DENEVIGE NAZIST

Jakten på Dr. Død

NICHOLAS KULISH OG SOUAD MEKHENNET

Oversatt av Signe Prøis

Nicholas Kulish og Souad MekhennetOriginalens tittel: The Eternal Nazi – From Mauthausen to Cairo, the relentless pursuit

of SS Doctor Aribert HeimOversatt av Signe Prøis

Copyright © 2014 by Nicholas Kulish and Souad MekhennetOriginally published by Doubleday, a division of Random House LLC under the title

The Eternal Nazi.Published by arrangement with Ulf Töregård Agency AB.

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2014

ISBN 978-82-02-44419-81. utgave, 1. opplag 2014

Fotografier: Familien Heims private fotografier med følgende unntak: Mauthause /BMI / Fotoarchiv der KZ-Gedenkstätte Mauthausen; Alfred Aedtner / familienAedtner; Simon Wiesenthal / Simon Wiesenthal arkiv, Wien; Waltraut Böser /

Waltraut Böser; al-Azhar-moskeen / Ariana Drehsler; Kasr el-Madina / ArianaDrehsler; Heims stresskoffert, foto av protokoller, Mahmoud Doma, den eldre Heim i

Egypt / forfatterne; Gaetano Pisano og Blandine Pellet / Joseluis Aznar Muñoz.

Omslagsdesign: Ingrid SkjæraasenOmslagsfoto: Scanpix/DPASats: Type-it AS, Trondheim

Trykk og innbinding: Livonia Print, Latvia, 2014

Satt i Stempel Garamond og trykt på 80 g Munken Print Cream 1,5

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser. Utensærskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstilling og

tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillatt gjennomavtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar og inndragning,og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

INNHOLD

prolog � 7

kapittel 1–56 � 13–244

epilog � 249

takk til � 253

bibliografi � 259

PROLOG

Svart-hvitt-bildet har streker på kryss og tvers etter to dager medå ha blitt brettet opp og brettet sammen igjen. Det har blitt

helt grått i kantene av svetten på hendene til selgerne som har sett pådet. Et titalls personer har tatt det imot, holdt det opp for å granskeansiktet til den middelaldrende europeiske mannen som har blik-ket festet i kamera med antydningen til et smil i munnvikene. Sålangt har ikke fotografiet fremkalt annet enn forundrede blikk og detsamme nysgjerrige spørsmålet. «Hvorfor», spør de mens de peker pådet forstørrede gamle passbildet, «hvorfor leter dere etter ham?»

Det er ingen i Kairos gater som gjenkjenner ham, men egypterneer omtrent like glade i en god historie som de er i en god vits. Det erlenge siden de begynte å eksportere såpeseriene sine rundt hele Midt-østen, for de kjenner igjen et godt eventyr, en god romanse, eller etskikkelig mysterium når de ser ett. Kanskje, sier de, kanskje er detteen søken etter en bortkommet far, eller muligens en eller annen somikke har gjort opp for seg. Kanskje har han til og med havnet på kantmed loven. Vi er i Kairo i 2008, og det står sivilkledde politimennomtrent på hvert eneste gatehjørne.

Det følger et tips med det bildet, et tips om å lete på et hotell inabolaget al-Azhar. Men på et titalls små hoteller gir hotellsjefene ogresepsjonistene det samme svaret. «Vi kjenner ham ikke.» Omsider,etter å ha dristet seg til et par nysgjerrige spørsmål, er det en mannsom får en idé. «Det finnes et sted som pleide å ta inn utlendinger.Det ligger i Port Said-gaten, ikke langt unna veibroen.»

Nabolaget er oppkalt etter al-Azhar-moskeen, som ble bygget idet tiende århundret og er et av de mest fremstående islamske læ-

7

ringssentrene i verden. Med sine fem minareter skal moskeen gjen-speile himmelens prakt, men luften i Port Said-gaten er tett av søppelsom brenner og eimen av kjøtt som har hengt akkurat litt for lengei slakterbutikkene. Betongbygningen fra etter krigen strekker seg nietasjer i været, malt i en kjedelig brunfarge, bortsett fra noen grønneog blå vinduslemmer som bryter den opp her og der. Hotell Kasr el-Madina er ikke lenger i drift, likevel henger fortsatt skiltet oppe, menen av bitene i K for «Kasr» har falt av, det samme har halvparten avH-en for «hotell».

