Seré Prince Halverson

Den andre sidenav gleden

Oversatt av Kirsti Øvergaard, MNO

Bazar Forlag ASJernbanetorget 4 A

0154 Oslowww.bazarforlag.com

Originaltittel: The Underside of JoyCopyright © 2012 by Seré Prince Halverson

All rights reserved.

© Norsk utgave: Bazar Forlag AS, Oslo 2013Oversatt fra engelsk av Kirsti Øvergaard

Omslagsdesign: Sanna Sporrong FormOmslagsfoto: Irene Lamprakou / Trevillion Images

Maria Pavlova / iStockphotoForfatterfoto: Stephen Rothfeld

Sats og grafisk form: Hamar MaskinsetteriSatt med Minion 10,8/14,24 pt.

Trykk og innbinding: TBB, SlovakiaTrykt på 70 g Ensolux Cream, bulk 1,6

ISBN 978-82-8087-429-0

Materialet i denne utgivelsen er omfattet av åndsverklovens bestemmelser.Uten særskilt avtale med Bazar Forlag AS er enhver eksemplarframstilling

og tilgjengeliggjøring kun tillatt i den utstrekning det er hjemlet i loven eller gjennom avtale med Kopinor, interesseorganisasjonen for rettighets -

havere til åndsverk. Utnyttelse i strid med lov eller avtale kan medføreerstatningsansvar eller inndragning og kan straffes med bøter og fengsel.

Til Stan

Kapittel én

Jeg leste nylig en undersøkelse som hevdet at lykkelige men-nesker ikke blir skapt. De blir født. Lykke, påsto rapporten,handler om gener – et muntert gen vandrer videre fra én smi-lende generasjon til den neste. Jeg har nok livserfaring til å forståmunn hellet om at et menneske alene ikke gjør deg lykkelig, ellerat lykken ikke kan kjøpes for penger. Men jeg tror ikke på denneteorien om at lykksalighet bare handler om genene.

I tre år badet jeg i lykke.Gleden var håndgripelig og ofte høylytt. Andre ganger stilnet

den til Zachs melkeduftende pust mot halsen eller Annies hår omfingrene når jeg flettet det, eller Joe som nynnet på en gammel låtfra Crowded House i dusjen mens jeg pusset tenner. Dampen påspeilet gjorde bildet av meg utydelig, lik et retusjert fotografi somglattet ut rynkene, men selv de bekymret meg ikke. Man får ikkesmilerynker hvis man ikke smiler, og jeg smilte ofte.

Nå flere år senere vet jeg også noe annet: Virkelig lykke kanikke være så ren, så dyp, eller så blind.

Den første sommermorgenen i 1999 dro Joe dyna til side og kysset meg på pannen. Jeg åpnet det ene øyet. Han hadde på segden grå genseren, med kamerabagen hengende over skulderen,pusten luktet tannpasta og kaffe, og han hvisket noe om å dra uttil Bodega før han åpnet butikken. Han fulgte fregnene på armenmin, der han alltid sa at de stavet navnet hans. Han hevdet at jeghadde så mange fregner at han kunne se ikke bare bokstavene til

7

Joe, men til Joseph Anthony Capozzi jr., bare på armen min.Den morgenen tilføyde han at til og med junior var stavet fulltut. Han pakket dyna rundt meg igjen. «Du er fantastisk.»

«Du er en frekkas,» sa jeg og holdt allerede på å sovne igjen.Men jeg smilte. Vi hadde hatt en deilig natt. Han hvisket at hanhadde lagt igjen en lapp til meg, og jeg hørte skrittene hans utdøra, ned verandatrappen, hvordan lastebildøra ble åpnet ogmotorlyden ble høyere og høyere før den svant hen og han varborte.

Senere på morgenen kravlet ungene fnisende opp i sengen tilmeg. Zach løftet den solflekkede dyna og holdt den over hodetsom et seil. Som alltid utpekte Annie seg selv til kaptein. Alleredefør frokost seilte vi av gårde i ukartlagt farvann, over en glattoverflate som skjulte tingenes sammenfiltrede, sleipe underside,med kurs for det ukjente.

Vi klamret oss til hverandre på den klumpete gamle madras-sen, men ennå hadde vi ikke fått nyheten som ville forandre alt.Vi lekte skip.

De erklærte at vi sto foran en krevende morgen til havs, og jegkjente at jeg trengte kaffe. Straks. Jeg satte meg opp og kikket pådem over seilet, to gylne hoder med sovesveis. «Jeg ror ut til øyaKjøkken etter forsyninger.»

«Ikke når slike farer lurer,» sa Annie. Farer lurer? tenkte jeg.Da jeg var seks, kjente jeg ikke slike uttrykk. Hun spratt opp medhendene i siden og balanserte på den bølgende madrassen. «Vikunne miste deg.»

Jeg reiste meg, glad for at jeg hadde husket å ta på meg truseog Joes T-skjorte før jeg sovnet kvelden før. «Men kjære deg,hvordan skal vi vinne over sjørøverne uten kjeks?»

De så på hverandre. Blikkene spurte ordløst: Før frokost? Harhun gått fra vettet?

Kjeks før frokost … Å, hvorfor ikke? Jeg følte trang til å feire.Det var den første morgenen uten tåke på ukevis. Hele huset glø-det i det intense sollyset, og bekymringen som hadde knuget meg,

8

kjentes mye lettere. Jeg tok vannglasset og lappen Joe hadde lagtunder det, ordene hadde flytt litt ut under kanten på glasset: EllaBella, Gått for å fange kysten før jeg åpner. En fin kveld. Kyss tilA&Z. Kom innom senere hvis … men de siste ordene hans varbare streker av blekk.

Jeg syntes også at kvelden hadde vært fin. Etter at vi hadde lagtungene, pratet vi på kjøkkenet til det mørknet. Vi sto med ryggenmot benkene, han hadde hendene dypt i lommene, slik han alltidsto. Vi holdt oss til trygge temaer: Annie og Zach, en piknik påsøndag, sprø sladder han hadde hørt i butikken – alt unntattbutikken selv. Han kastet hodet bakover og lo av noe jeg sa. Hvavar det? Jeg husket det ikke.

Vi hadde kranglet dagen før. Etter femtini år slet Capozzi’sMarket. Jeg ville at Joe skulle fortelle det til faren. Joe ville fort-sette å late som om det gikk bra. Joe kunne knapt nok fortelle segselv sannheten, enda mindre faren. Han kunne i et øyeblikks klarsyn fortelle meg noe om en forfalt regning eller hvor lang-somt varelageret ble tømt, og jeg fikk hetta, noe som straks fikkham til å tie. Kall det et feilspor vi hadde vært på i mange måne-der. Joe skjøv seg ut fra benken, kom bort til meg og la hendenepå skuldrene mine: «Vi må finne en måte å snakke om de van-skelige tingene på.» Jeg nikket. Vi var enige om at det ikke had-de vært særlig mange vanskelige ting å snakke om før de sistemånedene.

