David Foster Wallace

Den bleke kongen

Oversatt av Preben Jordal

David Foster WallaceOriginalens tittel: The Pale King

Oversatt av Preben JordalOversetteren er medlem av og har mottatt støtte fra Norsk Oversetterforening

© David Foster Wallace Literary Trust, 2011

Norsk utgave:© CAPPELEN DAMM AS, 2015

ISBN 978-82-02-36721-3

1. utgave, 1. opplag 2015

Personene i denne boken er oppdiktet. Enhver likhet med virkelige personer,levende eller døde, er tilfeldig og ikke tilsiktet fra forfatterens side.

Innkjøpt av Norsk Kulturråd

Omslagsdesign: Mario J. PuliceOmslagsillustrasjon: Karen Green

Sats: Type-it AS, TrondheimTrykk og innbinding: UAB PRINT-IT, Litauen 2015

Satt i Sabon 9,7/12 og trykt på 70 g Enso Lux Cream 1,8.

Materialet i denne publikasjonen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Cappelen Damm AS er enhver eksemplarfremstillingog tilgjengeliggjøring bare tillatt i den utstrekning det er hjemlet i lov eller tillattgjennom avtale med Kopinor, interesseorgan for rettighetshavere til åndsverk.

Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføre erstatningsansvar oginndragning, og kan straffes med bøter eller fengsel.

www.cappelendamm.no

Redaktørens anmerkning

I 2006, ti år etter utgivelsen av David Foster Wallaces InfiniteJest, planla Little, Brown å gi ut en jubileumsutgave av dennefantastiske romanen. Man planla å feire i bokhandler i NewYork og Los Angeles, men etter hvert som begivenhetene nær-met seg, ble David stadig mer betenkt angående det å delta.Jeg ringte for å prøve å overtale ham. «Du vet jeg kommerhvis du insisterer», sa han. «Men vær så snill å la være. Jeger dypt inne i noe langt, og det er vanskelig for meg å kommeinn i det igjen når jeg dras vekk.»

«Noe langt» og «en lang sak» var uttrykkene David bruktefor å snakke om romanen han hadde skrevet på i årene somvar gått siden Infinite Jest. Han utga mange andre bøker idisse årene – novellesamlinger i 1999 og 2004 og essaysam-linger i 1997 og 2005. Men spørsmålet om en ny roman syn-tes likevel å ruve i horisonten, og David likte ikke å snakkeom det. En gang, da jeg presset ham for svar, beskrev handet å arbeide med den nye romanen som å kjempe medstore flak av balsatre i sterk vind. Fra agenten hans, BonnieNadell, fikk jeg sporadiske rapporter: Som research til roma-nen tok David kurs i regnskapsføring. Handlingen foregikkpå et av Skatteetatens sentre for behandling av selvangivelser.Jeg hadde hatt den store æren å jobbe med David som hansredaktør på Infinite Jest, og hadde sett hvilke verdener hanfikk tryllet frem av et tennisakademi og et avrusningssenter.Hvis noen kunne få skatt til å bli interessant, var det han,tenkte jeg.

Da David døde i september 2008, hadde jeg ikke sett eteneste ord av denne romanen bortsett fra et par fortellingerhan hadde publisert i tidsskrifter, fortellinger som ikke hadde

5

noen åpenbar forbindelse til regnskapsføring eller skatt.I november hjalp Bonnie Nadell Davids enke Karen Greenmed å gå gjennom kontoret hans, en garasje med et enkeltlite vindu utenfor hjemmet deres i Claremont, California. PåDavids skrivebord fant Bonnie et sirlig ordnet manuskript,tolv kapitler på til sammen nesten 250 sider. På etiketten til endiskett som inneholdt disse kapitlene, hadde han skrevet «Tilforskudd fra LB?». Bonnie hadde snakket med David om åsamle sammen noen få kapitler fra romanen hans for å sendedem til Little, Brown og begynne forhandlingene om en nykontrakt og utbetaling av forskudd mot senere honorar. Herlå altså dette ufullstendige manuskriptet, usendt.

Etter hvert som de utforsket Davids kontor, fant Bonnie ogKaren hundrevis av sider til romanen han holdt på med, enroman som hadde fått tittelen Den bleke kongen. Harddis-ker, mapper, ringpermer, spiralhefter og disketter som inne-holdt maskinskrevne kapitler, stabler med håndskrevne ark,notater m.m. På deres invitasjon fløy jeg til California og droto dager senere hjem med en grønn seilduksekk og to storehandlenett fulle av manuskripter. En kasse full av bøker somDavid hadde brukt i researchen sin, fulgte deretter per post.

Da jeg leste gjennom dette materialet i månedene etterat jeg var kommet hjem, fant jeg en forbløffende fullsten-dig roman, skapt med den overflod av originalitet og humorsom kjennetegnet Davids tekster. Etter hvert som jeg lestedisse kapitlene, kjente jeg en uventet glede, for mens jeg varinne i denne verdenen som David hadde skapt, følte jeg detsom om jeg var i hans nærvær, og klarte på et vis å glemmedet fryktelige faktum at han var død. Enkelte deler var sir-lig maskinskrevet og revidert i utallige versjoner. Andre varutkast i Davids knøttlille håndskrift. Noen – de kapitlene somlå på skrivebordet var blant disse – hadde nylig blitt flikketpå. Andre var mye eldre og inneholdt forkastet eller fortrengthandlingsutvikling. Der var notater og begynnelser som detikke ble noe av, lister av navn, ideer til videreutvikling avhandlingen, beskjeder til ham selv. Alt dette materialet varpraktfullt levende og ladet med observasjoner; å lese det vardet nærmeste man kunne komme det å se hans forunderlige

6

sinn i fri utfoldelse. En lærinnbundet notatbok var fremdeleslukket rundt en grønn filttusj som David nylig hadde skrevetmed.

Ikke noe sted i løpet av alle disse sidene var der et omrisseller andre indikasjoner på hvilken rekkefølge David haddeplanlagt for kapitlene. Det fantes noen få generelle bemerk-ninger om romanens kurs, og kapittelutkast ble ofte innledeteller etterfulgt av Davids beskjeder til seg selv om hvor enskikkelse kom fra, eller hvor han eller hun kunne være på vei.Men det fantes ingen liste over scener, ingenting som lot tilå være utpekt som åpnings- eller avslutningspunkt, og hellerikke noe som kunne kalles et sett av veiledninger eller instruk-sjoner for Den bleke kongen. Etter hvert som jeg leste dennemengden av tekst, og leste den om igjen, ble det like fullt klartat David hadde skrevet seg dypt inn i romanen og skapt et liv-fullt komplekst sted – Skatteetatens regionale kontrollsenteri Peoria, Illinois, i 1985 – og en bemerkelsesverdig ansamlingav personer som kjempet mot det vanlige livets store, tungeog terroriserende demoner.

Fra dette manuskriptet ba Karen Green og Bonnie Nadellmeg sette sammen den beste versjonen av Den bleke kongenjeg kunne finne. Å gjøre det har vært en utfordring ulikt altannet jeg har stått overfor. Men etter å ha lest disse sidenemed utkast og notater ønsket jeg at de som setter pris påDavids arbeid, skulle få se hva han hadde skapt – at de skullefå lov til å kikke inn i dette ekstraordinære sinnet en gang til.Selv om det ikke i noen forstand er et ferdigstilt arbeid, syntesDen bleke kongen for meg å være like så dypsindig og modigsom mye av det andre David har skrevet. Å arbeide med dettevar, slik jeg ser det, den beste måten å minnes ham i kjærlig-het på.

Når jeg har satt sammen denne boken, har jeg fulgt internespor fra selve kapitlene og fra Davids notater. Det var ingenenkel oppgave: Selv et kapittel som lot til å være roma-nens åpenbare begynnelse, avsløres i en fotnote – og endamer direkte i en tidligere versjon av dette kapittelet – å værement å komme lenge etter at romanen begynner. En annen

7

bemerkning i det samme kapittelet omtaler romanen som fullav «skiftende synsvinkler, strukturell fragmentering, villedeuforenligheter». Men mange av kapitlene avdekket et sentraltnarrativ som følger en relativt klar kronologi. I dette fortel-lingsforløpet ankommer flere skikkelser ved Peorias regio-nale kontrollsenter på samme dag i 1985. De gjennomgår enorienteringsprosess og begynner å arbeide seg inn i og læreom den enorme verdenen som selvangivelsesbehandling hosSkatteetaten utgjør. Disse kapitlene og disse tilbakevendendepersonene har en tydelig rekkefølge som danner selve ryggra-den i romanen.