Det sitter to menn i dyp samtale i den mørke, tidligere lobbyen,men de stopper opp for å svare på den fremmedes spørsmål. Denene av dem, Abu Ahmad, forteller at han kjenner hotelleierne. «Jeghar vært her i mange år og pleide å hjelpe til med hotelldriften av ogtil», sier han. Han ser på svart-hvitt-bildet. «Jeg kjenner denne man-nen», sier han og får tårer i øynene. «Det er utlendingen som boddei overetasjen. Det er Mr. Tarek», sier han. «Tarek Hussein Farid.»

Abu Ahmad sier at han gjerne forteller det han kan om utlendin-gens historie, men insisterer på at Mahmoud Doma, sønnen til dentidligere hotelleieren, vet mye mer enn han gjør. Etter å ha tatt etpar telefoner har han fått tak i Domas nummer. «Hallo?» svarer enmørk stemme i den andre enden. «Ja, jeg er Mahmoud. Hva vil De?»«Amu», sier han da han får høre navnet Tarek Hussein Farid. Amuer arabisk for onkel.

Et par dager senere trenger den ustanselige larmen fra Kairo-tra-fikken seg inn i butikken med dameklær som Doma-familien driver.Broren til Mahmoud Doma åpner en gammel stresskoffert. Læretden er lagd av er dekket med støv. Haspene har omtrent rustet heltigjen. Den er stappet full av papirer, noe er viktige dokumenter, an-net er bare avisutklipp som en ivrig leser har samlet. Bokstaver stårskrevet på tysk, engelsk og fransk i blått blekk på gulnet papir. Herer søknader om opphold i Egypt og overføringsutskrifter fra lan-dets nasjonalbank. Pluss en kopi av noens siste ønsker og testamen-tet som fordeler all eiendom mellom to sønner.

Mange av avisutklippene er om Hitler og nazismen, pluss en heldel som omhandler Israel. Nederst i kofferten ligger flere fotogra-

8

fier som viser rad på rad med hvite kors utenfor en konsentrasjons-leir. Lidenskapelig håndskrevne sider beskriver, og gjendriver der-etter, anklager om de mest brutale kriminelle handlinger som skal haforegått i leiren, anklager om henrettelser, viviseksjoner, halshuggin-ger. Flere navn gjentas en rekke ganger: Kaufmann, Sommer, Lotter,Kohl, og Simon Wiesenthal.

Det meste av korrespondansen er signert av en Ferdinand Heimeller Aribert Ferdinand Heim. Det er dette navnet, Aribert Ferdi-nand Heim, som gir gjenlyd i store deler av verden, i motsetning tilTarek Hussein Farid. Aribert Ferdinand Heim er ikke bare navnet påen muslimsk konvertitt som levde stille dager på et billig hotell, menshan lekte med barna, leste bøker og gikk lange spaserturer i byen.Heim var lege i Hitlers Waffen-SS, konsentrasjonsleirlege, og tiltaltdrapsmann. Han er et spøkelse, en mann som har vært ettersøkt forkrigsforbrytelser siden 1946.

Da krigen var slutt, hadde etterforskerne bare så vidt hørt om Ari-bert Heim. Han var i beste fall omtalt som en uten påvirkning, ogaldri blant arkitektene av holocaust, sånn som Adolf Eichmann, ellerblant de fremste utøverne av nazistenes pseudovitenskap, som JosefMengele, men bare som én av de titusener som tjenestegjorde i kon-sentrasjonsleirene og dødsleirene som SS hadde ansvaret for. Men påen eller annen måte, etter hvert som tiårene gikk, etter hvert som allede mennene havnet i galgen, angret eller døde uten at noen haddeoppdaget dem, vokste Heims betydning, til han endte som verdensmest ettersøkte naziforbryter.