Jeg regnet oss som heldige. «Annie, Zach. Oss …» Heller ennå ta opp vanskelige temaer, hadde jeg kysset ham og ledet an tilsoverommet vårt.

Jeg lot som om jeg rodde bort den smale gangen, og trådte overZachs brontosaurus og halvbygde legoslott til jeg var ute av syne.På kjøkkenet flettet jeg håret i et forsøk på å samle det bak i nak-ken. Hjemmet vårt lignet litt på det røde håret mitt – farge-sprakende og uordentlig. Vi hadde revet veggen mellom kjøk-kenet og stua, så fra stedet der jeg sto, kunne jeg se hyllene som

9

gikk opp til taket og var stuvende fulle av bøker og planter og for-skjellige kunstprosjekter – en båt av ispinner, malt gul og rød, enskjev leirgodsvase med God morsdag i makaronibokstaver, m-enhadde for lengst forsvunnet, men avtrykket sto igjen. Store mon-tasjer av Joes fotografier i svarthvitt hang de få stedene som varuten veggfaste skap eller vinduer. Et kjempestort fransk vinduførte ut til verandaen på forsiden og resten av eiendommen. Detgamle glasset isolerte dårlig, men vi kunne ikke få oss til å kvitteoss med det. Vi elsket den litt bølgende utsikten, som om vi kik-ket gjennom vann på hortensiaen langs verandakanten, laven-del åkeren bortenfor som ventet på å bli høstet, hønsehuset ogbjørnebærkrattet, den skjeve gamle låven, bygd lenge før bestefarSergio kjøpte grunnen i 1930-årene, og til slutt, på den andresiden av enga ved redwoodtrærne og eikene, vår stolthet og glede– kjøkkenhagen. Vi hadde litt over fire mål, det meste i sola, altover flomnivå, med et glimt av elva hvis man sto på rett sted.

Joe og jeg likte å stelle jorda, og det syntes. Men ingen av oss,inkludert ungene, var særlig ryddige innendørs. Jeg brydde megikke om det. Mitt tidligere hjem – og liv – hadde vært særdelesryddig, men dystert og tomt, så jeg betraktet rotet som en nød-vendig følge av levd liv.

Jeg tok ut melken, før jeg festet Joes lapp på kjøleskapet meden magnet. Jeg vet ikke riktig hvorfor jeg ikke kastet den; det varvel forsoningens sødme om natten jeg ville holde fast ved, hansElla Bella …

Navnet mitt er Ella Beene, og det er vel lett å forstå at jeg harhatt mange kallenavn. Jeg satte stor pris på Joes. Ikke at jeg erstygg, men jeg er ingen skjønnhet heller, og ikke i nærheten av åse ut som jeg ville ha ønsket dersom jeg hadde hatt et ord med ilaget. Jo da, rødt hår er spennende. Men bortsett fra det, var altpå det jevne. Jeg har lys hud og fregner, er høy og i tynneste lagetetter manges mening, med brune øyne og velformet munn, somblir enda penere når jeg husker å sminke meg. Men saken er atJoe likte hele meg, og det visste jeg. Inni og utenpå, alle steder

10

imellom, helt til topps av mine 177 cm. Og siden alle kallenavn-ene hadde passet til sin tid, solte jeg meg nå i dette ene: Bella. Såder var jeg. Trettifem år gammel, vakker på italiensk, en lørdagmorgen, og gjorde i stand en appetittvekker i form av sterk kaffe,kjeks og melk til barna våre.

«Kjeks. Vi vil ha kjeks.» Sjøfolkene hadde rømt skuta, og medforsøksvis truende blikk tok de melkeglass og havrekjeks fra ben-ken. Hunden vår, Callie, en gul blanding av labrador og huskysom visste hvordan hun skulle se bedende ut, satt og dunket medhalen til jeg ga henne en kjeks og slapp henne ut. Jeg nippet tilkaffen og så på Annie og Zach dytte i seg kjeks og gumle så smu-lene fløy. Dette var noe de lærte av å se på Sesame Street, og somjeg kunne ha greid meg uten.

Ute lokket sola, så jeg ba dem skynde seg å kle på seg. Selv gikk jeg og tok på meg en shorts før jeg fylte vaskemaskinen medskittentøy. Da jeg la inn den siste jeansen, kom Zach løpendesplitter naken med pysjamasbuksen i hendene. «Jeg gjør det selv,»sa han. Det imponerte meg at han ikke hadde lagt den i en haugpå gulvet som vanlig, og jeg løftet ham så han kunne dytte deninn i maskinen. Stumpen hans var kald mot armen min. Vi så påtil de røde brannbilene på blå frotté forsvant i såpeskummet. Jegsatte ham ned og han pilte ut, med fotsålene klaskende mot tre-gulvet i gangen. Bortsett fra å knytte skolissene, som Zach fortsattvar et par år unna, var begge barna blitt utrolig selvhjulpne.Annie var mer enn klar for å begynne på skolen, og Zach på før-skolen, selv om ikke jeg var helt klar til å slippe dem.

Dette året kom til å bli en milepæl: Joe skulle redde daglig-varebutikken som hadde vært i familien i tre generasjoner, fra ågå nedenom; jeg skulle tilbake i jobb. Til høsten begynte jeg somguide for Fish and Wildlife. Og Annie og Zach ville galoppere utdøra hver morgen på sine stadig lengre bein, og ta kjempeskrittlangs den stadig kortere stien som var barndommen deres.

11

Første gang jeg møtte dem, var Annie tre og Zach et halvt år gam-mel. Jeg hadde vært på vei fra San Diego til et nytt liv, selv om jegikke visste hvor og hvordan det skulle være. Jeg hadde stanset iavkroken Elbow ved Redwood River nord i California. Byenhadde navn etter beliggenheten ved en førtifem graders vinkel ielva, men innbyggerne spøkte med at navnet henspilte på maka-roni, siden det bodde så mange italienere der. Jeg hadde tenkt åfå meg en sandwich og litt iste, og kanskje strekke på beina bortstien jeg hadde lest førte til en sandstrand ved elva, men en mørk-håret mann holdt på å stenge matbutikken med kafé. En småjentevred seg i grepet hans mens han forsøkte å stikke nøkkelen ilåsen. I armkroken balanserte han en baby. Jenta kom seg løs ogstyrtet bort til meg og rett i beina på meg. Det lyse håret henneskilte meg på knærne, og hun lo og strakte armene mot meg.«Opp.»

«Annie!» ropte mannen. Han var hengslete, litt ustelt og uro-lig, men avgjort tiltrekkende.

«Er det greit?» spurte jeg ham.Han gliste lettet. «Hvis du ikke har noe imot det?» Imot det?

Jeg slo armene rundt henne og hun begynte å leke med flettenmin. «Den ungen aner ikke hva sjenert betyr,» sa han. Jeg kjentede lubne beina rundt hoftene og lukten av Johnson’s babysham-poo, nyslått gress, vedfyring, litt jord. Pust med en antydning avgrapefruktjuice streifet kinnet mitt. Hun holdt fletten min hardti knyttneven, men hun dro ikke.