Andre kapitler er uavhengige og tar ikke del i noen kro-nologi. Det å plassere disse frittstående delene har vært denvanskeligste biten ved å redigere Den bleke kongen. Det bleåpenbart mens jeg leste at David hadde planer om at roma-nen skulle ha en struktur som liknet strukturen i Infinite Jest,der lengre partier med etter alt å dømme ubeslektet informa-sjon ble presentert for leseren før en hovedfortelling begynteå gi mening. I flere notater til seg selv omtalte David romanensom «tornadoaktig», eller at han ville at den skulle gi en «tor-nadoaktig følelse» – noe som antyder at biter av fortellingenliksom skulle treffe leseren i en høyhastighetsvirvel. De flesteav de ikke-kronologiske kapitlene har å gjøre med dagliglivetved det regionale kontrollsenteret, med Skatteetatens prak-sis og kunnskapsgrunnlag, samt tanker om kjedsomhet, gjen-takelse og fortrolighet. Enkelte av dem er historier fra ulikeuvanlige og vanskelige barndommer, hvis betydning gradvisblir klar. Målet mitt for å arrangere disse delene i en bestemtorden var å plassere dem slik at informasjonen de inneholder,dukker opp i tide til å støtte opp om det kronologiske hand-lingsforløpet. I enkelte tilfeller er plasseringen helt vesentligfor historien som folder seg ut; i andre er det mer et spørsmålom tempo og stemning, som når små komiske kapitler plas-seres mellom lange alvorlige.

Romanens hovedfortelling har ingen klar avslutning, ogspørsmålet dukker uvegerlig opp: Hvor ufullført er denneromanen? Hvor mye mer ville muligens ha kommet til? Detteer umulig å vite i fravær av et detaljert riss som antyder noe

8

om scener og bifortellinger som ennå har til gode å bli skre-vet. Enkelte notater i Davids manuskript antyder at han ikkehadde tenkt at romanen skulle ha et handlingsforløp som pånoen vesentlig måte skiller seg fra kapitlene som allerede fin-nes her. I ett notat står det at romanen er «en rekke av oppsettsom forbereder at noe skal skje, men det skjer aldri noe». Etannet peker på at det finnes tre «høytstående spillere … menvi ser dem aldri, kun deres assistenter og utsendinger». Endaett antyder at gjennom hele romanen «truer noe stort med åskje uten noensinne å finne sted». Disse linjene kunne støtteen påstand om at romanens åpenbare ufullstendighet faktisker intendert. David sluttet sin første roman midt i et utsagn ien dialog og sin andre med at viktige aspekter ved handlings-forløpet kun ble berørt i forbifarten. En skikkelse i Den blekekongen beskriver et skuespill han har skrevet hvor en mannsitter ved et skrivebord og arbeider i stillhet, helt til publikumforlater salen – og på det tidspunktet begynner skuespilletshandling. Men, fortsetter han, «jeg klarte aldri å bestemmemeg for hva som skulle skje, om det skulle skje noe.»

Manuskriptsidene ble redigert i kun ubetydelig grad. Detvar en målsetting å gjøre personnavnene konsistente (Davidfant til stadighet på nye navn) og sørge for at stedsnavn, jobb-titler og andre faktiske forhold er samstemmende gjennomhele boken. Noe annet av det som måtte gjøres, var å rette pååpenbare grammatiske feil og gjentakelser av ord. Enkelte avkapitlene i manuskriptet hadde betegnelsen «nullutkast» eller«frihåndsskriving», som var Davids uttrykk for første forsøk,og inkluderte notater der det for eksempel kunne stå: «Kuttesmed 50% i neste utkast.» Her og der foretok jeg strykningerfor å bevare mening eller tempo, eller finne et punkt å avslutteet kapittel som fortsatte uten avslutning. Min overgripendeintensjon med å plassere kapitlene i rekkefølge og redigeredem var å utelukke utilsiktet distraksjon og forvirring, for pådenne måten å la leseren få lov til å konsentrere seg om deenorme spørsmålene som David prøvde å bringe på bane, ogfor å gjøre historien og personene så forståelige som mulig.De fullstendige opprinnelige utkastene til disse kapitlene, oghele mengden av materiale som denne romanen er håndpluk-

9

ket fra, vil etter hvert bli gjort tilgjengelig for offentlighetenved Universitetet i Texas’ Harry Ransom Center, som huseralle papirene til David Foster Wallace.

David var en perfeksjonist av ypperste merke, og det eringen tvil om at Den bleke kongen ville ha vært umåteligannerledes dersom han hadde valgt å leve videre og kunnegjøre den ferdig. Ord og bilder som jeg er sikker på at hanville ha endret på, dukker til stadighet opp i disse kapitlene.Minst to personer har dobermann-hånddukker. Disse og ettitall andre gjentakelser og utkastslurverier ville ha blitt rettetopp og finpusset dersom David hadde fortsatt med å skriveDen bleke kongen. Men det gjorde han ikke. Stilt overforvalget mellom å arbeide med å gjøre denne ikke-ferdigstilteteksten tilgjengelig som bok eller å plassere den på et biblio-tek hvor bare forskere ville ha lest og kommentert den, nøltejeg ikke et eneste sekund. Selv som ufullført er det et mester-lig verk, en undersøkelse av noen av livets dypeste utfordrin-ger, og et vågestykke av den typen som krever ekstraordinærtkunstnerisk mot. David ga seg i kast med å skrive en romanom noen av de vanskeligste temaene i verden – tristhet ogkjedsommelighet – og prøvde å gjøre denne utforskningenintet mindre enn dramatisk, morsom og dypt rørende. Allesom jobbet med David, vet godt hvor hardt han kjempet imotdet å la verden få se et arbeid som ikke var foredlet i henholdtil hans høye krav. Men en ufullført roman er alt vi har, oghvordan kan vi la være å se? David er dessverre ikke her ogkan hindre oss i å lese, eller tilgi oss for å ville det.

Michael Pietsch

Vi fyller allerede eksisterende former, og når vi fyller dem,forandrer vi dem og blir selv forandret.

Frank Bidart: «Borges and I»

§ 1

Forbi flanellsslettene og grafer i asfalt og skakke rustsilhuet-ter, forbi den tobakksbrune elven hvor trærne luter seg utoverog slipper mynter av sol gjennom grenene på vannet lengernede, til plassen bortenfor leveggen hvor upløyde marker sur-rer skingrende i formiddagsheten: durra, hvitmelet gåsefot,villris, sarsaparilla, starr, tistel, mynte, løvetann, revehale,muskadin, skunkkål, gullris, korsknapp, linderose, søtvier,beiskambrosia, floghavre, vikke, prærietrillium, bønner i sinegen vrengte belg, fra en tidligere planting, alle med mykt nik-kende hoder i morgenbrisen, som en mors myke hånd motkinnet ditt. En pil av spurver skutt ut fra leveggens halmtak.Dugg-glitteret som blir værende der det er og fordamper heledagen. En solsikke, fire til, en av dem bøyd, og hester i detfjerne som står så stive og stille som leker. Alle nikker. Elekt-riske lyder av insekter opptatt med sitt. Solskinn med lyse-gul farge og blek himmel og cirrusvirvler så høyt oppe at deikke kaster skygge. Insekter helt opptatt med sitt hele tiden.Kvarts og chert og skifer og skorper av jernkondritt i granitt.Veldig gammelt land. Se deg omkring. Den dirrende horison-ten, konturløs. Vi er alle sammen brødre.

Så kommer det kråker oppe i luften, tre eller fire, ikkeen flokk, på vingene, tause, målrettede, med retning motpiggtrådgjerdet som omringer maisåkeren bortenfor der denene hesten snuser den andre bak, den forreste hestens halelydig løftet. Produsentmerket på skoene dine preget i dug-gen. Alfalfa-bris. Gressborrer på sokkene. Tørr skraping innei en stikkrenne. Rusten streng og skjeve stolper mer et symbolpå begrensning enn et gjerde per se. jakt forbudt. Hysjin-gen fra motorveien lenger unna bortenfor leveggen. Kråkene

13

i enga som står i ulike vinkler mens de vender på kuruker forå nå frem til marken på undersiden, markenes former rissetinn i den snudde møkka og bakt i solen hele dagen til de harhardnet, for så å bli værende der, ørsmå tomme linjer i raderog innfelte krøller som ikke lukker seg fordi hode og halealdri riktig møtes. Les disse.

§ 2

Så, fra Midway, fløy Claude Sylvanshine på noe som hetConsolidated Thrust-regionlinje ned til Peoria, en redselsfulltrettiseter med en pilot som hadde kviser i nakken og somstrakte seg bakover for å dra i et sjaskete forheng så det dek-ket cockpiten, og der bevertningen besto i at en sjanglendejente ga deg nøtter underhånden mens du tømte innpå enPepsi. Sylvanshines vindussete var et sted rundt rad 8, vednødutgangen, ved siden av en eldre dame med et sekkeaktighakeparti, som trass i iherdige anstrengelser syntes å væreute av stand til å åpne nøtteposen hun hadde fått utdelt. Dengrunnleggende regnskapsføringslikningen F = G + EK* kanløses opp og flyttes rundt på og danne alt fra EK = F – Gog videre bortover. Flymaskinen red på oppdrift og fallvindsom en jolle i storm. Den eneste transporttjenesten til Peoriavar regionalfly ut enten fra St. Louis eller de to flyplassene iChicago. Sylvanshine hadde en greie med det indre øret sittog klarte derfor ikke å lese om bord på fly, men leste likevelden laminerte sikkerhetsbrosjyren to ganger. Den besto fordet meste av illustrasjoner; av juridiske årsaker måtte flysel-skapet forutsette analfabetisme. Uten å være klar over at hangjorde det, gjentok Sylvanshine ordet analfabet flere titallsganger inntil ordet opphørte å bety noe og bare ble en ryt-misk lyd, ikke uskjønn, men i utakt med luftstrømmingenfra propellenes pulsslag. Dette var noe han gjorde når hanbefant seg i en stresset situasjon og ikke ønsket inntrengenutenfra. Avreisedestinasjonen hans var Dulles Airport, etter

* Fortjeneste = Gjeld + Egenkapital (Oversetters anmerkning).