Heim var en idrettsmann av olympisk kaliber, et tidligere med-lem av Østerrikes landslag i ishockey. Han var utdannet lege, og delav armeen av SS-leger som perverterte legevitenskapen til å bli enform for dødens vitenskap. I ett av de eneste to bildene etterfors-kerne hadde av Heim, er den kjekke legen kledd i smoking. Hanssiste kjente adresse var i den livlige kasinobyen Baden-Baden, hvorhan bodde i en storslått, hvit villa. Senere oppdaget myndighetene athan hadde reist fra en formue på mer enn seks millioner kroner somhan hadde stående på en bankkonto i Berlin.

9

I 2007 påsto Danny Baz, en pensjonert oberst fra det israelskemilitæret, at han hadde vært del av en hemmelig gruppe nazijegere,kjent under navnet Uglen, og at de hadde sporet opp Heim som,ifølge Baz, ledet en hemmelig og mektig organisasjon bestående avtidligere SS-offiserer. Baz sa at han hadde klart å redde en vanntettstresskoffert som inneholdt pistoler, sedler, diamanter og falske passetter en brann i staten New York. «Helt nederst i kofferten lå det enpraktfull Luger; skjeftet var av elfenben, og på midten, innlagt medgull og sølv, var det gravert inn et hakekors med pistoleierens navnskrevet under: Aribert Heim.»

Med tiden skulle det vise seg at historien om nazijegerne som kalteseg Uglen ikke var sann. Men historier som denne bidro til at Heimble et mektig symbol det ble en prinsippsak å jakte på, det var gjel-den man hadde til seks millioner ofre, gjenstand for det stadige ropetom at «de finnes fortsatt der ute». Tyskland blir ofte hyllet som unikti verdenssammenheng for måten landet gjorde opp med sin brutalefortid på. Den dedikerte måten å ta ansvar for overgrepene, gjennomå betale erstatninger og stille krigsforbryterne for retten fram til dendag i dag, har blitt holdt fram som et godt eksempel for andre na-sjoner, fra Japan, til Tyrkia og Rwanda. Jakten på nazikrigsforbry-terne la grunnlaget for det pågående eksperimentet Den internasjo-nale krigsforbryterdomstolen er i dag.

Allikevel har Tysklands vei mot en slik anerkjennelse vært ver-ken strømlinjeformet eller forutsigbar. I etterkrigsårene var jakten påkrigsforbrytere overlatt til de okkuperende allierte styrkene, som lo-kalbefolkningen anklaget for å utøve en vilkårlig form for seiersjus-tis. Etter hvert flyttet de alliertes fokus seg fra å straffe tyskerne tilden tiltagende spenningen mellom USA og Sovjetunionen. Ameri-kanerne, som var mer opptatt av neste konflikt enn de var av tilbake-lagte konflikter, ansatte tidligere nazister for å spionere på russerne.

Hvis amerikanerne var villige til å overse fortiden, var tyskernemer enn villige til å stå til tjeneste med det. I løpet av gjenoppbyg-gingsperioden på 50-tallet, som ble omtalt som et økonomisk mira-kel, ønsket flertallet av tyskerne helst bare å glemme det som haddeskjedd under naziregimet. Dermed falt byrden det var å skulle gjøre

10

opp med fortiden på skuldrene til et lite antall menn og kvinner: poli-tikonstabler, aktorer, og politikere med samvittighet og en følelse avansvar overfor de mange ofrene. Gjennom flere år mottok deres jaktpå rettferdighet ikke applaus, men hån. De ble stemplet som forræ-dere, straffesakene deres ble ignorert, henlagt og til og med sabotertav tidligere nazister som nå satt i høye stillinger innad i politiet og idomstolene og hele veien opp til kanslerboligen i Bonn.