Callie bjeffet, og fra kjøkkenet så jeg Frank Civilettis patruljebil.Det var merkelig. Frank visste at Joe ikke ville være hjemme. Dehadde vært bestevenner siden barneskolen, og tok alltid en pratog en kaffekopp i butikken om morgenen. Jeg hadde ikke hørtFrank komme, men der var han. Han kjørte langsomt opp inn-kjørselen, og nå hørte jeg bilhjulene mot grusen. Også merkelig.Frank kjørte aldri langsomt. Og Frank satte alltid på sirenen nårhan svingte inn til oss. For å glede ungene. Jeg så på klokken på

12

mikrobølgeovnen: 08:53. Allerede? Jeg løftet telefonen, og la denfra meg igjen. Joe hadde ikke ringt da han kom til butikken. Joeringte alltid.

«Ta imot.» Jeg tok eggkurvene og rakte dem til ungene. «Sjekktuppene og ta med litt frokost til oss.» Jeg åpnet kjøkkendøra og så dem springe ned til hønsehuset, mens de vinket og ropte:«Onkel Frank! Sett på sirenen.»

Men det gjorde han ikke, han parkerte bare. Jeg sto på kjøkke-net. Jeg stirret på beholderen for matavfall på benken. Kaffegrutetter Joe, og bananskall fra frokosten hans. Ytterkantene på lyk-ken begynte å bli brune, for senere å krølle seg.

Jeg hørte Franks bildør bli åpnet og lukket, skrittene hans pågrusen, på verandaen. Bankingen på ruten i inngangsdøra. Annieog Zach var opptatt med å samle egg i hønsehuset. Jeg ville treZachs trillende latter som perler på en snor og knyte den rundttilværelsen, så vi kunne beholde den hel og intakt. Jeg tvang megtil å gå ut av kjøkkenet og bort gangen mens jeg trådte over leke-ne som fortsatt lå på gulvet, og fikk øye på Frank gjennom glass-ruten. Han sto og stirret ned på en knapp i uniformen. Se nå oppog gi meg det brede gliset ditt. Bare gå inn slik du pleier, din tulling.Tøm kjøleskapet før du så mye som hilser. Vi ble stående der meddøra mellom oss. Han så opp med rødkantete øyne. Jeg snuddemeg og gikk tilbake bort gangen, mens jeg hørte ham åpne døra.

«Ella,» sa han, bak meg. «La oss sette oss ned.»«Nei.» Skrittene hans fulgte etter meg. Jeg viftet ham bort uten

å snu meg. «Nei.»«Ella. Det var en brottsjø ute ved Bodega Head,» sa han til ryg-

gen min. «Den kom ingensteds fra.»Han fortalte at Joe fotograferte klippen ute på First Rock. Vit-

ner sa at de hadde ropt for å advare ham, men han hørte demikke over vinden og havet. Han ble slått over ende og dratt ut.Han var borte før noen rakk å røre seg.

«Hvor er han?» Jeg snudde meg da Frank ikke svarte. Jeg grepham i kragen. «Hvor?»

13

Han kikket ned igjen, før han tvang seg til å se på meg. «Vi vetikke. Han er ikke funnet ennå.»

Jeg kjente et lite håp våkne. «Han er fortsatt i live. Han er det!Jeg må komme meg ut dit. Vi må dra. Jeg ringer Marcella. Hvorer telefonen? Hvor er skoene mine?»

«Lizzie er allerede på vei for å hente ungene.»Jeg løp mot soverommet vårt, tråkket på brontosaurusen og

falt hardt ned på knærne, kom meg opp før Frank rakk å hjelpemeg.

«Hør her, El. Jeg ville ikke fortelle deg dette hvis jeg trodde detvar noen sjanse for at han er i live. Noen sa til og med at de så enblodsprut. Vi tror han slo hodet. Han kom aldri opp etter luft.»Frank sa noe om at dette skjedde hvert eneste år, som om jeg komutenbys fra. Som om Joe gjorde det.

«Dette skjer ikke Joe.»Joe kunne svømme kilometervis. Han hadde to barn som

trengte ham. Han hadde meg. Jeg lette etter turstøvlene mine iskapet. Joe var i live, og jeg måtte finne ham. «Litt blod? Hanskrubbet vel armen.» Jeg fant støvlene og dro dyna av sengen.Han kom til å være iskald. Jeg grep kikkerten fra knaggrekken igangen. Jeg åpnet nettingdøra og gikk ut på verandaen, snublet idyna jeg hadde på slep. Jeg ropte bakover: «Skal jeg kjøre selv,eller blir du med?»

Franks kone, Lizzie, løftet Zach opp i deres Radio Flyer trekk-vogn sammen med datteren Molly, mens Annie stakk armengjennom håndtaket og ropte med hendene i en trakt foran mun-nen: «Vi tar robåten i land, se opp for sjørøvere!»

Jeg vinket og forsøkte å høres munter ut. «Greit. Takk, Lizzie.»Hun nikket alvorlig. Lizzie Civiletti var ikke min venninne, dethadde hun informert meg om da jeg kom til byen. Men hun varikke uvennlig heller. Hun ville beskytte ungene mot panikk-følelse. Hvor mye jeg enn ønsket å løpe bort og løfte dem opp,smilte jeg bare og vinket igjen og sendte slengkyss.

Kapittel to

Frank fulgte den svingete veien med frontlys som kastet hakketesirkler. Jeg lukket øynene og så ikke på de flimrende, bølgendeåsene der jeg visste det gikk hva Joe kalte «kjempelykkelige Cali-fornia-kuer». Alt er bra med ham. Alt er bra. Han er desorientert.Han slo seg i hodet. Han vet ikke hvor han er. Kanskje en hjerne-rystelse. Han går rundt på stranden i Salmon Creek. Der har vi det!Bølgen trakk ham ut og førte ham litt nedover kysten, men der erhan. Han snakker med noen skolegutter. De har surfebrett. Reddere på den bølgen, eller? De har tent bål selv om skiltet forbyr det.De spør om han vil ha øl og varme pølser. De glemte pølsebrød,men her er sennep. Han er skrubbsulten. Nå husker han et glimt,og deretter alt.

Oss. Forsoningen. I går kveld. Hvordan vi sto på kjøkkenet ogfant fram til hverandre igjen. Deretter gikk vi lettet og la oss. Vivar dårlige til å slåss, men kunne vinne medaljer for forsoning-ene. Han hadde kysset magen min stadig lenger nedover til jegstønnet, kysset lårene mine til jeg klynket, til vi ga etter, begge to.Da jeg siden gled inn i søvnen, satte han seg opp på en albue også ned på meg. «Det er noe jeg må fortelle deg.»

Jeg forsøkte å kjempe imot søvnen. «Vil du snakke? Nå?» Detvar et edelt forsøk på større åpenhet, men herregud, rett etter atvi hadde hatt sex? Var ikke det kvinners mest irriterende taktikk?Så jeg tedde meg som en mann og sa: «Du kan ikke elske meg sågodt og grundig og deretter si at vi må snakke.» Jeg gikk ut fra atdet var flere dårlige nyheter angående butikken.