15

at han først hadde tatt servicebuss fra Shepherdstown/Mar-tinsburg. De tre viktigste kodifiseringene i den amerikanskeskatteloven var selvsagt 16, 39 og 54, men indekserings- ogantimisbruksstipulasjonene i 81 og 82 var også relevante. Detfaktum at en annen viktig rekodifisering nå var i emning,kom ikke, åpenbart nok, til å finnes på eksamensoppga-ven for offentlig revisor. Sylvanshines personlige mål var åbestå revisoreksamen, og dermed umiddelbart rykke opp tolønnstrinn. Omfanget av rekodifikasjonen ville, selvsagt, del-vis avhenge av hvor godt Etaten lyktes i å utføre direktivenei Initiativet. Jobben og eksamenen måtte oppta to adskiltedeler av hjernen hans; det var avgjørende at han opprettholdtmaktfordelingen mellom dem. Adskillelse av de to områdene.Å regne ut avskrivingsinndragelsen for eiendom som fallerinn under § 1231, er en femtrinnsprosess. Flyturen tok femtiminutter og virket mye lengre. Det fantes ingenting å gjøre,og ingenting ville holde seg rolig i hodet hans i all den inne-stengte støyen, og etter at nøttene var spist, var det ingentingannet for Sylvanshine å ta seg til for å sysselsette hjernen sinenn å prøve å kikke ned på bakken, som syntes å befinne segnær nok til at han kunne skjelne husfarger og kjøretøytypenepå motorveien som flyet syntes å tråkle seg på tvers av fraside til side. Brosjyrens figurer åpnet nødutganger og trakki snorer og la armene likaktig i kors med seteputen på brys-tet, de virket amatørmessig tegnet med trekk som knapt varmer enn klumper; man kunne verken se redsel eller lettelseeller egentlig noe som helst i ansiktene deres idet de skled nednødsklien på tegningen. Håndtaket på nødutgangenes dørerskulle åpnes på én måte og nødlukene over vingene på en heltannen. Bestanddeler av formue innbefatter vanlige aksjer, til-bakeholdt inntekt og et utall ulike typer øvrige finanstrans-aksjoner. Lag et skille mellom fast og periodisk inventar ogforklar forhold(ene) mellom et fysisk inventar og omkostnin-gene knyttet til solgte varer. Det dunkelt gråfargede hodetforan ham ga fra seg en duft av Brylcreem, som akkurat någanske sikkert ble sugd inn i og satte flekker på det lille papir-tørkleet på toppen av setet. Nok en gang ønsket Sylvanshineat Reynolds hadde vært med ham på flyturen. Sylvanshine og

16

Reynolds var begge medhjelperne til systemavdelingsikonetMerrill Errol («Mel») Lehrl, skjønt Reynolds var en GS-11og Sylvanshine bare en ussel og ynkelig GS-9. Sylvanshineog Reynolds hadde bodd og reist overalt sammen siden kata-strofen ved det regionale likningskontoret i Rome, Illinois, i82. De var ikke homofile, de bodde bare sammen og jobbetbegge tett med dr. Lehrl i Systemavdelingen. Selv om han barevar litt mer enn to år eldre enn Claude Sylvanshine, haddeReynolds både offentlig revisoreksamen og en grad i infor-masjonssystemledelse. Denne asymmetrien var bare enda enting som siden Rome hadde satt Sylvanshines selvaktelse påspill og gjort ham dobbelt lojal og takknemlig mot systemdi-rektør Lehrl for at han hadde reddet ham ut av vrakgodsetfra katastrofen i Rome og hatt tro på hans potensial så snarthans plass som et tannhjul i systemet ble funnet. Den doblebokføringsmetoden som ble oppfunnet av italieneren Paciolii tidsperioden til C. Columbus et alia. Brosjyren viste at dettevar den typen flymaskin som hadde sin tilførsel av nødoksy-gen i en brannslukkingsapparataktig gjenstand under seteneheller enn som noe som falt ned ovenfra. Den primitive uty-deligheten til figurenes ansikter var faktisk mer skremmendeenn hva redsel eller et eller annet slags synlig uttrykk ville havært. Det var uklart hvorvidt brosjyrens primærfunksjon varjuridisk eller PR-relatert eller begge deler. Han forsøkte kortå huske definisjonen av krenge. Da han leste til eksamen nåi vinter, hadde Sylvanshine titt og ofte måttet rape og kjentrapet som mer enn et rap; det smakte som om han nestenhadde kastet opp litt. Et lett regn dannet et bevegelig båndpå vinduet og utvidet bildet av den krysskraverte landjordende fløy over. I bunn og grunn betraktet Sylvanshine seg selvsom en ubesluttsom dust som i beste fall var i besittelse av etteneste ubetydelig talent, som i sin tur sto i en ubetydelig sam-menheng med hvordan han ellers var.

Her er det som skjedde ved Skatteetatens regionale kon-trollsenter i Rome, New York, på den angjeldende dato: Toavdelinger hadde sakket akterut og reagerte på en beklage-lig uprofesjonell måte, man tillot en atmosfære av ekstremtstress å spre uklarhet i dømmekraften og overstyre faste

17

prosedyrer etter hvert som avdelingen forsøkte å skjule denvoksende stabelen av selvangivelser og kvitteringer på bok-ettersyn og W-2/1099-kopier heller enn på behørig vis årapportere om ugjort arbeid og anmode om at noe av detoverskytende ble omdirigert til andre kontrollsentre. Det varsvikt i åpenheten og manglende evne til å iverksette umiddel-bart avhjelpende tiltak. Nøyaktig hvor svikten og sammen-bruddet hadde funnet sted, var ennå et kontroversielt tema,til tross for skyldmyldringssamlinger helt på øverste nivå iAvdelingen for regeletterlevelse, men til syvende og sist låansvaret hos direktøren for det regionale kontoret i Rome,til tross for det faktum at det aldri ble brakt ordentlig pådet rene hvorvidt avdelingssjefene hadde gjort henne helt ogfullt klar over hvor stor mengden av ugjort arbeid egentligvar. Den mørke internspøken om denne direktøren nå haddevært at det på skrivebordet hennes sto en treplakett medteksten: Penger? Hvilke penger? Det hadde tatt tre uker førdistriktsbokettersynsavdelingene var begynt å hyle om svik-ten i antallet sjekkede selvangivelser som var blitt sendt tilbokettersyn og/eller automatisert innkreving hos dem, og demange klagene hadde langsomt bygget seg opp og til sluttnådd Kontrollavdelingen, slik alle burde ha kunnet forestilleseg ville skje før eller senere. Direktøren i Rome hadde før-tidspensjonert seg, og en av gruppelederne hadde fått spar-ken umiddelbart, hvilket var ytterst sjelden for en GS-13.Det var åpenbart viktig at avhjelpende tiltak fant sted i detstille, og at unødig oppmerksomhet om saken ikke gikk utover publikums tillit og tiltro til Skatteetaten. Det var ingensom kastet skjemaer i søppelet. Gjemte unna, ja vel, menikke noe ble destruert eller kastet. Selv midt oppe i en kata-strofal psykotisk tilstand innad i avdelingen var det ingensom fikk seg til å brenne, makulere eller stappe i søppelsek-ker og kaste. Dét ville ha vært en virkelig katastrofe – ogdet ville ha kommet ut. Det så ut til at vinduet på nødutgan-gen ikke var noe mer enn flere lag med plast, og når manpresset fingrene mot det, bulte innsiden av det illevarslende.Over vinduet hang det et strengt forbud mot å åpne nødut-gangen, sammen med et ikonisk todelt bildepanel som for-