Selv flere tiår senere, da stemningen i Tyskland handlet om åville straffe lovbruddene under holocaust, fordelte samfunnet fort-satt skylden på en bred og kollektiv måte, heller enn på individnivå.Tankegangen var at Nazi-Tyskland hadde begått skrekkelige hand-linger, men det handlet om fedre, sønner, og venner som ikke haddegjort annet enn å følge ordre. Så mange drap var fortsatt ustraffetat enhver straffeforfølgelse fremsto som vilkårlig, særlig når rettssa-kene ble ført flere tiår etter krigen og mot personer som nå levde sommønsterborgere. Folk ville ha det til at det var tidligere nazister, somfor eksempel den beryktede Odessa-gruppen, som finansierte livetpå flukt for sine krigskamerater. Men i stedet for hemmelighetsfulleorganisasjoner var det venner og familie som gjorde det mulig forfolk som Heim å unnslippe rettssystemet i så lang tid.

De siste papirene som ble funnet i kofferten i Kairo, er fra et barnshånd. Det er tegninger av stridsvogner og soldater, med løfter omkyss og meddelelser om gode karakterer. I et brev beskriver en guttsom heter Rü en sykkelulykke han nettopp har hatt. Brevet er skre-vet på et flekkete ruteark og har blitt brettet mange ganger. Han varute og syklet med en venn da syklene deres krasjet inn i hverandreog kastet en sprellende Rü i bakken så han kuttet seg opp og begynteå blø. «Nå har arrene grodd. Men det er når sånne ting skjer, at viskjønner hvor mye vi savner deg», skriver han til faren. Familien ten-ker på ham hver eneste dag og håper å få se ham snart.

«Da vil vi omsider få fred», skriver sønnen. «Sånn at vi ikke lengertrenger å fortvile, men bare må vente en stund til.»

11

KAPITTEL 1

De kalte det nulltimen. Seks år med konflikt kulminerte i eksplo-sive bombeangrep, trefninger og stridsvogner som rullet over

landsbygda. Byene ble lagt i ruiner. Døden og ødeleggelsene Nazi-Tyskland hadde påført resten av Europa, kom nå tilbake til Riketmed full styrke. De allierte hadde vunnet, men hele kontinentet varpå randen av kaos. Europa var fullt av desperate individer på vei eteller annet sted. Hele kolonner av fordrevne som fylte veiene i alleretninger: tvangsarbeidere på vei hjem til Polen, krigsfanger på veitilbake til Frankrike og England; nesten tolv millioner etniske tys-kere ble utvist fra Polen, Tsjekkoslovakia, Jugoslavia og andre stederog søkte tilflukt i Tyskland og Østerrike. Men det mest uforglem-melige var de overlevende fra konsentrasjonsleirene, mennesker somdukket fram fra fangenskapet som vandrende skjeletter. Snart skulleverden innse at forbrytelsene som var begått i Nazi-Tysklands navnvar hinsides de forbrytelser som vanligvis begås i krig.

Hovedkvarteret for de allierte styrkene i Europa satte opp en om-fattende liste med krigsforbrytere. Listen ble kjent som Sentralre-gisteret for krigsforbrytere og sikkerhetsmistenkte, eller CROW-CASS. Den første utgaven inneholdt 70 000 navn. Noen beregningerviser til at 160 000 mennesker skulle stått på listen. Det største spørs-målet for de allierte var imidlertid hvordan de skulle finne og straffe70 000 gjerningsmenn i de kaotiske månedene som fulgte etter na-zistenes kapitulasjon. Bare amerikanerne hadde rundt 7,7 millionertyske militære i forvaring å ta hånd om, inkludert vanlige Wehr-macht-soldater, medlemmer av den paramilitære fløyen av nazist-partiet, Sturmabteilung, eller SA, som hadde spilt en sentral rolle for

13

Hitlers vei til makten, folk høyt oppe i systemet som direkte haddeforordnet dødens politikk, og medlemmer av Hitlers fryktede for-tropp, Schutzstaffel, bedre kjent som SS. Det skulle vise seg å blivanskelig å skille den ene gruppen fra den andre.