15

«Nei vel,» sa han, «da tar vi det i morgen. Det er en avtale. Jegskal be mamma om å passe ungene.»

«Åååh, et stevnemøte.» Kanskje det ikke gjaldt butikken. Sørenheller, tenkte jeg. Kanskje det er gode nyheter.

Han smilte og strøk meg over nesen. Jeg hadde ikke sagt: Nei,vi må snakke nå. Jeg hadde ikke protestert. Jeg hadde sovnet meddet samme.

Så nei. Joe kunne ikke være død. Han spiste varme pølser ogdrakk øl og snakket om surfing. Det var fortsatt noe han måttesnakke med meg om. Jeg åpnet øynene.

Frank kjørte raskt gjennom Bodega Bay – med sine fiskeres -tauranter og suvenirbutikker, og den rosa- og hvitstripete godte-butikken ungene aldri kunne gå forbi uten å insistere på å stanse.Han fulgte svingen rundt bukta med de håndskrevne klappskilt-ene som kunngjorde den siste fangsten, det luktet røkelaks og havog markblomster, opp det krumme høydedraget til Bodega Head,Joes yndlingssted på jorda.

Der begynte stien langs klippen som vi hadde gått så mangeganger. Nede på den ene siden lå sjøen, på den andre siden strak -te en endeløs slette av strandblomster seg – ryllik, eller Achilleaborealis, sandkryp, eller Abronia umbellate – helt til de gress-bevokste sanddynene. Joe ble alltid imponert over min evne tilikke bare å identifisere fuglene og markblomstene, men at jegkunne lire av meg de latinske navnene også, en evne jeg haddearvet fra faren min.

Parkeringsplassen var full, blant annet av flere patruljebiler, enbrannbil, ambulansefolk, og der helt ytterst ved stien sto Joesgamle lastebil. Han kalte den for Den grønne vepsen. Jeg grepkikkerten, gikk ut av Franks bil og smelte døra igjen. Et helikop-ter fulgte kysten litt nord for oss, rotorbladene dunket lik buld -rende, altfor høye hjerteslag, som fortapte seg i det fjerne.

Jeg hadde ikke på meg jakke, og vinden pisket mot de barearmene mine og fikk øynene til å svi. Frank la dyna rundt meg.«Vær så snill, ikke tving meg til å snakke med noen,» sa jeg.

16

«Nei da.»«Jeg må gå alene.» Han trakk meg inntil seg, så slapp han meg.

Jeg gikk til Joes bil. Ulåst, selvfølgelig. Den blå dunjakken hans,flekkete og slitt, slik som han likte den. Jeg tok den på meg. Varmav sola. Jeg lot dyna ligge igjen i bilen så den skulle bli varm tilham også. Termosen hans lå på gulvet. Jeg ristet den: tom. Jeg løftet gummimatten og fikk øye på nøklene hans, slik jeg visstejeg ville, og stakk dem i lommen.

I kikkerten glitret sjøen som om den tok blitzbilder av sitt egetåsted.

I mars og april dro vi hit på pikniktur med ungene for å seetter hvaler. Vi saumfor horisonten med denne samme kikker-ten, og jublet over hvor grasiøst de grå hvalryggene brøt vann-flaten. Vi fortalte ungene om Jonas og hvalen, hvordan Jonas detene øyeblikket ble slengt over bord og i det neste ble slukt av hvalen for en tur i hvalmagen. Annie himlet med øynene og sa:«Å ja, akkurat.» Jeg lo og tilsto for dem at selv da jeg var en små-rolling på søndagsskolen, hadde jeg hatt vondt for å tro på denhistorien.

Men nå var jeg villig til å tro på hva som helst, be om hva somhelst, love hva som helst. «Vær så snill, å, vær så snill …»

Jeg gikk ned til stien langs vannet og så for meg Joe ta hverteneste skritt, sterk og levende. Først en lett klatretur opp på FirstRock, vannet skummet hvitt nedenfor, uten å true. Men du brøtdin egen regel, Joe, ikke sant? Den du alltid minte meg og Annie ogZach om: Snu aldri ryggen til havet. Kystvaktens båt beveget segstødig uten å stanse. Jeg kikket meg over skulderen på klippen.Den så ut som Guds knyttneve, de rødaktige middagsblomstenelignet oppskrapte og blodige knoker. Vær så snill. Fortell meghvor han er.

Jeg klatret ned fra steinen. Solrefleksene i vannet fikk meg tilå myse. Lenger nede så jeg at det ikke var vann, men metall somvar klemt fast mellom to andre steiner. Jeg kom meg bort dit forå undersøke. Var det …? Jeg kravlet nærmere. Der lå Joes foto-

17

stativ og ventet på at jeg skulle oppdage det. Kameraet var for-svunnet.

Vent nå. Der har vi det. Det er det han gjør. Han leter etterkameraet sitt. Han er så redd for det. Han har gått seg bort et stedi klittene. Alle de rådyrtråkkene, forvirrende, etter hvert ser alleklittene like ut og det er vanskelig å vite hvor du har lett, og vindenpisker og du er trøtt og du må legge deg ned. Så kaldt. Et rådyr hol-der vaktsomt øye med deg, men merker fortvilelsen din og nærmerseg, legger seg ned for å varme deg og slikker saltet av nesen din.

Du har det bra! Du prøver bare å finne veien tilbake. «Ikke værsint,» ville du si, og stryke bort tårene mine med tomlene, holdeansiktet mitt inntil ditt eget med fingrene begravd i håret mitt. «Jeger så lei for det,» ville du si. Jeg ville riste på hodet og si at alt er til-gitt og takk for at du kjempet imot den bølgen og takk for at dukommer tilbake til oss. Jeg ville klemme nesen mot halsen din, såkinnet mitt ble salt. Du ville lukte størknet blod og fisk og tang ogrådyr og bålrøyk og liv.

Jeg gikk rundt i klittene til etter at det ble mørkt, lenge etter atde hadde avsluttet leteaksjonen for dagen. Halvmånen avslør teingenting. Frank sa ingenting. Vanligvis sto ikke munnen påham.

Joes grønne veps sto der tom, det eneste kjøretøyet på parke-ringsplassen bortsett fra Franks patruljebil. Jeg ville la bilen ståder til Joe, så jeg låste den opp og la nøklene under matten igjen.Jeg tok av meg jakken hans og lot den også ligge igjen til ham,sammen med dyna.

Jeg satte meg inn i Franks bil, taus, idet politiradioen oppgaadressen til et tilfelle av husbråk. Jeg hadde lyst til å være sammenmed ungene, men ansiktet ville røpe meg og sette en stopper forderes lykkelige uvitenhet. Frank tilbød seg å holde Joes foreldreog resten av familien unna iallfall til neste morgen. Jeg nikket. Jegorket ikke å høre foreldrene eller broren eller noen andre gråte,orket ikke å høre noe som innrømmet nederlag. Vi måtte kon-sentrere oss om å finne ham.