18

klarte hvordan man skulle åpne nettopp denne nødutgangen.Som system betraktet var dette med andre ord slett gjennom-tenkt. Det som nå ble kalt stress, ble tidligere kalt spenningeller påtrykk. Påtrykk var nå noe i nærheten av det man lapå en annen, som i salgsmedarbeidere under høyt påtrykk.Reynolds sa at en av dr. Lehrls kontaktmenn mellom avdelin-gene hadde beskrevet Etatskontoret i Peoria som en «skikke-lig trykkoker», skjønt dette dreide seg om Kontrollavd., ogikke Personal, hvor Sylvanshine var utplassert som fortroppfor å legge grunnlaget for en mulig fullstendig Systemgjen-nomgang. Sannheten, som Reynolds så vidt hadde unnlatt ågi fullstendig uttrykk for, var at oppdraget ikke kunne væreså sensitivt hvis de overlot det til Sylvanshine. Ifølge under-søkelsene hans var det mulig å melde seg opp til revisoreksa-men ved Peoria Handelshøyskole 7. og 8. november, og vedHøyskolen i Joliet 14.–15. november. Utplasseringens varig-het var ikke kjent. En av de mest effektive isometriske øvel-sene for dem hvis arbeid var knyttet til en pult, var å setteseg opp med rak rygg og stramme de store musklene i rumpe-ballene, telle til åtte, og deretter slappe av. Det mildner ube-hag, øker blodgjennomstrømningen og årvåkenheten og kan,til forskjell fra øvrige isometriske øvelser, til og med utføresi nærvær av andre, gitt at man i stor grad er skjult av pul-tens fysiske masse. Unngå å skjære grimaser eller slippe uthøye stønn når du slapper av i musklene. Fortrinnsoverfø-ringer, likviditetsavsetninger, kreditorer uten sikkerhet, kravmot konkursbo som i kap. 7. Han hadde hatten sin i fanget,like over beltet. Systemdirektør Lehrl hadde begynt som GS-9-revisor i Danville, Virginia, før han oppnådde suksess oghurtig steg i gradene. Han hadde ti manns styrke. Da Sylvan-shine leste til eksamen nå, var det verste dette med at uansetthva det var han fordypet seg i, ville det forårsake en stormoppe i hodet hans om alt det andre han ikke hadde fordypetseg i og følte han ennå var svak i, noe som gjorde det nes-ten umulig å konsentrere seg og fikk ham til å sakke ytter-ligere akterut. Han hadde lest til revisoreksamen i tre og ethalvt år. Det var som å forsøke å bygge en modell i sterkvind. «Den viktigste komponenten i etableringen av en effek-

19

tiv studieteknikk er:» et eller annet. Det var tekstoppgavenesom virkelig tok livet av ham. Reynolds hadde bestått eksa-menen på første forsøk. Å krenge var å rotere en anelse fraside til side. Ordet for å vugge frem og tilbake var et annet.Det innbefattet ulike akser. Det var et eller annet som hetkardansk oppheng som dukket opp i hodet hans hver ganghan så Donagan-gutten på Lombard High som senere endteopp i romfartskontrollen til de to siste «Apollo»-oppskytin-gene og fikk fotografiet sitt i en glassmonter ved rektorkon-toret på Lombard. Det verste den gang var det at han vissteat lærerne var mennesker som minst av alle passet til denjobben de utførte, og det at han visste dette, kunne de på etvis lukte på ham, så de var på sitt verste når han holdt øyemed dem. Det var et sluttet kretsløp. I Sylvanshines årboksom sisteårselev, som lå i kofferten på lageret i Philly, fantesdet knapt et eneste navnetrekk. Den eldre personen ved sidenav ham forsøkte fremdeles å åpne nøttepakken sin med ten-nene, men hadde vært tydelig på at hun verken ønsket ellertrengte hjelp. Den prosjekterte avkastningsgjelden (PAG) til-svarer den nåværende verdien av all avkastning som i hen-hold til pensjonsavkastningsformelen tilfaller arbeidstakersansettelsesavtale før angjeldende dato. Hvis man staver dethurtig med vekt på h og e og så i og e nummer to igjen, blirhodepine et rymisk barnevers, noe å hoppe tau til. Se ned-over skjortebrystet ditt og stav loft. En av tenåringene utenforvideospillehallen ved siden av anlegget i Midway hadde hattpå seg en svart T-skjorte med teksten sympati med nixon-turneen på og deretter en lang liste med byer i ørsmå bro-derte bokstaver. Tenåringen, som ikke befant seg om bord påflyet, hadde deretter en kort stund sittet like overfor Sylvan-shine i gateområdet og hadde plukket seg i ansiktet med enkonsentrasjon som på ingen måte liknet den åndsfraværendeplukkingen på og berøringen av deler av ansiktet som ledsa-get konsentrert arbeid i Etaten. Sylvanshine drømte fremdelesom skuffeseksjoner og luftekanaler fullstappet med skjemaerog over kanten på disse skjemaene som tøt ut fra rister somsatt foran disse luftekanalene igjen og rekvisittrommet stablettil taket med hullkort og damen fra Kontrollavdelingen som

20

brøt opp døren og hullkortene som falt over henne alle somett akkurat som med skapet til McGee da katastrofen inn-hentet dem etter at de sakket akterut i kryssrevisjonsarbei-det ved det regionale likningskontoret i Rome. Han drømteennå om at Grecula og Harris satte Fornix-datamaskinen utav spill ved hjelp av et eller annet som de helte fra en termosog inn i det bakre luftehullet mens maskinen hveste og blåligrøyk strømmet ut. Tenåringen hadde overhodet ingen yrkes-messig aura; sånn var det med enkelte. Etiske standarderutgjorde hele den første delen av eksamenen, og disse fantesdet også mange vitser om hos Skatteetaten. Et mislighold avyrkets etiske standarder ville mest sannsynlig ha funnet stednår: Lyden fra propellene var nå så overjordisk høy at Sylvan-shine ikke kunne høre annet enn løsrevne stavelser fra samta-lene omkring seg. Kvinnens klo på stålarmlenet mellom demvar et fryktelig syn som han nektet å følge med på. Gamlemenneskers hender skremte og frastøtte ham. Han hadde hattbesteforeldre med hender som han husket som noe fremmedog kloliknende der de lå i fanget deres. Ved oppstart utstederJones A/S ordinære aksjer til en pris som ligger høyere ennpålydende verdi. Det var vanskelig å unngå å se for seg ansik-tene til folkene som hadde som jobb å lage disse spørsmålene.Hva de tenkte på, hva deres yrkesmessige håp og drømmervar. Mange av spørsmålene var som små historier der alt detmenneskelige kjøttet var utelatt. 1. desember 1982 leier fir-maet Clark kontorlokaler i tre år til 20 000 dollar i måned-lig leie. Mens han tellet til hundre, forsøkte Sylvanshine åstramme først den ene rumpeballen og så den andre, i ste-det for å stramme begge rumpeballer samtidig, hvilket krevdekonsentrasjon og en underlig form for ikke-kontroll, som åforsøke å vifte med ørene i speilet. Han prøvde den lene-hodet-til-siden-greia for svært forsiktig og litt etter litt å fåstrukket ut nakkemuskulaturen på begge sider, men fikk like-vel et blikk fra den eldre kvinnen, som med sin mørke kjole ogsitt sammensunkede ansikt fremsto som stadig mer hodeskal-leaktig og skremmende og liknet et eller annet slags illevars-lende tegn om nær forestående død eller knusende nederlagpå revisoreksamen, to ting som i Sylvanshines psyke hadde

21

kollapset til et enkelt bilde som viste ham idet han taust oguttrykksløst skjøv en bred industriell mopp bortover en kor-ridor hvor andre menns navn sto skrevet på dører i frostetglass. Til og med selve synet av en mopp, en bøtte med hjulpå eller en vaktmester med navnet vevd i rød Palmer-skrift påbrystlommen av den grå kjeledressen (som i Midway, utenforherretoalettet med et gult lite skilt som på to språk advarteom vått gulv, det kursiverte navnet et eller annet som begyntepå M, Morris eller Maurice, mannen tilpasset arbeidet sliken mann passer eksakt inn i den luftlommen han forskyver)gjorde nå Sylvanshine så opprørt at mye dyrebar tid gikk taptfør han i det hele tatt kunne begynne å tenke på hvordan hanskulle få satt opp en gjennomførbar tidsplan for å få mak-simalt ut av gjennomgangen av eksamensstoffet, hvilket hangjorde hver dag. Hans store svakhet var strategisk organise-ring og disponering av tid, som Reynolds påpekte ved enhveranledning, idet han påla Claude å for guds skyld bare ta enbok fra stabelen og studere i stedet for å sitte der uvirksomog surre om den beste måten å studere på. Stappet selvangi-velser inn bak skap og i luftkanaler. Låste skrivebordsskufferså fulle av kryssreferanseskjemaer at de uansett ikke lot segåpne. Gjemte ting under andre ting i kurver. Reynolds haddeganske enkelt dukket opp på direktørens kontor før hørin-gen, og hele den personlige katastrofen var tilsynelatende for-svunnet i en eller annen byråkratisk sky av fiolett røyk, og enuke senere satt Sylvanshine og pakket ut av eskene sine vedSystemavdelingen i Martinsburg under dr. Lehrl. Hele greiaføltes som å ha vært nær ved å omkomme i trafikken, å væreunnsluppet med en hårsbredd, og senere ikke engang være istand til å tenke på hele greia uten å begynne å skjelve og bliute av stand til å fungere normalt, så nær hadde katastrofenvært. Hele maskinfløyen hadde fått nedsmeltning. Den lavelyden av en simulert klokke akkompagnerte piktogrammetav setebelter og sigaretter etter hvert som det lyste opp ellersluktes; Sylvanshine kikket opp hver eneste gang uten å værebevisst på det. I innhentingen av bevismateriale til støtte forpåstander fremlagt i en finansiell rapport utvikler revisorenspesifikke revisjonsmål i lys av disse påstandene. Et spedbarn