En ledetråd med hensyn til hvem som var hvem, var å finne i enobligatorisk blodtypetatovering som SS-medlemmer hadde på un-dersiden av venstrearmen. Soldater som var blitt tatt til fange, blestilt på rekke og inspisert på leting etter det sagnomsuste merket.Men dette var ikke bestandig en effektiv metode. To av de mest no-toriske nazikrigsforbryterne, Adolf Eichmann og Josef Mengele, bleikke avslørt på denne måten. Hele sytten personer med navnet JosefMengele tjenestegjorde i den tyske hæren, og da han ble tatt til fange,oppga Auschwitz-legen etternavnet Memling, etter en berømt bay-ersk billedkunstner. Han hadde ingen SS-tatovering og påsto at hanvar en helt vanlig Wehrmacht-lege. Til slutt klarte han å rømme fraforvaring, og det samme gjorde Eichmann. Ingen av dem satt på til-talebenken da rettssakene etter krigen startet i Nürnberg.

Jakten på krigsforbrytere var bare en av oppgavene de alliertehadde, og det var ikke nødvendigvis det som hastet mest. Tysklandskulle videre fra det totale nederlag, ikke fra en fremforhandlet over-givelse. Folket sultet, avlinger måtte høstes, og i løpet av noen få må-neder ble flere millioner krigsfanger, uten noe arbeid å gå til, løslatt.Innen 8. juni hadde USAs 3. armé løslatt over en halv million fanger;deres 12. armé løslot i snitt 30 000 fanger hver eneste dag. Samtidigsendte Storbritannia hjem 300 000 tyskere som en del av OperasjonBarleycorn, så de nettopp kunne jobbe med å redde innhøstningen.Dette antallet steg til mer enn en million innen august 1945, og tid-ligere soldater skulle også jobbe med gruvedrift og transport. Detvar uante mengder ruiner å rydde, broer å gjenoppbygge, udetonertebomber å fjerne. Alle telekommunikasjonsnettverk, postsystemer,motorveier, jernbaner, og selv lokale transportsystemer måtte byg-ges opp igjen fra grunnen.

29. juni 1945 utstedte Hovedkvarteret for de allierte styrkeneHjemsendelsesdirektiv Nr. 5, som ga autorisasjon til å foreta en ge-nerell løslatelse av tyske fanger som ikke tilhørte «automatiske arre-

14

stasjonskategorier», slik SS-medlemmer og krigsforbrytere gjorde.Soldater i fangenskap ble kort og godt undersøkt av en lege og bedtom å fylle ut et skjema. Intervjuene de måtte gjennom varte ikkelenge. De soldatene som ble løslatt, mottok et halvt rugbrød og rundten halv kilo svinefett som niste på reisen hjem. Med en slik hastig-het, og antallet det var snakk om, var det uunngåelig at det også varkrigsforbrytere blant dem som ble satt fri.

Blant mennene som satt i fangenskap var Hauptsturmführer Ari-bert Heim, en østerriksk lege i Waffen-SS, den militære fløyen av SS,som hadde utviklet seg til å bli en slags parallell hær. Han fortsatte åvirke som lege selv mens han satt fengslet, og behandlet tyskere vedsykehus nr. 8279, i nærheten av Carentan i Frankrike, omtrent tremil fra Omaha-stranden i Normandie. Sykehuset var i virkelighetenen diger teltleir og hadde tidligere fungert som amerikansk feltsyke-hus fram til USA overlot det til tyskerne. Da Røde Kors besøkte sy-kehuset i mai 1945, hadde det 1417 sårede eller syke tyskere i sin va-retekt. Røde Kors-inspektøren kunne melde om at forholdene «varutmerkede» og sa at tyske soldater hadde gått så langt som å si at be-handlingen de fikk der var langt bedre enn hva de hadde opplevd påtysk side i løpet av de siste par årene av krigen.