18

Så fort jeg kom hjem, ringte jeg til ungene. «Har dere detmoro?» spurte jeg Annie.

«Å ja,» sa hun. «Lizzie lar oss ta alle putene i alle møblene ogbygge hus. Og hun sa at vi kan sove i det i natt.»

«Kjempeflott. Så dere vil ligge over, da?»«Jeg tror det er best. Molly vil bare sove her ute hvis jeg er sam-

men med henne. Du vet hvordan Molly er.»«Ja, da er det nok best at du gjør det.»«Natt’a, mor. Kan jeg få snakke med pappa?»Jeg lente meg fram og dro i en støvlelisse, svelget, tvang stem-

men til å lyde lett. «Han har ikke kommet ennå, Banannie.»«Nei vel, gi ham denne, da.» Jeg visste at hun klemte telefonen.

«Og denne er til deg … Ha det.»Zach kom på linjen akkurat lenge nok til å si: «Masse glad i

deg.»Jeg la på og ble sittende i sofaen. Callie la seg ved føttene mine

og slapp fra seg et langt sukk. Lyset i gangen skinte på ting i detmørke rommet. Jeg hadde satt opp Joes fotostativ så det skulleønske ham velkommen hjem. De tre beina og det manglendekameraet virket som et truende varsel nå. Jeg stirret på uret frafamilien Capozzi som tikket på et sidebord. Ja. Nei. Ja. Nei. Jegåpnet glasset. Pendelen svingte først den ene veien og så denandre. Jeg stakk inn en finger for å stanse den. Stillhet. Fingertup-pen min snurret timeviseren bakover, tilbake til morgenen, og dajeg denne gangen merket at Joe strakte seg våken, kysset jeg detmyke håret på brystet hans, grep den varme skulderen og sa: «Bliher. Ikke gå. Bli her hos oss.»

Neste dag fant en sveitsisk turist den døde kroppen til Joe, opp-svulmet og dekket av tang, som om havet hadde mumifisert ham,som en tafatt unnskyldning. Denne gangen åpnet jeg døra forFrank og ga ham en klem før han rakk å si noe. Da han lente segbakover, ristet han bare på hodet. Jeg åpnet munnen for å si Nei,men ordet forsvant i stillheten.

19

Jeg insisterte på å se ham. Alene. Frank kjørte meg til Mc Cready’sog sto ved siden av meg mens en gråhåret kvinne med oransje-flekket hud forklarte at Joe ikke var klar til å bli vist fram.

«Klar?» En merkelig, skingrende latter sprengte seg forbiklum pen i halsen min.

Frank snudde hodet mot meg. «Ella …»«Hva? Hvem søren er noen gang klar?»«Unnskyld meg, unge –» Men så ristet hun på hodet, strakte

fram hendene og tok begge mine, før hun sa: «Kom, kjære deg,denne veien.» Hun førte meg bort en teppelagt gang, forbi mag-noliatapet og mahognipanel, fra den pene fasaden til de labora-torieaktige bakrommene, der gulvet i gangen nå hadde skamme-lig flekkete og avskallet grønn linoleum.

Hvordan kunne dette skje? At han lå på et bord i et kjølig romsom lignet et overdimensjonert kjøkken i rustfritt stål? Noenhadde gredd håret hans til feil side, kanskje for å skjule såret ihodet, og dekket ham til halsen med et laken – det var det hele.Jeg tok av meg jakken og la den over skuldrene og brystet hans,mens jeg gjentok navnet hans om og om igjen.

De hadde lukket øynene hans, men jeg kunne se på det inn-sunkne øyelokket at det høyre øyet manglet.

Jeg pleide å si til ham at øynene hans var satellittbilder av jorda– blått hav med lysegrønne flekker. Jeg spøkte med at han haddeglobalt syn‚ at jeg så verden i øynene hans. De kunne skifte ut -trykk fra tristhet til skøyeraktighet på tre sekunder. De kunnelokke meg fra mine gjøremål til sengen på enda kortere tid. Ensarkastisk himling kunne også gjøre meg rasende på bare et øye-blikk.

Det utrolige fotografblikket, med vinklingen han hadde påting – hvor var det blitt av? Levde Joes blikk videre i en svevendemåke eller skumpet det sidelengs i en nærsynt krabbe?

Håret hans føltes stivt av saltet, ikke mykt og krøllete i fingrenemine. Jeg dyttet det over på høyre side. «Sånn, elskling,» sa jeg ogtørket nesen min med ermet. «Sånn skal det være.» Ansiktet hans

20

med skjeggstubbene, så kaldt. Joe hadde et barneansikt han baretrengte å barbere hver tredje eller fjerde dag, hans fredagsskygge.Han sa at han umulig kunne være italiener, han måtte være adop-tert. Han hadde gnidd haken og sagt: «Nødt til å barbere meghver jævla uke.»

Han var kjekk og sexy i sin ufullkommenhet. Jeg lot fingerengli nedover den litt krokete nesen, langs kanten av de litt storeørene. Da vi møttes første gang, hadde jeg helt korrekt antatt athan hadde vært en klossete tenåring, som sent ble mann. Hanhadde en tiltalende beskjedenhet som ikke kunne etterlignes avmenn som hadde begynt å knuse pikehjerter allerede i sjuendeklasse. Han ble alltid forbauset når kvinner syntes han var tiltrek-kende.

Jeg stakk hånden under lakenet og holdt rundt armen hans, såkald, jeg ville kjenne musklene stramme seg som tauverk nedoverhele armen, høre ham le og si med bestemorens aksent: Liker du,Bella? I stedet kunne jeg nesten høre ham si: Ta vare på Annie ogZach. Nesten, men ikke helt.

Jeg nikket uansett. «Ikke vær bekymret, elskling. Jeg vil ikke atdu skal være bekymret!»

Jeg kysset det kalde, kalde ansiktet og la hodet på den inn-sunkne brystkassen, der lungene var blitt fylt med vann så hjertetble til en øy. Jeg lå der lenge. Døra ble åpnet og ikke lukket igjen.Noen ventet. Passet på at jeg ikke brøt sammen. Jeg ville ikkebryte sammen. Jeg måtte hjelpe Annie og Zach gjennom dette.«Adjø, deilige mann,» hvisket jeg. «Adjø.»

Jeg vil ikke engang late som om jeg vet hva som kanskje hendermed oss etter at vi dør, for mulighetene er uendelige. Jeg har bakmeg universitetsstudier i biologi og føler meg mest hjemme inaturen, likevel blir jeg forvirret over den menneskelige natur,over alt som ikke lar seg observere og sette navn på og katalogi-sere. En realist som går utenfor stien og havner i det uforklarlige,som grubler over folketro. Derfor lurer jeg ofte på om Joe holdt

21

øye med oss den morgenen mens vi lekte skip, i de sammen-bundne øyeblikkene mellom før og etter. Hadde han betraktet ossfra de enorme redwoodtrærne han var så glad i, og deretter fra ensky? Og så fra en stjerne? Fotografen i ham ville ha gledet seg overde ulike perspektivene, denne etter-livet-sjansen til å se alt dettesom er for dypt og for vidstrakt til å fanges i en ramme. Eller vardet ham, den kolibrihannen, Calypte anna, med rødt bryst somholdt seg rundt huset i dagevis? Han flakset rett foran nesen minnår jeg satt på verandaen, så nær at jeg kunne kjenne luftstøtenefra vingeslagene mot kinnet.