22

skrek gjennomtrengende på en rad et sted bak ham; Sylvan-shine så for seg at moren simpelthen løsnet setebeltet sitt ogtrakk seg unna til en annen rad og forlot barnet der. I Phila-delphia, etter kaoset som omga introduksjonen av inflasjons-registre som nye sjablonger måtte konfigureres i henhold til i81, var han blitt diagnostisert med en stressrelatert sammen-klemt nerve i nakken og øvre del av ryggen som den tvungentunaturlige stillingen i det ørlille og smale 8 B-setet og dendødningaktige kloen på armlenet ved siden av ham forver-ret hvis han ofret noe av det oppmerksomhet. Det var sant:Hele spillet, hva gjaldt både eksamenen og livet, dreide segom hva man ga oppmerksomhet til, og hva man tvang segselv til ikke å gi oppmerksomhet. Sylvanshine anså seg selvsom svak eller mangelfull på områder som hadde med vilje ågjøre. Det meste av det andre aktet eller skattet hos ham varikke viljestyrt, men simpelthen gitt, lik en persons høyde elleransiktssymmetri. Reynolds kalte ham ubesluttsom, og det varsant. Han hadde et tilbakevendende minne av naboen deres,Mr. Satterthwaite, som tusjet over slitte steder på skoenetil postbuduniformen sin med en svart penn som så utvidetseg og ble et sammenhengende narrativt minne om herr ogfru Satterthwaite, som var barnløse og verken virket spesieltvennlige eller opptatt av barn når man først møtte dem, mensom likevel tillot at bakhagen deres i praksis ble hovedkvar-teret til alle ungene i nabolaget og til og med den skjødes-løse, vaklevorne trehytten de hadde latt Sylvanshine og denromersk-katolske gutten med ansiktsrykningen som en kro-nisk grimase forsøke å bygge i et av trærne deres, og Sylvans-hine kunne ikke huske hvorvidt det var fordi guttens familiehadde flyttet at trehuset ikke ble fullført, eller hvorvidt flyt-tingen hadde funnet sted senere og trehytten ganske enkelthadde vært for sammenrasket og gjennomtrukket av sevje tilå fortsette med. Mrs. Satterthwaite hadde hatt lupus og varofte indisponert. Avvikelsesrater, presisjonsgrenser, stratifi-serte eksempler. Slik dr. Lehrl hadde forklart det, var entropimengden av en viss type informasjon det ikke var noe poeng iå kjenne til. Lehrls aksiom var at den avgjørende testen på enorganisasjonsstrukturs effektivitet var informasjon og filtre-

23

ringen og spredningen av denne. Virkelig entropi hadde nullog niks med temperatur å gjøre. Et annet effektivt konsent-rasjonstriks var å påkalle, mentalt, en beroligende utendørs-scene der det ikke fantes noe press, enten en man forestilte segeller en fra erindringen, noe som var enda mer effektivt hvisscenen besto av eller innbefattet en dam innsjø bekk eller litenelv, siden vann hadde vist seg å ha en beroligende og sam-lende virkning på det autonome nervesystemet, men uansetthvor hardt han prøvde etter rumpeballøvelsene, klarte Syl-vanshine kun å påkalle en taggete ansamling av primærfargersom så ut som en psykedelisk plakat eller noe som liknet pådet man ser hvis man får et støt mot øyet og så lukker øyeti smerte. Pussigheten ved ordet indisponert. Vis at forholdetmellom prisen på langsiktige obligasjoner og skattesatsene pålangsiktige kapitalinntekter ikke er inverst. Han visste hvempå flyet som var forelsket, hvem som ville si de var forelsketfordi det var det man var forventet å si, og hvem som ville siat de ikke var forelsket. Reynolds’ eget erklærte syn på gif-termål/familie var at han helt fra guttedagene hadde misliktfedre og ikke hadde noe ønske om å bli en. På tre adskiltesteder på dagens ulike flyplasser hadde Sylvanshine tatt segselv i å ha øyekontakt med tretti år gamle menn som haddespedbarn i sofistikerte bæremeiser på ryggen, og ved siden avdem gikk konene deres med spedbarnsutstyr i vatterte vesker,det var konene som bestemte, mennene fremsto som grunn-leggende myke eller myknet på et eller annet vis, desperate påen resignert måte, ganglaget deres ikke engang en trasking,øynene tomme og overbærende med den trette stoisismen tilunge fedre. Reynolds ville ikke ha kalt det stoisisme, menettergivenhet overfor en eller annen stor og fryktelig sannhet.Begrepet understøttet innbefatter enhver person som kvalifi-serer til understøttelsesfradrag, eller som ville ha vært kva-lifisert til understøttelsesfradrag dersom det ble sett bort fraat vedkommendes bruttoinntekt og husstandens samlede inn-tekt er for høy. Nevn to standardmåter hvorpå formynderepå lovlig vis kan overføre skatteansvar til avkastningsberetti-gede/arvinger. Begrepet passive tap fantes ikke engang i revi-soreksamenen. Det var svært viktig å dele prioriteten mellom

24

Skatteetaten og revisoreksamenen inn i to adskilte modulereller nettverk. Ett av fire uttalte prosjekter var å forsterkeden evnen Peoria 047 hadde til å skille legitime investerings-partnerskap fra skatteskjul som kun var ment for å unngåskatt. Nøkkelen lå i å gjenkjenne passive vs. aktive tap.Selve prosjektet gikk ut på å skape både en saksstruktur ogen kontrollstruktur for automatiseringen av viktige kontroll-funksjoner ved Peoria-kontoret. Målet var å ha automatise-ringen på plass innen rettslige kjennelser mot visse passiv-tap-vilkår knyttet til inntekt ble lovfestet i neste års skattelov. Deneldre kvinnens rouge var veldig rød, og en pocketbok medtungen av et bokmerke stikkende ut lå uåpnet i fanget hen-nes; den årete og flekkete kloen. Sylvanshines setenummersatt rett der, stemplet inn i armlenets børstede stål, ved sidenav kloen. Dens negler var dypt og fullkomment røde. Luktenav morens neglelakkfjerner, av pudderdåsen hennes, hvordantjafser av håret hennes unnslapp toppen og krøllet seg ned-over nakken hennes i kjøkkendampen da han og O’Dowd varkommet tilbake fra bakhagen til ekteparet Satterthwaite medblåslåtte tomler og sevje på øyevippene. Tjafser og glimt avfargeløse skyer føk i glimt forbi vinduet. Over dem og undervar det en annen historie, men det var alltid noe skuffende vedskyer når man befant seg inne i dem; da opphørte de å væreskyer. Det ble bare skikkelig tåkete. Krenge rimer på penge,slo det ham plutselig uten grunn. Deretter brukte Sylvanshinelitt tid på å prøve å fornemme det faktum at hans egen kroppbeveget seg med samme fart som det fartøyet han befant seginne i. På et stort jetfly føltes det bare som å sitte i et brå-kete smalt rom; her var det i det minste slik at forandringene itrykket setet og beltet øvet mot ham, lot ham være oppmerk-som på selve bevegelsen, og det syntes å ligge en slags trygg-het i den fysiske åpenheten i dette som delvis fungerte somen motvekt mot skrøpeligheten og sprutpotensialet til lydenav propellene. Sylvanshine prøvde å tenke på hva propellenelød som, men kom ikke på noe annet enn en gnagende rote-rende summing så total at den kunne ha vært selve stillheten.En lobotomi innebar at en eller annen slags stav eller sondeble ført inn gjennom øyehulen, begrepet var alltid «frontal»

25

lobotomi; men fantes det noen annen sort? Det å vite at indrestress kunne få ham til å mislykkes på eksamen, bidro baretil å bygge opp et indre stress vedrørende utsiktene til indrestress. Det måtte finnes en annen måte å forholde seg på tilvissheten om hvilke katastrofale konsekvenser frykt og stresskunne forårsake. Et eller annet svar eller viljesgrep; evnen tilikke å tenke på det. Hva om alle unntatt Claude Sylvans-hine kjente til dette trikset? Han hadde for vane å danne segen forestilling om en eller annen ultimat skrekk på platonisknivå i form av en rovfugl så skremmende at bare det at denbefant seg på vingene gjorde byttet redselslagent og paraly-sert; det satt og skalv mens skyggen vokste og ble til uunn-gåelighet. Han hadde ofte denne følelsen: Hva om det varnoe grunnleggende galt med Claude Sylvanshine som ikkevar galt med andre mennesker? Hva om han simpelthen varuegnet, omtrent slik noen mennesker er født uten lemmereller visse organer? Mislykkethetens nevrologi. Hva om hanganske enkelt var født og skjebnebestemt til å leve i skyggenav Total Frykt og Fortvilelse, og alle hans såkalte aktivitetervar ynkelige forsøk på å distrahere ham fra det uunngåelige?Diskuter viktige forskjeller mellom påløpt gjeldsansvar ogkreditors ettergivelse av gjeld i skattebehandlingen av gjelds-tap. Frykt må jo være en form for stress. Kjedsomhet liknerpå stress, men tilhører sin egen lidelseskategori. Hver gangdet hendte noe mindre bra karrieremessig – og det var ofte– hadde Sylvanshines far hatt for vane å si: «Akk, stakkarsSylvanshine.» Det finnes en stressmestringsteknikk som kal-les Tankestans. Indeksen for overskytende nåværende verdier proporsjonen mellom den nåværende verdien av fremti-dig kontanttilstrømning og den opprinnelige investeringen.Andeler, betydelige andeler, kombinert andelsinntekt, kombi-nerte delinntekter, samlede kombinerte delinntekter, driftsre-sultat før fradrag. Materiell prisvariasjon. Direkte materiellprisvariasjon. Han tenkte på den flyttbare risten over lufteka-nalen over sin egen og Ray Harris’ pult ved Regionssenteret iRome og på lyden av risten som ble fjernet og deretter trykkettilbake på plass av håndroten til Harris, og rygget etter dettetilbake fra tanken på en måte som fikk det til å virke som om

