilling i timevis og sunget regler

for ham, ropt navnet hans og sverget på at han kom til å klareseg. Så hadde folk rundt henne prikket henne på skulderen. I blik ket deres hadde hun sett hva de tenkte. Hun hadde skreketat de skulle la henne være i fred og ikke komme nærmere, hunskulle vekke ham.Senere forsøkte de igjen og gjentok at de ikke kunne ha noen

døde om bord i båten. Hva var det de snakket om? Det varingen død person hun holdt i armene, det var barnet sitt. Hunforsto ikke. Så kom det to menn som brukte makt. De tvanghenne til å slippe taket. Hun forsvarte seg. Hun spyttet og bet.Men de var sterkere enn henne. De klarte å ta fra henne barnet,og uten et ord kastet de ham over bord. Hun husket fremdelesden grusomme lyden da den elskede, omfavnede kroppen traffvannet.

Det svimeslåtte sinnet hennes tenkte ikke på noe lenger. Hunble fylt av tretthet. Fra dette øyeblikket ga hun opp. Hun lot seggli ned i en krok, klamret seg til relingen og rørte seg ikke derframer. Hun var seg ikke bevisst noe som helst. Hun lot seg drivemed båten. Hun var døende, som så mange rundt henne, ogderes trette pust samlet seg til en stor, ubrutt ralling.De drev helt til den tredje natten. Den italienske fregatten

avskar dem noen kilometer fra kysten av Puglia. Ved avreisen

29

fra Beirut hadde det vært over 500 passasjerer om bord. Bare386 overlevde. Hun var en av dem. Uten å vite hvorfor. Hunsom hverken hadde mer muskler eller sterkere vilje enn deandre. Hun som syntes det ville ha vært rettferdig og naturlig ådø etter barnets dødskamp. Hun som ikke ville løsne taket irelingen fordi å reise seg ville være å forlate barnet, og det kunnehun ikke.

Alt dette fortalte hun langsomt og presist. Av og til gråt hun, sålevende sto minnet om disse timene for henne. Kaptein Piraccihadde ikke visst at kvinnen hadde et barn, men ved andreanledninger, på andre havstrekninger hadde han av og til måttetrive livløse spedbarn løs fra mødrene. Han kjente disse histo -riene om langsom død og brustne drømmer. Likevel ble hanrystet over denne kvinnens fortelling. Han tenkte atter på denødelagte skjebnen, på menneskenes heslighet. Han forsøkte åmåle vreden som måtte finnes i henne, men følte at den overstegethvert mål. Men hele tiden mens hun fortalte, hadde hun ikketrådt ut av den totale verdigheten til mennesker som livet fikeropp uten grunn, og som likevel blir stående oppreist.Han tenkte tilbake på pengene han hadde i en av bøkene i

bokhyllen. «Hva ønsker du?» spurte han. Han stilte spørsmåletforsiktig og mildt så hun skulle forstå at hun kunne be om merenn det hun kanskje hadde tatt sikte på i utgangspunktet. Hanvar rystet, og han var rede til å gi henne alt han kunne.Hun så ham rett inn i øynene, og svaret forbløffet ham. Med

stødig stemme sa hun: «Jeg skulle ønske at du kunne gi meg etvåpen.»

Et våpen? Kapteinen var lamslått. Han hadde tenkt på alt, unntagen det. Et våpen. Ville hun begå selvmord? Han så for-bløffet på henne. Var det mulig at smerten ikke hadde forlatthenne på de to årene? At hun fortsatt var like voldelig? Det ville si at i to år hadde hun, hver dag, aldri gjort annet enn ålide. To år med uoversteget sorg, og selvmordet for enden avdet. Egentlig hadde hun dødd i det øyeblikket da barnets legemetraff vannet med den obskøne lyden som hadde laget hull i still-heten. Hun var død, men hun hadde trengt to år for virkelig ågjøre slutt på det. To års venting og tretthet mens hun hverkenhadde krefter til å leve eller til å ta livet av seg. Og nå ba hunham om et våpen for å gjøre det slutt.