«Joe?» Brått tok han av, og fløy i store svinger som lignet hånd-skrift mot himmelen. Jeg vet at svingene hører til i det impone-rende parringsritualet deres. Og likevel kan jeg ikke la være å lurepå om det var Joe, som panisk prøvde å skrive en beskjed til meg,panisk forsøkte å fortelle meg alle hemmelighetene sine, si fra omalt han hadde forlatt usagt.

Kapittel tre

Frank kjørte meg hjem fra McCready’s, og dro igjen for å henteungene. Jeg satt på kjøkkenet vårt og stirret på pepperkvernen. En bryllupsgave fra en eller annen … en kollegavenn av meg, trorjeg. Joe hadde gjort stort vesen av den gaven og syntes det var enfullkommen pepperkvern. Jeg hadde ertet ham og sagt: «Hvemkunne visst det? At det fantes en fullkommen pepperkvern derute, og at vi ville bli dens stolte eiere?»

Zach og Annie kom stormende opp på verandaen og inn gjen-nom døra. Deres syngende mooormooormooor! brøt igjennom tilmeg, gjennom den nye, dempede undervannsverdenen min, sam-men med en skjærende klarhet. Jeg tvang meg opp på beina, ogsto støtt. Jeg sa navnene deres. «Annie. Zach.» Joe fortalte meg engang at de var hans A til Z, hans alfa og omega. «Kom hit, beggeto.» Frank sto bak dem. Jeg visste hva jeg måtte si. Jeg ville ikkeprøve å pakke dette inn, slik mine slektninger hadde gjort da jegvar åtte år og min egen far døde. Jeg ville ikke si at Joe sov, ellerhadde gått hjem til Jesus, eller var en engel nå, med hvite gevanterog vinger. Det ville ha hjulpet om jeg hadde trodd på noe bestemt,men det jeg trodde på, befant seg i en uryddig haug som stadig bleomsortert, rotete som skittentøy.

«Hva har skjedd med kneet ditt?» spurte Annie.Jeg rørte ved det, men kunne ikke kjenne skrubbsåret fra fallet

i gangen så sent som i går.«Det er best du tar på plaster.» Hun så granskende på meg.Jeg knelte ned på det andre kneet, dro begge to inntil meg og

23

holdt dem fast. «Pappa slo seg.» De ventet. Stive. Tause. Ventet påat jeg skulle berolige dem, fortelle dem hvor han var, når de kunnedra for å gi ham en klem, et god bedring-kort på et frokostbrett.Si ordene. De må høre dem fra deg. Si dem. «Og han … Pappa …han døde.»

Ansiktene deres. Ordene mine skar seg inn i de søte, glatteansiktstrekkene. Annie begynte å gråte. Zach så på henne, før hannærmest muntert sa: «Nei, det gjorde han ikke!»

Jeg gned den smale ryggen hans. «Jo, lille skatt. Han var vedhavet. Han druknet.»

«Å nei da. Pappa svømmer veldig fort.» Han lo.Jeg så opp på Frank, og han knelte ved siden av oss. «Ja,» sa jeg.

«Pappa er en god svømmer … Pappa var det. Men hør på meg nå,Zach! Det kom en svær bølge og overrasket ham og dyttet hamned av steinen. Kanskje han slo hodet sitt, vi vet ikke.»

Annie vred hendene og gråt. «Jeg vil til pappaen min, jeg vil tilpappa!»

Jeg hvisket inn i håret hennes: «Jeg vet det, Banannie, jeg vet atdu vil det.»

Zach snudde seg mot Frank. «Det er ikke sant. Han svømmertilbake, ikke sant, onkel Frank?»

Frank strøk hånden over det kortklipte håret sitt og holdt seget øyeblikk for øynene før han satte seg opp på hælene og tokZach på fanget. Han holdt ham fast. «Nei, kompis. Han kommerikke tilbake.» Zach klynket mot brystet til Frank, før han kastetseg bakover. Frank holdt ham fast mens han ulte ut sitt bunnløsetap.

Jeg husker ikke hva som så skjedde, eller rettere sagt husker jegikke rekkefølgen på tingene. Det virket som den lange, gruslagteinnkjørselen vår ble full av biler på et øyeblikk, huset og hagenmed mennesker og kjøleskapet med kylling cacciatore, auberginermed parmesan og lasagne. Joes slekt fylte det meste av huset. Minfamilie besto bare av moren min, og hun befant seg fortsatt om

24

bord i flyet fra Seattle. På en merkelig, trist måte minte dagen megom bryllupet vårt to år tidligere, forrige gang alle disse mennes-kene kjørte i karavane inn innkjørselen og samlet seg med mat ogdrikke.

Joes familie var høyrøstet – akkurat som da de feiret bryllup,ropte og skrek de nå når de sørget, til og med i den første tiden fyltmed vantro. Joes grandtante, allerede innhyllet i svart, var deneneste i familien som fortsatt snakket italiensk. Hun slo seg på detmagre brystet og skrek: «Caro Dio, non Giuseppe.»

Så fulgte stunder med lamslått stillhet mens hver og en satt ogstirret tomt på hver sin gjenstand i rommet – en lampe, en bord-skåner, en sko – som om den hadde svaret på spørsmålet: HvorforJoe?

Hans onkel Rick skjenket sterke drinker. Hans far, Joe senior,drakk mange av dem og ga seg til å forbanne Gud. Hans mor,Marcella, satt med Annie og Zach på det romslige fanget sitt og satil sin mann: «Pass på hva du sier, Joseph. Barnebarna dine er her,og fader Mike kommer inn den døra når som helst.»

Jeg satte meg i Joes yndlingsstol, den gamle skinnstolen somkom fra bestefar Sergio. Annie og Zach kløv opp til meg og krølletseg sammen under armene mine, de små kroppene deres holdtmeg på plass i fullkommen likevekt. Joes bror, David, ringte heletiden gråtende fra mobilen mens han og Gil, partneren hans, satti kø på motorveien.

Senere, mens barna tok seg en lur, fant David meg på badet.Han spurte gjennom døra: «Søte deg, tisser du eller gråter du ellerbegge deler?»

Ingen av delene. Jeg hadde sneket meg unna et øyeblikk, ogstirret på meg selv i speilet mens jeg undret meg over at ansiktetmitt så ut akkurat som det pleide. Øynene satt på riktig plass overnesen, med munnen nedenfor. Jeg låste opp døra. Han kom innog lukket den bak seg. Armene hang langs siden med håndflatenemot meg. Ansiktet var herjet og ubarbert, men som alltid var han slående vakker, de romerske trekkene var så regelmessige

25

og kroppen så formfullendt at vennene hans kalte ham David-statuen. Vi lente oss mot hverandre. «Hva skal vi gjøre utenham?» hvisket han. Jeg ristet på hodet og lot nesen renne motskulderen hans.