Det kunne bli veldig varmt i teltene i løpet av dagen og tilsva-rende kaldt om natten, men det fantes operasjonsstuer, røntgenap-parater og et laboratorium. Ifølge Røde Kors-observatøren hadde degodt med operasjonsutstyr og medisiner. Det var i bunn og grunnde tyske legene selv som drev sykehuset, under oppsyn av fire ame-rikanske offiserer. «På et profesjonelt nivå er forholdet mellom deamerikanske og de tyske legene godt», skrev Røde Kors-represen-tanten. Dette gjaldt også Heim. Hans amerikanske overordnede varimponerte over hans evner og pålitelighet. I en anbefaling skrev denamerikanske kapteinen Edward S. Jones at Heims kirurgiske arbeid«hadde vært utmerket og livsviktig for krigsfangepasientene».

Heim etablerte vennskapelige bekjentskaper med de andre legeneog også med en tysk prest ved navn Werner Ernst Linz. Presten varvitne til hvordan Heim «utførte sitt virke på en svært ansvarlig måtetil beste for soldatene han fikk i sin varetekt». Doktor Heim var sær-

15

lig «selvoppofrende» når det gjaldt behandling av seksuelt overfør-bare sykdommer og gjorde alt han kunne for å hjelpe pasientene sine,skrev Linz i en anbefaling.

Selv om han hadde reist mye i løpet av krigen, endte Heim opppå nøyaktig samme sted som han hadde startet, i Frankrike. Etter atTyskland annekterte Østerrike i 1938 måtte østerrikerne avlegge mi-litærtjeneste på lik linje med sine nye landsmenn. Da han ble spurt,insisterte Heim på at han hadde blitt dratt inn i Waffen-SS mot sinvilje. Hans første oppdrag etter endte medisinstudier i Wien somtjuefemåring hadde vært som sjåfør under den tyske invasjonen avFrankrike i 1940. Heim tok del i omlokaliseringen av etniske tyskerei Jugoslavia og jobbet med nødhjelp etter et jordskjelv i Romania.Han hadde tjenestegjort i Norge og Finland, og han var blitt såret ikamp.

Kun åtte dager etter at den første amerikanske soldaten kryssetRhinen den 7. mars 1945, ble Heims avdeling tatt til fange i Buchholzvest i Tyskland. Heim var så heldig at han ble tatt som krigsfange påden amerikanske siden, i stedet for å ende opp med en tur til Sibirpå invitasjon fra russerne. I stedet ble han sendt til krigsfangeleiren iFrankrike.

Han sto ikke på CROWCASS’ liste over krigsforbrytere, mensom tidligere medlem av Waffen-SS befant han seg i de alliertes auto-matiske arrestasjonskategorier, og dermed skulle det være vanske-lig å ordne med løslatelse. Den videre arrestasjonen og rettergangenkunne vært sikret dersom det ikke hadde vært for én forsømmelse.Blant alle stedene Heim hadde tjenestegjort i løpet av krigen, mang-let det en post i mappen hans – fordi den var blitt oversett eller fjernetmed vilje, det er uvisst – en liten by i Østerrike som het Mauthausen.

KAPITTEL 2

Mindre enn ni måneder etter at han slapp fri etter seks år i kon-sentrasjonsleirer i Tyskland og Østerrike, befant Dr. Arthur

A. Becker seg i Wien, hvor han jobbet som spesialetterforsker for detamerikanske forsvarets War Crimes Investigation Team 6836. Hanvar en slank og brunøyd femogfemtiåring, med markerte mellom-rom mellom tennene, og født i den nordtyske byen Prenzlau. Beckervar skribent, men studerte farmakologi og bodde i Stuttgart da hanble arrestert. I løpet av tiden i fangenskap gikk han med et grønt tri-angel på skjorta, som var merket for alminnelige kriminelle. Da hanble løslatt, fortalte han til amerikanske myndigheter at en av beste-foreldrene hans var jøde. Han var blitt arrestert for kritiske bemerk-ninger om SS i kjølvannet av Krystallnatten.