26

flyet akselererte. Delstatsmotorveien nedenunder forsvant ogdukket så opp i en flekk som Sylvanshine måtte klemme kin-net sitt inn mot det innvendige vinduets plast for å se, og mensregnet fortsatte og han merket at de var begynt nedstignin-gen, dukket den opp igjen midt i ruten, det krøp en lett tra-fikk på veien med en meningsløs patos som man aldri kunnefornemme når man befant seg nede på bakken. Hva om detrent faktisk føltes like langsomt å kjøre som det fra dette per-spektivet så ut til å være? Det ville være som å forsøke å løpeunder vann. Det hele dreide seg om perspektiv, filtrering, val-get av sanseobjekter. Sylvanshine forsøkte å forestille seg detlille flyet som sett fra et sted nede på bakken, en korsformetfigur mot skydekkets farge av gammelt badevann, med lyssom blinket på innfløkt vis i regnet. Han tenkte seg regn påansiktet sitt. Det var lett West Virginia-regn; han hadde ikkehørt antydning til torden. Sylvanshine hadde en gang værtpå en første date med en Xerox-selger som hadde komplekseog mildt frastøtende mønstre av træler på fingrene etterlenge å ha vært halvprofesjonell banjospiller utenom arbeids-tid; og han mintes, idet bjellen over hodet igjen ga et klemtog lyset i skiltet ble tent, røyking-forbudt-piktogrammet varjuridisk sett overflødig, fingertuppenes træler som dypgule idet dempede restaurantlyset mens han hadde fortalt musike-ren om tekniske bokføringsbesværligheter og den bikubeak-tige strukturen til det nordvestlige regionssenteret, som barevar en liten del av Skatteetaten, og om Etatens historie ogidealer, som var lite forstått, og fornemmelsen av å utføre etviktig samfunnsoppdrag og den (for ham) gamle spøken omhvordan ansatte i tjenesten i sosiale situasjoner ville strekkeseg absurd langt for å unngå å fortelle folk at de jobbet forskattemyndighetene fordi det ofte kastet et likklede over detsosiale samværet grunnet diverse utbredte antakelser om Eta-ten og dem som var ansatt der, mens han hele tiden holdtøye med trælene idet kvinnen brukte gaffelen og kniven, ogat han hadde vært så nervøs og anspent at han hadde bableti vei om seg selv og aldri spurt henne nok om henne, henneshistorie med banjoen og hva den betød for henne, hvilket vargrunnen til at hun ikke hadde likt ham godt nok og de ikke

27

hadde funnet tonen. Han hadde aldri gitt kvinnen med ban-joen en sjanse, det kunne han se nå. Det som later til å væreegoisme, er det svært ofte ikke. På enkelte måter var Sylvans-hine nå, i Systemavdelingen, blitt en helt annen. Nedstignin-gen var hovedsakelig en forsterkning av tydeligheten til detsom lå under dem – åkrer viste seg å være pløyd i loddrettefurer og siloer som å ligge inntil skråstilte fallrenner og bel-ter, og et industriområde viste seg som enkeltstående bygnin-ger med vinduer som speilte lyset og innfløkte ansamlinger avbiler på parkeringsplassen. Hver bil ikke bare parkert av etmenneskelig individ, men tenkt ut, formgitt, satt sammen avdeler som hver og en var formet og laget, transportert, solgt,finansiert, kjøpt og forsikret av menneskelige individer, hvertav dem med sin livshistorie og selvforståelse som alle sam-men inngikk i et større mønster av kjensgjerninger. Reynolds’maksime var at virkeligheten var et mønster av kjensgjernin-ger der mesteparten var entropisk og tilfeldig. Trikset var åbevege seg mot de kjensgjerningene som var av betydning– Reynolds var en rifle der Sylvanshine var en hagle. Følel-sen av en liten bloddråpe fra høyre nesebor var en hallusina-sjon og måtte overses fullstendig; følelsen eksisterte ganskeenkelt ikke. Bihuleproblemer var vanlig i Sylvanshines familiepå verst mulig måte. Aurelius i det gamle Roma. Grunnprin-sipper. Fritak versus fradrag, for nettoinntekt versus fra net-toinntekt. Et tap man pådro seg fra et ikke-forretningsmessiggjeldstap, klassifiseres alltid som et kortvarig kapitaltap ogkan derfor trekkes fra i skatteklasse D i henhold til følgende§ i likningsloven: Den ene bygningen hadde et tak som entenvar markert som helikopterdekk eller et komplekst visueltsignal til flyene over som var i gang med nedstigningen, ogtonehøyden til propellenes doble summing var annerledes nåog hans høyre bihule var i dette øyeblikk som en rød ballonginne i skallen for de var faktisk i ferd med å lande, kontrollertnedstigning var uttrykket, og delstatsmotorveien nå rokokkoav avkjøringer og halve kløverblader og trafikken tettere ogmed noe iherdig ved seg, og kloen hevet seg fra armlenet idetdet dukket opp en vannansamling under dem, en innsjø elleren elvemunning, og Sylvanshine kjente at den ene foten hans

28

sov mens han forsøkte å huske den særegne posituren skik-kelsene i sikkerhetsbrosjyren holdt seteputene mot brystetmed, med korslagte armer dersom det usannsynlig nok skulleskje at flyet måtte lande på vannet, og nå krenget de virkeligog i sannhet og flyets hastighet ble tydeligere på hvordan tingunder dem, i det som måtte være en eldre del av Peoria quamenneskeby, føk forbi, tettpakkede blokker i sotfarget mur-stein og skråtak og en fjernsynsantenne med flagg på, og etglimt av en bourbonfarget elv som ikke var elven fra i sted,men kunne ha vært forbundet med den, ikke som den majes-tetiske og skumdekkede strekningen av Potomac-elven somtrengte seg frem gjennom Systemavdelingens vinduer på Anti-etams hellige sted, han merket seg at flyvertinnen satt medhodet bøyd og armene rundt beina i klappsetet sitt, hvor dentotale markedsverdien til Browns kurante verdipapirer vedårets slutt overstiger den totale regnskapsverdien ved åretsbegynnelse, og det tilsynelatende ut av ingenting dukket oppen blek betongflate som steg opp for å møte dem uten noenadvarende klokkeklemt eller høyttalerbeskjed og brusboksenhans satt fast i setelommen mens det grå dødninghodet vedsiden av ham pisket til høyre og venstre og propellenes flim-rende lyd skiftet enten tonehøyde eller klang, og den eldredamen stivnet i setet sitt og løftet den foldete haken i redselog gjentok det som i Sylvanshines ører lød som ordet treskallemens blodårer bulte blålig ut i knyttneven foran henne, hvorhun tviholdt i den knuste og oppsvulmede men ennå uåpnedefoliepakningen med billignøtter.

«Den femte virkningen har mer med deg å gjøre, hvordan dublir oppfattet. Den er kraftfull selv om bruken av den er merbegrenset. Følg med, gutt. Neste passende person du små-prater med – så stanser du plutselig midt i samtalen og sernøye på vedkommende og sier: «Hva er det som er i veien?»Du sier det på en bekymret måte. Da kommer han til å si:«Hva mener du?» Du sier: «Det er noe i veien. Jeg kan merkedet. Hva er det?» Og han vil se forbløffet ut og si: «Hvor-dan kunne du vite det?» Han vet ikke at det alltid er noe iveien, med alle. Ofte mer enn bare én ting. Han vet ikke at

29

alle bestandig går omkring hele tiden med noe som er galt ogtror de utøver stor viljeanstrengelse og kontroll for å hindreandre mennesker, som de tror det aldri er noe i veien mednoensinne, fra å få øye på det. Det er sånn folk er. Hvis manplutselig spør hva som er i veien, og enten de nå vil åpne segog betro seg til deg eller nekte for det og late som om du harmisforstått, vil de synes du er skarp og forståelsesfull. Fradet tidspunktet vil de enten være takknemlige eller skremtog unngå deg. Begge reaksjoner har sine anvendelsesområder,som vi skal komme til. Du kan spille det ut på begge måter.Dette fungerer i mer enn 90 prosent av tilfellene.»