Om kvelden lå jeg i sengen med hver arm rundt et sovende barn,mens tårene rant inn i ørene og jeg lurte på hvordan vi skullekomme oss gjennom dette. Men jeg minte meg selv om at jeghadde overlevd en annen sorg som nesten hadde gjort ende påmeg.

Etter hvert var jeg kommet til å tenke på mitt sju år lange ekteskapmed Henry som Prøvelsens år. Det var som å forsøke å dytte enrullestein opp en fjellside. Forsøke å dytte Henrys likeglade sædopp i livmoren min. Forsøke å få de trege eggene gjennom de tetteegglederne mine. De inntrengende telefonene til Henry om åmøte meg hjemme til lunsj. Den klossete, påkrevde sexen. Etterpålå jeg på ryggen med beina i været og mante egg og sæd til åMøtes! Forenes! Blande seg! (Jeg ble etter hvert overbevist om ateggene mine hadde skall, at jeg hadde egg som ikke var lette åknekke.) Jeg hadde så lyst på barn at trangen fylte hele meg ogovertok meg fullstendig. Det begrenset meg så sterkt at tilværelsenble like mørk og full av knuter som jeg trodde livmoren min måttevære: en skremmende, ugjestmild rønne.

Så ble jeg omsider gravid.Og så mistet jeg barnet.Jeg lå på sofaen med gamle håndklær under meg og hørte

Henry snakke i telefonen på kjøkkenet, og følte meg like utilstrek-kelig som det uttrykkene sa. Jeg mistet barnet – som nøkler elleren perleøredobb. Eller spontanabort, som lød som om vi plutseligikke ville ha barnet, som om vi hadde tatt et raskt og lettvint valg.

Vi forsøkte igjen. Jeg prøvde å bli gravid, prøvde å fortsette åvære gravid. Ved hjelp av sprøyter, kremer, piller, håp, lettelse,sengeleie, mer sengeleie. Til slutt fortvilelse.

26

Igjen. Og igjen og igjen og igjen. Fem ganger i alt.Og så en påskemorgen, mens ungene i nabolaget løp rundt på

de små frimerkene av noen plener og fylte kurvene sine med mas-ser av egg, mens de lo i sukkerrus, iført nye klær i pastellfarger ogmed sjokolade rundt munnen, satt Henry og jeg ved det lange,tomme spisebordet vårt og bestemte oss for å gi opp. Vi ga opp åprøve å få barn, og vi ga opp ekteskapet. Det var Henry som varmodig nok til å sette ord på det: Det fantes ikke noe vi igjen annetenn besettelsen, og det var kanskje derfor vi drev på så iherdig.

På det tidspunktet var det som om jeg alltid kom til å væresørgmodig. Lite visste jeg at tilværelsen kom til å endre seg full-stendig et halvt år senere, da jeg kjørte gjennom Sonoma og tokden svingete veien noen hadde gitt det passende navnet BohemianHighway. «Adjø, Bio-Tech Boulevard!» ropte jeg til redwood-trærne, som sto tett langs veien som om de ønsket meg hjerteligvelkommen. Ved broen ventet jeg et par minutter mens noenunge fyrer med hengekrøller ved ørene og gitarer på ryggen krys-set veien for å fortsette ned til elvebredden. De vinket som om dehadde ventet meg. Jeg svingte inn i Elbow og stanset ved Capozzi’sMarket. Adjø, tristhet i San Diego.

Joe og jeg var like høye, vi så tingene fra samme perspektiv. Vi gled like lett inn i hverandres liv som Annies hånd gled inn imin den kvelden foran butikken. Vi gikk ikke til sengs sammenpå første stevnemøte. Vi ventet ikke så lenge. Jeg ble med hamhjem fra parkeringsplassen, hjalp ham med å skifte bleie på lilleZach og mate ham, og fortelle Annie et eventyr og kysse dembegge to god natt, som om vi hadde gjort det samme hver enestekveld i årevis. Selv om ingen av oss var ynkelige nok til å hviskeklisjeen om at vi ikke pleide å gjøre sånt, innrømmet vi begge tosenere at vi ikke pleide det. Men det siver gjerne uvørenhet fra de dypeste sårene. Han hjalp meg med å bære inn kofferten minog fant en vase til buketten med kornblomster – mine Centaureacyanus som jeg hadde lagt på gulvet på passasjersiden, tatt medfor å bringe hell. Vi snakket til midnatt, og jeg fikk vite at kona,

27

som fortsatt hadde en paisleymønstret morgenkåpe hengende fraen knagg på baderomsdøra, hadde forlatt ham for fire månedersiden, at hun het Paige, at hun bare hadde ringt én gang for å hørehvordan det sto til med Annie og Zach. Hun ringte aldri på de treårene som fulgte. Ikke en eneste gang. Vi elsket i sengen til Paigeog Joe. Og ja, vi trengte det. Trengte det veldig.

Men nå lå jeg i sengen og tenkte: Alt jeg vil er å gå tilbake i tid. «Vivil ha deg tilbake,» hvisket jeg. Jeg lirket armene løs fra Annies ogZachs tunge hoder og listet meg ut på badet. Der sto Joes etterbar-beringsvann, Cedarwood Sage. Jeg åpnet flasken og trakk inn duf-ten, tok litt på håndleddene, bak ørene, på klumpen i halsen.Tannbørsten hans. Barberhøvelen. Jeg lot fingeren gli over bladetog så på den tynne blodstripen som kom til syne og blandet segmed ørsmå rester av kinnskjegget hans.

Jeg skrudde opp kranene så ungene ikke skulle høre meg. «Joe?Du må komme tilbake. Hør etter nå. Jeg greier faktisk ikke dette.»Bråttsjøen var kommet ingensteds fra, og nå følte jeg at den befantseg på badet, jeg kunne ikke puste og jeg kjempet mot det tord-nende slaget som rev Joe bort … Faren til Annie og Zach. De varallerede blitt forlatt av sin biologiske mor. Hvor mye kunne detåle? Jeg måtte holde tilværelsen sammen for dem. Men samtidigforsto jeg at den kjensgjerning at de fantes, ga meg en ramme ogholdt meg sammen.

Jeg tørket meg i ansiktet, trakk pusten dypt noen ganger ogåpnet døra. Callie klemte den kalde svarte snuten inn i håndenmin, snudde seg og dunket halen mot meg, og slikket meg i ansik-tet da jeg bøyde meg ned for å klappe henne tilbake. Jeg ville væreder når ungene våknet, så jeg krabbet til køys og ventet på at solaskulle stå opp, på at de skulle åpne øynene.

Annie sto på en krakk og knekket egg. Moren til Joe gikk løs påkjøleskapet mitt med en sprayflaske, søppelbøtten var full av gam-mel mat. Jeg gikk bort og klemte Annie bakfra. Eggeplommene

28

fløt i bollen, fire lysende, fullkomne soler. Hun fikk dem til å bristemed et støt av vispen og rørte konsentrert.