De amerikanske krigsforbrytelsesetterforskerne strevde med åklargjøre de planlagte rettssakene raskt nok i de områdene de okku-perte, som følge av alvorlig underbemanning. Først ble arbeidsstyr-ken flyttet til Stillehavsfelten, hvor amerikanerne fortsatt var i kampmot japanerne. Etter at Japan kapitulerte, ble soldatene sendt hjemså fort som mulig. De soldatene som ble igjen for å etterforske krigs-forbrytelser var «stort sett stridsvognsoldater med granatsjokk somble sendt til den nye enheten som en slags adspredelse og rehabili-tering», ifølge en aktor. «De satt bare der uten å vite hva de skullegjøre.» Den enorme oppgaven, i tillegg til språkvanskene, gjorde atdet var nødvendig med hjelp fra de lokale, og i rekkene av tidligereinnsatte fantes det entusiastiske frivillige, som for eksempel Becker.

Om morgenen fredag 18. januar 1946 hadde Becker intervjuav-taler i Wien med andre tidligere fanger – en mann ved navn Josef

17

Kohl på formiddagen og en som het August Kamhuber på ettermid-dagen – for å snakke om drap på alliert militærpersonell i strid medGenève-konvensjonen. På samme måte som Berlin var også den øs-terrikske hovedstaden en delt by på den tiden, okkupert av britiske,franske, amerikanske og sovjetiske styrker, som alle hadde hver sinsone samtidig som de samarbeidet om å administrere en internasjo-nal sone i byens første distrikt. Etterforskningsteamet som Beckerjobbet for hadde hovedkvarter i Salzburg, men selv den enkle oppga-ven med å innhente vitner fra den sovjetiske sektoren krevde en spe-siell avtale mellom de stadig mer mistenksomme krigsallierte. Rus-serne anså flyttingen av vitner fra sin sone som «kidnapping».

En stor del av Wiens tidligere storhet var fremdeles tapt til kri-gens ødeleggelser. Bombeangrepene, og til slutt Den røde armés of-fensiv, hadde lagt mye av det gamle førstedistriktet i ruiner. Totalthadde rundt åtti tusen hus blitt ødelagt eller skadet. Flyktninger frahele Europa, inkludert overlevende fra konsentrasjonsleirene og tid-ligere slavearbeidere, trengte ly og gjorde boligkrisen enda større.Det fantes verken gass, elektrisitet eller telefontjenester, og okkupa-sjonsmaktene ga wienerne tillatelse til å hogge ned mange av trærnesom en gang hadde stått langs byens vakre bulevarder, for å døyveden verste kulda gjennom den strenge etterkrigsvinteren.

Matvaremangelen og rasjoneringene var ikke noe nytt for JosefKohl, som hadde vokst opp i fattigdom og ofte gått sulten da hanvar liten. Som voksen mann var han skallet, med et stramt, selvsik-kert smil, som muligens kan ha hatt som mål å skjule de store ogganske så skrå tennene hans. Den østerrikske kommunisten så merut som den utdannede regnskapsføreren han opprinnelig var enn dengatekrigeren han hadde blitt. Kohl hadde tatt til barrikadene i 1934for å kjempe for den østerrikske republikken mot fascistenes makt-overtakelse og blitt skutt i brystet så kulen gikk rett gjennom lungenhans. Etter at nazistene innlemmet Østerrike i Det tredje riket, bleKohl arrestert av Gestapo. Etter flere måneder i Gestapo-fengseletpå Morzinplatz i sentrum av Wien, ble han overført til den beryk-tede konsentrasjonsleiren Dachau i utkanten av München.

Et år senere, i september 1939, ble Kohl overført på nytt, denne

18

gangen til en ny leir i Oberösterreich. Det var Heinrich Himmlersom hadde valgt ut stedet, av økonomiske årsaker, så fangene kunnebrukes som tvangsarbeidere og hogge granitt fra steinbruddene iWiener Graben. Leiren fikk navn etter Mauthausen, som var dennærmeste byen. Under trussel om vold og vilkårlige henrettelser blefange tvunget til å bære tunge steiner opp en trapp med 168 trinnsom var hugget inn i fjellsiden. Mange døde av utmattelsen. Med ti-den bygde fangene sitt eget fengsel, som var særegent i forhold tilde andre konsentrasjonsleirene, med høye steinvegger og et vakttårnsom gjorde at leiren lignet på en middelalderfestning.