Kaptein Piracci ble brått ført tilbake til denne virkelighetensvold og brutalitet. Tanken på at pistolen hans kunne tjene til åskyte hull i hodeskallen til denne kvinnen, bød ham imot. Detvar som om hun hadde bedt ham om å gjøre det selv. La hennegå og finne dette våpenet et annet sted. Det var ingen mangelpå våpen i Catania. Man måtte bare ha litt penger.Plutselig skjøt en annen tanke gjennom ham: Kanskje hun

var gal, en sinnssyk som ulykken hadde knekket. Hvem vet hvahun ville finne på med et våpen? Kanskje hun ville begynne

31

med å bruke det mot ham. Deretter ville hun flakke omkringblant folkemengden og skyte vilkårlig mot de forbipasserende.Hun måtte ut av leiligheten hans snarest. Han var overbevist om at denne kvinnen var farlig. Han var på nippet til å reise segfor å be henne om å gå, da hun sa: «Det er ikke slik du tror, kaptein.»Stemmen var mild og veloverveid. Hun hadde helt sikkert

lest forvirringen hans, kanskje hun til og med hadde fulgt tan-kene hans, fra forbløffelse til panikk. Hun snakket med en rosom gjorde ham også rolig.«Hvis jeg hadde ønsket å dø, ville jeg ha hatt tusen anled-

ninger til å gjøre det.»

Kapteinen visste ikke hva han skulle tro lenger. Han ble ikkeklok på denne kvinnen. Hva ville hun? Hva skjulte hun? Hanante ikke, men nå hadde nysgjerrigheten grepet ham.«Hvorfor vil du ha et våpen?» spurte han.Hun blunket, trakk pusten dypt og stilte et spørsmål: «Hva

vet du om Vittoria, kaptein?»Spørsmålet brakte ham ut av fatning igjen. Han kunne ikke

se hvilken forbindelse det hadde med hans eget spørsmål. Menhan svarte, og godtok slyngningene kvinnen tvang inn i sam -talen, sikker på at det var prisen for å få henne til å fortelle altsammen til slutt.«Ikke noe særlig,» svarte han. «Det som sto i de italienske

avisene noen dager etter redningsaksjonen. Fartøyet seilte un -der usbekisk flagg, men var chartret i Libanon. Da mannskapetflyktet, måtte de vite at de dømte dere til døden, eller i hvert falltil tilfeldighetenes farlige uvisshet.» Så tilføyde han: «Slikt skjer.Stadig oftere. Båter så fulle at de nesten revner. I en tilstand avtotalt forfall. Slengt på havet, og så driver de omkring og venterpå døden. Menneskesmuglerne tar sin betaling, og så etterlater

32

de kundene midt ute på havet. Jeg har sett flere av disse båtene,og i noen av dem er det ikke en lyd når vi border dem, en gru-full stillhet som straks er gjenkjennelig …»Kapteinen tiet for ikke å bli overveldet av sine egne følelser.

Kvinnen hadde ikke avbrutt ham, men hun ga seg til å snakkelike etter, slik at han skulle slippe den pinlige stillheten da mankunne ha hørt ham svelge gråten.«Jeg gjorde som du, kaptein,» sa hun. «Da vi var reddet, fikk

jeg noen til å lese og oversette de artiklene som handlet om oss.Jeg har tatt vare på dem. Og senere, da jeg hadde lært å snakkeitaliensk, foretok jeg mine egne undersøkelser. Jeg vet litt merenn du, kaptein, og tillat meg å gi deg disse ekstra opplysning-ene. Vittoria var ganske riktig chartret i Beirut. Jeg har fortaltom ombordstigningen. Hver plass om bord kostet 3000 dollar.Jeg måtte betale 4500 dollar på grunn av barnet. Mannskapetbesto hovedsakelig av libanesere. Og båten var chartret av enviss Hussein Marouk. En lyssky forretningsmann som sto i kontakt med den syriske etterretningen. Når jeg sier ’chartret’,kaptein, vil det si at det var han, Hussein Marouk, som fantbåten, kjøpte den og stilte den til menneskesmuglernes dispo-sisjon mot en prosentandel av fortjenesten. Det var han sombestemte hvor mange passasjerer som skulle til, og som ga ordreom å forlate fartøyet. Det var nemlig også avtalt. Mennene somfikk oss til å gå om bord, visste at de skulle etterlate oss langt til havs. Vet du hva som var grunnen til alt dette, kaptein? Detvar ikke fortjenesten engang. Tvert imot. En operasjon somdenne er i strid med all kommersiell logikk. Båten er fortapt.Hvis Hussein Marouk hadde vært en simpel menneskesmugler,ville han ha gitt mannskapet ordre om å få oss i land så snartsom mulig, og så komme tilbake for å laste opp båten igjen.Hvor mange mennesker tjener kolossale formuer på denne tra-fikken i dette øyeblikk? Men det var ikke det Hussein Marouk