Så snudde hun seg mot meg. «Du dør ikke, mor, gjør du vel?»Der kom det. Jeg lente pannen mot hennes. «En dag dør jeg,

skatt. Alle gjør det. Men før det har jeg tenkt å bli her i lang, langtid.»

Hun nikket og fortsatte å nikke mens pannene våre vippet oppog ned. Så snudde hun seg mot eggene igjen og spurte: «Har du,du vet, tenkt å reise din vei nokså snart?»

Jeg forsto nøyaktig hva hun tenkte på. Hvem hun tenkte på. Jegsnudde henne rundt igjen. «Å, Banannie. Nei. Jeg skal aldri reisefra dere, det lover jeg. Okay?»

«Lover du? Kors på halsen?»«Jeg lover med mer enn kors på halsen. Jeg lover med kors på

hele meg.»Hun tørket øynene og nikket igjen, før hun fortsatte å vispe.Det kom stadig folk innom for å fikse ting: de ødelagte hengs-

lene på døra til hønsehuset, gjerdestolpen som veltet i en stormfor flere måneder siden, noen skiftet olje på bilen. Hvem haddekjørt den hjem fra Bodega Bay? Hvem hadde hengt Joes jakke tilbake på knaggen og lagt dyna tilbake i sengen, og når? Bore-maskinen startet igjen. Huset luktet som en italiensk restaurant.Hvordan orket noen å spise? David, familiens forfatter, som ogsåvar en fantastisk kokk, jobbet med talen sin ute på hagebenkenhan hadde gitt oss i bryllupsgave, mens noen av hans kulinariskemesterverk prydet bordet. Alle andre enn jeg lot til å drive mednoe konstruktivt. Jeg minte stadig meg selv om at jeg måtte væresterk for ungenes skyld, men jeg følte meg ikke sterk.

Mamma var kommet fra Seattle, og hadde ikke sluppet Zach utav syne siden. Nå gravde hun i jorda sammen med ham og helesamlingen hans av lekebiler og actionfigurer. Joes mor og Anniegjorde rent, innimellom stanset de for å tørke hverandres tårer,før de fortsatte å tørke hver eneste flate de kunne finne. Jeg tokmeg i å vandre fram og tilbake mellom Annie og Zach, jeg trakk

29

dem inntil meg for en klem og et sukk, til de gled ned av fangetmitt og fortsatte med syslene sine.

Mens hun vasket, sang Marcella. Hun sang bestandig; hun varstolt av stemmen sin, og med rette. Men hun sang aldri Sinatraeller sanger fra sin egen generasjon; hun sang sangene til sinebarns generasjon. Hun elsket Madonna, Prince, Michael Jackson,Cyndi Lauper – bare nevn en sang fra 1980-årene, så kunne hunsynge den. Joe og David hadde fortalt meg at da de var tenåringermed stereoen høyt på i rommene sine, ropte Marcella nede frakjøkkenet: «Unger! Sett det der høyere!»

Mens hun skrubbet de skitne fugene mellom kjøkkenflisenemed en tannbørste, begynte hun å synge med skjærende sopran:«Like a virgin … for the very first time.» Jeg brast i en merkelig,skarp latter, og hun så sjokkert på meg. «Hva er det, vennen min?Er alt i orden med deg?» Hun hadde ikke ment å gjøre narr avrenholdet mitt, hun var bare så full av sorg at hun ikke engang varklar over hva hun sang. Men jeg visste at Joe ville ha moret segover det, at en annen gang, i en annen tidsdimensjon, ville vibegge ha gjort henne oppmerksom på teksten og ledd og ertethenne. Hun ville ha reagert med å svinge den solide bakendenfram og tilbake og replisert: «Jaså? Hør på dette, da: The kid is notmy son …» Men i stedet så hun granskende på meg, på jakt etterflere sorgtunge galskapstegn enn latterskriket mitt. Jeg ristet påhodet og vinket for å si Bare glem det. Hun tok ansiktet mitt mel-lom de lubne hendene sine. «Takk Gud for at barnebarna minehar deg til mor. Jeg takker Gud hver dag for deg, Ella Beene.» Jegla armene rundt den massive kroppen hennes.

«Hvorfor setter du deg ikke ned?» sa jeg og tok sprayflasken utav hånden hennes. «Hvil deg litt. La meg gi deg en kopp kaffe.»Hun tok flasken tilbake. «Nei. Det er dette jeg gjør. Det er alt jegkan gjøre. Det blir bare verre når jeg hviler.»

Jeg nikket og klemte henne igjen. «Så klart.» Marcella haddealltid trodd på rengjøring med sprayflaske.

30

Neste morgen tok jeg den svarte kjolen min ut av renseriposen,løftet armene og kjente det kjølige fôret gli over hodet. Jeg vur-derte å smette inn i plasten i stedet, la den tette igjen nesebor ogmunn så de kunne legge meg i det samme mørke hullet som Joe.Det var tanken på ungene som fikk meg til å stikke føttene i desvarte pumpsene min beste venninne, Lucy, hadde med til meg – «Du kan ikke gå med Birkenstock-sandaler i en begravelse, vennen min, ikke engang i Nord-California» – og finne fram øreringene i sølv og akvamarin som Joe ga meg den første julenvår sammen.

I kirken var det trettiseks mennesker som sa noe. Vi gråt, menvi lo også. De fleste historiene var fra tiden før jeg kjente Joe. Detvirket merkelig at nesten alle i kirken hadde kjent ham mye lengerenn jeg hadde. Jeg var nykommeren blant dem, men jeg fant enviss trøst i å si til meg selv at de ikke hadde kjent Joe på den måtenjeg gjorde.

Etterpå husket jeg at jeg førte samtaler jeg ikke riktig kunnehøre og fikk klemmer jeg ikke riktig kjente – som om jeg haddepakket meg inn i plast likevel. Det eneste jeg kjente var Annies og Zachs hender, som de stakk inn i mine, de faste håndflatene,trykket av de små fingrene da vi gikk ut av kirken, da vi sto vedgraven på åsryggen, da vi gikk ned til bilen. Og så dro Annie hånden ut av min. Hun gikk bort til en slående vakker, lyshåretkvinne jeg ikke kjente, som sto i utkanten av kirkegården. Kanskjeen gammel klassevenninne av Joe, tenkte jeg. Kvinnen bøyde seg,og Annie rakte ut hånden og rørte lett ved skulderen hennes.

«Annie?» ropte jeg. Jeg smilte til kvinnen. «Hun aner ikke hvasjenert betyr.»

Kvinnen tok den andre hånden til Annie i begge sine og hvisketinn i øret hennes, før hun snakket til meg over skulderen hennes.«Tro meg, det vet jeg. Men Annie vet hvem jeg er, gjør du ikke,sukkerungen?»

Annie nikket uten å dra til seg hånden eller se opp. «Mamma?»sa hun.