Og sto – etter å ha presset seg forbi den pudrede eldre damen;hun var typen som venter i setet sitt til alle de andre har forlattflyet og deretter går ut alene, med påtatt verdighet – og holdteiendelene sine i en midtgang der den trengselspregede fremredelen utelukkende besto av regionale forretningsreisende,forretningsmenn, bevisst folkelige menn fra Midtvesten somhadde vært på salgsoppdrag andre steder i delstaten eller komtilbake fra Chicago-hovedkvarteret til selskaper med navnsom slutter på «-co», menn den nettopp overståtte episodenmed krenge-ristende skrekklanding var en dagligdags hen-delse for. Fregnete menn med ølmage i dobbeltstrikkede dres-ser og lyse dresser med stresskofferter de hadde bestilt fra fly-selskapets egne kataloger. Menn hvis myke ansikter passet tiljobben deres slik en pølse passer i sitt kjøttfulle skinn. Mennsom gir lommebåndopptakere beskjed om å ta et notat, mennsom i en refleksbevegelse kikker på armbåndsuret sitt, mennmed røde panner som står grøtaktig sammen i en metalltraktmens propellenes summing synker i tonehøyde og ventilasjo-nen opphører, dette er den typen pendlerfly der trappen avjuridiske årsaker må rulles bort til flyet før døren åpnes. Denglassaktige utålmodigheten til forretningsmenn som står tet-tere innpå fremmede enn de noensinne ville ha valgt å stå,med bryst- og ryggpartier som nesten berører hverandre,dressposer slengt over skuldre, dokumentmapper som støtersammen, mer hodebunn enn hår, og puster hverandres lukt.Menn som verken holder ut å vente eller stå i ro, tvunget til å

30

stå i ro, alle sammen, og vente, menn med dagsplanleggere ikalveskinn og Franklin Quest-sertifikater i tidsplanlegging ogdet klassiske uttrykket av motvillig tett innesperring, uttryk-ket til en lokal kjøpmann på grensen til å henfalle til tryg-deavgiftsunndragelse, underkapitalisert, likviditetsløs, somprøver å tjene til sitt månedlige brød, fisk som spreller i sineegne forpliktelsers garn. To mulige selvmord på dette flyet,det ene av dem for alltid klassifisert som en ulykke. I Philadel-phia hadde det vært en hel undergruppe av uforsonlige stål-hjernede G-9-er uten noen annen oppgave enn å gå etter småbedrifter som hadde sakket akterut med trygdeavgiftsinnbe-talingene, skjønt i Rome hadde det i nesten et år bare vært énperson i staben for regeletterlevelse som hadde tatt imot vars-ler om manglende trygdeavgiftsinnbetaling fra Martinsburg,nemlig Eloise Prout, også kjent som dr. Ja, en G-9 i førtiårenei makraméhatt som spiste sin lunsj ved pulten ved hjelp avet innfløkt system av Tupperware-beholdere og var en mid-dagshore av det ynkeligste slaget, gutta i Kontrollavd. døptehenne dr. Ja etter at hun angivelig hadde ligget med ShermanGarnett på ingenting mer enn lovnaden – som ikke ble inn-fridd – om en spasertur rundt i byparken når det sluttet å snøog alt var knasende og hvitt. Eloise Prout, som hver månedgjorde det så dårlig på henvisnings- og tilbakekrevingskvotenat enhver annen G-9 ville ha måttet gå med den brune hjel-men for det, men den dumme, snille regionskontrolløren, Mr.Orkney, hadde latt henne beholde plassen, Prout, som tyde-ligvis var blitt enke etter en trafikkulykke og hadde en GS-9-lønn som knapt rakk til kattemat, noe Sylvanshine var fulltklar over der han sto og kjente foten sin pulsere med nyttblod og unnskyldte seg hver gang noen støtte borti håndba-gasjen hans, hans tredje utplassering på fire år og fremdelesvar han en GS-9 med løfte om oppgradering til GS-11 hvishan besto revisoreksamen denne våren og skikket seg bra påsin postering som Systemavdelingens øyne på bakken i stor-men av bedriftsinnrapporteringer, den 15. mars, og deretterprivate selvangivelser, den 15. april, som Peoria 047 nå skullegå gjennom. Etter å ha tatt eksamen to ganger hittil og bareså vidt bestått ledelsesbiten, hadde Sylvanshines rykte fulgt

31

ham fra Philly til Rome og låst ham fast til kontroll av selv-angivelser på Nivå 1, hvilket i praksis gjorde ham til fint litemer enn en profesjonell brevåpner, noe Soane, Madrid, et al.,ikke hadde vært redd for å gjøre ham oppmerksom på.

Sylvanshine hadde for vane å utføre pultarbeidet sitt i etslags raseri, i kontrast til det langsomme, strenge, metodiskelynnet til virkelig gode revisorer, hadde hans første gruppe-leder i Rome fortalt ham, en fyr som bestandig, hele sittyrkesliv, jobbet nattskift og som gikk i en eksentrisk frakkog alltid forlot regionsenteret bærende på en liten rombefor-met eske med kinesisk mat til kona, som ble sagt å være eneller annen slags innepasient. Denne GS-11-en hadde tidlig isin karriere vært utplassert på Etatens senter i St. Louis, etsted som bokstavelig talt befant seg i skyggen av den under-lige, skremmende gigantiske metallbuegreia, og hvor postendaglig ankom i store prustende attenhjulstrailere som ryggetinn til lasterampens lange transportbånd, og i pausene i pau-serommet hadde gruppelederen likt å lene seg bakover menshan holdt fast i paraplyen sin og blåste sølvskimrende skyerav sigarrøyk opp mot det fluorescerende lyset og mimret omsommeren i Midtvesten, en region Sylvanshine og de andreunge GS-9-ene østfra ikke kjente til og hvor gruppelederen nåpå et eller annet vis plantet drømmebilder i dem om å fiskebarføtt ved bredden av ubevegelige elver og en måne så sterkat man kunne lese avisen i lyset fra den og hvor alle bestandigsa Hei sann til hverandre hver gang man traff dem og bevegetseg i en slags munter sakte film. Hans navn var Bussy, Mr.Vince eller Vincent Bussy, og han gikk i en parkas fra K-martmed en hette kantet med juksepels, og kunne få spisepinner tilå spasere over knokene sine lik en tryllekunstner med en skin-nende mynt, og forsvant like etter Sylvanshines andre julefestved regionsenteret, da kona hans (det vil si fru Bussy) plutse-lig hadde dukket opp midt i feiringen i en gråhvit nattkjole ogen identisk parkas med åpen glidelås og gått bort til den assis-terende regionale kommissæren for bokettersyn og, mens hunsnakket sakte og tonløst og med full overbevisning, fortaltham at hennes mann, Mr. Bussy, hadde sagt at han (ARK-en)hadde potensial til å bli et virkelig ondt menneske bare han

32

fikk seg litt større baller, hvorpå Bussy en uke senere var vekk,og det så brått at paraplyen hans hang igjen på avdelingensfelles frakkestativ i nesten tre måneder før noen endelig fjer-net den.

De kom seg ut og gikk ned trappen og hentet bagasjen, somvar blitt konfiskert og merket i Midway og nå sto plassert i enbroket rekke på den våte rullebanen ved siden av flyet, og blederetter kort stående på en innfløkt merket betongflate mensen eller annen med oransje ørevarmere og skriveplate telletdem og deretter kryssjekket antallet med en tidligere opptel-ling som ble foretatt i Midway. Hele operasjonen virket noead hoc og slurvete. Mens han ennå befant seg i den bratteog flyttbare trappen, hadde Sylvanshine innhentet den van-lige tilfredsstillelsen av å sette hatten på hodet og justere vin-kelen på den kun ved hjelp av én hånd. Det smalt og knaste idet høyre øret hans hver gang han svelget. Vinden var varmog lummer. En stor slange strakte seg fra en liten lastebil ogbort til buken på pendlerflyet og lot til å etterfylle maskinenfor returen til Chicago. Hit opp og tilbake igjen hele dagen.Det luktet kraftig av drivstoff og våt betong. Den eldre kvin-nen, som åpenbart ikke var blitt tellet, kom nå nedover denskremmende trappen og gikk bort til en eller annen slags langautomobil Sylvanshine ikke hadde lagt merke til sto parkertved flyets styrbord side. Den ene vingen skygget for sikten,men Sylvanshine kunne se at hun ikke åpnet sin egen dør. Enlinje av tretopper i det fjerne bøyde seg til venstre i vinden ogrettet seg deretter opp igjen. Grunnet tidligere problemer medulykker som kunne spores tilbake til dårlige reflekshandlin-ger i Philly, kjørte ikke Sylvanshine lenger bil. Han var merenn 75 prosent sikker på at posen med nøtter nå befant segi den eldre damens håndveske. En eller annen slags konfe-rering fant sted mellom den ansatte med skriveplaten og enannen person med oransje ørevarmere. Flere av de andre pas-sasjerene gjorde et nummer av å kikke på klokken. Luftenvar varm og tett og hinsides fuktig eller lummer. De var allei ferd med å bli fuktige på den siden av kroppen som vendtemot vinden. Sylvanshine la nå merke til at de mørke frakkenesom mange av forretningsmennene gikk med, var ganske like,