Inntil nazistene åpnet dødsleirene i Polen, var Mauthausen deneneste konsentrasjonsleiren i Klasse III etter et trelagssystem. Detbetød at leiren, etter nazistenes egen vurdering, var den tøffeste i helenettverket, tøffere enn Dachau, Buchenwald eller Auschwitz, desig-net for Vernichtung durch Arbeit, eller utrydding gjennom arbeid.Nesten halvparten av de rundt seksten tusen fangene i Mauthausendøde eller ble drept det første året. Kohl satt i leiren gjennom helekrigen, i nesten seks år til sammen, helt til frigjøringen kom. Nå varhan en fri mann, bodde sammen med sin kone Agnes igjen, og job-bet som leder for en avdeling av Volkssolidarität, eller Folkesolidari-teten, en organisasjon bestående av overlevende fra konsentrasjons-leirene.

Beckers intervju med Kohl begynte klokken 10.55 den morgenen,og vitnet oppga personlig informasjon, adressen i Endergasse-gateni Hetzendorf-bydelen sør for sentrum av Wien, og sin versjon avhendelsene som førte til at han endte i Mauthausen. Da disse forma-litetene var tatt hånd om, spurte Becker: «Hva vet du om overgre-pene og drapene på engelske, eventuelt angloamerikanske krigsfan-ger?»

«De første engelske fangene som hoppet inn over Frankrike i fall-skjerm og skaffet seg sivile forkledninger der, ble ført til Mauthauseni 1940 og skutt for spionasje», svarte Kohl. Hvordan visste Kohl atde var engelske? Kohl forklarte at han selv kunne engelsk og haddesnakket med mennene før de ble henrettet. Han gikk videre til å be-skrive mishandlingen av de allierte pilotene i 1944, om sparkene og

19

hodene som ble slengt i veggen, og oppga navnene på de ansvarligeSS-medlemmene.

Becker ville så høre det Kohl visste om mishandlingen og drepin-gen av fanger. «Jeg jobbet på kontoret på sykestua fra april 1940 tiljuni 1941», sa Kohl. «Det resulterte i at jeg var øyenvitne til de førstedrapene som ble begått med sprøyte.»

«Hva slags fanger ble drept?» spurte Becker.«Først og fremst de fangene som ikke kunne jobbe, de syke og

svake.»«Har du kjennskap til andre grusomheter som ble gjennomført av

SS-legene i leiren?» spurte Becker.«Ja. Leirlegen Heim pleide å kikke inn i munnen på fangene for å

bestemme om tennene deres var i perfekt stand. Dersom det var til-fellet, drepte han fangen med en innsprøytning, skar hodet av ham,kokte det i timevis i krematoriet til hodeskallen ikke hadde mer kjøttigjen, og så brukte han og kollegene hans skallene som pynt på kon-torpultene sine.»

«Hva mer kan du si om denne Dr. Heim?» spurte Becker.«Når han skulle velge ut en fange til eksperimentene sine, var han

først nøye med å stille fangen grundige spørsmål, særlig om situasjo-nen til fangens familie, og om de ville bli tatt vare på dersom denneselv ble borte. Når han hadde fått klarhet i dette, gjennomførte hanoperasjoner på helt friske mennesker. Han overbeviste dem om atdet bare var ubetydelige, ufarlige inngrep og at de ville bli sluppet frimed en gang de var friske nok. Deretter utførte han de mest kompli-serte og vanskelige operasjonene på dem, i magen, leveren – selv hjer-tet – hvilket førte til at de døde. Dette var helt friske mennesker, ogoperasjonene var ikke annet enn eksperimenter,» konkluderte Kohl.

«Vet du om Dr. Heim fortsatt er i live?» spurte Becker.«Det kan jeg ikke si med sikkerhet», sa Kohl. «Men det kan ikke

utelukkes at han lever i skjul.»