33

ville. Han ville at vi skulle drive omkring. Han ville at vi skullehavarere på en europeisk strand, og at det skulle bli førsteside-oppslag i avisene. Det er en politisk kamp: Europa hever stem-men mot Syrias jerngrep om Libanon, og som svar chartrerDamaskus en rustholk og sender den til stormangrep på fest-ningen Europa. Man kunne nesten kalle det diplomatspråk. Detvar det Vittoria fortalte myndighetene i Europa: La oss være ifred; hvis ikke, skal vi sørge for å sende dere én Vittoria i uken.»Kapteinen så alvorlig på henne. Det hun sa, lød plausibelt,

men han hadde inntrykk av at hun rotet seg bort i forsøket påå kaste seg ut i en analyse av denne dystre strategien.«Det vil alltid finnes mennesker som er villige til å utnytte

fattigdom og nød,» sa han.«Jeg trekker et skille, kaptein,» svarte hun, «mellom men -

neske smugleren som tar kundens siste skilling, men fører hamtil målet, og han som chartrer en båt han vet aldri vil nå fremnoe sted. Han sendte oss ut på havet, slik man sender fiendenen pakke med et dødt dyr. Og vi betalte for vår egen død.»«Mennesker som denne Hussein Marouk ender vanligvis

med en kule i kraniet,» sa kapteinen. «Av de samme grunnersom i dag får ham til å chartre flytende likkister: de diploma-tiske forholdene mellom nasjonene. Bare vent. Følg med pånyhetsnotisene i avisene. Neste gang forholdene mellom Brusselog Damaskus blir litt varmere, kommer man til å finne denneHussein Marouk på hans eget badeværelse med strupen skåretover. Det vil bli tolket som et tegn på velvilje fra syrernes side.Han kommer til å dø som en rotte. Morderne vil være nettoppde som i dette øyeblikk inviterer ham med på overdådige hotel-ler for å få ham til å føle seg betydningsfull.»Salvatore Piracci snakket i håp om at det kanskje sto noe i

stjernene hans som kunne dempe samtalepartnerens hat. Hus-sein Marouk kom til å dø en voldsom død, det var sikkert. Ingen

34

vits i å bry seg om ham. Men ordene hans fikk ikke den ønskedevirkningen. Kvinnen ble brutal i blikket. Og så sa hun, med enfast stemme som fikk ham til å skjelve: «Jeg ber hver dag om atde ikke må drepe ham før meg.»

Det var det altså. Hevn. Den var det som hadde fått henne til åholde ut. Som hadde gitt henne krefter til å slåss, tjene pengerog legge planer. To års venting med hevnen godt skjult lengstinne i seg. Drepe. Hun levde bare for det. Kapteinen strøk hån-den over ansiktet. Han var varm. Han ville reise seg, ta noenskritt og snakke til henne om det livet hun hadde igjen å leve,og om fortiden som hun måtte legge bak seg. Snakke om ulyk-ken, si til henne at man ikke kan hevne seg for en storm elleren verdenskatastrofe. Men før han rakk å gjøre det, grep hunordet igjen, og stemmen var som en ørefik.«De fikk meg til å betale billetten for sønnen min. 1500 dol-

lar, kaptein. 1500 dollar for å dø av tørst i mine armer. Hvordanvil du at jeg skal kunne tilgi det?»Kapteinen svarte ikke. Han reiste seg ikke. Setningene og

argumentene han hadde forberedt, rant ut av sinnet hans. Deteneste som gjallet, var hennes ord. 1500 dollar. 1500 dollar. Hanbetraktet henne. Målløs.

som får de århundregamle trærne til å skjelve. Salvatore Piraccihvilte ved den tørre veien med knust kropp.Han etterlot seg ingenting. Intet annet enn noen klær som

fortsatt luktet litt bensin, og de spredte restene av halsbåndetSoleiman hadde gitt ham. Sammenstøtet hadde revet det i stykker. Grønne perler hadde trillet rundt ham på alle kanter.Grønne perler som om ikke lenge skulle glitre i daggryets førstestråler; på skrøpelig vis skulle de, i støvet, tegne omrisset av enåpen grav.