33

og det samme var snittet på de oppbrettede kragene. Ingenandre gikk med noen form for hatt. Han forsøkte å følge nøyemed på sine omgivelser som en måte å forhindre tanker ogengstelse på. Den administrative eller logistiske forsinkelsenfant sted under en løsthengende himmel og et regn så lett atdet lot til å komme sidelengs med vinden i stedet for å falle.Det fantes ingen lyd av regn mot Sylvanshines hatt. Pelsen påhettekanten til herr Bussy hadde vært skitten på en liksomkvalmende måte som ble verre i løpet av de to årene han fun-gerte som Sylvanshines gruppeleder i Selvangivelseskontroll.Noen av de mer selvsikre passasjerene spaserte på egen håndbortover den rødt oppstrekede gangstien som førte gjennomporten i gjerdet og mot terminalen. Sylvanshine, som haddeekspedert bagasjen sin, var bekymret for hvilke sanksjonersom kunne tre i kraft dersom man beveget seg bort fra rul-lebanen uten autorisasjon. På den annen side hadde han etpålagt tidsskjema å følge. Deler av det som fikk ham til å blistående i den rastløse gruppen av menn som ventet på tilla-telse til å gå inn på flyplassen, var en slags lammelse, et resul-tat av Sylvanshines refleksjoner over logistikken det innebarå komme seg til Regionssenter Peoria 047 – spørsmålet omhvorvidt regionssenteret sendte en minibuss for å plukke oppomplasserte, eller om Sylvanshine måtte ta drosje fra den lilleflyplassen, hadde ennå ikke fått sin endelige avgjørelse – ogderetter hvordan man skulle ankomme og sjekke inn, og hvorhan skulle oppbevare de tre bagene sine mens han sjekketinn og fylte ut ankomstpapirene og undertegnet skjemaer omstillingsinstruks og taushetsplikt og mottok orienteringsma-teriale og deretter på et eller annet vis fikk retningsangivelserog fortsatte til leiligheten som Systemavdelingen hadde leidtil ham i henhold til statens satser og kom seg dit i tide tilå finne et sted å spise som enten lå i gangavstand eller villekreve nok en drosjetur – bortsett fra at telefonen i den anvisteleiligheten ennå ikke var tilkoblet, og han vurderte mulighe-tene for å lykkes med å praie en taxi ute på gaten foran etleilighetskompleks som i beste fall tvilsomme, og hvis han baden opprinnelige drosjen han hadde tatt til leiligheten om åvente på ham, ville det oppstå vanskeligheter, for nøyaktig

34

hvordan skulle han få forsikret drosjesjåføren at han virkeligville komme rett ut igjen etter å ha satt fra seg bagene sineog foretatt en liten sjekk av leilighetens tilstand og egnethet,i stedet for at dette bare var en felle som var rigget til for åsvindle sjåføren for penger ved at Sylvanshine stakk ut bak-trappen på Angler’s Cove leilighetskompleks eller oven i kjø-pet, kunne man tenke, barrikaderte seg inne i leiligheten oglot være å respondere på sjåførens banking eller ringing, omda leiligheten hadde dørklokke, noe hans og Reynolds’ nåvæ-rende leilighet i Martinsburg helt sikkert ikke hadde, ellersjåførens spørsmål/trusler gjennom døren inn til leiligheten,en mulig svindel som fantes i Claude Sylvanshines bevisst-het kun fordi et antall uavhengige kommersielle ekvipasje-operatører i Philadelphia hadde lagt frem betydelige bedrifts-tap i kolonne C under vilkåret «Tap grunnet tyveri av tjenes-ter», og i detalj beskrevet denne typen svindel som utbredt påde dårlig maskinskrevne og noen ganger endog håndskrevnevedleggene som krevdes for å forklare uvanlige eller spesi-fikke C-fradrag som dette, mens dersom Sylvanshine skullebetale for turen og tipse og kanskje sågar gi et lite beløpi forskudd for på denne måten å forsikre sjåføren om sineærbare hensikter vedrørende oppholdets andre etappe, fantesdet ingen håndfast garanti for at en gjennomsnittlig taxisjå-før – jevnt over en kynisk og etisk sett tvilsom art mennesker,svindlere, noe proporsjonen mellom deres tilsmussede selvan-givelsers svært lave tipsinntekt versus antall-turer-i-løpet-av-et-gjennomsiktig-skift-forhold i Philly hadde gitt uttrykk for– ikke bare simpelthen ville kjøre av gårde med Sylvanshinespenger, og dermed skape enormt mye bryderi hva gjaldt dettemed å fylle ut de interne skjemaene for å få en prosentandelav reisekostnadene per diem refundert og dessuten dermedogså forlate Sylvanshine der ute alene, utsultet (han klarteikke å spise før en reise), uten telefon, uten Reynolds og den-nes råd og logistiske listighet, i den sterile nye umøblerte lei-ligheten, med en magesekk som vendte urolig på seg på enslik måte at det eneste Sylvanshine ville kunne gjøre, kom tilå være å pakke ut på en eller annen halvorganisert måte oglegge seg til å sove på reisemadrassen i nylon på det uferdige

35

gulvet muligens i eksotiske Midtvesten-insekters nærvær, forikke engang å nevne planen om å lese en time til revisoreks-amenen slik han hadde lovet seg selv i morges da han for-sov seg litt og deretter fikk problemer med pakkingen korttid før han måtte dra til flyplassen, hvilket hadde ført til atmorgenens strengt oppsatte time med revisoreksamensforbe-redelser måtte utgå før en av Systemavdelingens umerkedeminibusser var ankommet for å frakte ham og hans bagasjeut gjennom Harpers Ferry og Ball’s Bluff til flyplassen, for åsi enda mindre om noen form for systematisk organiseringog mestring av det omfangsrike Stillings-, Oppgave-, Perso-nal- og System-Protokoll-materialet han ville få utdelt strakshan hadde sjekket inn og skjemautfyllingen på posten, somenhver fornuftig personaldirektør ville forvente at en ny kon-trollør ville ha grundig internalisert før vedkommende meldteseg til førstedagstjeneste og skulle interagere med Regionsen-terets kontrollører, og som det ikke fantes noen måte i noenvirkelig verden Sylvanshine kunne gjøre seg noe håp om å fågått gjennom og internalisert på bakgrunn av en sekstenti-mers lang faste eller etter en natt på madrassen med den fuk-tige regnfrakken sin som hodepute – han hadde ikke kunnetpakke med seg den ortopediske puten som var spesielt for-met for hans kronisk sammenklemte eller betente nerve; detteville ha krevd en egen koffert til selve puten, og dermed haoverskredet grensen for tillatt bagasje og utløst en urimeligtilleggsavgift som Reynolds av prinsipp nektet Sylvanshine åbetale – dette med tilleggsproblemet vedrørende hvordan hanuten telefonforbindelse skulle forsikre seg om at han fikk iseg noen form for skikkelig frokost eller skaffe seg transporttilbake til Regionssenteret om morgenen, eller hvordan manuten telefon i det hele tatt var forventet å få bekreftet hvor-vidt og når leilighetens telefon ville bli tilkoblet, pluss selvsagtden høyst reelle muligheten for at man forsov seg neste mor-gen grunnet både reisetretthet og det at han ikke hadde pak-ket med seg reisevekkerklokken sin – eller uansett ikke kunnevære sikker på om han hadde pakket den med i stedet for åla den bli sendt i en av de tre store pappkassene han haddepakket og merket, men gjort en skyndsom og slurvete jobb

36

med å skrive innholdslister til som han kunne konsultere nårhan pakket dem opp i Peoria, og som Reynolds hadde lovetå føye inn i transportsystemet til Etatens Serviceavdeling påomtrent samme tidspunkt som Sylvanshines fly skulle ta avfra Dulles, hvilket betød at det ville ta to eller kan hendeendatil tre dager før pappeskene ankom med alle nødvendig-heter Sylvanshine ikke hadde fått plass til i bagene, og selvda ville de komme frem til Regionssenteret, og det var ennåuklart hvordan Claude da skulle få fraktet dem hjem til leilig-heten – det med reisevekkerklokken hadde vært hovedårsa-ken til at Sylvanshine samme morgen måtte låse opp igjen allden omhyggelig nedpakkede bagasjen etter allerede å ha ståttopp en halv time for sent, for å prøve å finne eller bekrefte atreiseuret var kommet med, hvilket han ikke hadde klart – helegreia stilte ham overfor en sånn syklon av logistiske proble-mer og kompleksiteter at Sylvanshine var tvunget til å utførelitt Tankestans på seg selv der han sto på den våte rulleba-nen omgitt av rastløst pustende, han snudde seg 360 graderrundt flere ganger og forsøkte å la sin egen bevissthet gå i ettmed det panoramiske utsynet, hvilket bortsett fra flyplassre-laterte gjenstander var ensartet og pregløst og grått slik gamlemynter er grå, og så bemerkelsesverdig flatt at det var somom jordoverflaten her var blitt tråkket på av en eller annenkosmisk støvel, sikten i alle retninger var bare begrenset avhorisonten, som var den samme utbredte fargen og teksturensom himmelen og skapte det speilaktige inntrykket av at manbefant seg i sentrum av en eller annen enorm og stilleståendevannansamling, et oseanisk inntrykk som på så bokstaveligvis var tilintetgjørende at Sylvanshine ble kastet eller drevettilbake inn i seg selv og atter fornemmet hvordan vingen tilTotal Skrekk og Udugelighet passerte over ham, vissheten omdette var ganske sikkert skjebnesvangert ubeleilig for hva detnå var som lå foran ham, og det var antakelig bare et spørs-mål om tid før denne kjensgjerningen dukket frem og bletydelig for alle som var til stede i det øyeblikket Sylvanshineendelig, og for alltid, mistet grepet.